Harald Hegstad er blitt mindre rettlinja

Dette intervjuet ble først publisert i oktober 2023. Det er hentet opp igjen i forbindelse med at Harald Hegstad ble valgt til ny kirkerådsleder 12. april.

Høsten 1984: På rektors kontor får Harald Hegstad beskjed om at MFs styre har vedtatt å kalle ham til stillingen som vitenskapelig assistent, en treårig undervisnings- og forskningsstilling. Det kommer svært brått på teologistudenten, som til våren skal ta praktikum. Han er en rimelig oppegående student og har begynt å kjenne på akademiske ambisjoner, men han har også et vedvarende kall til prestetjeneste og en klar plan om å følge det.

Beskjeden fra MF-styret utløser en eksistensiell krise. Han søker råd hos kona Ingebjørg, hos venner, hos mentorer. Spørsmålet er det samme over alt: Hvis han går inn i dette, svikter han prestekallet?

Han må gå noen runder med seg selv, men innser etter hvert at dette også kan være en måte å tjene kirken på. Han sier ja til akademia. Når diverse midlertidige engasjementer gjennom årene nærmer seg slutten, vurderer han å søke prestestillinger, men hver gang ender han med å bli værende.

– For å kunne forkynne evangeliet i dagens Norge, trengs det noen på bakrommet som er med og tenker teologisk, sier professoren i dag.

– Og det er et privilegium å jobbe med unge mennesker.

Han er fryktelig stolt når han sender studenter uteksaminert av gårde. Når han virkelig føler at han og kollegaene har fått det til, har studentene lært seg å reflektere over teologien, og ikke bare servere det de har fått overlevert. Det måtte Harald Hegstad en gang lære selv.

---

Fakta: Harald Hegstad

• Professor og kirkepolitiker
• 63 år
• Født i Oslo, oppvokst i Trondheim
• Gift med Ingebjørg, fire barn og fem barnebarn
• Har gjennom flere leserinnlegg i Vårt Land fortalt hvordan han endret mening i spørsmål om seksualitet og kjønn

---

Litt av en fyr

Han beskriver seg selv som et fromt barn, og prestekallet ble helt fra han var liten tatt på alvor og støttet av familien og omgivelsene. Teologistudiet skulle selvfølgelig gjennomføres på MF, ikke på det andre stedet. Den unge Hegstad hadde med seg en forståelse av at MF-teologien var bunnsolid, og studiene var til for å lære seg denne teologien før man skulle ut og praktisere.

– Men så oppdaget jeg etter hvert at det var noen problemer i MF-teologien, for å si det sånn.

Han ler. Problemene får vi komme tilbake til.

Hegstad oppfatter seg ikke som en spesielt åndelig eller religiøs person, og kaller seg «fornuftsstyrt». Men i et klasserom på Lambertseter hadde lille Harald et møte med Jesus-skikkelsen som står tydelig for ham selv i dag, nesten seksti år senere. Søndagsskolelæreren fortalte om da Jesus kalte Peter og sa «Følg meg!». Fem år gamle Harald syntes Jesus hørtes ut som litt av en fyr, som kunne få folk til å gå fra alt for å følge etter.

Da den lille gutten med prestekallet ble ungdom, strevde han med tvil. Men han fortvilte ikke.

– Da var det liksom det der … Han sporer av og griner på nesa. – Nå høres dette veldig fromt ut, da.

Det han synes høres i overkant fromt ut, selv fra en MF-professor, er at 15–16 år gamle Harald tenkte på slutten av Johannes 6, der Jesus spør disiplene: «Vil også dere gå bort?», og Simon Peter svarer «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord». Til slutt var det enkelt: Hva annet hadde han å bygge livet på enn Jesus? Det var ikke akkurat en omvendelse som skjedde på gutterommet, men et valg: Harald satset på Jesus.

I voksen alder har de sterke åndelige opplevelsene gjerne oppstått i forbindelse med salmesang. Svein Ellingsen er favoritten. Han setter ord på følelser, stemninger og opplevelser som Hegstad kan kjenne seg igjen i, uten at det pyntes på.

– Salmer er jo ikke bare sterke ord, men du er selv med i å uttrykke dette gjennom et fellesskap hvor alle står og synger. Man går glipp av veldig mye hvis man ikke deltar i salmesangen.

Følger kallet

Kallstanken har fulgt Harald Hegstad gjennom et langt forskerliv, i verv og i høyprofilerte kamper om mer synlige posisjoner. Mange forståsegpåere, inkludert ham selv, følte seg sikre på at Hegstad hadde gode muligheter til å bli biskop i Borg. Da dagen kom, stemte et klart flertall i Kirkerådet på Kari Mangrud Alvsvåg. Hegstad var skuffet, men vet fra sin egen tid i Kirkerådet at det er mange hensyn som skal vektes mot hverandre i en slik prosess, og hadde ikke problemer med å akseptere avgjørelsen.

– Jeg prøver å tenke kallsmessig. Det passer bra for meg å si ja til et kall. Når det ikke blir, så tenker jeg at da ble den døren lukket, og da er det andre ting jeg skal gjøre.

Han synes det er lettere å stille seg til disposisjon når han blir spurt enn å aktivt oppsøke muligheter ut fra personlig ambisjon. Han tviler på at han hadde søkt på en bispejobb, hvis det hadde vært måten prosessen foregikk. Han er ikke engang sikker på om han ville endt opp på MF hvis stillingen han ble kalt til i 1984 var noe han måtte søke på.

– Det går an å tenke at du da er en litt passiv passasjer i eget liv?

– Jeg har jo hatt en retning! Jeg har ønsket å fortsette det teologiske arbeidet, det er der den største indre motivasjonen ligger. De andre tingene har vært distraksjoner. Viktige og nødvendige, og de har også gitt glede, for all del, men likevel distraksjoner.

Det passer bra for meg å si ja til et kall. Når det ikke blir, så tenker jeg at da ble den døren lukket, og da er det andre ting jeg skal gjøre

Hva er en kirke?

Engasjementet i kirkepolitikken har i stor grad blitt formet av erfaringer fra Holmlia, dit han og kona flyttet som nygifte i 1982. Akkurat da var det et arbeid på gang for å starte menighet i den nye drabantbyen, og ekteparet Hegstad kastet seg inn i oppgavene. Harald var leder i menighetsrådet da Holmlia kirke ble innviet i 1993. Han beskriver årene der som absolutt formative for sin kirkeforståelse.

Fra barndommen i Trondheim var han vant til et kirkeliv som var delt mellom Den norske kirke, med dårlig besøkte gudstjenester og ellers lite aktivitet, og Misjonssambandets forsamling Betania, som var der han hadde sitt kristne fellesskap. I ungdommen var han først og fremst engasjert i Laget, heller ikke dét en kirke som sådan.

– Det plaget meg litt, det der: Hva vil det egentlig si å være kirke?

Han fant mange svar på Holmlia. I begynnelsen feiret den lille menighetskjernen, 50–100 personer, gudstjenester på skole og samfunnshus. Hegstad tenkte på denne gruppen som menigheten. Under innvielsen av nye Holmlia kirke var det fullt hus, og en kø av mennesker utenfor som ikke fikk plass. Menigheten var større enn menighetsrådslederen hadde skjønt.

---

4 raske

• Gud er: Nådig og barmhjertig
• Jeg klarer meg ikke uten: Troen på Jesus
• På gravsteinen min skal det stå: Når jeg er født og når jeg er død
• Boka alle må lese: Salmeboken

---

Jeg ble mer og mer i tvil om det virkelig er sånn man skal bruke Bibelen

Hengende på bibelbudet

Tilbake til problemene med MF-teologien: Hegstad kan ane en linje fra doktorgradsavhandlingen han skrev, der han etterlyste erfaringens rolle i den rådende teologien, til sitt endrede syn i en del teologiske stridsspørsmål.

Han beskriver en empirisk vending i teologien på 1990-tallet, som for hans egen del førte til nye vurderinger om kvinnelige prester og senere i spørsmålet om homofilt samliv. Det ble stadig mer maktpåliggende å spørre hvordan den teologiske tradisjonen han sto i, kom i rette med faktisk erfaring. Når han kunne se at kvinner gjorde prestejobben minst like bra som menn, var det da noen rasjonell grunn til fortsatt motstand?

– Da hang det bare på bibelbudet. Og jeg ble mer og mer i tvil om det virkelig er sånn man skal bruke Bibelen.

Hegstad ser fortsatt på seg selv som en konservativ teolog. Ordentlig inne i varmen på konservativ side har han imidlertid ikke vært siden han tidlig på 2010-tallet ga uttrykk for at spørsmålet om homofilt samliv etter hans syn ikke var kirkesplittende. Verre har det blitt etter at han de siste årene har gitt til kjenne at han har skiftet syn i spørsmålet.

Han kaller det en «skyggeside» ved konservativ kristendom i Norge. Den smale sti er smal. Det er mennesker han snakket godt med før som ikke lenger er spesielt interessert i å opprettholde en relasjon. Flere av Hegstads medstudenter på 1980-tallet var tilhengere av kvinners prestetjeneste, men var og er motstandere av likekjønnet samliv.

– Den gang syntes jeg de var helt ute å kjøre, og nå er det de som synes jeg er ute å kjøre, konstaterer han tørt.

For meg personlig hadde det mye å si å bli eldre og erfare at verden ikke er rettlinja og prinsippfast

Å skuffe seg selv

Vitenskapelig assistent Harald Hegstad skriver om likekjønnet samliv i sitt første innlegg i Vårt Land i september 1988. «For den ugifte holder Bibelen opp avholdenheten som norm. [ …] Jeg kan ikke se det annerledes enn at en stabil homofil legning nettopp må bety at en er ‘uskikket til ekteskap’, med de konsekvenser som må følge av det», skriver han.

­– Hvis du fikk snakke med vitenskapelig assistent Harald Hegstad, hva ville du sagt til ham?

– Han hadde sikkert vært skuffet over meg.

Hegstad ler litt, så blir han stille. Lenge.

– Det er jo dette jeg diskuterer hele tiden når det gjelder dette spørsmålet. Jeg har innsett at det å kreve livslangt sølibat av homofile ikke er kristelig holdbart. Det er jo et punkt hvor …

Han blir stille. Igjen. Betrakter bokhyllene sine og leter etter et riktig sted å begynne.

Harald Hegstad er lavmælt og lite henfallen til store ord. Han griper stadig etter modereringer og redigerer seg selv i sanntid. Når spørsmålene trår for nære, sklir han fort fra det personlige «jeg» til det akademiske «man».

Han griper til de store linjene, og synet på homofile forhold på 1970-tallet. Det var en gjengs oppfatning blant mange at homofile forhold var ustabile og promiskuøse. Etter hvert som tiden gikk ble mange tvunget til å revurdere dette synet, i møte med homofile som levde i stabile, langvarige forhold. Dette var noe annet, man skjønte at også disse relasjonene ivaretar sentrale bibelske idealer om kjærlighet og trofasthet.

– Men hva ville du sagt til 29 år gamle Harald?

– Jeg ville nok sagt til ham at slik han argumenterte den gangen tok han ikke tilstrekkelig hensyn til konsekvensen av sine standpunkt for menneskers liv.

Hegstad vet ikke om han ville sagt det han har mest lyst til å si, nemlig at han tror det kommer mye godt ut av personlig modning og livserfaring. Det vet han godt at man ikke bør si til unge mennesker.

– Men for meg personlig hadde det mye å si å bli eldre og erfare at verden ikke er rettlinja og prinsippfast.

Han lever godt med å være en mindre prinsippfast 63-åring enn 23-åring. Men det merkes at det irriterer når konservative krefter vil lage et bilde av en teolog som har blitt soft på sine gamle dager, som svikter og gir etter for tidsånden. Han mener at hvis det kristne evangeliet skal ha noe å si for alle mennesker, også for homofile, eller for transpersoner, må man også greie å inkludere den virkeligheten på en annen måte enn man tradisjonelt har gjort.

– Det høres jo ikke spesielt konservativt ut?

– Konservativ teologi handler for meg ikke om uforanderlig teologi, men om å ta vare på substansen i det kristne budskapet i tiden og konteksten man lever i. Troskap mot skrift og tradisjon er ikke til hinder for å si ting på nye måter og å revurdere gamle posisjoner når det er nødvendig. For meg handler det om å være lydhør for hvor Ånden leder kirken i dag.

---