1 av 4

Sekretæren til Goebbels: – Jeg var feig

Brunhilde Pomsel (105) var sekretæren til en av verdenshistoriens verste forbrytere. Selv kalte hun seg feig, men hadde ikke skyldfølelse.

Reportasje

Denne artikkelen ble først publisert i august 2016. Vi har hentet den fram i forbindelse med at Brunhilde Pomsel, Goebbels sekretær, døde på Holocaustdagen.

Kvinnen nøler, tenker, tørker seg rundt munnen med lommetørkleet. Furene i ansiktet snor seg som barken på et gammelt eiketre. Så presser hun øyelokkene sammen og setter fingerspissene mot pannen. Som om hun vil presse minnene fram. Eller kanskje for å dytte dem unna.

I dokumentarfilmen, «Et tysk liv» («A German Life»), får man et sjeldent innblikk i mentaliteten til et vanlig menneske som arbeidet for naziregimets innerste krets. Og som i dag sliter med at hun medvirket til naziregimets forbrytelser.

– Det er sånn med alle ting: Alt som er vakkert, er også flekkete. Og alt som er fryktelig har også sine lyse sider. Ingenting er svart-hvitt, det er noe grått i alt, sier Brunhilde Pomsel og hviler hendene mot nakken.

LES OGSÅ: Pomsel fant ut hva som skjedde med jødisk venninne 60 år etter at hun forsvant

– Visste ingenting

Fra 1942 og fram til Det tredje rikets sammenbrudd tre år senere, var Brunhilde Pomsel sekretær for Joseph Goebbels, Hitler-Tysklands propagandaminister.

– Er det slemt og egoistisk når mennesker som har blitt plassert i visse stillinger forsøker å gjøre noe som gagner dem selv – også når de vet at det ender med å skade andre, spør Pomsel i begynnelsen av filmen.

LES OGSÅ: Slik møtte Den norske kirke landssvikerne etter krigen

Goebbels sekretær hevder hun ikke visste om jødeutryddelsene før hun i 1950 ble løslatt fra en sovjetisk interneringsleir. Hun kjente til konsentrasjonsleiren Buchenwald, men trodde det var et vanlig fengsel.

Sivilisert narsissist

Pomsel var ikke interessert i politikk og meldte seg inn i nazistpartiet for å kvalifisere seg til en godt betalt og prestisjefylt jobb i departementet, sier hun.

– Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det? (...) Alle meldte seg inn.

Kontoret lå i Wilhelmstrasse, midt i Berlin. I offentligheten tordnet sjefen hennes, Goebbels, løs fra talerstolen og gjorde sterkt inntrykk på tusener av tyskere med slagord som «Enten tilintetgjør jødene oss, eller så utrydder vi dem».

Den Goebbels Pomsel ble kjent med, var sivilisert og seriøs, sier hun. Han kunne blende omgivelsene med sin sjarm. Men han framsto også som en kald og reservert narsissist, som for eksempel aldri spurte om brødrene hennes, som hadde falt i krigen.

Drepte barna

Hun husker hun gav barna til Goebbels lov til å leke med skrivemaskinen hennes da de besøkte faren på jobb. Hun husker også at hun spiste middag i nazilederens villa.

Da krigen var slutt, og Hitler hadde tatt livet av seg og Eva Braun, begikk Goebbels og kona Magda selvmord, etter å ha drept de seks barna sine.

LES OGSÅ: Lagde hager i skyttergravene

Måtte forlate premieren

Samtidig beskriver Pomsel seg selv som en av feigingene. En som var for dum til å innse hva som foregikk rundt henne.

– Det var hyggelig å arbeide der. (…) Velkledde mennesker. Vennlige mennesker. Å Gud, jeg var så overflatisk på den tiden, sier hun i filmen.

Det er lett å dømme Pomsel, men hvordan ville vi handlet selv hvis vi hadde vært i samme situasjon? Det er det grunnleggende spørsmålet i filmen om 105-åringen, forteller regissør Christian Krönes.

– Vi ville lage en tidløs dokumentarfilm til kommende generasjoner, for at de ikke skal glemme fortiden, sier han.

Krönes forteller at flere gjester måtte forlate kinoen under premieren i Jerusalem, fordi de ikke holdt ut å se den ferdig. De fleste vendte likevel tilbake til diskusjonen som var arrangert i etterkant av visningen, og de ga uttrykk for at filmen var et avgjørende bidrag for å vinne over totalitære regimer.

Personlig ansvar og moral

– Vårt mål var ikke å utforske Pomsels personlige skyld eller å framstille henne som nazist, sier Krönes.

– Vi var opptatt av å konfrontere seeren med hvor fort et menneske kan bli involvert i noe som er moralsk forkastelig. Det er en film om personlig ansvar og moral. Hvordan ville jeg reagert i en lignende situasjon? Hvilke prinsipper ville jeg gitt opp til fordel for en karriere og et behagelig liv, sier regissøren.

– Brunhilde Pomsel er et meget intelligent og sympatisk menneske, og hun levde et helt normalt liv. Når man følger hennes historie, kommer man til et punkt der man må si til seg selv: Kanskje jeg ville gjort det samme, sier Krönes.

LES OGSÅ: New York beskytter muslimer etter moskeangrep

Trussel i dag

Selv møtte han Pomsel ved en tilfeldighet, da han gjorde research til en annen dokumentarfilm. Han og kollegaene følte seg forpliktet til å fortelle historien hennes. For trusselen fra fascismen og det totalitære hører ikke bare nazi-tiden til, mener Krönes.

– Det ser ut som vi har lært lite av historien. Bare se på dagens situasjon i Europa. Den økonomiske krisen, den enorme bølgen av flyktninger og frykten folk kjenner på, styrker partiene på høyre fløy. Nazistpartiet vokste under lignende omstendigheter, og et tiår senere hadde de gjennomført en av de verste katastrofene i menneskehetens historie, sier han.

Han mener dette er en fare som ikke bare hører til fortidens Tyskland, men hele Europa.

LES OGSÅ: Trudeau: Moskéangrep er terrorhandling

Ingen skyldfølelse

I dag er Brunhilde Pomsel nesten blind, men hun rakk å se filmen om seg selv før synet sviktet. Hun beskrev filmen som et speil, der hun kunne se alle feilene hun hadde begått, forteller Krönes.

Samtidig opplevde ikke regissørene noen skyldfølelse fra Pomsels side. I filmen sier hun:

– Jeg gjorde ikke annet enn å skrive på maskinen på Goebbels' kontor. Jeg hadde ingen anelse om hva som gjemte seg bak det. Altså, veldig lite, i hvert fall. Nei, jeg ser ikke på meg selv som skyldig. Med mindre du ender opp med å bebreide hele den tyske befolkningen for at denne regjeringen fikk makten.

Slike unnskyldninger alene gjør henne skyldig, mener Krönes.

– Hun begynte å jobbe for Goebbels på et tidspunkt der utryddelsene var på sitt verste, så det er vanskelig å tro at hun ikke visste noe. Hvis man har arbeidet under dette fascistiske regimet og sett en annen vei, så er man selvfølgelig skyldig, sier han.

LES OGSÅ: USAs stengte grenser

Troverdig

Men Pomsel prøver heller ikke å få virkeligheten til å se bedre ut enn den var, ifølge Krönes.

– Og hun viser ingen falsk anger, som så ofte er tilfellet med vitner fra denne tidsperioden. De vet hva som er forventet av dem. Pomsel var autentisk og troverdig hele tiden, sier Krönes.

I filmen sitter den nå 105-årige kvinnen med lukkede øyne og beveger leppene lydløst. Det er som om hun prøver å sette de riktige ordene sammen, før de kommer ut.

– De menneskene som i dag sier at de ville ha gjort mer for de stakkars, forfulgte jødene... Jeg tror at de mener det de sier. Men de ville likevel ikke gjort det. Vi befant oss i én stor konsentrasjonsleir, sier hun.

I filmen vises klipp fra konsentrasjonsleirene etter frigjøringen, der skjelettlignende jøder kikker tomt inn i kameraet. Nazistene myrdet til sammen rundt seks millioner jøder.

– Handler om oss

– Tror du hun har rett, Krönes? Ville vi ikke gjort mer?

– Jeg håper vi ville det. Men når det kommer til stykket, kan jeg ikke være sikker. Hun svarer det samme som mange som levde på den tiden, sier regissøren, og spør:

– Hva er ditt eget svar? Filmen handler jo om oss. Ville vi innsett når det rette øyeblikket for å protestere ville være, og ville vi grepet sjansen?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje