Christine Andreassen forteller om demonutdrivelser og frykt i oppveksten i «Nyhus & Dokka»

Merknad: I ettertid av innspillingen har Vårt Land beklaget at Jan-Aage Torp ikke ble gitt anledning til å kommentere innholdet i podkasten «Nyhus & Dokka» 20. juni. Av hensyn til privatlivets fred ønsker partene ikke en behandling av saken i PFU, og er blitt enige om en minnelig ordning.

– Jeg var livredd i barndommen. Jeg var redd for faren min, for Gud, for å synde, for helvete, sier Christine Josephine Andreassen (24) i denne ukas episode av Nyhus & Dokka.

I sendinga forteller Andreassen om sin oppvekst som datter av den omstridte pastoren Jan-Aage Torp.

Andreassen fikk en oppdragelse preget av mye bibellesing, mange gudstjenester, og etter hvert også mye frykt. Ting begynte for alvor å endre seg da familien dro på en spesiell sommerleir i Danmark da Andreassen var 12 år. Der skulle barna forberede seg på de siste tider og på at de ville forfølges, tortureres og drepes fordi de var kristne.

Året etter dro de til Zambia for å lære om demonutdrivelse. Andreassen forteller om hvordan hun selv ble gjenstand for utdrivelse og lærte å drive ut demoner av andre.

– Det er litt vanskelig å få seg venner når du går rundt og dømmer folk til helvete. Men det var min virkelighet. I dag har jeg måttet si unnskyld til gamle venner.

LES OGSÅ: Jan-Aage Torp møter sønnen Anders etter flere år fra hverande: – Angrer på at jeg kalte ham «Fragells lakei»

Blir prest

Da Andreassen var 14 år flyttet hun, moren og søsteren fra faren, og med det forsvant også menighet og kristenliv ut av horisonten. Ikke før en venninne ba henne med på TenSing-øvelse oppdaget hun at det kanskje fantes en annen kristendom. Plutselig fikk hun rom til å stille spørsmål.

– Jeg sa at jeg skulle bli prest da jeg var 17 år. Det er helt sprøtt å tenke på. Jeg visste ingenting om kirka, om hva en prest egentlig var. Men så funka det.

Andreassen er nå på slutten av teologistudiet på Teologisk fakultet. Hun tar sikte på tjeneste som prest i en menighet i Den norske kirke. Og med seg i bagasjen har hun ikke bare frykt.

– Jeg er opptatt av at kirka må bruke et språk folk forstår. Det fine med lovsang er at vi sier noe om hvem Gud er i enkle setninger som blir repetert. Jeg elsker liturgi, men jeg tror ikke folk alltid forstår hva liturgien betyr.

LES OGSÅ: Christine Andreassen: «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil»

Samme Gud?

Andreassen er usikker på om det er samme religion og samme Gud som har fulgt henne gjennom livet.

– Gud var jo den som passet på meg da jeg var liten også. Men jeg vet ikke om jeg kan kalle det samme Gud likevel.

Lytt til hele samtalen og hør om Christines vei fra trosbevegelse til Den norske kirke i denne ukas utgave av Vårt Land-podkasten «Nyhus & Dokka». Du finner podkasten på VL.no, iTunes og på alle andre podkast-plattformer.