Den lange veien hjem

I nærmere ti år har Ole Jørgen Anfindsen holdt sin muslimske trosreise hemmelig. Nå er han klar til å fortelle alt.

Min tro

Ole Jørgen Anfindsen har et morgenritual. Først står han opp og tar morgenstellet. Så lukker han døra til kontoret bak seg. Der inne, alene, ved den tungt lastede bokhylla, løfter han hendene opp til hodet før han samler dem ved brystkassa.

Så bøyer han seg mot Mekka og sier høyt:

«I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn.»

Det er den første setningen i Koranen. Han fortsetter å resitere hele kapittelet, han har lært seg det utenat. De siste årene har han flere ganger bedt med muslimske venner. Skulder ved skulder. Han har skjelt til sida og fulgt deres bevegelser.

Morgenbønnen varer i fem minutter. Noen ganger ti. Da gjentar Anfindsen de siste versene – de som sies rett til Allah, til Gud.

«Deg tilber vi, vi søker hjelp hos Deg. Led oss på den rette vei!»

Omstendelig

Den vertikaldelte boligen i Heggedal i Asker ligger i ly for ettermiddagsrushen som siger forbi på den andre siden av støyskjermen. Inne begynner oktobermørket å legge seg over stua. Etter fem års ekteskap har han og kona Anne Margrethe Mandt-Anfindsen ennå ikke blitt enige om hva slags lamper de skal ha i stua. Han tenner stearinlys i vinduet.

Hvis du googler Ole Jørgen Anfindsen får du opp betegnelser som «islamkritiker» og «raseteoretiker», og intervjuer der han utdyper sitt syn om at noen folkegrupper har lavere intelligenskvotient enn andre.

Han ble sist sett i offentligheten som sakkyndig i 22. juli-rettssaken i 2012. Der ble han kalt i vitneboksen sammen med folk fra Norwegian Defence League, Stopp Islamiseringen Av Norge og Vigrid.

LES MIN TRO MED LILLI BENDRISS: – Den dagen lukket jeg døren til Jesus

Like etterpå mistet han jobben i Det Norske Veritas. Han mener selv det er på grunn av sin islamkritiske rolle og medieoppmerksomheten under rettssaken.

Men det ingen har visst, er at Anfindsen har vært sterkt tiltrukket av religionen han har kritisert.

– Det er mange som fortsatt oppfatter meg som islamofob, men det er først nå jeg er klar for å fortelle om min muslimske trosreise. Nå er jeg trygg nok til å ta bladet fra munnen.

Gudsfrykt og skepsis

I 1965 kjøpte Anfindsen-familien et oppussingsobjekt på Stabekk i Bærum som hadde plass til Ole Jørgen og hans stadig flere småsøsken. Det tok ikke lang tid før mora fant en menighet i nærheten og fikk innrullert barna i søndagsskolen.

Anfindsen omtaler sin mor som «kanskje vel ivrig kristen» og sin far som «ganske reservert og lite interessert». Moren var preget av hennes families bakgrunn i vekkelsesbølgen Oxford-bevegelsen, faren var en som helte mot rasjonaliteten og var kritisk til omvendelse og evangelisering.

Anfindsen preges av begge. Men det er morens gudsfrykt som først kommer til syne.

Glødende kaster han seg inn i kampen for å leve som en radikal kristen. Han blir ungdomsleder i Misjonsforbundet, både lokalt og i østlandsdistriktet. Han blir leirsjef, predikant, holder vekkelsesmøter og inviterer til omvendelse. Forkynner for hundrevis av ungdommer. Mange blir kristne etter å ha hørt ham.

– Jeg var fortsatt kristen, men i en fullstendig troskrise.

Høsten 1994 er han i full gang med nye studier på universitetet. I sin første semesteroppgave i vitenskapsteori forsøker han å kritisere evolusjonsteorien sønder og sammen. På denne tiden er han kreasjonist, og tror at verden er skapt i samme rekkefølge som det står i Bibelen. Tidligere hadde han til og med vært ung-jord-kreasjonist, og trodd at Gud bokstavelig talt skapte jorden på seks dager for omtrent seks tusen år siden.

– Jeg fikk hakeslepp da jeg begynte å gjøre et grundig litteraturstudium og skjønte at de jeg hadde trodd på tidligere var intellektuelt uredelige. Vitenskapspersonene jeg hadde vært skeptisk til, holdt en langt høyere standard. Det var pinlig, sier han.

Semesteroppgaven er første spiker i kista for kristenfundamentalisten Anfindsen,

– Jeg hadde trodd på og forkynt et budskap som var så høyspent at når jeg først begynte å stille kritiske spørsmål, skjønte jeg at dette ikke holdt vann.

Bibelen må ta den verste støyten. Boka han har lært er ufeilbarlig, begynner å gå opp i liminga. Anfindsen er på vei inn i en kamp som skal vare 20 år.

Gudskamp

De neste fire årene er Anfindsen søndagsskolelærer og ungdomsleder i menigheten i Enebakk, der han bor. I 1998 holder han også Alfa-kurs, som er et introduksjonskurs til kristendommen. Da han er i ferd med å fullføre kurset, synker det inn over ham med full tyngde: Han kan ikke lenger kalle seg en evangelikal kristen.

Han trekker seg ut av alle verv og går sjeldnere på møter. Ingen i menigheten vet hvorfor. Faren synes det er fint. Moren synes det er tungt. Sønnen blir et vedvarende bønneemne.

– Jeg var fortsatt kristen, men i en fullstendig troskrise. De neste tre årene var en kamp for å redde troa på Gud, sier han.

LES OGSÅ: Petter Stordalen om da alt stoppet opp

Det ene tar det andre. Først hadde troen på Bibelen raknet. Nå begynner Gud å blekne. Av og til går han i kirka. Liturgien overrasker. Det som på bedehuset i barndommen ble kalt «død religiøsitet» begynner han å kalle «balsam for sjelen».

Likevel kaller han seg agnostiker. Tanken om å melde seg inn i Human-Etisk Forbund streifer ham. Midt oppi alt tankearbeidet blir han skilt fra sin daværende kone.

Kaldt gufs

En dag sitter han på bussen på vei hjem fra jobben i Oslo. I fanget har han en bok av en av de mest kjente nyateistene. Den er på engelsk. Og det slår ham, på samme språk som han leser:

«This just leaves me cold.»

– Jeg klarte ikke å bli ateist, selv om jeg var villig. Budskapet ble til syvende og sist tomt, uten håp, uten mening utover det du skaper selv i et kort liv. Det ble veid og funnet for lett – både intellektuelt og emosjonelt.

De fem engelske ordene blir et vendepunkt for ham. Han skjønner at han er «uhelbredelig religiøs». Et trykk i hodet blir borte. Nå kan han med god samvittighet søke tilbake til Gud.

Men veien tilbake til kristendommen er stengt. Av en stor, uoverstigelig teologisk hindring.

Treenighetslæren.

Lettfordøylig Jesus

Kirkemøtet i Nikea i 325 slo fast at Jesus er «av samme vesen som Faderen». Etter at Anfindsen mistet troa på Bibelen, hadde han gravd seg ned i teologiske litteratur for å finne ut hvem Jesus var. En luring? En profet? Guds sønn?

– Det finnes mange argumenter for at kristne har overdrevet hvem Jesus er. Jeg skjønte at det ville være vanskelig for meg å være med i en kristen forsamling når jeg hadde et forbehold mot det aller mest sentrale i dogmatikken man samles rundt.

Han forkaster treenighetslæren og lander på at Jesus ikke er Gud. Det åpner en ny dør.

– Islam har et mer lettfordøyelig syn på hvem Jesus er. De har en noe lavere kristologi, for å bruke et teologisk uttrykk, sier han.

Grums

Dette skjer på midten av 2000-tallet, samtidig med at Anfindsen markerer seg i offentligheten som islamkritiker. Sammen med broren Jens Tomas starter han bloggen Honest Thinking.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen kaller bloggen for «en av de mer seriøse nettstedene i denne sammenhengen». Nåværende MDG-politiker Shoaib Sultan mener derimot at det er «det samme grumset» som den nynazistiske gruppen Boot Boys kom med på 90-tallet.

– Du starter altså en islamkritisk blogg samtidig som du søker mot islam?

– Et paradoks, ikke sant?

Han smiler.

– Min islamkritiske holdning startet nok for alvor etter 11. september 2001. Jeg har hele tiden vært betenkt over at integreringen ikke holder tritt med innvandringen, og har vært skeptisk til innvandringspolitikken som har blitt ført i mange år.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Anfindsens hovedbekymring har vært «sammenhengskraften i samfunnet», at manglende integrering vil resultere i parallellsamfunn, noe som igjen vil føre til døden for demokratiet.

– Jeg er ikke skeptisk til mangfold, og jeg er helt enig i at utveksling av impulser på tvers av religioner og etniske grupper har mye positivt ved seg. Men jeg hadde et klart inntrykk av at mange muslimer hadde problemer med å oppnå en tilfredsstillende integrering i det norske samfunnet. Jeg så også mange ekstreme strømninger innen islam som jeg syntes var skremmende.

På radaren

Etter hvert var det én person som utmerket seg på radaren til Anfindsen-brødrene: Basim Ghozlan – forstander i Norges største muslimske menighet Det Islamske Forbundet og daværende leder av Islamsk Råd Norge.

– Vi så på ham som en islamist i fåreklær. At han egentlig huset holdninger inspirert av TV-predikanten al-Qaradawi og Det muslimske brorskapet. For oss var han en farlig mann, sier Anfindsen.

Likevel får han det for seg at han ikke kan sitte på avstand og hakke på Ghozlan. Han sender en e-post og spør om de kan treffes.

– Vi så på Ghozlan som en islamist i fåreklær.

Åndens frukt

Noen dager senere møtes de i Rabita-moskeen i Oslo sentrum. Ghozlan er skeptisk, men gir Anfindsen et dobbelt håndtrykk og inviterer ham inn. De setter skoene i en hylle, går en runde i moskeen før Ghozlan inviterer på halalpizza i kafeteriaen vegg i vegg.

Straks blir samtalen personlig. Da slår en tanke ned i Anfindsen.

Han beskriver det som å bli truffet av et lyn, og blir skamfull og begeistret på en gang. Muslimen som sitter foran ham er nemlig fylt av det han en gang oppfordret ungdommene på leir å strebe etter: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Åndens frukt, som Paulus kaller det. Hos en muslim!

Anfindsen kjenner på en lengsel. Den indre freden han en gang hadde, gikk tapt i troskrisen. Men frøene som har blitt sådd i møte med ulike muslimer de siste årene, slår nå rot.

De to mennene forlater etter hvert moskeen og tar følge til toget. Der skilles de. Tilbake står en rystet Anfindsen. Verdensbildet hans er snudd opp ned.

– Jeg hadde ikke et hardt skall eller beskyttelse da jeg møtte Ghozlan. Jeg var sårbar og mottakelig, og innså at jeg kunne for lite om islam. Det ble mitt nye, store prosjekt. For første gang tenkte jeg at jeg kunne finne tilbake til Gud via islam, siden veien tilbake til kristendommen var stengt av treenigheten. Jeg så for meg at det skulle ta noen måneder...

Han ler kort.

– De neste åtte årene tenkte jeg daglig på å konvertere.

Blogg-brudd

Samtidig fortsetter han å publisere islamkritiske tekster på Honest Thinking. Han mener likevel at det er mulig å spore en endring i det han skriver etter møtet med Ghozlan.

– Hvis noen ønsker å gå tekstene etter i sømmene, så ligger alle sammen ute. Ingenting er fjernet, sier han.

Etter hvert blir det en uenighet mellom Anfindsen-brødrene. Ole Jørgen tror tror det er fordi han inntar en mer forsonlig tone mot islam. Det ender med at broren trekker seg som redaktør. I dag bor han i Sveits og er ikke lenger synlig i norsk samfunnsdebatt.

Anfindsen møter flere muslimske menn som gjør inntrykk. Han blir nær venn med professor Farrukh Chaudhry, som jobber som forsker ved bioteknologisenteret i Oslo. De utveksler hundrevis av e-poster om islamsk teologi. Han kommer også i kontakt med den Glasgow-baserte forkynneren Abdul Aziz Ahmed, og tilbringer en helg hjemme hos ham der han er med på alle religiøse gjøremål. Om kvelden er det husmøte med sang og bønn, samt opplesing av poesi og skriftsteder fra Koranen.

– Alle hadde denne tryggheten og gleden som jeg lengtet etter, sier han.

Fire raske

Gud er: Den ultimate virkelighet; kjærlig og rettferdig, barmhjertig og nåderik.

Jeg kan ikke leve uten: Kjærlighet fra og fellesskap med Gud og medmennesker.

På min gravstein skal det stå: Han søkte det vakre, det sanne og det gode.

Boka alle må lese: The Righteous Mind –why good people are divided by politics and religion, av Jonathan Haidt.

– Selv om du snakker mye om en intellektuell søken, virker det aller mest som at du tiltrekkes av trygge, troende mennesker?

– Jeg tror det er helt riktig observert. Når det intellektuelle er håndtert på en tilfredsstillende måte, og det betyr ikke at alle svar må være på plass, bare at jeg ikke føler at jeg lever i en selvmotsigelse, så kan jeg flytte meg fra hodet til hjertet. Jeg har tro på å ha et hjerteforhold til Gud.

Midt oppi alt dette, starter enda et hjerteforhold. Hun er kristen. Hun jobber i Misjonsforbundet. Og hun skal bli kona hans.

Forlover

I desember 2007 får Anne Margrethe Mandt et brev i posten. Avsenderen hadde forhørt seg og funnet ut at hun er singel.

Etter å ha vært i tenkeboksen noen måneder, har han sendt henne et langt brev der han forklarer hvor han er i livet.

At han er i en troskrise, at han er skilt, at han i offentligheten blir omtalt som en islamkritiker, men at han egentlig er ganske positiv til islam.

– Jeg understrekte at jeg trodde på Gud, men at jeg var på søking og ikke hadde alle svarene. Jeg pakket det nok litt inn for å ikke skremme henne, sier han.

Anne Margrethe går med på å møte ham. De blir kjærester og gifter seg i 2010. Farrukh Chaudhry er Anfindsens forlover.

Selv om hun går inn i ekteskapet med åpne øyne, bekymrer Anne Margrethe seg. Hvis mannen blir muslim, vil han gå i moskeen når hun går i kirken.

Og tenk om han kommer under innflytelse av en predikant som drar ham i en ekstrem retning?

Når han kommer hjem etter å ha truffet muslimske venner, spør hun, noen ganger med tårer i øynene: Er du nærmere eller lenger unna å konvertere nå?

– Hvis det er forbudt å diskutere rase og IQ, ja, da er det noe vi bør gjøre.

Ulv i fåreklær

5. juni 2012 havner Ole Jørgen Anfindsen igjen i offentligheten. Da blir han ledsaget av en politibetjent forbi pressekorpset i Oslo Tinghus.

Han er oppnevnt som sakkyndig vitne av forsvaret, fordi de ønsker å vise at terroristens virkelighetsoppfatning deles av andre. Selv om han bare er vitne, opplever Anfindsen at han nærmest er anklaget for å ha vært med og radikalisere Anders Behring Breivik.

I en artikkel i Samtiden fra 2013 skriver han at han i retten la fram dokumentasjon på at «Breiviks bekymring over samfunnsutviklingen – på visse utvalgte områder – aldeles ikke bygger på vrangforestillinger eller psykose, og derfor heller ikke er helt ubegrunnet».

– Er du høyreekstrem?

– Nei. Jeg har en viss forståelse for at folk legger sammen to og to og ser på meg som en ulv i fåreklær. Jeg har vært veldig islamkritisk. Det kan lede til høyreekstremisme. Breivik er et eksempel på det. Fjordman er i grenseland, siden han er inne på tanken om å kaste muslimer ut av Europa. Men jeg har markert overfor ham, både ansikt til ansikt og på nettet, at det er jeg ikke med på.

– Men du har satt fram teorier om raser og at noen folkeslag har lavere intelligenskvotient enn andre. Forstår du ikke at det oppfattes høyreekstremt?

– Jo, jeg forstår det. Men jeg er ikke skeptisk til mangfold. Jeg er helt enig i at utveksling av impulser på tvers av religioner og etniske grupper har mye positivt ved seg. Men jeg gjør opprør når noe er tabu. Hvis det er forbudt å diskutere rase og IQ, ja, da er det noe vi bør gjøre. Men nå er jeg ferdig, nå orker jeg ikke mer. Det var enda mer tabu enn jeg var klar over.

LES OGSÅ: Trine Skei Grande mistet sitt religiøse hjem

Anfindsen forteller at det som ligger han mest på hjertet nå, er religionsdialog og å finne ut hvordan vi skal bygge et godt samfunn for generasjonene framover. Han forteller at han spør seg selv hver eneste dag: Hvordan kan vi skape et tolerant og harmonisk samfunn?

– Svaret er, enten vi liker det eller ikke, at vi må alliere oss med moderate muslimer – de som er tolerante overfor annerledes troende, som aksepterer demokrati og som tar avstand fra vold og terror for å utbre tro. Det er dødfødt å forsøke å bekjempe islam. De som tror det går an, undervurderer kraften i religiøs overbevisning, for de er så vant til kristne som har latt seg kue av flere hundre års religionskritikk, sier han.

Himmelretninger

Det er i etterkant av 22. juli-rettssaken at Anfindsen begynner å vende seg mot Mekka.

Bønnen begynner som et eksperiment. Han savner det kroppslige i protestantisk kristendom. Å bøye seg mot Mekka og sitere det første kapittelet i Koranen, også kalt al-Fatihah, er som å komme hjem.

Al-Fatihah har noe av den samme status i islam som Fadervår har i kristendommen.

– Det er ingenting i bønnen jeg ikke kan si ja og amen til. Den er felles tankegods for enhver monoteist.

LES OGSÅ: Min tro med Mani Hussaini

Første gang er han usikker på hvilken vei han skal vende seg. I bunn og grunn tror han at Gud hører bønnen uansett hvilken himmelretning man ser mot.

– Men så tenkte jeg at den respekten vil jeg vise mine muslimske venner at jeg vender meg mot sørøst. Det var de som åpnet døra inn til Gud for meg.

Konverteringen

I flere år har han vaklet mellom Mekka og Golgata. Han har gått på kristne møter og bedt i moskeen, lest tjukke bøker og diskutert med venner i begge leire.

Til slutt kommer Anfindsen til et punkt hvor mer taler for islam enn for kristendom.

Sommeren 2013 beslutter han seg for å konvertere. Han forteller det til sin kone, og spør sin skotske venn Abdul Aziz om å stå for seremonien. De blir enige om tid og sted. 31. august i Rabita-moskeen i Oslo.

Men kort tid før får han kalde føtter og avlyser. Han føler seg ikke trygg på valget ennå. Det blir flere bøker, flere samtaler, mange e-poster.

På vårparten oppsøker Ole Jørgen og Anne Margrethe den svenske pinsepastoren Peter Halldorf, som av utseende ser mer ut som en ortodoks munk og er kjent for å søke tilbake til urkirken og den tidlige kristendommen.

Samtalene med Halldorf er interessante, men fører ikke til noen konklusjon. Derimot er det en annen hendelse i løpet av denne langhelga på retreatsenteret Bjärka-Säby som skal sette spor.

Tidebønnene i kapellet ruller til fastsatte tider. Anfindsen sitter på en stol og lar blikket hvile på et maleri foran i rommet. Det er den triumferende Kristus.

Tvilen kommer.

Var Jesus kanskje noe mer enn et menneske? Ser de kristne noe muslimene ikke ser? Kanskje er ikke treenighetslæren så håpløs likevel?

Den bortkomne sønnen

Rundt 17. mai unner ekteparet seg en langhelg i St. Petersburg i Russland. De besøker de mest kjente katedralene, lytter til ortodoks korsang og besøker Eremitasjen, museet som blant annet huser Vinterpalasset.

Her finner de Rembrandts maleri «Den bortkomne sønn». I en halv time sitter de og ser på det to og en halv meter høye maleriet. Anfindsen er uvant rolig, ikke rastløs slik han pleier. I bildet slår faren hendene om sønnen. Til slutt klarer ikke Anfindsen å holde tårene tilbake.

Når han noen dager senere kommer hjem til Heggedal, er det stille i huset. Anne Margrethe reiste videre til New York i forbindelse med studiene. Ole Jørgen har tid til å tenke. Så tar han en beslutning.

I stedet for å ringe kona, skriver han det ned og sender det på e-post, slik at hun skal få lese det i ro og mak. Og der, i den egyptiske avdelingen i Metropolitan Museum of Art, blant gamle matboller, skarabéer og tusenvis av andre gjenstander, lyser det i mobilen hennes. Noen få ord som avslutter tjue år med tro og tvil.

«Reisen er slutt. Jeg har landet hos Kristus.»

Muslimsk kristen

I dag kaller Ole Jørgen Anfindsen seg «muslimsk kristen». Han klarte aldri å ta skrittet fullt ut og forlate kristendommen for islam.

– For meg landet det på at kristne muligens har satt Jesus et par hakk for høyt, mens muslimene har et for lavt syn på Jesus. Jeg lurer på om sannheten ligger et sted midt imellom. Men hvis jeg tvinges til å velge, holder jeg en knapp på de kristne.

– Er det takket være muslimer at du er kristen i dag?

– Ja, det er det faktisk. Jeg kunne sikkert ha funnet mye i kristne tradisjoner, men det var denne veien som ble min. Så gjenstår det å se om min gjenopplivede, modifiserte tro vil bli akseptert i kristne sammenhenger i dag.

Et mulig skjær i sjøen handler om frelse. I sin ungdom forkynte Anfindsen om fortapelsen, og at veien til himmelen kun var for dem som trodde på Jesus.

– Jeg tror muslimer og kristne er brødre og søstre i troen på Gud, og ingen av oss kommer til å sitte alene i himmelen. Jeg tror vi blir frelst hvis vi ber Gud om å frelse oss – så enkelt er det. Om vi påkaller ham i uvitenhet eller på feilaktig måte, så tror jeg han ser til hjertet vårt.

– Jeg kunne sikkert ha funnet mye i kristne tradisjoner, men det var denne veien som ble min.

I grenseland

Stearinlysene i vinduet har brent ned og ute er det svart. Anfindsen har brukt flere timer på å gå opp igjen den kronglete veien han har gått de siste tjue årene. Nå har han landet – for i kveld. Han er nemlig ikke sikker på at reisen er over. Enn så lenge drar han på en kristen gudstjeneste en dag og hører kona tale, før han neste dag drar på et muslimsk seminar for å lære mer om islam.

– Jeg må avfinne meg med at jeg står i dette grenselandet mellom kristendom og islam - en fot i hver leir. Det er fortsatt mange spørsmål som ikke er avklart. Men det haster ikke så mye lenger, sier han.

LES OGSÅ: Min tro med Frank Aarebrot

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro