Fra livet som oppgave til livet som gave

– Hvordan gjør du det nå? Tar du opp samtalen eller hvordan gjør du det?

Siri Iversen er forberedt på å snakke om sin gradvise og vandrende lære. En reise som en bok med kapitler som veksler mellom Jesus, misjonsliv og menighetsplanting. Det er mange kapitler. Like lett som hun trekker veksler mellom store og små lærdommer, er veien like kort fra grublingen til ironi og latter. Det går fort, og et lydopptak er på sin plass.

I november ble det kjent at Siri Iversen er innstilt som ny generalsekretær i Misjonskirken. Til vanlig er hun pastor i Flekkerøy Misjonskirke, som ligger på en liten øy rett utenfor Vågsbygd i Kristiansand. Der bor hun med mannen sin Espen og sine to tenåringsbarn. Den siste uken har blant annet gått i å smøre nistepakker, tale for en stappfull sal med Jesus-begeistrede ungdom og ha en samtale med en venn som sliter. Spennet i karakteren av gjøremål er ikke uvanlig i en pastorhverdag.

– Det går fra de høye fjell til de dype daler. Jeg er skrudd sammen slik at jeg går lett inn og ut av de rommene. Det er noe jeg lever godt med og synes er fint.

[ Innstilt som ny generalsekretær i Misjonskirken Norge – kan bli første kvinne i rollen ]

---

Siri Iversen

• Pastor i Flekkerøy Misjonskirke
• 47 år
• Oppvokst i en misjonærfamilie. Utdannet ved Ansgar høyskole, pastor i 25 år
• Gift med Espen Iversen. De har tre barn
• Fullfører master i endetidsteologi ved Ansgar og innstilt til generalsekretær i Misjonskirken Norge

---

Et trosfundament støpes

Siri Iversen ble født syv år etter sistemann i søskenflokken.

– Jeg visste jeg ikke var planlagt, men jeg visste jeg var veldig velkommen. Jeg har følt meg veldig verdifull.

I barndomshjemmet på Treungen levde hun tett på hverdagskristendom. Foreldrene var begge aktive i både jobb og menighetsliv. Faren rådmann og moren bestyrer på et aldershjem. Stuen ble bygget ut til husmøter, og rommet klang av lovsang, pianospill og gitar.

– De lo og grein om hverandre. Det var et varmt og godt kristenliv.

[ Desse er foreslegne til å bli ny generalsekretær i Misjonskirken ]

Iversen mimrer om hvordan varmen ga en stødig tro. Men det var særlig en hendelse som rystet henne og som skulle forme hennes kristenliv. På sommerstevnet Liv og Vekst lot hun seg gripe av en foredragsholder under en såkalt bønnenatt.

– Det var et menneske som fortalte fra Colombia. Jeg ble grepet, og jeg gråt. «Jeg skal jobbe med gatebarn i Colombia», sa jeg til mamma. Jeg tror jeg gnålte i et år, sier hun og ler.

Moren og faren var derimot ikke like overbeviste om Colombia som 12-åringen. Likevel kom det en telefon fra ledelsen i Misjonskirken Norge et par år senere: Kunne familien tenke seg å ta et par år i Colombia?

– Jeg begynte å grine, pappa begynte å grine. Mamma sa: «Ja, hva skulle hindre oss i det?» Vi kastet oss inn i det, lærte spansk og flyttet noen måneder senere.

Gud sitt arbeid blir synlig

– Hva gjorde at du ble så grepet?

– Jeg vet ikke. Jeg tenker at det var Gud. Jeg tror Gud hadde i tankene at han ville ha meg og foreldrene mine til Colombia. At han snakket til meg først. Det var en sterk gudsopplevelse egentlig.

Året var 1988, på høyden av narkobaronen Pablo Escobar sin tid. Den spansktalende 14-åringen busset mellom gater i Bogotá, som ble kåret til verdens farligste by. Selv om det var bomber, gerilja og mafia, merket ikke Iversen så mye til volden. Det som var synlig var fattigdommen og nøden.

– Det var et privilegium å oppleve det som 14-åring. Å se narkomane bli frelst, bygge opp kirker og oppleve undre. Jeg ble tidlig vant til at Gud er virkelig, at han holder på her.

– Hvordan opplevde du det som et privilegium?

– Det er ikke alle forunt. Jeg er heldig som ikke har hatt en A4-oppvekst, men har hatt foreldre som har gått for det de har trodd på. Det har vært naturlig for meg, ikke noe jeg har trengt å lære som voksen. Jeg har sett det i min egen oppvekst. Det å bli eksponert for fattigdom og nød, det gir et perspektiv tidlig i livet, sier hun.

– Dess mørkere det er rundt oss, dess sterkere skinner lyset. I Norge er det for all del mye mørke, men vi har det også så godt på mange måter. Da blir det til tider vanskelig å se evangeliets kraft.

[ – Vi må hele tiden vekte mellom hva som er lov og hva som er lurt ]

21 år og pastor

Fra Colombia til Kvitsund gymnas, til Ansgar høyskole. Hun visste hun skulle inn i heltidstjeneste, og selv om pastoryrket var det minst sannsynlige, var det der veien ledet. Iversen flyr iherdig og fremoverlent gjennom sine ungdomsår, fylt av Jesus og med et aktivt misjonsliv. Sett i retrospekt, kaller hun troen sin trygg.

Hun drar litt på det. Ordet trenger en presisering.

– Går det an å si at den var trygg og spennende på en gang? Den har nok hatt noen skudd for baugen, og ser noe annerledes ut i dag. Jeg var nok mer selvsikker, på grensen til arrogant. I dag er troen min mer ydmyk. Jeg har blitt mer glad i ordet mysterium.

Med sitt engasjement skulle hun møte sin makker under praksistiden på Ansgar høyskole. Hennes likesinnede var Anne May Holme Abrahamsen. De blir sittende og prate en hel natt og bestemmer seg for å jobbe sammen. De reiser til en nystartet menighet på Holmlia i Oslo, og kaster seg inn i arbeidet. Det blir starten på syv veldig spennende år.

Året er 1998 og Iversen er 23 år. Samtidig som hun er «gift med» pastorjobben, gifter hun seg med sin nåværende mann Espen og får etter hvert barn. Hun skulle finne ut av rollen som både kone, mor – og pastor.

– Kjæresteforholdet handlet mye om å frakte og kjøre meg fram og tilbake til flyplasser. Kunne vi finne ut av et liv sammen? Det er to verdener som møtes. Jeg tenker av og til at det bare er nåde at han ikke gikk fra meg de tre første årene, sier Iversen.

[ Då faren døydde, kom ei drivkraft over Jan Christian Vestre ]

Første møte med veggen

Det ble syv år på Holmlia. Men Espen lengtet til gamle trakter i Kristiansand. Som evangelisten hun var, strittet Iversen først imot.

– Det var noe av det mest ukristelige man kunne gjøre, å flytte dit alle de kristne bodde.

Det skulle derimot en telefon fra Ansgar bibelskole til for å vende snuten sørover. De ringte for å høre om hun ikke ville søke som lærer. Det ble travle tider som lærer, pastor og mor. Samme uken som familien flyttet inn i det nye huset, hadde Iversen møtehelg og full uke på Ansgar med undervisning hver dag. Hun forberedte seg for å rekke alt, og sto opp klokken fire om morgen.

– Jeg følte jeg mislyktes som lærer, evangelist i nabolaget, som kone og mor. Jeg var så trøtt og sliten, uten å kjenne at det var det jeg var.

Det gikk ikke opp for Iversen. Hun strakk seg ut mot alle fronter. Det var ikke latskap, hun var rett og slett veldig sliten.

– Det skulle være The prime time. Jeg syntes det var så flaut. Jeg var 30 år og sykemeldt.

Hun går gjennom perioden i hodet. Ser seg selv ligge på en madrass på et lederskapsmøte. Iversen kaller perioden for det første av to møter med veggen.

– Jeg var sliten, men fikk hvile. Jeg slapp å være deprimert. Espen står for meg i dag som en helt i den perioden. Jeg husker ikke hvor mange måneder det ble, men Espen klagde ikke én gang. Han var og er en tålmodig sjel.

En blodrød Jesus-tro

Iversen referer til boken Nådegavens 3 farger av Schwarz, hvor Jesus er rød, Gud er grønn og Den hellige ånd blå. Hun beskriver sine tidligere år som blodrød. Oppveksten på Treungen, livet på Holmlia, at familien flyttet til Kristiansand. Hele veien var det troen på Jesus, Frelseren og Ordet. Det var Guds rike og menigheten.

– Det styrte jeg hele min fritid og hverdag etter. Det gikk opp for meg senere. Det var ikke negativt, men for meg var livet med Jesus en oppgave. Det var en fin og spennende tid, men det var en oppgave.

Iversen legger tydelig trykk på det siste ordet. Tonen er alvorlig. Det er tydelig at erkjennelsen er loddet dypt i kristentroen. Her skulle synet på Jesus som et oppdrag gradvis løsne i form av samtaler, teologi, undervisning og lesning.

Samtidig stod enda en åpenbaring rundt hjørnet. I regi av Misjonskirken Norge meldte Iversen seg på et opplegg kalt Fordypningsprogrammet. Hun ler. Det skulle enda en underviser til for å ryste hennes trossyn. På en av retreatene som hørte til programmet, var det en dame som snakket om å ta imot livet som en gave.

– Jeg ble så provosert. Du kan ikke si det om du er født i en IS-fangeleir eller i rus på gata i Bogotá. Jeg ramset opp alle stedene hvor det var forferdelig å leve, hvor du også skal ta imot livet som en gave.

– På retreat svarer de ikke, de sier bare: «Har du pratet med Gud om det?» Altså, jeg ble så fornærmet!

Hun ler.

[ Misjonskirken i tvil om konverteringsterapi ]

---

4 raske

• Gud er: God men ikke tam
• Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe
• På gravsteinen min skal det stå: Det må de som kommer etter bestemme
• Boka alle må lese: Utenom Bibelen? Da får jeg ta en av de nyeste Men vi var ikke hjemme av Truls Åkerlund

---

[ Så mye tjener kristenpåvirkerne ]

Gud ville skape verden

Episoden startet en viktig prosess i Iversen. Frelsesteologien stod sterkt hos henne. Samtidig var det en dimensjon som manglet.

– Jesus har dødd på korset. Det er budskapet og vi «gønner» på. Men jeg hadde svært lite skapelsesteologi i meg: At verden er skapt av Gud fordi han ville det. Jeg skjønte at det er en gave bare å få lov til å leve. Den dimensjonen våknet i meg. Jesus er ikke bare Frelseren, han er også Skaperen. Vi har både et forvalteransvar og et evangelistansvar. Dette opplevde jeg som en ny vår i livet mitt. Det å både få lov til å tjene han og ta imot hver dag som en gave.

– Hvordan endres troen når en går fra å se livet som en oppgave til en gave?

– Man blir litt letta, og litt gladere kanskje. Jeg får lov til å nyte. Det blir et større rom å leve i. Om man starter med at det er en gave, da blir det å ha en oppgave mer et privilegium. Jeg har ikke alene ansvaret for at mennesket skal bli frelst. Det har jeg nok alltid kjent på, men jeg tror fremdeles livet har en oppgave.

[ Bernt Oftestad: – Psykoterapien trakk meg inn i virkeligheten ]

En vegg av tankekjør

Det har vært to møter med veggen i Iversens liv. Det andre handler også om utbrenthet, men av en annen sort. Den første veggen kom som følge av praktisk overarbeid. Det var logisk, som hun kaller det. Slik var det ikke for 40-årskrisen.

– Andre gangen handlet det om tankekjør. Det blir man enda mer sliten av. Som med teologiske spørsmål: Hvordan skal vi forholde oss til evigheten? Mange flere eksistensielle spørsmål gnagde innenfra.

På samme tid ble faren diagnostisert med leukemi. Det gikk under tre måneder fra han fikk diagnosen til han døde. I dag er det seks år siden, og Iversen ser tilbake.

– Han var 78 år, så han var voksen og hadde levd et godt liv. Han var så livskraftig og en viktig person i livet mitt.

– Jeg hadde lest så mange historier om å lede den døde til dødsleie og at det skulle bli så sterk og fint. At Jesus var der. Nå kommer han, fredfullt og vakkert går han videre til evigheten. Men jeg opplevde ikke et snev av det. Jeg følte bare at ...

Hun gir seg selv en pause, og prøver å finne noen passende ord.

– Den sterke pappa skrumpet inn som en rosin foran meg. Han mistet funksjon etter funksjon, og etter hvert mistet han taleevnen. Han som var så glad i Jesus sa: «Jeg skjønner ikke at jeg ikke merker mer til han». Jeg opplevde det bare fælt, sier hun.

[ De venter på Vårherre, ikke julenissen. De spiser vegankost, ikke ribbe. Og de søker ro midt i julestria ]

Fraværet av et Guds nærvær

Etter sterke gudsopplevelser og å ha vært vitne til helbredelser, ble farens død uforståelig. Ikke døden i seg selv, men at Gud ikke opplevdes som nær. Den eksistensielle Iversen ønsket svar.

– Jeg ble sint på Gud, ikke fordi pappa døde. Han var bare ikke tilstede i pappas følelsesliv. Jeg synes ikke Gud levde opp til forventningene i et dødsøyeblikk.

– Jeg skal godta at han ikke ble helbredet, men da må han i alle fall pøse på med et skikkelig gudsnærvær og sende ham inn i evigheten. Det var jeg fornærma på Gud for. Jeg syntes at min pappa som hadde gitt alt for Gud kunne fått mer.

Det ble et stadig tankekjør.

– Jeg var glad i å tenke på himmelen og evigheten, men det der ble bare irriterende. Det hjelper meg ikke at han er der, jeg vil ha ham her. Plutselig syntes jeg masse av det jeg leste i Bibelen ble veldig platt. Jeg holdt på å bli gal. «Hvor mye tvil kan man ha og samtidig være pastor?» lurte jeg.

– Hva bestod tvilen i?

– Jeg kjente ikke glede i Den store fortellingen. Hallo Gud, det var jo du som skapte denne kloden og satte i gang all galskapen, det er jo ditt ansvar. Jeg syntes det var vanskelig å forholde seg til evig liv og evigheten.

[ Mener kirken bør åpne for nedstrippet gravferdsliturgi ]

Mirakelet inntreffer

Spørsmålene om evighet forsvinner med luften i telefonrøret. Livet er i kaos og spørsmålene er for store. Midt i Guds fravær skrives et kapittel til i Iversens liv. En kvinne ved navn Sina opplever et kall, og skaper en skjellsettende opplevelse for pastoren.

– Sina var veldig syk, men klarte akkurat å karre seg til meg. Hun sier hun ble minnet om å si: «Jeg ba for deg for at din tro ikke skulle svikte». Så la hun armen på meg og bad for meg. Det var hverken trompeter eller faner, men det var noe som løsnet.

– Det var hans vilje til å skape alt. I den engelske oversettelsen stod det: «You were made for his pleasure». Det var ikke bare frelse og evighet, død og kors. Det var hans pleasure. Det ble en enorm opplevelse av mirakel, en viss inngripen.

– Er det nå ordet mysterium kommer inn?

– Det kommer inn i løpet av de siste årene. Det er et mysterium å leve. Døden er et enda større mysterium.

Hun siterer den svenske teologen Peter Halldorf: «I evangeliet er sannheten en person, ikke en idé».

– Det er Jesus som er sannheten. Jesus er mitt livs kjærlighet, og jeg blir aldri ferdig med han. Han er jo Gud, så det er umulig å putte han i en boks, og langt mindre i baklomma. Så selv om jeg er mer glad i ordet mysterium, er jeg samtidig enda mer frimodig på å invitere mennesker til å utforske personen Jesus Kristus. Han er perlen! Han tåler livet! Jeg er veldig spent på de neste kapitlene i livet sammen med han.

[ Areopagos overtar baptistenes Ungkloster-arbeid ]