På flukt fra mørket

Først gikk familien i oppløsning, så mistet hun barndomsdrømmen. Da fikk Awin Khalili Holm lyst til å si noen ord til Gud.

På et fredfullt småbruk noen steinkast unna Mjøsas bredder på Gjøvik står Awin Khalili Holm og pynter en sjokoladekake. Hennes eldste datter fyller seks år, og det finnes ingen bedre steder å feire en sommerbursdag enn i utestua til bestemor og bestefar, synes den vordende skolejenta.

Holm og ektemannen har leid ut huset på Hånes i Kristiansand til fordel for noen rolige uker hos svigerforeldrene på Innlandet.

Selv om jobben i frikirkene Hånes og Tveit er selve drømmejobben, gjør det godt med en ordentlig familieferie nå.

---

Awin Khalili Holm

  • 30 år.
  • Født i Iran, vokst opp i Kristiansand.
  • Gift med David, mamma til Mathea (6) og Miriam (2,5). Har en eldre bror og tre yngre søstre.
  • Jobber med barn, ungdom og familier i frikirkene Hånes og Tveit.
  • Har en bachelor i ungdom, kultur og tro fra MF vitenskapelig høyskole.

---

Skuddpremie på faren

Den rosenrøde familieidyllen er ikke noe hun tar for gitt.

Awin hadde ikke rukket å fylle tre år engang da familien ble tvunget til å forlate hjemlandet Iran.

Pappa Taher var en kjent visesanger, og hadde lenge brukt sang og musikk som et verktøy i kampen for et selvstendig Kurdistan. Nå var det utlovet skuddpremie til den som kunne få tak i Tahers hode og levere det til myndighetene.

Flukten blir dramatisk. I en flyktningleir i Irak blir Awin truffet av trykkbølgene fra en bombe, og blir liggende på bakken mens askeregnet daler over henne. Når hun våkner til liv igjen, er hun apatisk. I flere dager nekter treåringen å si noe, spise noe eller få i seg drikke, og hun virker likegyldig til alt.

Mor, far, storebror og lillesøster haster videre til en større flyktningleir der profesjonell helsehjelp blir gitt og jenta overlever. Familien er å regne som politiske flyktninger, og får snart velge mellom ulike land i Vesten å reise videre til.

De må bestemme seg raskt, for flyktningleiren risikerer å bli angrepet så lenge politisk opposisjonelle fortsatt er der.

Valget faller på Norge.

Kultursjokk

Det er høst og bitende vind fra Skagerak når den kurdiske familien tar sine første skritt på Kjevik lufthavn.

Den nye tilværelsen i Markens gate i Kristiansand blir håndtert ulikt av alle familiens medlemmer. Mens mor er travelt opptatt med å delta på kurs, gjøre norskleksene og få barna integrert i barnehagen, misliker far dette fremmede landet. Her er det ingen som tar av seg hatten for å hilse på den kjente visesangeren. Nei, det er i grunn ingen som tar seg bryet med å hilse i det hele tatt. Dessuten er det både kaldt og grått på den sørlandske kysten, og ingen muslimer eller kurdere å slå av en prat med.

Alkohol blir snart en løsning for familiens overhode. En måte å håndtere kultursjokket, ensomheten og den uunngåelige følelsen av fremmedgjøring.

Som kvoteflyktninger får familien tilgang til psykisk helsehjelp. En terapeut ber seks år gamle Holm om å tegne hvordan hun har det hjemme. Den lille jenta tegner en bamse, mens den fagkyndige forsøker i all sin kapasitet å tolke hva den kan bety. Så utbryter seksåringen frustrert:

– Jeg har ingen problemer, men pappaen min trenger hjelp!

Men far i huset ønsker ikke hjelp fra noen. Menn over en viss alder skal ikke trenge hjelp fra andre mennesker for å løse problemene sine, mente han.

– Dyp splittelse mellom å være norsk og kurder

Alkoholinntaket øker i takt med det ulmende, ufravikelige sinnet. Så begynner far å slå.

Barna tenker at det er en vanlig del av oppdragelsen. Konsekvenser må man tross alt ha. Dessuten var det ikke nødvendigvis litt vold som var det største problemet.

Oppdragelsen, som ble bestemt av far, var streng. Norsk språk skulle ikke brukes innenfor husets fire vegger, i frykt for at kurdisk kunne bli glemt. Og ingen fikk lov til å ligge på latsiden hvis det var ugjort husarbeid å finne. Allerede fra tidlig barneskolealder måtte Holm lage te, skifte bleier, vaske gulv og hjelpe til med middagen, og når alle oppgaver var gjort kunne hun få i oppgave å pugge den kurdiske nasjonalsangen før hun fikk forlate stua.

Awin Khalili Holm

Men på gata i nabolaget i Hånes finner jenta med svart, krusete hår og perfekt Kristiansandsdialekt sitt fristed fra hjemmets mange regler og uforutsigbare humør.

– Det var en dyp splittelse inni meg mellom å være norsk og kurder. Ute kunne jeg være som alle de andre norske barna, men hver gang jeg kom hjem ble jeg minnet på at jeg ikke var norsk allikevel.

Politiet på besøk

Holm lever i frykt og usikkerhet i flere år sammen med storebroren og de tre småsøstrene. Så, en kveld tenåringen kommer inn ytterdøra etter å ha vært på fotballtrening, hører hun snart den sedvanlige smellingen og kjeftingen. Far er sint igjen, og denne gangen er det verre enn før. I raseriet som utspiller seg inne i stua får han tak i Holms to år gamle lillesøster og kaster henne i veggen.

Skrekkslagen forstår Holm at det ikke lenger er forsvarlig å finne seg i volden. Hun er nødt til å si ifra til noen.

Dagen etter banker Holm på døra til sosialrådgiveren på ungdomsskolen.

– Jeg tror det skjer noe ulovlig hjemme, begynner hun.

Senere står to muskuløse politimenn i døra i huset på Hånes og ber far om å bli med dem. Han er mistenkt for vold i nære relasjoner.

Holm står innerst i gangen og følger med mens de to uniformerte mennene plasserer håndjern på pappaen hennes. Han er sint og forvirret og virker spørrende overfor politiet. Så blir han stille noen sekunder, før han løfter blikket og skuler innover gangen. Tenåringsjenta møter blikket hans.

Ute kunne jeg være som alle de andre norske barna, men hver gang jeg kom hjem ble jeg minnet på at jeg ikke var norsk allikevel

—  Awin Khalili Holm

Hun er gjennomskuet.

I alle år har hun akseptert kravene og reglene hans, uansett hvor urettferdige de kunne virke. Nå har hun forrådt ham. Hun kjenner på seg at det er det han tenker. Hun føler seg som en ordentlig Judas.

Det siste halmstrået

Den neste tiden følger avhør og etter hvert rettssaker. Tenåringen vil bare ha fri fra alt det vonde familien går gjennom, og fotballen blir stadig viktigere. Hun trener mer enn noen gang. Smertene hun kjenner på i leggene må hun bare bite i seg, det er jo fotballen som er hennes siste håp, det siste hun virkelig god på her i livet.

Til slutt er det legen hennes som må fortelle at hun ikke kan finne på å løpe på en gressmatte igjen, i alle fall ikke på en god stund.

Leggene er fulle av betennelse og med mindre hun vil ende opp i rullestol, må hun avslutte på dagen.

Awin Khalili Holm

Det siste halmstrået glapp. Først gikk familien i oppløsning, nå var også idrettskarrieren og alle lagvenninnene borte.

Bønnen

Hun legger seg ned på gulvet på jenterommet i loftsetasjen. Tårene renner av fortvilelse, og lungene jobber på spreng for å klare å puste normalt. Ut av intet dukker det opp noen ord tenåringen får lyst til å si.

«Gud, hvis du finnes, gi meg en venn».

Dagen etter inviterer en jente i parallellklassen henne med til pinsemenigheten Filadelfia Kristiansand. Hun hadde spurt flere ganger før også, men alle gangene hadde Holm avfeid spørsmålet og svart at det ikke var noe for henne.

Denne gangen har hun ingenting å miste.

Filadelfia er langt kulere enn det sekstenåringen hadde sett for seg. Det er mørk belysning fra lyskastere i taket, det er trommesett og elgitar, og noen hadde kjørt i gang en røykmaskin som fylte gulvet på scenen.

Gud, hvis du finnes, gi meg en venn

—  Awin Khalili Holm

Men pastorens preken er gørrkjedelig, synes hun. Han snakker altfor lenge, og dessuten går han med veldig jålete sko.

Mot slutten ber han alle i salen lukke øynene. Holm ler godt inni seg, og tenker at det sannsynligvis ikke er mange som gidder å gjøre det.

Så kikker hun seg rundt. Alle står med lukkede øyne.

Hun tar sjansen på å gjøre det samme. Og pastoren fortsetter:

«I dag har du muligheten til å ta imot Jesus som din frelser».

Hjertet banker raskere og raskere mens Holm vurderer hva det vil si å bli frelst. Hva er det for noe, og hvordan skjer det?

«Ta hendene dine i været og motta Den hellige ånd».

Hun kjenner seg svett og klam mens hjertet pumper for fullt, og den topptrente jenta lurer på om det går an å få hjerteinfarkt i så ung alder. Hva er det som skjer? Og dette med hendene i været – er ikke det bare for super-kristne folk?

«Hvis det dunker i hjertet ditt, er det Den hellige ånd som banker på. Ikke nøl med å ta imot».

Holm strekker hendene i været, og hvilepulsen er tilbake i kroppen.

---

4 raske

  • Gud er: Alt.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Snus og pepsi max.
  • På gravsteinen min skal det stå: «Ikke gråt, jeg er med Jesus».
  • Boka alle må lese: «Fengslet i Iran» av Dan Baumann.

---

En dundyne fra Jysk

– Jeg visste at det var Gud. Hvis følelsen av Guds kjærlighet var noe fysisk, så er det som en Jysk-dundyne som omslutter deg fullt og helt. Jeg har aldri opplevd maken til nærvær, forteller hun.

Sekstenåringen kjenner seg beruset. Ute er alt klarere, lysere og sterkere. Mat smaker bedre, blomstene blomstrer vakrere enn noensinne før. Det var som om hun hadde gått med solbriller hele livet, og nå var de forsvunnet.

Holm begynner snart i Hånes frikirke. Pastor Håvard gir henne oppgaver og ansvar som hun ikke hadde hatt før. Hun kjenner at det å snakke med ungdom i menigheten om Jesus er noe hun virkelig kunne mestre.

Etter videregående bestemmer Holm seg for å dra på Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole (DTS) i Florida, før elevene reiser til Kina for å spre Ordet.

Under en bønn for kurderne går det opp for henne at hennes høyeste ønske er å bli misjonær i Midtøsten. Men før hun kan reise dit, må hun spare penger til oppholdet.

Studenten fra Staffeldts

Hun jobber i Hånes menighet i Kristiansand når det er tre uker til avreise til Irak. To gutter fra Høgskolen i Staffeldts gate dukker opp på kjøkkenet på menighetshuset – et kjøkken Holm nærmest betraktet som sitt eget. Guttene prøver å få fart på mikrobølgeovnen når tjue år gamle Holm kommer inn og ser spørrende på dem.

– Vi skal ha praksis her, forklarer de.

Hvis følelsen av Guds kjærlighet var noe fysisk, så er det som en Jysk-dundyne som omslutter deg fullt og helt

—  Awin Khalili Holm

De neste tre ukene forsøker Holm alt hun kan å ikke forelske seg i den jevnaldrende David fra Gjøvik.

Han var høy, kjekk og morsom, og dessuten var han jo fryktelig god på gitar, syntes hun. Men Holm skulle fokusere på Gud. Hun skulle jo bli misjonær og få folk til å bli kristne i Irak.

– Men det ble jo umulig å ikke falle for han, sier Holm og ler.

Ultimatum til Gud

Hun reiser til Irak. En time hver kveld tilbringes på Skype med gitar-kjæresten som sitter i Norge. De har lastet ned apper som skal få dem til å bli så godt kjent som overhodet mulig.

Så gir tjueåringen Gud et ultimatum:

– Jeg sa: «Enten er dette mannen i mitt liv, eller så skal jeg leve i sølibat resten av livet». Jeg var så sikker på at han var den rette.

Awin Khalili Holm

Så gikk hun ut i Mosuls gater og kjøpte seg brudesko.

Halvannet år senere sto bryllupet i Hånes Frikirke.

– Man trenger bakkekontakt

Siden møtet med Gud i tenårene, hadde Holm lenge det hun beskriver som et strengt og konservativt forhold til tro og kristendommen. I dag er relasjonen mer avslappet, og hun føler seg trygg i sin kristne identitet. Det er nettopp tryggheten som har gjort at hun fremdeles kan ha et nært forhold til tre av sine ikke-troende bestevenninner.

– Vi har det veldig gøy sammen og kan snakke om alt. Selv om de ikke tror selv, er de veldig nysgjerrige på min tro og hva det vil si å være kristen. På grunn av dem er det veldig enkelt for meg å snakke med alle ikke-troende om at jeg tror.

Dessuten er det viktig å ha kontakt med livet utenfor kristne sfærer, tror Holm:

– Man trenger bakkekontakt, og å vite litt om det som foregår der ute. Kristne som ikke klarer å snakke med folk som ikke tror på Gud, er for mye i kirka.

Jeg sa: «Enten er dette mannen i mitt liv, eller så skal jeg leve i sølibat resten av livet». Jeg var så sikker på at han var den rette

—  Awin Khalili Holm

De siste ti årene har hun vært innom både Frikirken, pinsemenigheter og Den norske kirke. At hun nå har endt opp med en halv stilling som ungdomsarbeider i Hånes Frikirke og en halv stilling som barne- og familiearbeider i nabomenigheten Tveit Frikirke, handler mest om trivsel. Hånes var det første kirken Holm følte seg hjemme i, og det var ingen tvil om hva svaret skulle bli da hun ble tilbudt jobb.

Dessuten stortrives døtrene Mathea på seks år og Miriam på to og et halvt i familiens hus på Hånes. Og i menigheten kommer Holm tett på ungdommer som søker svar på de samme spørsmålene som da hun var tenåring. Det føles meningsfullt:

– Det er fantastisk å jobbe med ungdom. De er en generasjon som stiller mange spørsmål og som søker veiledning. Jeg tror det er utrolig viktig at vi som kirke kommer på banen, og ikke overlater alt til samfunnet for øvrig.

«Happy ending»

Holms far flyttet tilbake til Midtøsten og etablerte seg på nytt etter at soningstiden i Norge var over og han ble skilt. Hun forteller at de har gjort opp seg imellom, tilgivelse har blitt delt ut og tatt imot, og de kan i dag ringe hverandre, snakke og le sammen.

– Det er jo «happy ending» over hele linja, egentlig. Jeg er veldig heldig, jeg er det.

Vårt Land har vært i kontakt med faren til Awin Khalili Holm. Han er kjent med innholdet i artikkelen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Min tro