Ikke rom til dem

Alaa Slewa Iskandar spiller vismann i julespillet som Lørdagsklubben i Moelv, Hedmark setter opp. Han er den fødte mann til rollen. Det er nemlig ikke usannsynlig at vismennene i juleevangeliet kom fra hjemlandet hans, Irak.

Ytterst på scenen i Ringsaker kirkesenter sitter kona, Ivian Ramzy Gharib. Hun spiller i år gjeter. I fjor var hun engel.

Det er en lett og glad stemning blant voksne og barn som skal ha sin siste øvelse før forestilling. Over ansiktene til de to irakerne er det likevel en skygge. I fem og et halvt år har de søkt asyl i Norge. De har hele tiden fått nei.

Nå er de i ferd med å miste motet.

Kaldeere

Ivian Ramzy Gharib og Alaa Slewa Iskandar er ikke arabere, heller ikke muslimer. De er kaldeere, og det betyr at de er katolikker. De kommer fra byen Tel Skuf, like utenfor for Mosul i Nord-Irak. I området som kalles Nineve-sletten har det bodd mange kristne med århundrer av tradisjoner.

Deres kristne tro er grunnen til at de forlot Irak.

– Kristne jenter ble kidnappet. Vi vet ikke hvem som gjorde det, kanskje al-Qaida, sier Ivian Gharib.

Truet

Begge snakker godt norsk, men hun snakker mest fordi hun kan språket best. Ektemannen holder armene rundt skuldrene hennes mens hun forteller.

I 2008 opplevde Alaa Slewa Iskandar å finne et brev under døra i frisørsalongen han drev i Mosul. Noen hadde skrevet «Du er kristen. Vi vil ikke ha deg her. Blir du her, dreper vi deg».

Neste dag fant han frisørsalongen sprengt med en håndgranat. «Dette er begynnelsen», var det skrevet på veggen med skrift i rødt, noe som de hevder kjennetegner IS.

De tok hendelsene som en drapstrussel som ikke var til å misforstå.

– Det var trist, for Alaas inntekt var den eneste storfamilien hadde, sier Ivian Gharib.

– Hvorfor gikk dere ikke til politiet?

– Om politiet var til å stole på, hadde vi ikke vært her.

Tårer

De turde ikke være lenger i Irak. Hans mor, som er enke, solgte huset for at de to skulle få penger til pass og billetter ut fra Irak.

Ivian beklager at hun gråter mens hun forteller. Det har rent mange tårer, og de har fortalt historien til så mange. Hva nytter det å fortelle det enda en gang?

Begge deres familier har flyktet etter at de dro. For tre år siden fikk flere i hans familie asyl i USA og Tyskland.

– De trodde på dem, men norske myndigheter tror ikke på oss, sier Ivian.

Noen i hennes familie har dratt til kurdiske områder i Nord-Irak. Der bor de 40 mennesker på to rom. Uten pass kommer de seg heller ikke videre, forteller hun. En tante med barn har derimot fått asyl i Tyskland.

– Alle våre slektninger i Bagdad har også reist.

Både Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) har ment at det er trygt nok for dem å vende hjem. Dessuten kan de søke tilflukt internt i hjemlandet, mener norske myndigheter.

Siste avslag kom i februar. I mai sendte advokaten deres ny begjæring om å gjøre om avslaget. Der hevder han blant annet at det ikke er grunnlag for å si at framtiden deres er trygg.

I sommer tok terrorgruppen Den islamske staten (IS) kontrollen over området der Ivian og Alaa kommer fra. Nyhetsmeldinger fortalte at hus til kristne ble merket. De fikk valget om å bli muslimer, betale en spesiell skatt eller bli drept. Noen ble drept. De fleste flyktet. Boliger og eiendeler ble stjålet.

16. juni stoppet UNE all retur av asylsøkere fra Irak. Siden har ikke det kaldeiske paret hørt noe. Å dra hjem nå er livsfarlig for dem.

– Hvorfor kan dere ikke dra til kurdisk område?

– Du må ha utdannelse for å leie hus og oppholde deg der. Dessuten kan vi ikke språket, og det må vi for å få jobb, sier Evian Ramzy Gharib

Til paradis

– Hvorfor dro dere til Norge?

Hun ler før hun svarer.

– Vi hørte at de som dro til Europa fikk beskyttelse fordi de var kristne. Vi hørte at Norge er et bra land. Vi trodde vi skulle til paradis. Det var helt motsatt.

Nære slektninger av Alaa fikk opphold i Norge i 2009 og 2010. Hans yngste bror, som kom samtidig, har fått avslag på asyl. Han sitter på et annet asylmottak og venter.

– Vi er slitne og triste. Noen ganger føler vi at vi er i et fengsel på ukjent tid, sier Alaa Slewa Iskandar og holder hånden mot hjertet.

– Her er vi i et kristent land, et land som snakker om rettigheter og frihet. Men vi får ikke det. Ord på papiret betyr ingenting, sier Ivian Gharib.

Til fjellet

Paret forteller sin historie på gjesterommet til Astrid og Kollsvein Solhaug, venner de har fått i Ringsaker menighet og som er med i parets støttegruppe.

På mottaket her på Moelv har de måttet lage måltidene på felleskjøkkenet sammen med menn fra ulike kulturer. Der opplever den kristne kvinnen svært ubehagelig.

Nå blir asylmottaket lagt ned, og de blir overført til Vang, i Valdres.

– Det ligger på fjellet, og vi har ingen venner der. Venner er viktig for meg. Det er heller ingen kirke på vårt språk i nærheten, sier Ivian Gharib.

Den kaldeiske menigheten holder til i Oslo.

Nå rundt jul og nyttår har de fått permisjon og er gjester hos sine norske venner.

Mor og far

De har stablet tingene sine under sengene på gjesterommet og på loftet til Astrid og Kollsvein Solhaug. De kaller dem mor og far, slik de er vant til å tiltale eldre mennesker i Irak. Å bruke fornavn er uhøflig.

Politikere har vært opptatt av asylsøkere som har skiftet tro, såkalte konvertitter, sier Kollsvein Solhaug. Asylsøkere som flykter fordi de er forfulgt for sin tro, har derimot fått liten oppmerksomhet. Han kaller dem «de usynlige».

– Vi vet at de er troverdige. Jeg har brukt mye tid sammen med dem og har ikke funnet en eneste brist i deres historie, sier Astrid Solhaug. De er fantastiske…

...mennesker, fullfører Ivian Gharib og ler.

Omfavner

– Hvordan synes dere Norge har behandlet dem?

– Helt umenneskelig. Vi har blitt kjent med et system som skremmer oss, som bare forholder seg til saker, mens menneskeliv blir ødelagt. Et system som rammer tilfeldig. Siden asylintervjuet for fem år siden har de ikke møtt en eneste saksbehandler, bare masse sakspapirer på byråkratisk norsk.

Fargen i ansiktet til Astrid Solhaug skifter, stemmen blir intens.

– De burde kanskje ventet til de ble kidnappet og drept. Da ville de fått opphold, sier Astrid Solhaug.

Arameisk

I julespillet skal Ivian Ramzy Gharib fremføre en nyskrevet sang. Ett vers skal hun synge alene, på sitt eget språk – arameisk – språket som Jesus snakket.

«Far, jeg vil gi deg all ære for den gaven jeg har fått», er en av tekstlinjene hun synger for oss. Det er en sang fra et annet sted, fra en annen tid. Gaven fra Norge må hun vente på – om hun får den.

Nå er det jul. Sammen med venner skal kaldeerne feire fortellingen om det unge paret som det ikke var rom til.

Som måtte flykte til et annet land.

UNE: Svar «ut på vinteren»

Rundt hundre asylsøkere fra Irak venter på svar hva som nå skjer når det er for farlig å dra hjem.

Utlendingsnemnda (UNE) stoppet retur av asylsøkere fra Irak i juni etter at terrorgruppen IS hadde okkupert store områder i nord.

Får de da opphold i Norge? Når kan de få svar fra norske myndigheter?

– Vi håper det ikke blir lenge. Vi venter ikke med å gi tillatelse fordi vi tror det snart blir bra i Irak. Det er altså ikke vond vilje, men vi trenger tilstrekkelig grunnlag for å vurdere sakene. Jeg er redd for at vi kan komme litt ut på vinteren før vi kan gi et svar, sier Lars Erik Andersen, seksjonssjef i Utlendingsnemnda.

Eksempler

Det finnes eksempler på at returen av asylsøkere har startet igjen etter at uroen er over, i Elfenbenskysten i 2011, for eksempel.

I land der situasjonen har forverret seg, har mange fått oppholdstillatelser i Norge.

– Syria er et nærliggende eksempel. Der fikk vi asylsøkere fra før det smalt. Mange av dem fikk først avslag, men de har ikke blitt returnert. Fra land som opplevde den arabiske våren har mennesker også fått opphold, sier Andersen.