I en helt vanlig peisestue i et helt vanlig bolighus i Tromsø: Der startet reisen til Den katolske kirke for Maria Junttila Sammut. Året var 1991.

– Foreldrene mine hadde en venninne som skulle bli katolikk. Jeg var en nysgjerrig og åpen tenåring, og fikk lov til å være med på seremonien, sier hun.

Peisestua i det hvite trehuset ble brukt som kapell av fjorten polske nonner. De hadde ankommet «Nordens Paris» for å grunnlegge et Karmelitt-kloster, og ventet på at dette skulle bygges.

Et blomstergitter delte peisestue-kapellet i to, og nonnene hadde sin egen del. På den andre siden stod et alter, og det var i denne delen av rommet gjestene tok plass før seremonien. Biskopen inntok stua i liturgiske klær, og en av nonnene, en tidligere operasanger, fylte rommet med vakre toner.

– Det var et møte mellom noe veldig kjent, en vanlig peisestue i Tromsø, og en helt annen verden: Biskopen, nonnene og musikken. Jeg ble helt forfjamset.

Etter seremonien satt nonnene, som hadde sunget så vakkert og vært så til stede i bønnen, sammen med alle gjestene og spøkte og lo. Den norske tenåringen ble betatt.

– Hvordan er det mulig å leve et sånt liv, og samtidig være så glad og fri? Det grep meg veldig.

---

Maria Junttila Sammut

• Vokst opp i Tromsø, bor i Oslo
• Alder: 47 år
• Gift, har fire barn mellom 8 og 14 år
• Bakgrunn: Teolog, tidligere nonne
• Assisterende generalsekretær i Søndagsskolen Norge

---

Barnlig tillit til Gud

Vi møtes i St. Olav domkirke i hovedstaden. På vei inn dypper Sammut fingrene i vievann og korser seg.

Det er høyt under taket i Oslos katolske hovedkirke. Glassmaleriene er fargerike, gulvet har fliser i beige, grått og lyserødt. Noen av veggene er lyse, andre har en behagelig jordfarge. Sammut forteller at kirken nylig ble pusset opp, og at man brukte gamle bilder for å finne frem til en mer opprinnelig fargepalett. Nå er det en rødbrun farge som omkranser helgenene i vindusglassene.

Til denne kirken sokner hun sammen med ektemannen og de fire barna. I menigheten er det et mangfold av kulturuttrykk og tradisjoner. Det synes hun er en styrke for fellesskapet, og noe som viser tydelig at Gud har rom for alle.

På en rolig kafé i nabolaget, like ved kirka, finner vi et bord. Rundt oss er det grønne planter i alle størrelser og fasonger.

– Det er så viktig for meg at vi forkynner godt til barn, sier den assisterende generalsekretæren i Søndagsskolen Norge.

Hun gestikulerer mot en blomsterpotte på hylla ved siden av oss.

– Et barn er ikke en tom potte som skal fylles.

Det aller viktigste, mener hun, er å legge til rette for at barn kan få møte Gud, og så er det Gud selv som gjør jobben.

– I Søndagsskolen er barnas tillitsfulle tro et ideal. Den barnlige tilliten til Gud betyr mye i mitt eget trosliv.

Hvordan er det mulig å leve et sånt liv, og samtidig være så glad og fri?

– Jeg fant ikke svar i bøker

Da hun selv var barn, var det ikke gitt at Maria ville ende i Den katolske kirke. Hun ble døpt i Den norske kirke, og gikk på søndagsskolen der. Foreldrene hennes tok henne likevel ofte med i Den katolske kirke, den okergule trekirka i Tromsø sentrum. Snart ble hun glad i både liturgien og fellesskapet.

Som 14-åring ble hun konfirmert i Den norske kirke. Omtrent samtidig fant hun veien til seremonien i peisestua. Herfra fantes det ingen retrett - møtet med nonnene satte noe i gang i den unge jenta.

– Jeg leste og leste, men fant ingen svar i bøker.

Maria ba om å få snakke med den katolske biskopen. Hele det neste året gikk hun til samtaler med ham en gang i uka etter skoletid. I tillegg holdt hun kontakt med Karmelitt-søstrene. Samtalene gjorde henne sikker på at hun skulle bli katolikk.

– Dette spørsmålet, «hva er det nonnene har?», det vokste i meg. Jeg skjønte at det ikke handlet om rammer eller form, men om møtet med Jesus. De hadde den store friheten det er å være i en levende relasjon til Gud.

Året etter ble hun konfirmert i Den katolske kirke.

Fra London til klosteret

Musikk var en stor lidenskap for tenåringen Maria, som spilte fiolin. Mens hun var elev på musikklinja på videregående begynte noe å spire som skulle endre framtiden hennes: et kall til å gå i kloster.

Etter endt skolegang fikk hun plass på det prestisjefylte Royal Academy of Music i London, og dro til England for å studere musikk. Maria hadde nettopp blitt tyve år, og var på full fart inn i voksenlivet.

Klosterkallet ville likevel ikke slippe henne. Et kall til et liv i bønn for mennesker og verden.

Hva skulle hun gjøre med dette?

– På et tidspunkt så kjente jeg at om jeg ikke gir det en sjanse så kommer jeg til å angre hele mitt liv.

Det var ikke enkelt. Hun var redd for å miste livet sitt, å gi fra seg muligheter. Troen ble utfordret, og hun gikk flere runder med seg selv og Gud.

«Men hvis jeg virkelig tror at Gud er en gud som vil meg vel, og jeg føler at Gud kaller meg, så kan jeg ikke tro at dette ikke er bra for meg», kom hun fram til.

Etter ett år med musikkstudier i London, dro hun hjem. 21 år gamle Maria sluttet seg til de fjorten nonnene i Tromsø som hadde bidratt til å endre livet hennes i en peisestue flere år tidligere.

«Gi det en sjanse. Jeg vil deg vel»

– Man går inn i klosteret fordi man har masse idealer og føler et kall, og så møter man seg selv i døra. Når det kommer til stykket så finnes jo hverdagen der også.

Karmelittordenen er en kontemplativ klosterorden: Det er faste bønnetider, og flere timer i bønn hver dag. En evig retreat, som Sammut kaller det.

– Du har valgt stedet og klosteret, men du har ikke valgt enkeltmenneskene som er der, de får du jo på kjøpet. Når det er en times stille bønn i kapellet og noen sitter bak deg og peller på neglene sine... Det er irriterende.

Hun mener det er mye lærdom i dette. At alle liv, også klosterlivet, har potensial til å irritere - og det må man forholde seg til.

– Man kan alltid finne grunner til å flykte, og det er alltid en jobb å vende livet sitt mot Gud, selv når alt ligger til rette.

Selv har hun flere erfaringer av å kjenne lysten til å flykte, og likevel velge å bli. Hun tenker tilbake på en lys vårkveld i Tromsø.

Hun hadde ennå ikke fått nonnedrakten, og stod utenfor klosteret i blå halvlang kjole og kyse. Selve bygget var ferdig, men gjerdet var ennå ikke satt opp.

På den andre siden av gaten gikk to unge kvinner på hennes egen alder oppover bakken. De hadde pyntet seg, og var på vei mot byen.

Maria fikk øye på dem - og så et liv hun kunne ha levd.

«Hva er det egentlig som holder meg her?», tenkte hun. «Det er jo ikke noe gjerde som hindrer meg i å dra».

– Da fikk jeg en sterk opplevelse av at Gud var nær. Jeg følte han sa: «Det ser lettere ut og bedre ut å flykte, men gi det en sjanse. Jeg vil deg vel». Jeg kjente på en fred, selv om det var vanskelig.

[ – Hvordan kunne hun takke for en dødsdom? ]

– Var det ikke et kall?

Prosessen mot å bli nonne er lang. Gjennom flere år får man muligheten til å erfare hvordan livet i klosteret er. Man går gjennom ulike stadier før man til slutt kan forplikte seg for livet.

Sammut var i Karmelittklosteret i fem år, før hun dro videre til Dominikanerordenen i Oslo, til Katarinahjemmet. Det står studier og forkynnelse sterkt. Hun studerte teologi og bidro i menigheten - og avla etter hvert løftet om å bli i klosteret.

Men livet blir ikke alltid som man har tenkt. Det hadde Sammut allerede erfart da hun var lovende musikkstudent i London, og nå erfarte hun det på nytt.

Hun vil ikke si så mye om grunnene til at hun ikke kunne bli værende i klosteret, men sier det var krevende å erkjenne at livet på nytt skulle ta en vending.

– Da kan man jo tenke «var det ikke et kall?». Betyr det at jeg sløste bort livet mitt eller at Gud ikke vil noe med livet mitt likevel?

Å avlegge løfter i kloster er som å avlegge løfter i et ekteskap; løftet gis med glede, og intensjonen er at det skal vare for alltid.

– Så blir det ikke alltid sånn, og da er jo det en sorg og en prosess.

Sammut kjente på en skam over at livsprosjektet måtte avsluttes. Hun ble nødt til å finne livet sitt på nytt i en alder av 31 år.

Det viste seg å være krevende, og lenge orket hun ikke være så synlig. Hun hadde en følelse av at hun måtte forklare seg for folk, og det kunne hun ikke.

Jeg så ned på livet mitt, og tenkte «løft blikket - nå strever du, men Gud er større»

– Vi er kalt til glede

Nå opplever hun det annerledes.

– Gud er en Gud som ser, og som rommer alt. Også det som ikke går slik man hadde tenkt.

Hun viser til historien om Saras slavekvinne som i 1. Mosebok rømmer fra Sara og Abraham, og møtes av Gud i ørkenen. «Du er en gud som ser meg,» sier Hagar til Herren. Historien har blitt viktig for Sammut.

Hun tror på en Gud som ser alle mennesker med et kjærlig blikk. Også når de trår feil, og når framtidsplaner knuses.

Kallet forstår Sammut først og fremst som et kall til å leve i relasjon til den levende Gud. Gud kan nok kalle til konkrete tjenester, men mest av alt kaller Gud oss til glede, mener hun - og til fellesskap med seg selv og med hverandre.

[ Kjendistrener giftet seg med seg selv i kulturkirken Jakob ]

Fire barn og skudd-bønner

Gleden har hun også funnet i hverdagslivet utenfor klosteret.

Da hun jobbet med en doktorgrad i teologi var Sammut på utveksling i Roma. Her traff hun mannen hun etter hvert giftet seg med. Sammen fikk de fire sønner, som nå er mellom åtte og fjorten år.

– Det er både utfordrende og flott å ha barn og familie. Det er mye glede. Men det blir vanskeligere å få tid til stillhet og lange samtaler med Gud. Jeg ber ikke syv tidebønner lenger, sier hun og ler.

– Men det er jo noe som heter skudd-bønner.

Skudd-bønner er små, korte bønner man finner plass til gjennom dagen. En takk til Jesus for noe som skjer, en bønn for et menneske man ser på T-banen.

– Og så bruker jeg skogen mye. På Vettakollen kan jeg stå og se utover byen, skogen og fjorden. Da får jeg litt perspektiv på livet og mer ro til å finne Gud, forteller Sammut.

Hun mimrer tilbake til tiden i Karmelittklosteret i Tromsø, hvor hun ofte satt på klostertaket. Med utsikt over fjorden, mot de høye, store fjellene på Kvaløya, og med vid himmel i alle retninger.

– Jeg så ned på livet mitt, og tenkte «løft blikket - nå strever du, men Gud er større».

Fremdeles besøker hun søstrene i Tromsø når hun er i hjembyen. Ektemannen og barna har vært med på besøk både i Karmelittklosteret og på Katarinahjemmet.

Takknemlighet er noe av det hun trekker frem når hun tenker tilbake på sine år i klosteret.

– Jeg har møtt noen av de fineste menneskene i livet mitt der.

---

4 raske

• Gud er: Den som er
• Jeg klarer meg ikke uten: Tid for meg selv
• På gravsteinen min skal det stå: Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
• Boka alle må lese: Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter

---

Et romslig hjem i kirken

Hun har aldri vurdert å forlate Den katolske kirke. Ikke da hun gikk ut av klosteret, ikke når kriser har rammet kirken og overgrepssaker rulles opp. Hun blir sint. Men å forlate kirken kan hun ikke.

– Kirken er som et hjem for meg. Hvis man er så heldig at man har vokst opp i et godt hjem der man har foreldre man vet er glad i deg... Det føles litt sånn. Det er jo ikke noe annet sted for meg.

Hun skildrer Den katolske kirke som en elv som renner gjennom historien, og som hun får være en del av. Sakramentene, som rammer inn de ulike livsfasene, er særlig viktige for henne. Fra dåp til ekteskap til den siste salvingen man får før man dør.

For Sammut er det godt å kunne komme til noe som bare er der, og ta del i dette.

– Sakramentene er gaver til livet mitt.

Nå er hun mor til fire aktive gutter, og lever et travlere liv enn hun gjorde da bønnen var hennes hovedoppgave.

Håpet er likevel det samme:

– At alle mennesker skal få møte den levende Gud, han som ser og elsker alle, og som ønsker å stå i en relasjon til hver enkelt. Det brenner jeg for.

[ De to norsk-irakerne støttet invasjonen i 2003. Nå angrer de ]