Alene om tvilen: – Jeg følte jeg var en synder

En sommerdag i 1979 kom ei tulle til verden på Aker sykehus i Oslo. Foreldrene fra Pakistan hadde bodd i Norge i seks år. Det var faren som oppkalte henne etter den rumenske turneren Nadia Comaneci: selve symbolet på det uoppnåelige og plettfrie.

– Symbolikken er fin. «Det er ingen grenser for min datter. Hun kan bli det umulige». Men en plettfri datter skal jo være perfekt, sier Nadia Ansar.

Og det perfekte var å gjøre som den eldste mannen i patriarkatet sier: Brette tøy, vaske klær, avlaste foreldrene. Lytte, forstå og være flink.

Nadia ble kalt for «pappas yndling».

– Det har jeg alltid hatt et problematisk forhold til. For hva vil det si å være yndlingen? Når jeg har trengt dem i livet mitt, så har jeg følt meg alene.

– Det samme gjaldt Abid og kjærlighetserklæringene han overøste meg med i starten. For hva betyr det å elske et menneske hvis man ikke føler seg akseptert og fri?

Psykologspesialist Nadia Ansar sitter i en sofakrok hos forlaget sitt, Cappelen Damm. Foran oss ligger det to konfektesker. Den største kom ektemannen, Venstre-politiker Abid Raja, innom med i går.

Selvbiografien hennes, Min skam, er på bestselgerlistene. Der forteller hun om sin kamp mot sosial kontroll, overgrep i barndommen og om en kontrollerende ektemann.

Helvetesfrykt

– Sett med norske øyne vokste jeg opp i et konservativt religiøst hjem. Sett med et norsk-pakistansk blikk, så var familien vår blant de mest liberale.

Nadia slapp å dra til moskéen i helgene. Faren var opptatt av å gi barna sine god opplæring fra imamer han var trygg på, som kom hjem til dem. Hun fastet fra barneskolealder. Ba fem ganger om dagen.

Det var mye snakk om konsekvensene av å ikke tro på Allah. Det ble beskrevet som å balansere på et tveegget sverd med ild på begge sider.

– Hvis du gjorde en tabbe, så kunne du brenne i helvete.

Hvert år var det spesielt én dag Nadia gruet seg ekstra til: Når hun skulle bekjenne årets synder for familiens overhode.

– Jeg skulle si unnskyld for alle feilene jeg hadde gjort i løpet av året. Og så skulle jeg bli sluppet fri. Det var noe kontraintuitivt over det.

Søndager gikk med til å lese Koranen på arabisk, et språk hun ikke kunne. Bak lukkede dører vandret den lille jentas tanker. Eller så pelte hun buser og gjorde helt andre ting. Under ramadan drakk hun vann i smug og tygget tyggegummi, selv om hun egentlig skulle faste.

– For meg fremstod alle andre lojale og pliktoppfyllende. Mens jeg følte jeg var en synder. Og min forklaring overfor meg selv ble at jeg var et ulydig og uverdig menneske.

---

Nadia Ansar

• Psykolog, spesialist i emosjonsfokusert terapi og i klinisk familiepsykologi, og forfatter
• Ga i 2023 ut boka Min skam; en historie om forventninger og løsrivelse, som ble nominert til Bokhandlerprisen 2023
• Aktuell med podkasten Abid og Nadia: Skyld og skam
• 43 år
• Gift med Abid Raja, tre barn, fire fosterbarn

---

Familieselskapet

Nadia er venstrehendt, men venstre hånd ble sett på som uren og skulle helst ikke brukes til for eksempel å spise.

Et minne har derfor brent seg fast. Nadia er fem-seks år gammel. Moren har slått på stortromma og laget mat i tre dager til et stort familieselskap. Barna tripper rundt.

– Jeg hadde lukta på disse deilige lammekebabene i tre dager.

Moren sier vær så god, og i all iver og begeistring tar Nadia et lammespyd med venstrehånda og begynner å spise. Hun forteller at det var som hun slapp en bombe. Alles øyne ble rettet mot henne.

For meg fremstod alle andre lojale og pliktoppfyllende. Mens jeg følte jeg var en synder. Og min forklaring overfor meg selv ble at jeg var et ulydig og uverdig menneske

—  Nadia Ansar

– En ting var at jeg ville forsvinne. Det andre var å se foreldrene mines nedsenkede blikk. Familiens største frykt var jo: «Hva vil folk si?». Nå hadde jeg påført dem skam.

Tvileren

Å stille spørsmål ble betraktet som en uting, ifølge Nadia. Det trigget nysgjerrigheten til lille Nadia ytterligere.

– Jeg vet ikke helt når det startet, men jeg tror jeg var en tviler hele tiden. Jeg var en undrer.

På ungdomsskolen bestemte Nadia seg for å lese Koranen på norsk. Hun gruet seg. Redd for å få bekreftet at hun egentlig ikke var en troende. Noe som også skjedde.

– For meg virket det som det var så mye frykt forbundet med religionen. Frykten for konsekvensen av å ikke tro på Gud. Om å brenne i helvete.

Det ga ikke mening for Nadia.

Jeg vet ikke helt når det startet, men jeg tror jeg var en tviler hele tiden. Jeg var en undrer

—  Nadia Ansar

– Jeg visste at det kunne jeg ikke si høyt. Men jeg skjønte fort at de kunne godt vite det, så lenge det ikke var et tema som ble snakket om. Så lenge det ikke var synlig der ute, så de voksne slapp å ta ansvar for det.

Det var ingen norskpakistanere eller muslimer rundt henne som sa høyt at de tvilte på Gud. Det ble betraktet som blasfemisk, ifølge Nadia.

– Jeg visste at jeg ikke kunne dele tvilen min med noen.

Og det tok lang tid før hun turte å fortelle Abid om det. Han var radikal i troen på den tiden.

– At han tålte å høre, og aksepterte meg. Det er for meg fortsatt et under, sier Nadia.

Troen i dag

Nadia ble opplært til å be. Men på arabisk, så hun visste egentlig ikke hva hun ba om.

– Hender det at du ber i dag?

– Nei. Jeg er ikke en sånn be-type.

– Hvorfor ikke?

– Det er vanskelig å ha et nøytralt forhold til religion med de erfaringene jeg har gjort meg.

Hun kan misunne dem som har vokst opp med troende forbilder rundt seg.

– Noen venner av oss er dypt troende kristne, og jeg har stor respekt for dem. Jeg skjønner så godt at de tror. De har blitt opplært i helt andre verdier enn meg fra de var små. Min assosiasjon til religion er dessverre mye frykt, skam, tvang og ufrihet.

Selv om Nadia ikke ber i det daglige, er hun opptatt av å takke.

– Men jeg takker ikke Gud. Jeg bare takker for god helse og takker for året som har vært. Og sier «tusen takk for året som kommer».

– Så i dag tenker du at du ikke er troende?

– Jeg er ikke troende, sånn sett. Men jeg har en sterk tro på mennesket og vårt iboende vekstpotensial. Og at det i utgangspunktet ikke finnes noe ondt i mennesket.

For å være psykolog bør man ha tro på endringspotensialet i mennesker, for hvordan skal man ellers få til endring, undrer Nadia.

Tause Nadia

I boka forteller Nadia om et seksuelt overgrep hun skal ha blitt utsatt for som seksåring. Saken ble ikke anmeldt, og ingen er dømt for forholdet. Vårt Land kjenner ikke mannens identitet.

Det skulle ta 17 år før Nadia fortalte sine nærmeste om det.

– Jeg tror de voksne trodde på meg, men det var viktigere å holde fasaden. Tenk om folk fikk vite det, og begynte å tvile på min ærbarhet?

Hun følte ikke at hun ble hørt. Det gjorde henne taus. Det gikk 15 nye år før hun sa det til noen igjen.

– Familien min fryktet nok at folk skulle tvile på min karakter. Så intensjonen var ikke ond, men frykten for konsekvensene og skammen tok all plass.

Det er skam jeg strever med! Det er nesten litt komisk. Ti år ute i psykologutdanningen, så har jeg ikke skjønt noe så grunnleggende

—  Nadia Ansar

Fe i det skjulte

Etter å ha holdt forholdet sitt skjult i flere år, fikk Nadia og Abid omsider tillatelse av familiene sine til å gifte seg, slik de begge beskriver i bøkene sine. 1. juledag 2001 giftet de seg i Pakistan.

De fastet fortsatt under ramadan, hadde bønnetepper og Abid var talsperson for en moské i Oslo. Mange av forventningene fra oppveksten hadde blitt internalisert. Kravet om plettfrie Nadia eskalerer. Denne gangen kommer det innenfra.

– Jeg skjønte ikke hvor ekstremt selvkritisk og perfeksjonistisk jeg hadde blitt.

Et ideal var å alltid lage hjemmelaget middag, og det skulle skje lydløst og uten spor. Åpne bestikkskuffen uten en lyd. Som en fe som tryller fram et måltid i det skjulte.

– Lett som en bomullsfjær. Det høres jo helt patetisk ut. Jeg tror min indre kritiker ble enda sterkere etter at jeg ble gift.

– Hva sa den indre kritikeren?

– At jeg er dum, ubrukelig, verdiløs, skyldig. Rett og slett ikke god nok. For å holde den i sjakk måtte jeg bare trene nok, spise sunt nok, lese meg mer opp, jobbe mer, være mer pliktoppfyllende og huslig. Bare ta en spesialisering til, bare ta en doktorgrad. Bare bli litt flinkere. Så slipper jeg å kjenne på den intenst ubehagelige skammen.

– Strever du fortsatt med de tankene?

– Man blir aldri helt kvitt den indre kritikeren. Fordelen nå er at jeg kjenner den. Så når selvkritikken plutselig dukker opp, er jeg bevisst på at der kom det gamle gufset fra fortiden. Så validerer jeg meg selv: «Det er ikke rart at du blir lei deg fordi … Og da kommer den gamle følelsen opp og forteller deg at du ikke er god nok. Nå er vi i 2024, det er lenge siden det var sånn». Det høres jo helt komisk ut, men jeg holder fortsatt på med dette.

Åpenbaringen

Fram til 2014 gikk all tid med til å slukke branner: Nadia var lovet bort til en fetter, hun kjempet for kjærligheten og fikk til slutt gifte seg med Abid. Han ga henne håpet om at hun kunne bli hva hun ville – men nissen fulgte med på lasset.

Hun beskriver at Abid var styrt av forventningene om å være en god nok muslimsk mann og startet å kontrollere henne. Han inntok plassen familien hennes hadde hatt. Til slutt kom ultimatumet: Abid måtte gå i terapi, eller så var det slutt.

Først nå starter Nadias prosess. På et fagseminar med over 100 personer føles det ut som foredragsholderen snakker direkte til henne. Han forteller om typiske symptomer på skam, og det går opp for Nadia at det er det hun strever med. All overspisingen, underspisingen, selvkritikken, selvmordsforsøket, den perfekte fasaden og de høye kravene til seg selv.

– Det er skam jeg strever med! Det er nesten litt komisk. Ti år ute i psykologutdanningen, så har jeg ikke skjønt noe så grunnleggende.

Unnskyldningen hun aldri fikk

Så åpner hun slusen, de neste ti årene beskriver hun som en vekstperiode.

– Når alt er fortrengt så er jeg en ikke-vital person. Halvdeprimert, bedøvet, grå og kjedelig. Når proppen trekkes ut kan alt endelig komme opp til overflaten.

Hun skriver et brev til seg selv med unnskyldningen hun aldri fikk. Aksepten om at hun hadde fortjent å bli møtt annerledes som barn frigjør kapasitet på innsiden.

Oppgjøret hun har jobbet seg gjennom de siste ti årene resulterer i det hun kaller en rusliknende tilstand. Som når du får plass til den siste brikken i Tetris, og en hel rad slettes, forklarer hun.

– Fra å tenke at jeg påførte noen lidelse ved å være åpen om overgrepet, gikk det over til selvhevdelse: Jeg hadde fortjent å bli trodd.

---

4 raske

• Gud er: Medmenneskelighet. Og folk er dynamiske, selvorganiserende, selvrealiserende og meningssøkende, og aldri i seg selv dysfunksjonelle.
• Jeg klarer meg ikke uten: Gode, nære og ekte samtaler.
• På gravsteinen min skal det stå: «Nadia var opptatt av å kjenne sine emosjonelle sår. Til tross for all skam, var hun lite selvhøytidelig. Hun var emosjonelt tilgjengelig og forsøkte alltid å løfte menneskene rundt seg.»
• Boka alle må lese: I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.

---