Nordhaugs anmeldelse i Vårt Land den 27.09 av Eidsvågs selvbiografi, Tro og trass, er grundig og innsiktsfull. Boken til Eidsvåg er personlig og innebærer en psykologisering av teologien. Når Nordhaug anmelder Eidsvåg med sin objektiverte teologi, møtes to uforenelige utgangspunkt. Eller finnes det en mulighet for at de har noe å tilføre hverandre?

Det var Nordhaugs ingress som satte tankene i sving for min del og som jeg vil kretse omkring: «Bjørn Eidsvåg skriver svært engasjerende om sin egen troskamp. Men hans alternative kristendomsforståelse strider med det som praktisk talt hele den kristne kirke har stått og står for.»

Ingressen er ikke bare VL-deskens tilpasning (som jeg først tenkte). Vi finner den igjen i Nordhaugs konklusjon: «Men en tro å hvile i, en tro som gir grunn til håp når alt som kan gjøres er gjort og alle mine muligheter uttømt, en slik tro fant jeg ikke».

Jeg synes det er en objektiverende konklusjon.

Nordhaug arresterer teologen Eidsvåg

Videre følger jeg med stor interesse Nordhaugs positive gjennomgang av boka. Som for eksempel om sangen «Eg ser», som Eidsvåg selv skjønte at hadde noe spesielt ved seg. «Det er så avgjort ingen overdrivelse», skriver Nordhaug og berømmer Eidsvågs bidrag til «at ryktet om Jesus er blitt holdt levende i brede lag av folket». Igjen en fin formulering.

Men først og fremst bruker Nordhaug mye av sin omtale til å arrestere teologen Eidsvåg fordi han kommer ut med en alternativ kristendomsforståelse, «en radikal teologisk revisjon av vedtatte sannheter» som bryter med synet «hele den kristne kirke har stått for».

Eidsvågs høyst private teologi springer ut av hans egen troskamp. I likhet med Job baler han med forståelsen av Gud. Selv har jeg balet mye med min egen tro. Kanskje er det derfor jeg tolker «Eg ser» som en problemløsing og frigjøring fra trosbalet som Job og mange etter ham har slitt med. Derfor er denne gudbenådete sangen verdt mer enn tusenvis av sider med objektiverende teologi.

Jeg vet ikke om Eidsvåg helt og holdent tar avstand fra en slik objektivering som Nordhaug kommer med i sin kritikk. Men det er vel heller ikke hans anliggende. Det er vel en mye mer personlig og eksistensiell sak for ham. Og personlig trosliv er jo, i sitt vesen, en eksistensiell sak, også for en biskop.

Lett å plassere hverandre i kategorier

Som biskop snakker Nordhaug her om kirkens tro og teologiforståelse. Men jeg kjenner på at jeg ikke uten videre vil ta et standpunkt og mene enten det ene eller andre. Mitt trosliv er ikke slik. Vi har så lett for å plassere hverandre i kategorier som innenfor eller utenfor. Eidsvågs personlige og psykologiserende trospraksis kan ikke løses med enten/eller. Slik er det også med kirken, som ikke er det samme som Guds rike, men et menneskeskapt samfunn som alltid vil være på leit.

Vi er ikke utenfor eller innenfor, men på veg mot noe. Og når vi er kommet fram til den overskridende terskel, «når alt er uttømt», som Nordhaug sier til slutt, da er det ikke vår tro som gjelder, men den barnlige tillitsfullhet.

Eidsvåg og Nordhaug kunne hatt en god dialog sammen

Eidsvåg er også teolog. Nordhaug er også menneske. Derfor er dialogen så viktig her. For helt til slutt er det bare Bjørn og Halvor som gjelder. Derfor er det flott om kirken, nettopp som kirke, også kunne «levere en teologi», og en kristendomspraksis, som ikke bare er objektiverende, men også subjektiverende og åpen. For jeg tror det er mange som unødig har blitt såret og ikke følt seg innenfor nok.

Jeg er ganske sikker på at Eidsvåg og Nordhaug kunne hatt en god dialog sammen. Da tror jeg også de ville kunne enes om at de begge er sånn passe innenfor.

Vidar Halaas

Pensjonert prest og folkehøgskolelærer

LES OGSÅ: Klassisk teologi finnes ikke

LES OGSÅ: Hvem er mest rettroende av nordmannen, svensken og dansken?

LES OGSÅ: Imponerende og tankevekkende verk om norsk, kristen populærmusikk