I dobbel strid

– Nå skjer det igjen.

Dette er andre gang Møre-bispen tar til tårene under intervjuet. Med den ene hånda gnir hun seg lett under de blanke øynene. I den andre holder hun de avlange brillene sine uten innfatning.

– Og det er helt greit, legger hun fort til, som for å forsvare at også en biskop kan ha det tungt.

Det siste halvåret er det mange som for første gang har sett den ellers standhaftige damen svekket. Hun har blitt trillet inn i Molde domkirke i rullestol. Både å spise og kle på seg selv har hun trengt hjelp til. Selv å bla i de løvtynne bibelsidene har vært fysisk umulig. På sitt svakeste lå hun fem uker på sykehus.

Det startet med en blodforgiftning i september. Med den måtte hun slutte på legemidler som i 15 år har holdt hennes kroniske sykdom i sjakk: Leddgikt.

– Jeg har hele tiden tenkt at kanskje kommer det en dag hvor jeg ikke kan bruke medisiner lengre. Med intellektet har jeg visst hva som venter meg, men noe annet er å kjenne rent fysisk at kroppen blir så dårlig.

LES OGSÅ: Holder tilbake pengestøtte etter medlemsrot

Prematurt barn

Tretthet. Betennelse i ledd. Smerte, stivhet og hevelse. Slik kommer leddgikten snikende. For dem som ikke får behandling i tide, kan sykdommen føre deformerte ledd, betydelige smerter – og i verste fall: Uførhet resten av livet.

Første gang Midttømme merket at noe var annerledes, var som 30-åring og menighetsprest i 1991. Den gang tenkte hun utmattelsen hadde naturlige årsaker: Hun hadde nettopp født andremann, som var et prematurt barn, noe som innebar både bekymringer og våkenetter. Men slitenheten gikk ikke over. I tillegg fikk hun smerter og hevelser i leddene.

LES OGSÅ: Tror ikke på oppstandelsen

Hun fikk raskt konstatert leddgikt. Med diagnosen fulgte en hjelpesløs tilværelse:

– Ikke kunne jeg stelle meg selv, heller ikke babyen. Jeg var så stiv og svak i leddene at jeg hverken kunne sette på vaskemaskinen eller oppvaskmaskinen.

Nesten ti år skulle gå før legene omsider fant legemidler som bet på sykdommen. I dag har hun startet opp på medisinene igjen – og er akkurat kommet tilbake i full jobb.

Midttømme er da heller ikke typen til å gi opp.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Viljesterk

– Da jeg ble syk første gang felte jeg mange tårer. Det gikk ikke månedene før jeg begynte å lete etter løsninger i stedet for begrensninger. Jeg er nok en ganske viljesterk type. Det har også kommet frem i personlighetstester jeg har tatt: Desto mer motstand jeg møter, jo mer kreativ og fokusert blir jeg, sier hun.

Med tre små barn i hus ble hun tvunget til å tenke annerledes. For eksempel hadde de aldri legoklossene på gulvet, for der klarte hun ikke komme seg ned. I stedet hadde dem på spisestuebordet. Da kunne hun sitte på en stol. De gangene fingrene var så stive at hun ikke klarte å bidra, kom hun heller med oppmuntringer og leste bruksanvisninger.

– Jeg har lest uendelige mange bøker for dem. Jeg husker læreren til et av barna våre i første klasse beklaget seg til meg: «Det gikk jo ikke an å lese noe i denne klassen som dette barnet ikke har lest eller hørt om før».

LES OGSÅ: Kreftfri biskop lovar meir ubehag for styresmaktene

Midttømme ble også god på å sette seg delmål. Under et av sykehusoppholdene kjøpte mannen en parfyme til henne. Selv var hun streng med bruken: Hun fikk ikke påføre den før hun hadde kraft nok til å trykke ned sprayknappen selv.

– Har du noen gang tenkt at det er urettferdig, at du som står i en fremtredende tjeneste for Gud, rammes av alvorlig sykdom?

– Det har jeg ikke, sier hun kjapt.

– Jeg ble syk etter å ha vært menighetsprest i nesten 14 år. I løpet av den tiden hadde jeg gravlagt mange kvinner og mødre på min egen alder, som hadde dødd av for eksempel kreft. Midt oppi det som skjedde var jeg takknemlig for at jeg hadde fått en diagnose som jeg ikke skulle dø av, men dø med.

Søndagsskole i sandkassa

Kampviljen har kommet godt med. For eksempel var det ingen selvfølge at Midttømme kunne bli prest. Hun er oppvokst på Sofienberg i Oslo. Moren var tilknyttet Frelsesarmeen. Faren tilhørte Norsk Luthersk Misjonssamband. Der var forkynnelsen klar: Pastor- og presterollen er forbeholdt menn.

Men allerede i barnehagen viste den lille jenta forkynnerevner. I sandkassa samlet hun barna og holdt søndagsskoletimer. Før hun var gammel nok til å lese, stod hun på scenen på juletrefester og sang om Jesus.

– Og jeg kan nok tenke meg at mamma var flau noen ganger da jeg satt på trikken og sang «Jesus elsker alle barna» av full hals, sier Midttømme og humrer.

Ti år gammel fikk hun sin første bibel til jul. I den streket hun under så mange vers at det nesten ikke var mulig å se skriften.

– Det var så mange bibelord som talte til meg. «Frykt ikke, for jeg er med deg.» «Jeg har kalt deg ved navn.» Jeg kunne nesten ikke åpne Bibelen uten at dette bare kom mot meg.

LES OGSÅ: Dei som flyktar til Södertälje

Ytre press

Allerede som 15-åring kjente hun en trang til å bli prest. Bibelordene hadde blitt til det hun opplevde som et prestekall. «Hva er det du vil med dette Gud? Kan jeg gjøre dette?» grublet og ba hun.

På samme tidspunkt var hun konfirmant i Den norske kirkes menighet på Grünerløkka i Oslo. I samtaler med konfirmantprest Paul Nome ble hun utfordret og oppmuntret på de nye tankene. Og gjennom ungdomsårene på Kristelig Gymnasium stod kallet fortsatt fast. At hun mestret lederoppgaver fikk hun blant annet vist da hun 19 år gammel ble Norges yngste menighetsrådsleder. Deretter bestemte hun seg for å studere teologi.

Men det ytre presset var stort.

– Så lenge pappa levde var jeg et bønnebarn for ham. Da jeg ble prest var det folk fra Misjonssambandet som lurte på om han ikke hadde kontroll over dattera si. Men han endret syn, gikk over til Den norske kirke og hadde menigheten min som sitt åndelige hjem resten av sitt liv.

– Har du selv vært i tvil om at det er riktig at kvinner skal få lov til å forkynne?

– Det er klart jeg måtte jobbe med dette teologisk, men det som ble forløsende for meg var dette: Da Jesus påskemorgen stod opp igjen, så var det nettopp kvinner som ble bedt om å fortelle det til disiplene. Og uten oppstandelsen hadde vi ikke hatt den kristne tro. Det er kirkens oppgave i dag å vitne om oppstandelsen, og det kan kvinner gjøre. Det har Jesus sagt.

LES OGSÅ: Tredobler husleien i Kulturkirken

Pensjonerer seg

I 2001 ble Midttømme Presteforeningens første kvinnelige leder. Fem år senere: Biskop i Møre. Med sine 46 år ble hun den yngste i bispekollegiet. Lederstillingene har hun aldri bevisst søkt mot selv. I stedet har andre foreslått og anbefalt henne.

– Jeg er glad for at det ikke går an å søke på stillingen som biskop, for det ville jeg aldri gjort. Jeg har rett og slett følt meg for ung. «Du må stoppe meg hvis dette er noe jeg ikke skal», har jeg sagt til Gud. Men så har jeg ikke blitt stoppet, da. Jeg har blitt valgt. Derfor har jeg valgt å leve i tillit til både Gud og andre at jeg kan klare dette. De har utfordret meg til å bidra ut ifra mine evner, erfaringer og nådegaver.

– Ikke alle ville sagt ja til å gå inn i en slik stilling med en kronisk sykdom?

– De som spurte om jeg ville bli kandidat, kjente meg og visste om diagnosen. Etter 2000 har også medisinen hatt så god virkning at jeg har vært i fullt arbeid. Men jeg har hele tiden tenkt: Den dagen legemidlene ikke virker lengre, den dagen pensjonerer jeg meg.

LES OGSÅ: Første kvinnelige anglikanske biskop i Storbritannia

Syndig strikking

– Har du noen gang tvilt på Gud?

– Ikke når det dreier seg om roller jeg har trådd inn i. Jeg har derimot tvilt i prosessen fra barn til voksen. «Hva er det mine foreldre står for? Hvem er jeg? Hva skal jeg stå for?»

Midttømme var 17 år og opplevde at foreldrene gråt over henne da hun en periode valgte å gå på danseskole. Det var synd, mente de. Det samme var strikking på søndager og kino.

– Jeg gikk i sjette klasse da mamma lot meg gå på kino for første gang sammen med klassen. Da jeg kom tilbake lurte hun på om jeg var blitt syk, men jeg ble rett og slett rørt av å se Lassie på storskjerm og i farger.

At dans og kino skulle være galt, fikk Midttømme ikke til å stemme.

– «Har ikke Gud skapt dansen og gleden? Er ikke Gud større enn mine foreldres barneoppdragelse?» Siden har jeg forstått at grensene deres var av omsorg. De var selv oppvokst i en pietistisk tradisjon og gjorde bare det de kunne for å beskytte og bevare meg. Men jeg måtte bli voksen for å se det.

Skriften på veggen

For Midttømme er Gud først og fremst en nådens Gud. Det la hun også vekt på i prekenen da hun ble bispevigslet i Molde domkirke. I forkant av vigslingen uttalte hun seg også om den store jobben hun nå skulle ta på seg: «Biskopene har enkeltvis og samlet et særskilt ansvar for kirkens lære. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i hva det ansvaret virkelig innebærer før man har fått del i det.»

– Hva innebærer dette ansvaret for deg i dag?

– Ja, jeg får vel bare hoppe i det, da...

Hun sukker lett. Og det er altså nå Midttømme blir blank i øynene første gang. Vi har møtt henne på Gardermoen. Klokken er åtte om morgenen. Biskopen har kommet fra Molde og har allerede vært våken i tre timer. I en skinnstol i kaffeeim på Starbucks forteller hun om saken som de siste årene har blitt en belastning for henne: Kirkelig vigsling av homofile. Selv tilhører hun et mindretall av bispekollegiene som mener at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne.

– Saken om ekteskapsforståelse er det største eksempelet på det læreansvar biskopene har for kirken i dag. I flere år har vi forsøkt å komme fram til en enhetlig uttalelse om dette, men det har vi ikke klart. Å komme med en delt uttalelse før Kirkemøtet har ikke vært godt for noen av oss biskoper, og det er noe av den smerten i det ansvaret som hviler på oss.

– Har du noen gang ønsket at Gud var klarere i dette spørsmålet?

LES KOMMENTAREN: På troen løs

Homoparade

Flere tårer kommer på Flytoget på vei inn mot hovedstaden, hvor hun skal på Bispemøtets arbeidsutvalg i Kirkens Hus. I april i fjor ble spørsmålet om ekteskapsforståelse særlig betent. Da skulle det til behandling under Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste organ. I forkant uttalte Presteforeningens sentralstyre at kirken nå må «starte arbeidet med en vigselsliturgi som også omfatter ekteskapsinngåelse for likekjønnede».
 Det førte til at flere prester og noen biskoper meldte seg ut, blant dem Midttømme. Hun mente de drev med «massiv lobbyvirksomhet» og at ville skape forvirring om hun var medlem av en organisasjon som mente det motsatte av henne.

Men de konservative vant likevel fram under Kirkemøtet: Det ble ingen vielsesliturgi for homofile par i Den norske kirke. Dermed startet også protestene. 17. mai arrangerte russen i Molde homoparade med pipekonsert mot henne. I forkant av nasjonaldagen trakk den homofile SV-politikeren Kim Thoresen-Vestre seg fra 17. mai-komiteen. Han reagerte på at biskopen var invitert som hovedtaler.

– Å kommunisere spørsmålet om ekteskapsforståelse er forferdelig krevende. Mange tror det handler om mitt syn på homofile medmennesker, at jeg har et ønske om å diskriminere noen. Men slik er det ikke. Dette handler om min forståelse av ekteskapet i en evangelisk-luthersk tradisjon. Som biskop handler ikke dette bare om ens egen tro, men kirkens tro. Men det er vel ikke noe som har smertet meg mer enn å måtte ta avgjørelser som vi vet skuffer og sårer mange mennesker, sier Midttømme.

LES OGSÅ: Blottet bryster i Vatikanets innerste

Gitarkonsert

– I spørsmålet om kvinnelige prester har biskopene skiftet standpunkt. Hva gjør homofilispørsmålet annerledes?

– Jeg kan aldri stoppe å arbeide teologisk med de spørsmålene som kirken til enhver tid setter på dagsorden. Det er mitt ansvar som biskop. Det er farlig å si at jeg aldri skal skifte standpunkt, men i dag ser jeg ikke at jeg er der, sier hun.

– Kan det bli aktuelt å trekke seg som biskop dersom kirken blir for liberal i ekteskapsforståelsen?

– Nei, oppi alt har jeg har fått mye støtte og henvendelser fra folk i Norge og i utlandet. De ber meg om å fortsette som biskop, uansett hva Kirkemøtet bestemmer. Og det er sterkt. «Vi trenger deg som biskop», sier de. Så er jeg jo heller ikke biskop for min egen skyld, men for kirkens skyld.

Omsorg har hun også opplevd under sykdomsperioden i høst. I korridorene på sykehuset har hun møtt på sykepleiere som går i menigheten hennes. Noen av dem har kommet med hjemmebakt brød og kaffe til henne i helgene. En annen kom inn til henne på rommet og spilte gitar for henne til hun sovnet.

Flere har også blitt overrasket over å se biskopen syk.

– «Neimen, Ingeborg, kommer du her med din skrøpelighet?» fikk jeg høre første gang jeg var tilbake i domkirken i rullestol. For henne var nok dette en stor kontrast til det bildet hun ellers hadde av meg i kirken. Men hvor skulle jeg ellers ha gått med min skrøpelighet, om ikke til gudstjeneste? spør Midttømme. Deretter legger hun til:

– For meg har denne sykdomsperioden vært trosstyrkende: Jeg har tilhørt et fellesskap hvor det ikke bare er jeg som bærer andre, men hvor vi bærer hverandre.