Lager liturgi for organdonasjon

De stakkars pårørende kommer i en forferdelig situasjon. De får ikke mulighet til en stille avskjed, fordi de plutselig blir fratatt sin kjære mens hjertet fortsatt må banke og organene være i live, sier biskop i Ribe, Elisabeth Dons Christensen til Kristeligt Dagblad.

I den situasjonen er det viktig at vi hjelper de pårørende med et ritual, hvor det med sykehusprestens hjelp er bønn, takk og salmesang  og hvor det man trenger å høre, blir sagt, sier biskopen. Hun er også medlem av Det Etiske Råd, en offentlig oppnevnt rådgivningsgruppe.

Vanskelig. Hele bispekollegiet i Folkekirken i Danmark er enig i anbefalingen fra Det Etiske Råd, og nå starter arbeidet med å utvikle en liturgi til bruk ved organdonasjon. Sykehusprestene er bedt om å være med i prosessen, og lederen for deres forening, Svend Erik Søgaard, er positiv.

Slike situasjoner er usigelig vanskelige både for pårørende og personale. På det ene siden er døden inntrådt i henhold til hjernedødskriteriet, på den annen side opplever ikke de pårørende det slik, sier Søgaard. Han vil ha et ritual som følger hele prosessen, også etter at organene er tatt ut.

Ukjent. Preses for Bispemøtet i Den norske kirke, Olav Skjevesland, har ikke vært borti problemstillingen før.

Dette må jeg tenke gjennom før jeg kan gi en vettug kommentar, sier han.

En av dem som har jobbet mest med organdonasjon her i landet, er Leif Kristian Drangsholt. Han har arbeidet som sykehusprest i 25 år, de siste ni på Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han er også medlem av Norsk rådgivningsgruppe for organdonasjon (NOROD).

Min erfaring er at liturgien blir til underveis i forståelse med de pårørende, men å lage et ritual som er kjent og fast, høres klokt ut, sier han.

God info. Han understreker at de som er i ferd med å miste et familiemedlem som skal donere organer, får god informasjon fra sykehuspersonalet om de faktiske forhold.

Jeg vil ikke overdrive hvor komplisert dette er, og de pårørende er stort sett godt forberedt. Men én ting er hva vi tenker med hodet, noe annet er hva vi kjenner i hjertet. Når hjertet har stanset, pusten er opphørt og huden er kald, da vet vi instinktivt at døden er inntruffet. Derfor er det viktig at de pårørende får se den døde etter at han eller hun er kommet tilbake fra operasjonsbordet, sier Drangsholt.

 Ikke behov. Tillitsvalgt for norske sykehusprester, Torbjørn Skjælaaen ved Haukeland Universitetssjukehus, er skeptisk til at et ritual skal «hjelpe noen til å forstå noe som er vanskelig å forstå».

Jeg tenker at en samtale og å se den døde igjen etter operasjonen er bedre. Da er døden synlig.

Han har gjennomført mange ritualer ved organdonasjon, og de har lignet på «det som ellers foregår når noen er død, døende eller ikke-kontaktbar.»

Hvordan forløper dette?

Det varierer etter hvem de pårørende er og hva de ønsker. Det er slikt som blir til sammen med familien der og da. Vi har i alle fall ikke opplevd behov for noe kirkelig autorisert ritual for dette, sier Skjælaaen.

DISKUTÉR: Trenger vi en liturgi for organdonasjon?