Bort fra Gud og hjem igjen

Det er en stille natt. Ved brygga ligger en liten båt av typen sampan, som betyr «tre planker». Opp i den stiger én etter én, til båten blir stappfull av mennesker. Så kommer noen til, så det ikke er plass til flere. Så kommer det enda noen.

Til slutt stiger Catharina Vu opp i båten, sammen med barnet som spiller sønnen hennes. Så legger de ut på havet med kurs for Thailand.

Etter at faren hennes så dette på premieren på Miss Saigon, sa han til henne: Det var akkurat slik det var.

Etter Vietnamkrigens slutt i 1975 og fram til 1990 flyktet rundt to millioner mennesker fra Vietnam i spinkle fiskebåter. Omtrent 10.000 havnet i Norge. Blant dem var Catharina Vus da 15 år gamle far, som flyktet med sin storesøster og hennes familie, og Catharina Vus mor, som flyktet med sine foreldre og seks søsken.

– Pappa fortalte at det måtte være en natt med helt rolig sjø, for at ikke båten skulle velte. Og likevel tok båten inn vann, så de måtte sitte og øse. Etter noen timer ble de tatt opp av et norsk skip, akkurat i tide, før havet blåste opp rundt en halvtime senere.

– Hva fikk dem til å ta en slik sjanse?

– De må vel ha ment at det var farligere å bli enn å flykte. Det var et valg de tok der og da, uten å vite om de tok det rette valget.

Oppvekst med karaokemaskin

Dette er en av fortellingene Catharina Vu vokste opp med i Stavanger, der hun og familien bodde i et hus med butikk i kjelleren og karaokemaskin på stua.

– Jeg har vokst opp med fortellinger fra Vietnamkrigen, men også med en stor takknemlighet for at vi er her vi er nå. Det å komme ut av traumene og komme seg videre. Det å tenke at nå har vi fått et nytt liv, og gjøre det beste ut av det. Det tror jeg har gjort at musikk, teater og lek er en viktig del av den vietnamesiske kulturen.

Karaokemaskinen ble et naturlig samlingspunkt i hjemmet, og barna arvet morens kjærlighet for stjerner som Mariah Carey og Céline Dion. Catharina gikk på musikklinje på videregående, deltok på Idol, og gikk på folkehøyskole. Derfra gikk veien til bachelorprogrammet «Det mulitinorske», et samarbeid mellom Det Norske Teatret og Nord universitet for å få flere med minoritetsbakgrunn inn i norsk scenekunst. Siden har hun jobbet på Det Norske Teatret, Riksteatret og Hålogaland Teater i Tromsø, før hun fikk rollen som au pairen Pim i TV-serien Exit.

Og nå: Hovedrollen i den første profesjonelle oppsetningen av musikalen Miss Saigon i Norge.

En omdiskutert forestilling

Miss Saigon handler om et kjærlighetsforhold mellom en vietnamesisk prostituert og en amerikansk soldat i kjølvannet av Vietnamkrigen. Siden verdenspremieren i 1989 har stykket blitt debattert, særlig fordi mange mener den skildrer vietnamesiske kvinner på en eksotiserende og seksualisert måte.

– Jeg har ikke ønsket å videreformidle noe stereotypi, og jeg var jo redd for at denne rollen kunne være ødeleggende for min karriere og gjøre meg til en stereotypi på en vietnamesisk prostituert jente. Men så skjønte jeg raskt at denne produksjonen var annerledes, med en egen kulturell rådgiver som var tydelig på at det ikke skulle være slik som det var under premieren på Broadway.

---

Catharina Vu

• Skuespiller og artist
• 28 år, giftet seg i fjor
• Født og oppvokst i Stavanger, i en vietnamesisk familie
• Spiller hovedrollen Kim i Miss Saigon på Folketeateret i Oslo

---

Catharina Vu forteller at de ville lage en versjon hvor amerikanere ikke er helter, men heller mennesker som er usikre på hvorfor er de i Vietnam – og om det er bra at de er der. Om Catharina Vus tolkning av hovedrollen Kim, skriver NRKs anmelder at hun er «rakrygga og sterk, meir enn eit offer. Kvinnene i denne oppsettinga er ikkje skitne eller underkua. Dei har tatt sine val.»

– Vi vil ikke vise dem som dukker, som bare blir utnytta, men også vise at mange måtte ta det valget for å overleve. Og vise de katastrofale konsekvensene av en krig, at den gjorde at de måtte ta dette valget.

For folk kriger fortsatt, poengterer hun. Vi leser om det hver dag. Men Catharina Vu tror det er noe annet å få elendigheten vist fram på en teaterscene.

– Jeg tror det er noe magisk med teateret. Jeg tror det å se noen oppleve krig og flykte for livet gjør noe med dem som ser det. Det er en av grunnene til at jeg synes dette er meningsfullt å jobbe med.

Lever livet foreldrene drømte om

Bak scenen på Folketeateret i Oslo står en motorsykkeltaxi, en scooter av glassfiber og en stor murvegg av isopor. Og mange andre kulisser som brått kan gjøre den gamle operascenen om til et bordell, en gate i Saigon på 70-tallet, eller amerikansk ambassade i evakueringskaos.

Catharina Vu er stolt over å være vietnamesisk. Selv om hun ikke opplevde krigen og flukten, opplever hun at disse historiene er en del av henne. Sammen med en dyp takknemlighet over at hennes eget liv ble annerledes.

– Jeg er veldig stolt av at foreldrene mine tok det valget den gangen. Og også stolt av all den kulturen jeg har fått gjennom dem. Samtidig har jeg også kjent meg litt dradd gjennom oppveksten: Er jeg norsk nok? Er jeg vietnamesisk nok?

Vi går forbi en modell av et helikopter i full størrelse, som brukes for å vise den kaotiske evakueringen av de siste amerikanerne fra taket til ambassaden i Saigon. En stor, grå hånd med utstrakt pekefinger ligger på scenegulvet, ved siden av en skrekk-versjon av den klassiske amerikanske maskoten Uncle Sam. Den burleske masken brukes i en musikalscene hvor håpet om et liv i Amerika males ut som en feberdrøm.

Catharina Vu viser vei videre til sjette etasje, hvor skuespillerne kan oppholde seg når de ikke er på scenen. Hun setter på en vannkoker vann og finner fram teposer.

– Det var jo tider jeg kjente på at jeg måtte bevise for det norske samfunnet at jeg var norsk, på en måte, og da la jeg kanskje litt bort den vietnamesiske siden. Jeg hadde lyst til å bevise for meg selv at jeg er en helt normal norsk jente.

– Hva gjorde du da?

– Hang med norske venner, spiste norsk mat, gikk på kino, kledde meg i vanlige norske klær, spilte brettspill, gikk på tur, hørte på norske sanger, og så på Hotel Cæsar. Typisk norske ting.

Jeg er veldig stolt av at foreldrene mine tok det valget den gangen. Og også stolt av all den kulturen jeg har fått gjennom dem. Samtidig har jeg også kjent meg litt dradd gjennom oppveksten: Er jeg norsk nok? Er jeg vietnamesisk nok?

Utforsket den andre siden

Jakten på «den norske Catharina» innebar også at hun dyttet unna den katolske troen.

– Jeg vil ikke kalle det for et opprør, men det var en periode jeg måtte utforske hvem jeg var uten troen. Jeg tenkte at jeg skulle ta kontroll over livet mitt, og ikke la troen bestemme hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Jeg ville prøve å drikke alkohol, og kjenne på hva det gjør med meg.

Det er heller ikke bare-bare å treffe en katolsk mann, forteller hun.

– Det jo en regel at man ikke skal ha sex utenfor ekteskap. Det kjente jeg veldig mye på, hva vil det si, liksom. Det er så vanskelig å date, vanskeligere er det å finne noen som er både single katolske fyrer og som jeg faller for. Det var litt sånne spørsmål da. Men når jeg tenkte at jeg ikke skulle gå i kirka, men heller gå ut og feste og slik, og finne den Catharina, så endte det bare med at jeg ble lost. Jeg skjønte ikke lenger hvem jeg var.

For henne ble det en blindvei. Men hun er likevel glad for at hun utforsket den siden. Det er noe med at du ikke vet verdien av det du har, før det er borte.

– Den tiden jeg ikke var med Gud, så savnet jeg ham veldig. Og det førte til at jeg fikk mer ut av å gå til messe igjen. Jeg hadde lært noe om meg selv: At jeg trenger Gud ved siden av meg, jeg trenger å snakke med ham, for å ta de valgene som jeg selv føler er riktige. Så tenker jeg jo at jeg fortsatt kan ta et glass vin uten å trosse Gud.

Jeg følte at jeg syndet ved å bo sammen med kjæresten min. Men akkurat der var jeg nok mer norsk enn vietnamesisk. Det var et valg jeg tok.

På sitt mest rebelske

I fjor giftet hun seg med Paul Pacoma Sørensen i Sankt Olav domkirke i Oslo. Han er norsk-filippinsk IT-konsulent. Og katolikk. At de flyttet sammen før de giftet seg, tenker hun nå på som kanskje det mest rebelske hun har gjort.

– Det var nok der jeg i størst grad gikk imot troen da. Jeg snakket med både min søster og min mamma, og skjønte at det ville vært en svært alvorlig sak om vi ble gravide. De er veldig opptatt av at man ikke skal ta abort, og da ville jeg jo måtte ta en pause fra karrieren. Og da husker jeg at jeg var veldig rebelsk, og tenkte at det er mitt liv, og hvis jeg blir gravid så blir jeg det, og da skal jeg stå i det.

– Hvordan opplevde du det å gå imot familien din?

– Jeg følte at jeg syndet ved å bo sammen med kjæresten min. Men akkurat der var jeg nok mer norsk enn vietnamesisk. Det var et valg jeg tok. Når jeg sitter her nå, kjenner jeg at jeg ikke angrer. Men jeg forstår likevel at familien min var bekymret.

---

4 raske

• Gud er: Alltid med meg
• Jeg klarer meg ikke uten: Kjærlighet fra dem jeg er glad i
• På gravsteinen min skal det stå: Hun elsket livet sitt og ble elsket
• Boka alle må lese: 12 regler for livet av Jordan B. Peterson

---

Fornøyd, ung katolikk

Fra oppveksten har hun gode minner fra turer til leir med andre unge katolikker. Hun husker våkenetter i kirken, med lystenning og bønn. Hun opplevde at ritualene fikk henne nærmere Gud.

– Det å være ung katolikk i Norge, det har jeg opplevd som fantastisk. Og nå som jeg har fått lov til å spille denne rollen, har jeg opplevd mye støtte fra den katolske kirken. Folk jeg har vært på leir med og ikke har sett på tolv år, har kommet helt fra Tromsø for å se forestillingen.

Det var da hun ikke lenger forsøkte å velge mellom de forskjellige identitetene hun bærer på, men heller forsøke å favne dem alle, at hun følte at ting falt på plass. At hun fant ut dette, gir hun i stor grad sin veileder fra skuespillerutdanningen Iram Haq æren for.

– Hun hjalp meg skjønne at det er dette som gjør meg unik, og som legger føringer for hva jeg kan formidle og at jeg klarer å blomstre. Å kunne favne alle sidene av seg selv, både de positive og de negative, er en fordel for en skuespiller.

Det å være ung katolikk i Norge, det har jeg opplevd som fantastisk. Og nå som jeg har fått lov til å spille denne rollen, har jeg opplevd mye støtte fra den katolske kirken. Folk jeg har vært på leir med og ikke har sett på tolv år, har kommet helt fra Tromsø for å se forestillingen

Omtenksomt blikk fra et reinsdyr

Om hennes tolkning av Kim i Miss Saigon skriver NRKs teateranmelder Karen Frøsland Nystøyl at «ho har tatt store steg som skodespelar, funne ei slags ro, og ho gjer Kim med tyngd, truverd og hjartet på utsida».

– Hva har troen din betydd for deg oppi alt dette her?

– Veldig mye. Jeg har gått gjennom forskjellige stadier. Vært både nær og lenger borte fra Gud. Men når jeg ser på hele livet mitt, så føler jeg at han har alltid vært der. Og selv de gangene jeg ikke har brukt tid på bønn eller til å være sammen med Gud, så kjenner jeg fortsatt at han har vært der.

Det var som om Gud sa til meg: Jeg skjønner at du er stresset nå, at det er mye som skjer, men husk å se opp. Husk å være tilstede

Litt som en bestevenn, forteller hun, som viser seg på forskjellige måter.

– En gang jeg var stresset og på vei til jobb på Hålogaland Teater, så jeg plutselig et reinsdyr som bare kikket på meg helt rolig. Da var det som om Gud sa til meg: Jeg skjønner at du er stresset nå, at det er mye som skjer, men husk å se opp. Husk å være til stede. Og om jeg er nervøs før en forestilling, da kan jeg tenke på Gud og si at jeg håper han er med meg, og be om ro til å fortelle historien. Så går jeg på scenen, og kjenner en fullstendig ro inni meg.

Siden premieren i begynnelsen av september har hun spilt forstillinger fra onsdag til lørdag. Nå er spilleperioden utvidet til februar. Når hun har fri, prøver hun å hente seg inni igjen. Trener kanskje litt, og går gjerne innom den katolske domkirken i Oslo.

– Der opplever jeg en ro, og et påfyll av energi. Når man bor i Oslo er det hele tiden mye som skjer, og vanskelig å bare sette seg ned med en kopp te, og bare se folk traske forbi. Men når jeg går i kirken, så kjenner jeg at dette handler jo om å være til stede. Det kan være en søndagsmesse, men det kan også være at jeg bare setter meg i kirken på en hverdag. Da trenger jeg ikke be engang, jeg bare sitter der og tar imot det Gud gir meg.