Mímir Kristjánsson frykter et ateistisk reinhetsideal

MIN TRO: Lenge så han på kristne folk som dumme. I dag er han redd for at utviskinga av kristne perspektiver skal føre til historieløshet. Men fortsatt blir han beklemt når Vårt Lands lesere forsøker å frelse ham.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Kan vi ta intervjuet klokka åtte? Jeg veit ikke om journalister kommer seg opp så tidlig, spør Mímir Kristjánsson.

«På seg selv kjenner man kanskje andre» er journalisten frista til å svare. I 2019 sa Kristjánsson opp jobben som nyhetssjef i Klassekampen og takket farvel til Oslo-bobla for å stille som ordførerkandidat for Rødt i hjembyen Stavanger.

To år seinere var han tilbake, denne gangen som stortingsrepresentant. Om lag halvparten av det første året på tinget har han tilbrakt i pappapermisjon. Dermed har han to gode grunner til å stå opp tidlig.

Innenfor sikkerhetskontrollen på Stortinget opplyser Kristjánsson om at han trenger noen minutter for å få ut morgeninnlegget på Facebook, men at han har kaffe å by på.

– Nå er Støre ute og «lytter» til fattige. Det hadde jo vært veldig mye bedre om han faktisk gjorde noe, sier han, og sender innlegget ut på eteren.

– Hvordan har det første året vært?

– Først og fremst veldig stas, man føler at man har en viktig jobb – man gjør noe viktig liksom. Så er det mye ved selve jobben som kan være kjedelig. Jeg er for eksempel ikke så glad i å sitte i møter, og de er det mange av.

Mimir Kristjansson

Fortsatt forbanna

En ting som ofte sies om deg, uavhengig av politiske sympatier, er at du har fingerspissfølelse for hva som engasjerer og rører seg blant folk. Hva kommer det av?

– Det blir jo litt vanskelig å svare på, uten at det bare blir selvskryt.

– Ja, det ligger jo litt i kortene ved et sånn spørsmål.

– Ok. Det ene er at jeg har jobba litt i avis, det tror jeg er nyttig. Folk tror at det handler om at man veit hvordan media fungerer, men det er ikke det som er mest nyttig. Det nyttige er at man er vant til å tenke over hva som egentlig er «en sak».

En sak er noe som folk bryr seg om, noe folk vil lese og snakke om. Det er ikke folk i politikken alltid like oppmerksomme på, mener han.

– Hver gang jeg kommer hjem så får jeg jo vite om masse saker folk er kjempeopptatt av, som ingen her har hørt om engang – de er totalt uinteresserte. Det slutter aldri å sjokkere meg hvor stor den avstanden er.

Dernest skylder Kristjánsson på at han «fortsatt» har god kontakt med følelseslivet sitt. Han blir fortsatt forbanna på ekte, og det tror han er en egenskap det er verdt å holde på.

– Det er det en del andre politikere som … Ja, kanskje hadde de ikke noe følelsesliv til å begynne med, men jeg har større tro på at de på en eller annen måte har lært seg å file det bort.

---

Mímir Kristjánsson

  • 36 år.
  • Tidligere leder i Rød Ungdom, forfatter og nyhetssjef i Klassekampen.
  • Stortingsrepresentant for Rødt.

---

Tvunget til julegudstjeneste

Kristjánsson kaller seg selv ateist. Likevel har han de siste åra ikke veket unna debatter om kristne verdier eller kulturarv – med det som for noen har blitt oppfatta som ukonvensjonelle perspektiver fra en Rødt-politiker. Seinest forrige måned gikk han ut og advarte mot ei markering av Stiklestad-jubileumet med «for lite kristent innhold».

– Det er ingen som har interesse av historieløshet, men det er en eller annen berøringsangst. Ateister burde jo egentlig ha all interesse av å huske på alle kristendommens svin på skogen.

På spørsmål om sitt eget forhold til kristendommen velger Kristjánsson å gå tilbake til barndommen. Da Kristjánsson gikk på barneskolen i Stavanger på nittitallet var det med salmesang hver morgen, og samling med presten på fredager.

Selv kom han fra en ikke-religiøs familie, og møtet med det han kaller en påtvungen kristendom avfødte en ganske kraftig motvilje.

Mimir Kristjansson

– Jeg husker at det vanskeligste å komme seg unna var julegudstjenesten i domkirka. Det var eneste gang man måtte ha underskrift fra begge foreldrene. Da var det ett år jeg måtte gå fordi faren min var ute av landet – det holdt ikke at mora mi ikke ville.

Som barn og ungdom forteller Kristjánsson at han bar på mye sinne mot på kristendom og alt som var kristent. Han beskriver seg selv som en «arrogant ateist», som vel egentlig mente at kristne folk var dumme.

– Jeg trodde vel at man kunne banke kristendommen ut av folk med inkonsistenser i Bibelen. Da har du jo egentlig ikke forstått hva tro handler om, hvis du tror det skal hjelpe å krangle om det ondes problem.

Så flytta han til Oslo, og fikk kristendommen mer på avstand. Etter hvert begynte han å reagere på det han omtaler som «en ganske intolerant ateisme eller sekularisme», hvor kristne perspektiver konsekvent misforstås og latterliggjøres.

Kristne perspektiver ugleses

– Det er komplisert, for i noen deler av landet er kristendom fortsatt hegemonisk. Det å vokse opp som homofil i enkelte bygder tror jeg fortsatt er vanskelig, og man skal ikke underslå at det innenfor en del menigheter er en god del sosial kontroll, for å si det sånn.

Det er også noen reelle, politiske spørsmål om hva man skal gjøre når religiøse praksis skader folk, sier han, og nevner spørsmålet om konverteringsterapi som eksempel.

– Men i storsamfunnet generelt har kristendommen tapt hegemoniet til fordel for det sekulære – som jeg i utgangspunktet mener er bra. Men nå opplever jeg at mange av ateistene bare gjentar de feilene som ble begått mot oss.

Det gir ifølge Kristjánsson utslag i at det i samfunnsdebatten ugleses å diskutere kristen kulturarv og kristne verdier. Det til tross for at kristendommen «åpenbart har spilt en stor rolle» for landets historie og samfunnsutvikling.

– Samtidig blir kristenkonservative standpunkter, som jeg oftest er veldig imot, konsekvent vridd ut av sammenheng og hengt ut. Noen ganger lurer jeg på om målet er at null prosent av Norges befolkning skal være konservative kristne.

– Har man fått et slags et ateistisk reinhetsideal om at all konservativ kristendom skal opphøre å eksistere? Hvis det er det som er målet ditt, så må man på en måte stille spørsmål om hvor opptatt du egentlig er av religionsfrihet.

Mimir Kristjansson

Sammenfallende verdier

Er du på frierferd hos kristenvelgere?

– Nei, men jeg mener at vi har en del møtepunkter.

For Kristjánsson er det den «hemningsløse liberalismen» som er den store fienden, eller den virkelig skadelige ideologien, i vår tid. Han sier at han selvfølgelig er veldig opptatt av økonomi, «det er jo alle marxister», men at han også bekymrer seg for verdisynet som følger med.

Det er ifølge stortingsrepresentanten prega av en grenseløs individualisme. Det er ikke «har du lyst har du lov», men «har du penger har du lov». Alt skal kunne kjøpes og selges, ingenting er egentlig hellig, og alle verdier som går i mot det kyniske, nyttemaksimerende synet på verden er på tapende front, sier han – tydelig engasjert.

– Der har vi en felles allianse, og den bare styrkes i takt med at den uhemmede individualismen tar nye steg. Vi er ikke nødvendigvis enige i verdigrunnlaget, men vi er ganske samstemte i hva som er utfordringene. For konsekvensene er oppløsning av fellesskap og normoppløsning. Alle skal ha sin egen moral og alle skal være seg selv nok.

Ikke bare er dette drepende for hele venstresidas prosjekt, og ødeleggende for alt som er av klassesolidaritet og sosialisme, sier han: Det burde også være gift for alt som er kristent.

Så har vi sosialister kanskje noe annet til felles med kristne: Det er så mye faenskap som har skjedd i sosialismens navn at vi er veldig interessert i at man skal kunne skille ut vonde ting fra sin egen ideologi, uten å måtte ta ansvar for alt sammen.

—  Mímir Kristjánsson
Mimir Kristjansson

Lekmannsbevegelsen la grunnsteinen

At han ikke lenger blir tvunget til å synge salmer på morgenen, gjør at han også ser på kristendommens historie i Norge med annet perspektiv.

– Jeg har nok fått øynene opp for hvordan mye av det man finner, først i Bibelen og siden i den norske lekmannsbevegelsen, er veldig bra. Så er det sikkert noen som vil innvende at dette finner man i alle religioner og kulturer, men i Norge mener jeg det er noe vi har fra kristendommen.

Den lutherske forestillinga om nåden beskriver han som helt avgjørende. Ikke bare for samfunnet, men også for sin egen del – selv om begrepet for Kristjánsson har fått et sekulært innhold.

– At man er feilbarlig, men at feilene kan tilgis. At man kan fri seg selv fra feilene man har gjort. Så mye fylleangst som jeg har hatt, tenker jeg at det må til for å få det til å gå opp. Men det er også en viktig del av hele samfunnsstrukturen vår. Det er kristendommens store nyvinning, opp mot blodhevn.

Videre sier han at man ved reformasjonen, og særlig ved haugianerne, fikk «et veldig radikalt syn» på at alle står like foran Gud, og at ingen prest eller autoritet skal stå mellom mennesket og Gud.

– Lekmannsbevegelsen la grunnsteinen for veldig mye av det arbeiderbevegelsen seinere har blitt. Det første man sosialiserte i Norge var Gud, sier han med et glis.

– Så har vi sosialister kanskje noe annet til felles med kristne: Det er så mye faenskap som har skjedd i sosialismens navn at vi er veldig interessert i at man skal kunne skille ut vonde ting fra sin egen historie og ideologi, uten å måtte ta ansvar for alt sammen.

Mimir Kristjansson

Ikke et religionsfiendtlig parti

– Kan du forstå folk som opplever Rødt som et religionsfiendtlig parti?

– Ja, det kan jeg.

Er Rødt det?

– Nei, det mener jeg ikke at det er. For det første er jo Rødt veldig i endring ettersom det vokser veldig. Jeg tror det er noen nøkkelsaker som er årsaken til det: Palestina-spørsmålet, abortsaken og synet på kristne friskoler og den type ting – der strides man. Nå har det jo egentlig ikke så mye med kristendommen å gjøre, men det er ingen tvil om at mange er opptatt av det.

Han skyter kjapt inn at det «selvfølgelig» er fullt mulig å være kristen og samtidig være enig med Rødt i de spørsmålene.

– Jeg opplever at det er minst like mange saker hvor vi er enige om alt fra alkoholpolitikk til bistand. Men så er det åpenbart en del som har en tendens til å redusere hele evangeliet til et abortpolitisk standpunkt. Og da blir det jo vanskelig. Men sett utenfra tenker jeg at det blir en urettferdig måte å forstå kristendommen på.

Hvis du er med i et parti som insisterer på å være revolusjonært, men som fortsatt vil ha statsstøtte, så bør du ha forståelse for at andre også vil ha støtte selv om de mener ting staten synes er ko-ko

—  Mímir Kristjánsson

Bør ha forståelse

Innad i Rødt er det imidlertid mange som ønsker å frata religiøse organisasjoner statsstøtte dersom de på teologisk grunnlag utestenger enkeltgrupper, som for eksempel kvinner, skeive eller personer som lever i samboerskap.

Personlig mener Kristjánsson det er en farlig tanke.

– Hvis du er med i et parti som insisterer på å være revolusjonært, men som fortsatt vil ha statsstøtte, så bør du ha forståelse for at andre også vil ha støtte selv om de mener ting staten synes er ko-ko.

Én ting er at det vil ramme kristne, men det vil også gå ganske brutalt ut over andre religioner dersom «offisielle norske verdier» skal ligge som grunnlag for enhver menighet, innvender han.

Forsøkt frelst

Har du noe åndelighet i deg?

Mimir Kristjansson

– Nei, det er på en måte der jeg kommer litt til kort. Når det kommer til sånne spørsmål som «har du tenkt på hva som er meninga med livet?», så er svaret på det «nei». Når jeg tenker på de store spørsmålene så er det på et veldig prosaisk, praktisk nivå: «Skal jeg bruke de neste åra på å skrive bøker, eller skal jeg sitte på Stortinget». Jeg er kanskje litt handikappet på den måten.

– Men hvordan er det når du blir utsatt for religiøse uttrykk, blir du beklemt?

– Nei, det blir jeg ikke. Hvis man faktisk er ateist så lar man seg ikke provosere. Da blir det jo som med alle andre ideologier og meninger, man tar til seg det man synes er fint eller er enig med, og så lar man resten ligge.

Det han derimot kan synes er vanskelig, forteller han, er Vårt Land-leseres iherdige forsøk på å frelse ham.

– Hver gang jeg skriver for eller stiller opp til intervju hos dere, så får jeg én eller to e-poster fra folk som lurer på om jeg ikke kan vende meg om til Gud. Jeg lar meg selvfølgelig ikke irritere over det, men det gjør meg litt beklemt fordi jeg er så dårlig på å si nei.

---

4 raske

  • Gud er: Skapt i menneskets bilde.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Tilgivelse.
  • På gravsteinen min skal det stå: «Alltid ærlig, alltid herlig».
  • Boka alle må lese: Sjálfstætt fólk (Sin egen herre), av Halldór Laxness.

---

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Min tro