Lars Laird Iversen

Eks-kristen ateist og førsteamanuensis ved MF vitenskapelig høyskole

Kristendommen er litt som en eks det er vanskelig å gi helt slipp på. Ikke at jeg er fristet til å gå tilbake, men jeg lurer jo på hva kirken driver med nå. Det stikker litt i hjertet når den gjør noe dumt (jeg har en slags omsorg), men også når den gjør noe bra (jeg lider av FOMO - «fear of missing out»).

Levde i en frelst boble

Jeg er nemlig prestebarn. Vokst opp i arbeidskirker og indremisjonshus, og vokst lengre opp i Ten Sing og Changemaker. Når jeg tenker tilbake husker jeg de konservative miljøene som varme, kjærlige og trygge. Det var det ikke-kristne hverdagslivet i gata og barneskolen som var skummelt.

Jeg følte definitivt at jeg vokste opp som en minoritet, i en trygg liten frelst boble. Der ute var det farlig, og folk ville meg ikke nødvendigvis vel. Trodde jeg. Nå skal de sies at syvåringer kan være relativt nådeløse. Jeg lærte fort at mine kristne sider hadde lav kulhetsfaktor. Vokste jeg opp i et særlig kristendomsfiendtlig nabolag? Eller ble jeg hjernevaska av indremisjonen i større grad enn jeg trodde, inn i en fryktkultur? Det er kanskje slik at alle tette, sosiale miljø fungerer litt som omvendte kjøleskap. De må produsere kulde utad for å lage varme internt.

• LES OGSÅ: Dnk-medlem: «Det viktigaste var å ikkje ha sex før ekteskapet. Så trefte eg ein livsnytande pater»

Er kritikk av kirka å sparke opp eller ned?

30 år senere har jeg fått skjegg og papirer på at jeg er religionsnerd. Jeg skjønner jo nå at kristendommen er et mektig symbol. Den norske kirke er fortsatt en mektig institusjon. Men i barnekulturen jeg vokste opp i, var det få tegn på kristendommens høye status. I så fall skulle bildet vært at alle de kule, dominerende kristne gjenget seg sammen mot de stakkars marginaliserte sekulære. Og slik opplevdes det jo overhode ikke. Tvert i mot.

Her finnes en forklaring på hvorfor diskusjoner om kristendommens rolle i Norge er så såre. Mange som debatterer mot kristne, og særlig mot Den norske kirke, føler at de sparker oppover. Slik opplever ikke mange kristne det. Tvert i mot, mange kristne anser kirkekritikk som å sparke nedover. Kristne lider under spøkelset av kirkens døende hegemoni.

Velmente, kristenliberale innkastere

Som ung voksen ble jeg stadig mer overbevist om at det ikke finnes noen Gud, og at jeg rett og slett ikke tror på kristendommens grunnsetninger. Det er mulig det er her indremisjonen tyter frem igjen. Når jeg ikke trodde på Gud, så var det vanskelig å kalle meg kristen. Det var stor aksept rundt meg for tvil. Ikke bare opplevde jeg aksept, men nærmest en sulten iver etter å utvide kristendomsforståelsen min og inkludere meg. Ingen portvoktere her i gården, heller innkastere. «Du tror du ikke er kristen? Du må være skadet av slemme pietister i oppveksten. Du vet du egentlig vil, kjenn litt på din indre kristenspire!»

De utrolig trivelige folkekirkelige og liberale kristne som så gjerne vil inkludere meg, mener bare godt. De vil heve statusen til følelser, tilhørighet, kroppslige vaner, og tone ned viktigheten av dogmer, regler og det rasjonelle. Å tone ned skillet mellom fornuft og følelser har vært et viktig frigjøringsprosjekt, det altså! Men jeg tror det var forrige generasjon sin kamp.

• LES OGSÅ: «Det er like spennende hver søndag. Vil jeg klare å løfte hendene på de riktige tidspunktene i dag?»

Et godt forhold til eksen

Nå er det på tide å menneskeliggjøre tankelivet vårt! Mine tanker og overbevisninger er ladet med følelser. Det gjør vondt å ta feil. Det føles deilig å lære noe nytt, tenke nye tanker. Jeg tenker på mine følelser og reagerer med følelser på mine tanker. Når jeg er blitt tankemessig overbevist om at kristendommen ikke er sann, så innebærer ikke det at jeg undertrykker mine følelser. Min overbevisning er en emosjonell realitet også. Det var deilig da det falt på plass. Og nå har jeg et godt forhold til religionseksen min. Vi møtes på jobb hver dag.

 

Foto: Adrian Nielsen

Fem kjappe med kåsøren

For Lars Laird Iversen var det viktig at skråblikket på den kristne oppveksten ikke ble uthenging av barndomsmiljøet.

– Hva mer enn ateist er du?

– Litt uvant å bruke ordet ateist om meg selv, men det er vel for så vidt riktig. Jeg er en gift, rekkehusboende tobarnspappa som har fått som ny interesse å løpe sakte rundt i Østmarka ved Oslo.

– Tre ord som kjennetegner deg

– Snill, sannhetssøkende og rotete.

– Hva er det beste med å være ateist?

– Best og best - det er jo at jeg tror det er sant, da!

– Hvordan var det å kåsere om det?

– Overraskende vanskelig! Har ikke lyst til å utlevere foreldre eller familie - og det meste av humoren er vel et skråblikk på kristen oppvekst. Jeg hadde mange anekdoter og ideer som jeg tenkte var morsomme, men det var vanskelig å finne et grep som var konstruktivt, ikke bare å henge ut barndomsmiljøet mitt. Det ville jeg ikke.

– Hvem er ditt forbilde når det kommer til humor?

Jeg ler og humrer mye av Agnes Ravatn og de tidlige tekstene til Olaug Nilsen. De evner å kombinere ironi og menneskelighet. Internasjonalt liker jeg veldig godt den amerikanske forfatteren Bill Bryson som skriver reisebeskrivelser og populærvitenskap, samt den britiske fantasy- og satiremesteren Terry Pratchett. De kombinerer også skråblikk på verden, språklig lekenhet og en underliggende humanisme.

– Hva har du brukt sommeren til?

Til å føle vind i fjeset! Noen dager med Turistforeningens luksus på Fondsbu i Jotunheimen, og drøye to uker på slektshytta utenfor Grimstad.