Torbjørn Sølsnæs

Spaltist i Minerva

Mitt inntrykk, fra mitt ateistiske og urbanliberale og sånn sett sikkert antitradisjonsnormative perspektiv, er at det var veldig mye jul også denne gangen. Det var julesanger på radio. Det var gang rundt juletreet, der jeg var; salongbordet, da det var litt trangt (akkurat som i stallen). Det var gaver og familie, og romjulen ble nok en gang tid for nasjonalt samhold som følge av en hendelse alle er lei seg for - som så mange ganger før.

LES OGSÅ: Mener politikere importerer kulturkrig fra USA

Konflikter jazzes opp

På IKEA begynner de sikkert å bytte ut sesongtilbudene, slik at juleproduktene som også handlet om vinterfest, erstattes av noe annet. På skolene rundt om skal snart 17. mai-sangene tas frem fra skuffen, slik at vi ikke glemmer flaggets prakt, eller at norske menn i hus og hytter kjempet og vant mens mødrene var hjemme og gråt. Og så blir det sikkert en runde på internasjonale flagg i 17. mai-toget igjen, som vel normalt utgjør langt mindre enn én prosent av flagg brukt på nasjonaldagen. Jeg er spent på å se om trykket i den konflikten kan jazzes opp til samme nivå som debatten om julesanger i Seljord.

Mindre alarm i 2020

I en quiz vi hadde i jula, lærte jeg at 86 prosent av landets husholdninger spiser ribbe eller pinnekjøtt på julaften. Mitt inntrykk er at vi er godt tradisjonsbundne, selv oss antitradisjonalister med republikanske preferanser så Kongens nyttårstale i år. Så vi tåler en feil fra en lærer i Seljord. Og vi tåler at IKEA - i tillegg til å ha en rekke produkter med ordet «jul» i seg - også har noe som heter vinterfest.

Jeg håper 2020 blir litt mindre alarmistisk enn de foregående årene. Godt nytt år!

LES OGSÅ:

Berit Aalborg: – «Krig om jula» er en kulturkrig som ikke kan vinnes uten at noen taper

Vårt Land: Legg bort kulturkrigen