– Døende får ikke god nok omsorg

64-åringen vanner blomstene på sine kones graver på Vestre Gravlund like bak Frognerparken. Furu så dem begge få sterk smertelindrende behandling før de gikk ut av livet. Han sitter igjen med to vidt forskjellige historier – en god og en som fremdeles er vond å tenke på.

– Det er ikke rart at debatten om aktiv dødshjelp kommer slik mange døende har det den siste tiden på sykehus, sier Furu og tenker på sine egne opplevelser.

Menneskelighet

Forrige uke så han NRKs dokumentar «Den siste reisen», der Siv Tove Pedersen reiser til Sveits for å avslutte livet for å slippe en smertefull død.

– Jeg skjønner hvorfor hun valgte å reise til Sveits, sier Furu, og fortsetter:

– På offentlige sykehus tenker de bare på medisinen og sykdommen. Legene og sykepleierne har så mye byråkrati og systemer å forholde seg til, at det menneskelige blir skjøvet bort, hevder Furu.

Likevel er han ikke tilhenger av aktiv dødshjelp. Harald Furu har også sett en annen side av hvordan et naturlig sykdomsforløp og død kan være. Historien om den siste tiden til sin andre kone, som døde på det diakonale Hospice Lovisenberg i Oslo, husker han som en god tid – en tid han ikke ville vært foruten.

– En verdig slutt ikke behøver å være aktiv dødshjelp. Mer menneskelighet, omsorg og lindring i sykehusenes møte med døende og pårørende, hadde tatt brodden ut av dødshjelpdebatten, tror Furu.

Dør naturlig

Flere nordmenn har reist til Sveits for å få aktiv dødshjelp. De vil ikke ha mer smerter og er redd for å få en vond slutt på livet. Men de fleste som får en dødelig sykdom, dør naturlig på norske sykehus. Derfor finnes det flere spesialiserte avdelinger som driver smertelindrende behandling i livets sluttfase. Bare på Hospice Lovisenberg var det 112 personer som møtte døden på denne måten i 2014.

Å reise til Sveits

Harald Furus første kone, Margareth, døde av kreft i april 2004. Hun fikk smertelindrende behandling, men kom aldri på noen egen lindrende avdeling. Furu opplevde den siste tiden som kaotisk, og til tider håpløs.

– Etter et vaktskifte kunne det komme en helt ny lege, som vi aldri hadde sett før. På nytt måtte vi vrenge sjelen, fortelle hele sykdomshistorien. Kanskje så vi aldri denne legen igjen. Det føltes håpløst, sier han.

Hun døde etter åtte måneders sykdom og snakket selv om at hun skulle ønske hun kunne fått en sprøyte, så livet hadde kunnet ta slutt.

– Jeg tror hun hadde gjort det om hun hadde fått muligheten, sier Fure.

Han synes det er vondt å tenke tilbake på den siste tiden.

– Jeg visste så lite, forsto ikke hva som skjedde. Avdelingene kommuniserte ikke med hverandre, og ingen snakket om det vonde, at hun skulle dø, sier Furu.

Furu forteller at han har hørt lignende historier fra mange andre pårørende om denne typen opplevelser.

Totalforvandling

I 2004 traff han sin nye kjærlighet. Men ett år etter at de giftet seg, kom beskjeden: Trine Lise Furu hadde uhelbredelig kreft.

Igjen er det ut og inn av sykehus. Men så får Trine plass på Hospice Lovisenberg.

– Det var en helt ny opplevelse. De tok vare på henne og hele familien vår og var som et hjem den siste måneden før hun døde, sier Furu.

– Alt var annerledes. De så oss som mennesker, snakket med oss og vi fikk en veldig fin tid sammen.

Veldig personlig

De aller fleste pasienter på Lovisenbergs avdeling har vært innom det offentlige helsevesenet først. Seksjonsleder Joran Slaaen har hørt mange ulike historier. Pasienter og pårørende forteller om ulike opplever av hvorvidt de er blitt sett, møtt og ivaretatt i helsevesenet.

– Det er ikke riktig å si at det offentlige helsevesenet er dårlig. Noen har gode erfaringer, andre ikke. Dette varierer veldig, sier Slaaen.

Noe går derimot ofte igjen i pasientenes fortellinger:

• Mangelfull informasjon

• Ikke bli sett og møtt som pasient eller pårørende

• Lite eller mangelfull kommunikasjon om at sykdommen er så alvorlig at døden nærmer seg

Følg oss på Facebook og Twitter!

Rop om hjelp

Slaaen understreker at det kan være pasienter og pårørende har fått informasjon på sykehuset, men at den ikke er blitt forstått. At de offentlige sykehusene har forbedringspotensial, synes hun likevel er rimelig å si.

– Det handler om kompetanse, bevissthet, åpenhet om døden, å se enkeltmenneskene og å vise omsorg. Men det handler også om penger og ressurser. Vi har for eksempel dobbelt så lang liggetid som på tilsvarende avdelinger på andre sykehus.

Hun mener spørsmålet om aktiv dødshjelp egentlig er et rop om en annen type hjelp:

– Ikke etter døden, men etter en mer helhetlig omsorg, sier Slaaen.

Livshjelp

6. juni 2014 døde Trine Lise Furu.

– Selv om hun var veldig syk og hadde en del smerter, fikk hun en god avslutning på livet. Trine fikk gjort mye som var viktig for henne og sagt ordentlig farvel. Om alle hadde fått en slik utgang, ville ingen rope om aktiv dødshjelp, hevder Furu.