Etter et par semester på teologistudiet kjente Jan Bjarne Sødal at det ikke gikk lengre – dissonansen mellom hva han trodde på og hvem han var ble for stor. Han droppa ut av studiet, og begynte å gå i terapi for å «takle de homofile følelsene». Det fungerte ikke. Han dro utenlands, og bodde i et kloster i sju år.

I dag er Sødal prest, og arbeider som internasjonal rådgiver i Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Her har han vært med på å starte Global Interfaith Network, et nettverk som arbeider for å fremme dialog mellom skeive troende og religiøse ledere i det globale Sør.

Veien dit han er i dag var langt fra gitt, og har gått gjennom mange irrganger. Han kjenner seg igjen i kampen skeive i Sør kjemper i dag, for han har kjempet den selv.

– Jeg skjønte til slutt at det ikke ville vært riktig av meg å bruke resten av livet på å bare se innover, å analysere og forsøke å endre på den jeg er. All den tid det er Gud som har skapt meg, er det som ville blitt galt, det som ville blitt synd.

---

Jan Bjarne Sødal

• Internasjonal rådgiver i foreningen Fri
• Ordinert prest i Den norske kirke
• Gift
• 62 år

---

En kamp du ikke kan flykte fra

Sødal har navnet sitt fra en gammel gård på Lund, som i dag har blitt en bydel i Kristiansand. Kirka var en naturlig og viktig del av familiens liv, forteller han. Han vokste opp i Oddernes menighet og var aktiv i skolelaget på «Lova» – eller Lovisenlund, for de som ikke har gått der.

Organisasjonsengasjementet tok han med seg til gymnaset, og etter artium arbeidet han et år i menigheten før han dro til Sjømannskirka i Hamburg.

– Kirkeliv og organisasjonsliv, det var der jeg hadde mesteparten av livet mitt. Da ble det naturlig – nei, mer enn det – jeg kjente ei dragning mot å jobbe i kirka. Det var ikke helt klart for meg at det var prest jeg skulle bli, men å studere teologi kom veldig naturlig.

Sødal flytta til Oslo og begynte på Menighetsfakultetet, som i dag heter MF vitenskapelig høyskole. Han likte studiet, men inni seg bar han samtidig på mye mørke. Gjennom ungdomstida hadde han strevd mye med sin egen seksualitet og selvbilde.

– Jeg hadde selv en veldig konservativ oppfatning da jeg vokste opp, i en grad jeg tror jeg seinere ikke har vært fullt klar over. For flere år siden traff jeg en klassekamerat fra «Lova» som nærmest lo fordi kontrasten var så stor til hva jeg mente på den tida han kjente meg.

Angsten for å være homofil opptok en stor del av livet. Han tror det er vanskelig for andre å forstå dimensjonene av den indre kampen mange skeive går igjennom. Du slåss mot noe du ikke egentlig kan flykte fra, forklarer han, fordi du hele tida slåss mot den du er og det du alltid bærer med deg.

Man kan sitere Bibelen og likevel ikke følge Guds ord

Droppet ut

Den unge studenten henvendte seg etter hvert til studentpresten. Der ble han tilbudt «hjelp» fra en pensjonert psykiater, forteller han.

– Jeg vil egentlig ikke klandre dem. For det første så er vi nå 40 år tilbake i tid, og det var holdninga som prega hele landskapet, både i samfunnet og kirka, når det gjaldt homofili. For det andre bar jeg selv med meg et eget ønske – nei, det blir for mildt – en enorm fortvilelse jeg måtte få løst. Det kunne bare ikke være sånn.

I terapitimene fant han bekreftelse på at han nok ikke egentlig var homofil. Det handla om helt andre ting, som hans forhold til sin far, relasjoner til kvinner, eller at han ikke hadde funnet den rette. Man kunne nesten huke av på alle de «typiske forklaringene», sier han – det som skulle vise seg å være veldig ødeleggende bortforklaringer.

– Jeg fortalte meg selv at «nå må jeg bare ta meg sammen». Men det funka jo selvfølgelig ikke. Det var ikke mulig å rømme fra den jeg er.

Selv om han i dag har ei forsonende holdning til måten han ble møtt på da, er han tydelig på hva han tenker om såkalt konverteringsterapi i dag:

– Det har overhodet ikke noe med sjelesorg å gjøre, og hører ikke hjemme i kirka. Det betyr ikke at man ikke skal møte mennesker, med alle spørsmålene de kommer med. Men det å gå inn for å forandre et menneske, det er en krenkelse, en vold, som står langt fra kirkas oppdrag.

Syv år i Taizé

Høsten 1983 treffer Sødal to ordensbrødre fra Taizé, et økumenisk brødrefellesskap med moderhus i Frankrike. De hadde knapt sagt farvel før Sødal ringte og spurte om han kunne komme og bo på klosteret.

Det kunne han selvfølgelig, var svaret, men de fleste kom dit bare for éi uke i starten. At Sødal ville bo der i et halvt år var ikke et ønske de kunne innvilge på stående fot.

– «Men kom, så ser vi hva som skjer», var svaret – veldig typisk Taizé. Jeg endte med å bli der i syv år. Det fikk ei veldig avgjørende betydning for livet mitt.

– På hvilken måte? Altså, syv år er jo lenge uansett, men...

– Som du sier, hvert år og alle dager er mangfoldige, så syv år er jo et hav av små erfaringer og prosesser. Men jeg hadde en bror som jeg samtalte med, som lytta og ikke dirigerte, helt uten en egen agenda. Det tenker jeg kan stå som et forbilde for hva en sjelesørger er.

Han opplevde å bli tatt imot som menneske, som en som var kjent av Gud og skapt av Gud. Sødal beskriver også hvor viktig det var for ham å få lov til å være i kirkerommet «uten prekener og alle orda som hadde ødelagt så mye».

Det var ikke kristendomsforståelsen han hadde med seg fra foreldrene som hadde vært så ødeleggende, sier han, og beskriver forholdene hjemme som gode og trygge. Men fra annet kristenliv, møtevirksomheter og forkynnelser hadde han fått en følelse av at budskapet snakket forbi ham, ikke til ham.

– Ingenting av det jeg hadde fått med meg talte til meg der livet gjorde vondt. Evangeliet – eller rettere sagt, måten det ble formidlet på – var som et glatt såpestykke: Når du virkelig trenger det, og tviholder på det i desperasjon, så spretter det ut av hendene.

Teologien har hovedsakelig vært utforma fra et privilegert, vestlig perspektiv, men så hevder den å være universell! Uten å tenke på at man kan lese evangeliet fra de undertryktes perspektiv – svarte, kvinner og skeives perspektiv

Gud er i mørket

Fra foreldrene hadde han likevel med seg en tillit til at troa stikker dypere enn ordene, og ville ikke «la troa bli kasta ut med badevannet». Derfor ba han om å få la ordene ligge, og det fikk han. Alt av ord, forståelse og teologi ble lagt i skuffen for en stund, men kirkerommet hadde han ikke noe behov for å rømme fra.

– Vi sier gjerne at å tro er «å holde for sant». Men etter hvert skjønte jeg at troa ikke sitter i hodet, vi diskuterer og krangler om sannheten hele tida. Det handler ikke om å tro de rette tinga, men om å ha tillit til Gud.

Den tilliten kunne Sødal uttrykke ved å oppsøke kirkerommet til tidebønnene tre ganger om dagen. Hans egne tanker, stillheten, taizésangene og noen ikoner utgjorde selskapet. Et av ikonene som vekket gjenklang, sier han, portretter hvordan Gud går ned i mørket.

– Jesus sprenger dødsrikets porter, og går ned i dette dype, svarte hullet. Jeg kjente meg igjen. «Jeg befinner meg jo i dette hullet», tenkte jeg.

– I dødsskyggenes dal?

– Ja. Det er også følelsen av å ikke ha grunn under føttene. Jeg tror veldig mange av oss kan være i livssituasjoner hvor vi opplever at man bare faller nedover. Da kan vi lett føle at vi er langt borte fra Gud. Så tenker jeg at Gud ved sin død og oppstandelse også møter oss nedenfra. Det finnes ikke noe mørke hvor Gud ikke har vært. Han kommer og møter oss i dette dypet, og er der.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighetens kilde og opprettholder.
• Jeg klarer meg ikke uten: Espressokaffe og mannen min.
• På gravsteinen min skal det stå: Jeg håper det kan stå «takk».
• Boka alle må lese: Hva vi leser og hvilke behov vi har endres jo ut ifra hvor vi er i livet. Men Becoming Human har betydd mye for meg.

---

Tilbake til studiebenken

På starten av 90-tallet kjenner Sødal at det er på tide å vende nesa hjem. Veien mot forsoning var begynt, skjønt det enda var en lang vei fram mot å være komfortabel med seg selv.

– Jeg skjønte at det er ikke sånn Gud ønsker at jeg skal bruke livet mitt – å bare skulle forsøke å forandre på den jeg er.

Etter hvert skjønte han at teologien var så viktig for ham, at «han ikke kunne komme utenom».

– Jeg har av og til sagt at jeg har gått litt med ryggen inn i prestegjerningen. Etter hvert som veien ble tydeligere, økte også redselen fordi det var en så sterk opplevelse av å skulle bli en «B-lagsprest», sier han.

For hvordan kunne han stå oppreist i seg selv i rollen som prest, i ei kirke som egentlig ikke ville ha ham? Det var spørsmål som opptok ham mye, men han ble gradvis tryggere på at det var hans vei.

To biskoper nekta å ordinere ham, men Sødal fikk et helhjerta «ja» av en tredje. Fram til i fjor arbeida Sødal som bymisjonsprest på et sykehjem, ved siden av det internasjonale arbeidet i Fri.

Den mørke hemmeligheten

Tilbake på 90-tallet: På et tidspunkt måtte han gjøre det, å fortelle sin vanskeligste hemmelighet til mor og far. Da han endelig klarte det var han over 30 – og livredd. Flere ganger reiste han på helgebesøk for å fortelle det, men endte opp med å feige ut før han dro hjem til Oslo.

– Så, en søndag ettermiddag, nærmest idet jeg er på vei ut døra til toget, slipper jeg bare bomba og løper. Min far sa at det aldri var vanskelig for ham. For min mor var noe vanskeligere, men de var veldig kjappe med å vise at deres kjærlighet til meg var det styrende og avgjørende for dem.

De begynte å gå i en bibelgruppe hvor noen av de andre også var foreldre av homofile. Der fikk de fikk hjelp til å forstå at dette ikke er problematisk fra et kristent og bibelsk ståsted, forteller han.

Sødal mener foreldrenes prosess fikk ham til å erfare hva det vil si å ha blitt født av dem på et dypere plan: De tok imot hele den de hadde brakt til verden over 30 år tidligere. I mange år hadde han gått rundt og kjent på et forbehold – hvis de «fikk vite» var det noe som ville opphøre. Da han så hvordan foreldrene reagerte falt mye på plass. Han opplevde seg mer hel.

De undertryktes perspektiv

Resten av studiene tok han på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor han ble fascinert av afrikansk og latinamerikansk frigjøringsteologi. Det perspektivet tok han med seg da han dro på feltstudie til Sør-Afrika, og har holdt på det siden.

– Det handler om å anerkjenne at mine øyne sitter på en hvit mannskropp og at de alltid vil se verden ut ifra virkeligheten jeg erfarer. Teologien har hovedsakelig vært utforma fra et privilegert, vestlig perspektiv, men så hevder den å være universell! Uten å tenke på at man kan lese evangeliet fra de undertryktes perspektiv – svarte, kvinner og skeives perspektiv. Og at det er det evangeliske perspektivet, i ordets egentlige betydning.

Guds perspektiv er ikke begrensa, sier Sødal, det er vår forståelse som er begrensa og som stadig må utvides. I Uganda møtte han en gang en biskop som siterte Johannes’ 16,12 da han skulle formidle dette poenget: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten».

Det er en innfallsvinkel Sødal har tatt med seg.

– I dag vet vi og forstår mer av det å være menneske, om seksualitet og om kjønn. I takt med at Ånden og kunnskapen gir oss innsikt må vi gå tilbake til ordet på nytt. Ikke for å endre ordet, men fordi vår forståelse av virkeligheten endres, og derfor også vår lesning.

– Man kan sitere Bibelen og likevel ikke leve etter Guds ord. Det er til dels åpenbart, fordi det står så mange selvmotsigende, og til tider grusomme, ting der. Men hvilken grunnforståelse skal vi ta med oss? Hva er det som er kjernen av evangeliet, og hva er den røde tråden?

Sødal trekker fram historiene om hvordan Jesus oppsøker situasjoner hvor han blir tatt i å bryte sabbaten, normer og regler, og hvordan Jesus svarer da: At sabbaten er til for mennesket, mennesket er ikke til for sabbaten. Ifølge Sødal koker det til sist ned til ett grunnleggende spørsmål: «Å ta vare på liv eller ødelegge liv?».

– Tenk om det var det avgjørende i alt vi diskuterer?

Hver bit i mosaikken har sin verdi, nettopp fordi de er mangfoldige

Arbeidet i Fri

I mange år var Sødal engasjert i Norges kristne råds arbeid med hiv og aids i det sørlige Afrika. Men i det samarbeidet var det umulig å ta opp homofili, og Sødal kunne ikke være åpen om legninga si overfor samarbeidspartnerne. Etter hvert kjente han et behov for å kunne arbeide med skeives rettigheter internasjonalt.

Omtrent samtidig begynte Fris solidaritetsarbeid å få forespørsler fra sine partnere om å støtte dialogarbeid mellom skeive og religiøse ledere. Organisasjonen trengte kompetanse på feltet, og ikke minst tilliten som følger med å være prest. Han var med å starte Global Interfaith Network i 2012, et nettverk som bare har fortsatt å vokse.

–Det slår meg hvordan motkreftene sier de skal «beskytte familie og tradisjonelle verdier». Det vi jo ser, og som jeg kan relatere til, er at de som kjemper mot skeives rettigheter som så til de grader ødelegger familier. Fordi det gjør at foreldre ikke greier å forholde seg til, og ofte kaster ut, sine egne barn. Eller at barna må rømme hjemmefra for å ta vare på sitt eget liv.

Sødal mener at kampen for skeives rettigheter og Pride-feiringa ikke står for en egen ideologi. Snarere handler det om å sikre og feire hele det mangfoldet vi allerede har. Det handler om å ta imot hvert menneske som den de er og oppfatter seg som, uten at man med det begrenser andre menneskers rom, sier han.

– I dag ser vi hvor utsatt det er, både å feire Pride og å bryte med kjønns- og seksualitetsnormer. For mange er det å daglig bli utsatt for hat og vold. Og så kommer det angrepet som skjedde natt til 25. juni. Det har skapt en redsel i mange av oss, og bekreftet en frykt som mange lever med konstant. Forhåpentligvis er det en vekker for det store flertallet som ikke kjenner dette på kroppen.

Sødal sammenligner samfunnet vårt med mosaikken i et glassmaleri, en allegori som også speiler seg i den liturgiske stolaen han har tatt med – som er brodert i alle regnbuens farger og nyanser:

– Hver bit i mosaikken har sin plass og verdi, nettopp fordi de er forskjellige. Dette korresponderer med Paulus’ tekster om de ulike delene av kroppen, og hvordan de trenger hverandre hver del bidrar med noe eget.

– Hvor kom det inn at forskjeller er noe å være redd for? Og hvorfor er vi alltid i etterkant, og lar liv gå til grunne når vi møter ulike former for forskjellighet, i stedet for å være de første som ser at de nye fargene tilfører noe avgjørende til bildet?