Veien bort fra skammen

– Hele livet hadde jeg skammet meg over den jeg er og prøvd å kompensere med å være flink og pliktoppfyllende og søke anerkjennelse, når det er jeg som burde bli ivaretatt, sier Kathrine Vigdel.

38-åringen er forlagsredaktør i Frisk forlag i Stavanger. Der har hun gitt ut to av sine egne bøker, blant annet Pusterom for mamma (2022), og driver i dag podkasten med samme navn. Hun holder også foredrag, og har engasjert seg i samfunnsdebatten.

At Vigdel sitter med gode kort på hånda i dag, er ingen selvfølge.

Som liten vokste hun opp en i familie på fire i en leilighet på Vardeneset i Stavanger. Utad var alt på stell. Barna hadde rene klær. De hadde nistepakke med seg på skolen, reiste på teltturer, hadde venner og drev med idrett.

Barndommens første år har Vigdel kun gode minner fra. Men sommeren hun fylte åtte oppdaget hun noe som ikke var helt som det skulle være. I boka Pusterom for mamma beskriver hun sin første erindring av dette slik:

«Vi var på hytta vi lånte av tante og onkel, og jeg lekte på baksiden alene mens pappa og broren min dro ned til båten for å rense garn. Jeg klatret opp på en vedstabel inntil husveggen og kikket inn de små gluggene som var delvis tildekket av rødrutete gardiner. Der så jeg mamma sittende på huk foran et vitrineskap og forsyne seg av ei flaske med noe brunt».

Forsonet med fortiden

I boka skriver Vigdel om en mor som var alkoholiker og pillemisbruker. Moren, som døde for syv år siden, var flere ganger innlagt på psykiatrisk og to ganger fikk hun elektrosjokkbehandling, forteller Vigdel.

Historiene om hvordan dette påvirket hverdagen til familien, har hun mange av.

Men når hun forteller dem er det ingen antydning til tårer i øynene. Stemmen er stødig. Så uanfektet fortelles historiene at hun nærmest må unnskylde seg.

– Jeg har bearbeidet dette, altså. Fortiden min har jeg forsonet meg med.

Mer utfordrende synes hun det er å snakke om sin kristne tro i dag. Det er nemlig en langt mindre knadd historie.

---

Kathrine Vigdel

Forlagsredaktør i Frisk forlag, forfatter og vert for podkasten «Pusterom for mamma»

38 år

Opprinnelig fra Stavanger, bor i Sandnes i Rogaland

Gift med Hans Eskil Vigdel og har tre barn i alderen 1,5 til 5 år

---

Møter med kristen tro

Egentlig skulle man tro at det er enkelt å plassere troen til Vigdel. I tolv år fram til 2022 var hun forlagsredaktør, først i Hermon forlag i tre år, deretter i Lunde forlag, eid av Misjonssambandet. Vigdel er invitert som foredragsholder når organisasjonens årlige kvinnekonferanse avholdes i september.

Med sitt syn på samliv og kvinner, befinner Misjonssambandet seg i den konservative delen av Kristen-Norge.

I slike rammer har også Vigdel kjent seg hjemme. Hun er ikke oppvokst i en kristen familie, men som barn og ungdom fikk hun likevel noen møter med kristen tro.

– Da jeg var liten var det ei dame som hadde søndagsskole som var åpen for alle. Fra borettslaget var vi en gjeng unger som var med, for da fikk vi klistremerker, forteller Vigdel.

Materiell kunne motivasjonen også ha vært da hun konfirmerte seg i kirken som 15-åring. Men for Vigdel var pengegavene som fulgte med av underordnet betydning.

– Jeg ville være sånn som de kristne vennene mine.

Gjennom ungdommene i menigheten, flere av dem med tilknytning til Misjonssambandet, hadde hun fått et glimt av hva kristenlivet kan innebære.

– Jeg husker at de på søndager skulle hjem for «å spise Sambands-middag». De spøkte litt med det. Men for meg ble det et bilde på trygghet.

Måtte lete etter mamma

På denne tiden stormet det som verst hjemme. Moren ble innlagt på psykiatrisk og fikk de første elektrosjokkene, minnes hun.

På videregående skulle det bli langt mer krevende. Da reiste vennene fra ungdomsskolen på internatskoler. Dermed mistet de kontakten.

– De tre årene på videregående var tanker om tro helt fraværende.

I Vigdel vokste det samtidig en skam. Hun fikk en følelse av at det som skjedde på en eller annen måte var hennes skyld.

Hun kjente også på en lojalitet overfor foreldrene. Gjennom hele videregående holdt hun derfor hemmeligheten om moren skjult for sine nærmeste venner. Bare noen få i familien visste hva som foregikk, ifølge henne.

En episode da hun var 16–17 år husker hun spesielt godt.

– Jeg kom hjem på skolen. «Hun har forsvunnet», sa pappa. Da måtte vi ut og lete etter henne. Jeg husker jeg satt i bilen, og det eneste jeg tenkte var: «Jeg håper ingen ser oss når vi finner mamma.»

---

Fire raske

Gud er: Kjærlighet
Jeg klarer meg ikke uten: Mann, barn og kaffe
Boken alle må lese: Bienes historie av Maja Lunde
På min gravstein skal det stå: Våg å elske. Våg å hvile

---

Måtte lage egne grenser

Vigdel forteller at hun selv aldri har hatt noe ungdomsopprør, for hun følte moren tok det for henne.

– Det var ikke noen plass for meg til å teste grenser. I stedet måtte jeg lage mine egne grenser. Til venner kunne jeg lyve og si: «Sorry, jeg må gå nå, for mamma og pappa har sagt at jeg må være hjemme til ni». Men foreldrene mine hadde ikke sagt noe.

Som et resultat av oppveksten fikk Vigdel en trang til å reise bort. I 2005 fikk hun en plass på språkstudier ved Sorbonne i Paris, og deretter designskole året etter. Samtidig kjente hun en dragning etter å finne et kristent miljø. Gjennom et googlesøk fikk hun nyss om at Hillsong skulle starte opp i samme by.

Det pinsekarismatiske kirkesamfunnet har sitt utspring fra Australia, og har i dag forgreininger over hele verden. Den gang var megakirken først og fremst stor i opprinnelseslandet, samt i London. Nå sto altså Paris for tur.

Det ble en tid Vigdel har et ambivalent forhold til i dag.

Guds kjærlighet i Hillsong

– Det var der jeg fikk kjenne på kjærlighet, både fra Gud og mennesker, og fikk hele kjernen i troen min: «Jeg er ubetinget elsket av Gud, samme hvem jeg er og hva jeg gjør. Gud er mine foreldre.» Jeg følte jeg kom til en familie.

Fordi kirkesamfunnet var i oppstartsfasen, kom Vigdel umiddelbart inn i kjernen av det som skulle bli sentrale skikkelser i menigheten.

Selv fikk hun etter hvert ansvar for blant annet flere cellegrupper, samt for å arrangere de gigantiske gudstjenestene som mest av alt minnet om rockekonserter. Bare det første møtet trakk over 500 mennesker.

Men i megakirken var det også elementer som Vigdel opplevde som forstyrrende. De siste årene har Hillsong vært preget av en rekke skandaler globalt.

– Alt det grumset som har kommet opp den senere tid … Jeg kjenner igjen mye, selv om jeg ikke har opplevd det mest alvorlige, sier hun.

Å vaske doen var en tjeneste i menigheten, noe som ble omtalt som ærefullt. I ettertid opplever jeg det som manipulasjon for å få oss til å gjøre masse ting
— Kathrine Vigdel

Ærefull dovask

For eksempel var såkalt excellency et ideal, ifølge henne.

– Alt du gjør skal være top notch. Det handlet ikke om å være perfekt, for ingen mennesker er perfekte. Det er bare Gud som er det. Men vi skal etterstrebe å være det ypperste av det ypperste i holdninger og handlinger. Det skal være noe annet ved oss. Men en slik tankegang skaper et enormt prestasjonspress.

Hun opplevde også at menighetslivet ble som en karrierestige.

– Det var et sterkt ideal om at du begynner på golvet, jobber deg oppover – og til slutt får du komme på plattformen. Det ble et jag etter å bli sett, hørt og få en posisjon.

Samtidig ble det talt varmt om posisjonene lengre nede i hierarkiet.

– Å vaske doen var en tjeneste i menigheten, noe som ble omtalt som ærefullt. I ettertid opplever jeg det som manipulasjon for å få oss til å gjøre masse ting.

Ble utbrent

Selv sa Vigdel ja til alt. I perioder sov hun bare fem timer om natta for å rekke skolen og alle menighetsaktiviteter.

Da hun to år senere flyttet til Oslo, fortsatte det høye tempoet. Denne gangen med kommunikasjonsstudier kombinert med frivillige verv i Citykirken i Oslo Kristne Senter.

Fra Hillsong tok hun med seg idealet om at «skal du være med i en menighet, så må du bidra».

Men til slutt sa kroppen stopp. I en alder av 28 år ble Vigdel utbrent.

– Det er jo mye fint med det å bidra, men poenget er at jeg ikke lyttet til meg selv. Hva er det jeg har behov for? Hva trenger jeg for å ha det godt som menneske? Men det var ikke relevant i disse sammenhengene. Vi skulle jo bygge Guds rike.

Sunn og usunn skam

Skammen fra oppveksten bar Vigdel med seg langt inn i 20-årene.

– Skammen er ikke én kompakt følelse som jeg kvittet meg med. Det var mer som en løk som en skreller av, lag for lag.

Noen lag falt av i tiden i Hillsong. Flere lag måtte tas tak i da hun ble utbrent. På den tiden hadde hun også vært gift i noen år, og det lå i kortene at hun og mannen skulle prøve å få barn. Men på de mørkeste dagene føltes foreldrerollen fremmed.

Men hun ble mamma. Sammen med ektefelle Hans Eskil, har de i dag tre barn i alderen 1,5 til 5 år. Da barna kom i trassalderen, kom en tredje fase hvor skam måtte bearbeides. Det travle småbarnslivet trigget et sinne i henne som hun ikke var forberedt på. Sinnet tok hun ut på mannen, noe som førte til mer skam. Det ble viktig for henne å vite hvor aggresjonen kom fra og hvordan håndtere den.

– Jeg er livredd for at ungene mine skal tenke at mine følelser er deres ansvar, slik jeg er vokst opp med. Fortsatt kan jeg bli sint, men nå vet jeg at det ikke er farlig. Ungene tåler det. Det viktigste er at jeg reparerer etterpå og tar ansvar.

Det er imidlertid ikke et mål for henne å bli fri fra skam, for den kan også være sunn, tror hun.

– Det er jo den som får oss til å oppføre oss som folk.

Men den usunne delen har hun bearbeidet.

Finner hvile i liturgi

I dag bor Vigdel med familien sin i Sandnes i Rogaland. Og nå kommer temaet som ikke glir like lett, nemlig hvor hun i dag er rent trosmessig.

– Dette kan bli litt rotete, for jeg har ikke samlet disse tankene, kommenterer hun.

I søken etter hva slags menighet ekteparet ønsket å gå i, har hun erkjent følgende:

– Malen som Hillsong og flere andre karismatiske menigheter er bygget på, har jeg fått langt oppi halsen. Det ble bare støy i relasjonen min til Gud. Jeg som hadde vært så ytre styrt måtte bare vekk fra alt og finne svar på: Hva vil det egentlig si å være kristen?

De seneste årene har hun derfor styrt unna frikirkelig menighetsliv. Sammen med mannen har hun søkt til Den norske kirke, hvor de ofte er å finne bakerst i kirkerommet med ungene sine. Den eneste oppgaven hun har er å møte opp til gudstjeneste.

Både dette, men også liturgien finner Vigdel hvile i.

– Liturgien i Den norske kirke trekker lange linjer bakover. Den inneholder noe som er utenfor meg selv. Jeg skal ikke prestere i den. For meg har den vært et anker, spesielt i en travel småbarnstid.

Hvorvidt hun er konservativ eller liberal, synes hun er vanskelig å svare på, og liker ikke merkelappene. Å ta stilling til spørsmål om likekjønnet ekteskap har hun ikke noe behov for.

– Jeg opplever den offentlige, kristne debatten som et minefelt. Du blir nærmest tvunget til å ta et standpunkt, og blir fort klubbet ned hvis du mener noe «feil». Men det fører til en veldig sort-hvit tankegang.

Det er ingen som diskuterer teologi når noen opplever et dødsfall. Da blir alt det uvesentlige umiddelbart skrellet av
— Kathrine Vigdel

Kjernen i troen

Med debattene tror hun også mange går glipp av kjernen i det kristne budskapet.

– Hva er det sekulære tenker om kristne? Jo, at de sitter på hver sin tue og krangler om hvem som har rett. Men oppi alt forsvinner Jesu kjærlighet.

Hun påpeker at noen kanskje vil innvende at hun kaster troen ut av vinduet dersom det kun er Guds kjærlighet som gjelder og resten er relativt. Men hun mener det går an å se større på det.

– Det er ingen som diskuterer teologi når noen opplever et dødsfall. Da blir alt det uvesentlige umiddelbart skrellet av. Jeg skulle ønske det kristne landskapet var mer preget av det.

I sine egne kriser har hun selv opplevd den kjærligheten hun etterlyser mer av blant kristne.

Og nå kommer tårene.

– Jeg har kjent den i oppveksten jeg har hatt, i fraværet av grenser, når jeg har vært på det mørkeste mørke. Guds kjærlighet, det er kjernen i hele mitt vesen som menneske. Han har bekreftet og forankret den jeg er.