– Gud tar ikke liv

Det blåser opp til lett bris over Mjøsa når Ryan Toney slår seg ned på en benk denne sensommerdagen. Dampkjelene til Mjøsas hvite svane, Skibladner, skraller i det fjerne idet amerikaneren tar av seg solbrillene og myser utover de små, lette bølgene som beveger seg inn mot land.

27-åringen har tilbrakt de atten siste månedene på Lillehammer. Først sju måneder som pårørende for sin kreftsyke kone Maria. Så elleve måneder som enkemann.

Det er her han har karret seg gjennom livets mørkeste dager. Dagene der det er revnende likegyldig hva nyhetene måtte melde, hva været måtte bli eller hva folk måtte snakke om.

Men det er også her i denne lille, norske vinterbyen at Toney har hatt noen av sine fineste dager, forteller han. De med betydningsfulle vennskap og opplevelsen av en tilstedeværende Gud. I pinsemenigheten Livets Senter har han funnet det han beskriver som et hjem.

Det er mye takket være menighetsfellesskapet at Toney muligens aldri har opplevd Gud så nærme som det han er nå.

[ ESSAY: «Den norske kirke framstår mindre og mindre som en kristen kirke» ]

---

Ryan Gene Toney

• Kommer fra Anchorage i Alaska, USA. Bor på Lillehammer.
• 27 år.
• Var gift med Maria Gudmundsdottir Toney fra 2020 til hennes bortgang i september 2022. Familien hennes er islandsk, men har bodd i Norge siden 2008.
• Fikk tidligere i år vedtak om å forlate Norge, da han ikke lenger oppfyller kravene for opphold. Utlendingsnemnda (UNE) behandler nå klagen på vedtaket.
• Aktiv i pinsemenigheten Livets Senter.

---

Fra katolikk til pinsevenn

Helt siden barndommen av har Toney vært opptatt av troen på Gud og hva et liv som kristen kan innebære.

Toneys far fra Alaska var oppvokst i en baptistmenighet, mens moren var oppdratt katolikk på den karibiske øya Puerto Rico. Det var i den katolske kirken Toney fikk sitt første møte med Gud, forteller han.

Under oppveksten i Anchorage i Alaska ville ni år gamle Toney ta Gud på alvor. I den lokale, katolske kirken fikk Toney bli en «altergutt», en som bidrar med oppgaver i gudstjenestene.

Men niåringen syntes liturgien og handlingene virket fremmedgjørende og dessuten repeterende. Som om alle handlinger ble gjennomført fordi det var kutyme, ikke av et ønske om å oppnå en relasjon med Gud.

«Hvorfor gjør vi det samme, gang etter gang?» lurte unggutten på.

– Det er bare sånn det er. Det er sånn en relasjon med Gud er, hadde moren svart.

Niåringen ble ikke nevneverdig overbevist.

Det må være noe mer, noe dypere, tenkte han.

[ Thomas Hylland Eriksen: – Livet blir aldri det samme igjen ]

Noe større

Den ti år eldre storesøsteren tok med seg Toney til en pinsemenighet i Anchorage.

Lovsangen brakte fram følelser Toney ikke hadde kjent på før. Menigheten snakket om Guds gaver og åndens frukter, og storesøsteren begynte å lære ham hvordan han skal lese og tolke Bibelen.

Det må være noe større og bedre som inntreffer etter det verdslige livet er over, tenkte han.

En alpinist fra Island

Etter åtte år som islender i Norge hadde Maria Gudmundsdottir flyttet til Alaska for å kombinere alpinkarrieren med studier.

Amerikaneren Ryan og islenderen Maria møtes gjennom felles venner på universitetet. I likhet med så mange andre unge studenter i Alaska, bruker de all sin fritid på idrett og friluftsliv. De står på ski, klatrer, løper og sykler, og klarer ikke å bli lei av hverandres selskap.

Det var så lett å være sammen med Maria, syntes han. Ikke bare var hun den vakreste han hadde sett, hun var også bestandig positiv og raus i møte med andre mennesker.

Sommeren 2020 blir paret gift.

Året etter flytter de til Oregon for å studere. Utpå høsten kjenner Maria seg slapp, trøtt og kvalm. Paret tenker at hun sannsynligvis er gravid, men testene viser til stadighet et negativt svar. De bestemmer seg for å vente i tålmodighet.

Juleferien tilbringes hos familien hennes i Norge. Hun har intense smerter, og ingen smertestillende ser ut til å fungere.

Flyvningen tilbake til USA blir et mareritt. Maria sitter i fosterstilling og gråter hele turen, forteller Toney.

Når de mellomlander på Island, setter ektemannen foten ned: «Vi reiser ikke videre».

De neste tre ukene gjennomføres det som føles som alle testene som overhode er mulig å gjennomføre. Til slutt opererer legene ut milten, analyserer den, og finner for første gang i islandsk medisinhistorie den svært sjeldne krefttypen angiosarkom.

Én ut av fire millioner mennesker har denne kreftformen, blir paret fortalt.

---

4 raske

• Gud er: Barmhjertig, kjærlig, god og min hyrde. Han leder meg gjennom alle prøvelser og trengsler.
• Jeg klarer meg ikke uten: Gud og hans nærvær.
• På gravsteinen min skal det stå: Levde skikkelig, reiste masse, og satte pris på hvert øyeblikk livet gav ham. Er nå gjenforent med venner og familie som han savnet dypt.
• Boka alle må lese: The Shack av William P. Young, It’s Ok That You’re Not Ok av Megan Devine, og Before the Coffe Gets Cold av Toshikazu Kawaguchi.

---

De sier at kreften er aggressiv, og uten behandling har Maria tre til seks måneder igjen å leve.

Det unge paret er i sjokk, men bestemmer seg for å klamre seg til håpet. Senere spør de kreftlegen om de kan ta ut Marias eggceller før de går i gang i med cellegiftbehandling.

Legen blir stille. Så trekker han pusten dypt og sier:

«Dere har verken tid eller mulighet til det dere ber om. Dere må gå i gang med cellegift med en gang, og det er kun livsforlengende.»

Han lar ekteparet være igjen på sykestua alene. Begge sitter stille i sjokk og vantro. Så går paret tilbake til bilen, setter seg inn i baksetet og holder rundt hverandre mens tårene renner.

Livet blir ikke lettere uten Gud

—  Ryan Toney

De neste dagene tar Toney og hans svigerfar utallige telefoner til ulike sykehus, men alle han kontakter i USA har køer på minst én måned.

Til slutt sier Radiumhospitalet i Oslo at de kan ta henne inn umiddelbart.

Paret flytter til Lillehammer, i nærheten av Marias foreldre, og reiser hver tredje uke til Oslo for å gjennomgå behandling.

Innimellom alle behandlingene blir Maria ofte innlagt. Symptomene dukker opp i tide og utide, og hun er ofte utmattet døgnet rundt, forteller ektemannen.

– Mirakler skjer hver dag

Den kraftige behandlingen og den uforutsigbare formen tærer på både pasienten og de pårørende. Men det unge ekteparet har satt seg et mål: Hver dag skal de skrive ned fem ting de er takknemlige for, og fokusere på dem.

– Mennesker som er sunne og friske ser av og til på mirakler som noe ekstravagant og storslått. Men mirakler skjer hver dag, i det lille, hverdagslige, sier Toney.

Enkelte dager får paret tatt seg en lang gåtur, andre dager er Maria frisk nok til å slippe å reise til sykehuset. Og når formen tillater det, drar de på lengre turer. De reiser til hytta på Sjusjøen og tar ferge til Kiel.

Paret ønsker også å finne en kirke å være en del av, og finner snart pinsemenigheten Livets Senter. Den minner mye om pinsemenigheten fra Alaska. De går på gudstjenester når Marias form tillater det, og blir bedt for av pastorparet.

Den siste beskjeden

Mot slutten av august har mye av kreften forsvunnet fra kroppen, og Maria kjenner seg i svært god form. Ekteparet opplever at de har fått bønnesvar og at de, mot alle odds, har beseiret den dødelige kreften.

Begeistret og ved godt mot bestiller de flybilletter til Island. Søndag kveld flyr de tilbake til Norge, og mandag morgen våkner Maria med svært dårlig syn.

Hun kjenner seg forvirret og spør ektemannen gjentatte ganger om det er noe som blokkerer øynene hennes. Det er det ikke, avkrefter han, nærmest like forvirret.

Ekteparet flytter inn på sykehus igjen, der legene konstaterer at kreften har spredt seg til hjernen.

Maria forteller ektemannen noe hun har fortalt ham flere ganger før: Hun vil at han skal ha et godt liv, finne kjærligheten igjen, og leve et lykkelig liv, selv om det ikke ble slik de hadde tenkt.

Torsdag kveld sier hun at hun er klar til å dra videre. Hun gleder seg til himmelen, og til å møte bestemoren sin på nytt, forteller hun. Ektemannen forteller henne at det er greit, og at hun ikke trenger å kjempe lenger.

Fredag morgen utveksler de et «jeg elsker deg» før Maria gradvis slutter å respondere. Så sovner hun stille inn, med ektemannen, foreldrene og søsknene sine rundt seg.

– Verden er full av sykdom, kriger og problemer

Til siste stund hadde Toney et håp om at Gud kunne klare å helbrede kona hans. Selv om han ikke er sikker på hvorfor ikke Gud kunne oppfylle hans høyeste ønske, er det én ting han er sikker på:

– Gud har en plan for oss. Selv om jeg ikke vet hva planen hans er enda, vet jeg at han er allmektig og at det er en mening med alt.

– Gud hadde en mening bak dette også?

– Bibelen sier mye om at verden er full av sykdom, kriger og problemer. Det er bare sånn verden er. Hvem som helst kan bli tildelt dårlige odds i livet. Vi kan bli syke eller få kreft, vi kan bli påkjørt av en bil eller bli ofre for andre ulykker. Det betyr ikke at Gud lar det skje med vilje.

Toney tar en pause og trekker pusten dypt før han fortsetter:

– Vi må velge mellom å elske Gud gjennom alt som skjer, eller ikke å gjøre det. Maria fikk tildelt dårlige odds. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde, men jeg tror ikke Gud lar det skje med vilje. Gud tar ikke liv.

– Har du vært sint på Gud?

– Nei, jeg har ikke det. Jeg har kjent meg utslitt, og jeg har bedt om styrke. Men alle som går gjennom noe tøft i livet sitt kan velge å gjøre noe positivt med det. Hvis jeg kan hjelpe noen med min historie, er det mitt mål.

Troen på et liv etter døden har vært avgjørende for Toney i tiden etter kona gikk bort. Det kjennes både lettende og trøstende:

– Livet blir ikke lettere uten Gud, snarere tvert imot. Gjennom sorgen har det vært viktig for meg å kunne lene meg på Gud og stole på at han lar meg se Maria igjen i etterlivet.

Brevet

Fem måneder etter at Maria gikk bort, er amerikaneren på vei hjem til leiligheten etter endt arbeidsdag hos Lillehammer Bakeri. 27-åringen plukker opp et brev fra postkassen som er signert Utlendingsmyndighetene (UDI).

«Du plikter å forlate Norge og Schengenområdet», står det med blokkbokstaver.

UDI forklarer at han ikke lenger oppfyller kravene til å få opphold i Norge. Utenlandske ektefeller må nemlig bo i Norge i minst tolv måneder før oppholdstillatelse kan innvilges, men Toney hadde bare vært bosatt i Norge i sju måneder da Maria gikk bort. Amerikaneren kontakter en advokat, som hjelper ham å klage på vedtaket.

Mens klagen behandles får Toney midlertidig rett til å bo og jobbe i Norge.

Hvem som helst kan bli tildelt dårlige odds i livet. Vi kan bli syke eller få kreft, vi kan bli påkjørt av en bil eller bli ofre for andre ulykker. Det betyr ikke at Gud lar det skje med vilje

—  Ryan Toney

Spre smil

Trusselen om utkastelse er enda en uforutsett vending i livet til den unge enkemannen.

Likevel begynner Toney å kjenne at den gamle versjonen av ham selv gradvis er tilbake. Livets Senter har blitt som en familie, og relasjonen til Gud er bare blitt sterkere og dypere.

– Pastorene og vennene jeg har fått her har gått med meg gjennom sorgprosessen. De har vært uunnværlige hele veien.

Noen måneder før Maria døde, tatoverte ekteparet to ord som Toney liker å se på for å minne seg selv på hva som er viktig. I tatoveringen står det «spread smiles» – spre smil.

– Det var Marias motto. Uansett hvor ille ting er, kan vi finne noe positivt i hver situasjon. Kanskje ikke med en gang, men med tiden. «Spread smiles» var på den måten en erstatter for «fuck cancer». Hun ville ikke bli minnet på at hun hadde kreft, men heller få en påminnelse om at hun kan velge å forbli positiv, og velge å spre glede til alle rundt seg.