Lina Adampour skjelver. Hun er 11 år, og den eldre jenta holder et fast grep rundt halsen hennes. Neglene borer seg inn i huden. Selv om mye står på spill viker hun ikke. Kommer hun på kant med den kule jentegjengen på Grünerløkka risikerer hun å miste venner. Men de store jentene har kalt lillesøsteren hennes ekkel fordi hun har arr etter vannkopper.

I dag er Adampour fembarnsmor, kioskeier og nyslått realitykjendis. Og hun er fortsatt storesøster til sine fem søsken. Tre av dem er søstre som norske seere har fått bli kjent med i TV-serien «Familien Adampour» på NRK.

I første sesong av realityserien møter vi bare kvinnene i familien. Mor Afsaneh og søstrene Diana, Mina og Sophia. Og Lina, da. Hun med stråhatten, de ville ideene, hus og svømmebasseng på Gjerdrum. Bassenget har hun aldri brukt. Hun har bare vært uti der to ganger for å «redde et barn», som hun sier.

Inntil nylig var hun hjemme og styrte familiebedriften, men så behøvde søsteren noen som kunne ta over kiosken. Lina Adampour var ikke vond å be.

Enkelt å ikke dømme andre

Det knirker i gitteret som motvillig går opp. Et par røde mokasiner, sorte strømpebukser og en satengkjole i dyp burgunder. Og der står Lina Adampour i egen person og ønsker velkommen til Brekkehagen kiosk.

Noen minutter tidligere har den sorte teslaen hennes sørget for en lydløs entré. Hun har småløpt ut av bilen for å introdusere seg selv. Mistet solbrillene, plukket de opp fordi en forbipasserende påpekte at hun mistet de. Hun har hatt en liten skjennepreken over avisene som ligger på bakken. Fordi moren har lært henne å respektere bøker. Og hun har forklart at hun vet at aviser ikke er bøker, men likevel. De skal ikke ligge på bakken.

– Skjønner du eller? Det er ikke noe rart det går som det går med verden. Nei da, det var bare en spøk, sier hun mens hun løfter opp en stor bunke aviser.

Solen har for lengst varmet opp denne høyden nordvest i Oslo. Og nå kommer snart kioskens trofaste kunder. Dagens tippekupong skal leveres, postpakker skal hentes, andre kunder skal ha wienerpølse til lunsj og kaffekverna skal streike.

Oppi alt dette skal en fastende muslim fortelle om sin tro.

---

Lina Adampour

• Kioskeier
• 36 år
• Født i Mashhad i Iran. Kom til Norge med familien sin som treåring. Oppvokst på Grünerløkka i Oslo.
• Gift i 17 år
• Reality-serien «Familien Adampour» på NRK

---

– Fasten får meg til å prioritere det som er viktig

– Når jeg klarer å kjenne på hva det er mitt indre ønsker, da klarer jeg også ut ifra dette genuint å kjenne på den sulten og de utfordringene som over 2,5 milliarder menneske kjenner på hver dag: sult og fattigdom, forklarer hun.

Det er siste uken av ramadan. I snart fire uker, 16–17 timer om dagen, har Adampour og millioner av muslimer rundt om i verden gått uten mat og drikke.

For Adampour er faste nødvendig for å kjenne dypt på barmhjertighet og empati for dem som ikke har nok mat. Og det gir henne ro.

– Instinktene i meg velger hva som er verdt å bruke energi på. I en ellers hektisk hverdag, hvor man ikke kjenner like godt etter, er det ikke like lett. Under faste blir det mye lettere å ta de riktige valgene når alt du vil er å overleve, gå i fred og glede deg til neste glass vann og måltid.

– Det høres kanskje brutalt ut, men det er en enorm styrke i dette, forklarer hun.

Livsveiledning over disk

«Det er kø», roper en kunde ut til kioskeieren som sitter på plattingen. Det er formiddagsrush i kiosken på Korsvoll. Adampour sjonglerer samtaler om det åndelige og butikkjobben som om hun aldri har gjort annet.

En kunde lurer på hvor Lina tar energien fra. Svaret overrasker.

– Religion, svarer hun med et smil.

Et wow. Og så blir det stille før kunden betror at det har vært litt mye for henne i det siste.

– Kjære deg. Du er en blomst, trøster Adampour.

Lina Adampour vet råd. Hun har nettopp lest en artikkel om hjertets reaksjon på stress, og forteller entusiastisk og pedagogisk om hva hun har lært. Kunden som bare skulle ha to røyk, får nå en mikroforelesning om ny hjerteforskning som viser hvilke mekanismer som utløses når kroppen møter stress.

Det strammer seg i ansiktet til en av kundene i køen når Lina må legge til noe hun leste om sjiraffer.

«Det er bare å gå i kiosken til a’ Lina så får du opplæring i dyreriket og alt», fastslår en annen kunde. Hun vil vite hvordan det går med forhandlingene om en ny sesong. Før kioskeieren rekker å svare blir hun avbrutt av en streikende kaffekvern. Og plutselig er alles oppmerksomhet vendt mot maskineriet som har gått i lås.

Når hun endelig får det til å fungere går det et aldri så lite jubelbrøl gjennom kiosken.

[ Fysikkprofessoren greide ikke tro på legemets oppstandelse. Så leste han Paulus ]

Heldig med den religiøse oppdragelsen

Når alle kundene har fått sitt; to røyk, livsvisdom, nykvernet kaffe og pinneis i sola på plattingen, er Adampour rett tilbake der vi slapp.

Hun synes det er enkelt å ikke dømme andre.

– Det er lett å ikke dømme, sier Adampour.

Hun tror at de som dømmer har opplevd noe i oppveksten som gjør at de dømmer. Fordi, som hun sier, ingen er født rasister.

– Hva man har hørt, sett eller lært i oppveksten avgjør om frøet vokser i feil retning.

– Hvordan mener du man kan gi næring til frøet slik at det skal vokse i riktig retning?

– Jeg har vært så heldig å vokse opp med to muslimer som ikke har valgt å følge islam etter en landsbyherre som tolker religionen i egen vinning, forteller hun.

– Hvordan har de fulgt religionen?

– Slik den er forkynt i Koranen. Budskapet er at det finnes én Gud og han oppfordrer gang på gang om kjærlighet til foreldre, barn, naboer, foreldreløse, fattige og ukjente.

Krevde at barna fikk være med på skolegudstjeneste

Søsknene Adampour står i gangen utenfor rektors kontor på Grünerløkka skole. Der inne er moren og argumenterer på gebrokkent norsk at barna skal få være med på skolegudstjeneste. Alle de andre klassene må vente med å gå i kirken til rektor har tatt en avgjørelse.

– Det var flaut, minnes Lina Adampour i dag.

Intensjonen fra skoleledelsen var god. De som jo var muslimer skulle slippe å få tredd en kristen gudstjeneste over hodet. I samme slengen sørget mor Adampour for at barna fikk delta i religionsundervisningen på lik linje med de andre elevene.

– Det er kanskje derfor vi er så sterke i troen vår i dag og ikke er redde for å snakke om religion, reflekterer hun, og legger til:

– En kvinne som kjemper for religionsfrihet enda det ikke handler om hennes religion. Det er «wow».

– Hva er en god muslim i dine øyne?

– I mine øyne er en god muslim en som ikke dømmer, en som ikke baksnakker, og en som har sine medmennesker i fokus parallelt med troen på Gud.

Selv om svaret kommer kontant, tygger hun på hvert ord.

– Man skal ikke dømme noen, det er Gud og kun Gud som skal dømme oss. Ikke muslimer og ikke andre religiøse eller ikke-religiøse.

[ Meninger: Unge muslimer endrer islam ]

Ba mens barna kravlet over henne

I TV-serien «Familien Adampour», blir vi blant annet kjent med Lina Adampours mor, som sammen med sin mann oppdro seks barn i en treroms kommunal leilighet på Grünerløkka i Oslo. Uten nettverk, og med manglende språkkunnskaper og dysleksi.

Mens barna lekte, knuffet og skrålte gikk Afsaneh Adampour til et hjørne i den lille stuen og rullet ut bønneteppet. Dag etter dag. Fem ganger om dagen. Først fikk hun være i fred, men sakte, men sikkert ble barnas oppmerksomhet trukket mot den knelende moren.

«Hva gjør du nå, mamma?» «Leser du?» «Leser du eventyr?» De små Adampourene spurte og gravde. Moren tok seg tid til å svare. Noen ganger rant det en tåre.

– Hvis hun hadde fått tunge beskjeder fra Iran om et dødsfall for eksempel, kunne hun være litt tung. Men på et eller annet tidspunkt gjennom bønnen smilte hun alltid, minnes Adampour.

– Har bønnen vært din mors eget rom?

– Ja.

– Er bønnen et eget rom for deg?

– Ja, tenk det at rommet egentlig har vært der hele tiden, men jeg måtte bli voksen og mor for å forstå det. Og i all ydmykhet og respekt overfor mor vil jeg ikke sammenligne meg med henne. Fordi jeg faktisk har et eget fysisk rom i dag som jeg kan gå til.

Likevel foretrekker hun å ha barna rundt seg når hun ber.

– Innerst inne ønsker jeg at de skal inspireres og aktiveres slik mine søsken og jeg ble.

Hun vil at barna skal få se og kjenne på en mor som har fred under bønn, ikke bare en mor som lider under hektisk hverdagslogistikk.

Så når Adampour ber, er det med barna kravlende over og rundt henne. Med pannen i bønneteppet kobler hun ut og lar barna få være barn. De spør, graver og rir på henne. Gjerne tre om gangen.

– I denne handlingen, som egentlig er tilegnet Gud, skal du ha barmhjertighet for de små, sier hun.

Stemmen hennes er dempet og myknet. Som om hun er inne i et hellig rom.

– Hvilken barmhjertighet er det hvis jeg hadde reist meg brått og dyttet dem vekk, spør hun.

– Hva skjer med deg etter bønnen?

– Uansett utgangspunkt: Om jeg har en vanskelig dag, eller en lett dag, så får jeg en tilfredsstillelse inni hjertet mitt. En tilfredsstillelse jeg må ha mer av.

Troende i et sekulært samfunn

«Hvorfor drikker du urin?» Spørsmålet kommer fra 12 år gamle Lina.

Hun er på hjemme alene fest hos en klassevenninne. Først og fremst synes hun det er helt utrolig at venninnen er hjemme alene. Hos henne er det alltid masse folk. Men så blir hun skuffet. Det er jo masse folk her også. Og de drikker noe som ligner på urin og lukter helt forferdelig. Hun skjønner det ikke.

Hun har aldri blitt vant til lukten av gjæret sukker. Selv ikke da hun jobbet som servitør og kollegene forsøkte å overbevise henne om å smake på viner med «florale» og «fruktige» preg. Men hun har utfordret venner. Det er nemlig fortsatt vanskelig for henne å forstå at folk må drikke «gift» maskert med sterke farger, sukker og en etikett som sier «rusbrus».

– Jeg dømmer ikke dem som drikker. Men når jeg ser hvor mye tull folk finner på i fylla, hva de utsetter andre for...

Barna hennes skal først og fremst lære at alkohol ikke er lov å drikke i Norge før man er 18 år. Dernest tror hun på å være et godt forbilde. En forelder som ikke drikker.

– Som barn husker jeg at jeg observerte hvordan mamma løste forskjellige situasjoner. Hun vil for eksempel ikke at vi skal dømme andre, og det gjorde hun ikke selv heller. Hun fortalte oss at alkohol er forbudt i islam, og hun drakk heller aldri selv, forteller hun.

Leste Koranen på 60 dager

Første gang hun møtte Gud var i brytningspunktet mellom barn og tenåring. Hun våknet en morgen og var veldig svett. Hun hadde hatt en intens drøm. Hun hadde vært inne i Kaba. Det hellige steinhuset inne i Mekka. Der hvor ingen kommer inn.

– Selv om jeg hadde fått komme inn der, ville jeg se mer. Så våknet jeg. Og den følelsen av å ville se mer kjente jeg på igjen da jeg forlovet meg som 19-åring.

Da tok hun en beslutning.

– De siste fotavtrykkene fra meg i barndomshjemmet skulle være at jeg leste Koranen.

Det var 60 dager til bryllupet skulle stå. Hun fant en bok i standard størrelse, på nesten 900 sider. Hun delte sidene på antall dager hun hadde igjen å bo hjemme. Så begynte hun å lese. Og desto nærmere hun kom slutten desto mer vemodig ble hun.

– Ettersom boken nærmet seg slutten ble versene kortere. Jeg ville ikke at dette skulle ta slutt, men jeg skjønte at det skulle det.

Da husket hun drømmen.

– Jeg hadde grått i drømmen. Da kjente jeg på den drømmen og de gudsordene jeg hadde lest.

Hun behøvde ikke å se mirakler for å kjenne på kraften fra Gud.

– Det holdt med det som sto mellom linjene. Jeg fikk den samme følelsen som i drømmen av å ville vite mer, samtidig som jeg kjente på en fred og ro. For meg holdt det.

Adampour forklarer at møtet mellom drømmen for nærmere ti år siden og følelsen det ga henne å lese Koranen var som om en sirkel ble sluttet.

– Men med viten om at det er mer i vente. Du må bare forsette på din sti.

Det er da hun kommer på historien om søsteren Mina som ble mobbet for vannkopp-arrene sine.

«Har ikke du vært syk? Har ikke du en søster som har vært syk?», spør Adampour den eldre jenta. Stemmen er rolig og stødig. Jenta slipper taket.

I dag undrer hun: Kanskje er det hennes sti. Å ta andre i forsvar.

---

4 raske

• Gud er: Herre over jorden og hele universet. Han er inspirasjon og motivasjon for alt hva jeg opplever og ser under denne midlertidige reisen på denne jord som vi kaller livet.
• Jeg klarer meg ikke uten: Alle velsignelsene Gud har sendt ned på denne jord for både deg og meg.
• På gravsteinen min skal det stå: Inna lillahi wa inna ilayhi raji’un. Det betyr: Sannelig tilhører vi Gud, og sannelig, til han skal vi returnere.
• Boka alle må lese: «Koranen – et sammendrag i 30 deler» av Jorunn Jasmin Oksvold.

---