En eldre dame sitter fastbundet i en stol med tykt, hvitt bånd. Når hun reiser seg opp, følger stolen med henne.
En ung jente er på besøk på sykehjemmet. Damen er hennes kjære bestemor som har fått Alzheimers.
– Akkurat som dette, sier Barne- og familieminister Kjersti Toppe og fører hånden over magen, og viser hvordan bestemoren var bundet fast.
Den fastbundne bestemor har gjort et uslettelig inntrykk.
– Det var grusomt for oss barna å se. Det var tvangstiltak som ikke var verdig, sier hun.
Den politiske veteranen var i Helse- og omsorgskomiteen fra 2009 til hun ble minister i år. Hun har i den perioden jobbet for å fremme menneskeverdet.
---
Fakta: Kjersti Toppe
- Tittel: Barne- og familieminister
- Alder: 54 år
- Bakgrunn: Sp-politiker. Utdannet lege.
- Sivil status: Gift. Seks barn.
- Aktuell med: Ble nylig minister i Støre-regjeringen.
---
Vestlandet
I et lite vestlandshus på Strilelandet, nordvest for Bergen, vokste hun opp sammen med fire søsken, foreldre og besteforeldre.
Bestemoren ble syk da hun var vel 70 år. Toppe beskriver det som sårt og uforståelig for en liten jente. Samtidig sier hun at det ble godt forklart og at hun lærte mye av å leve sammen med en syk bestemor, som bodde sammen med familien i mange år før hun flyttet på sykehjem.
– Vi så verdien av bestemoren vår, til tross at hun forandret seg og at hun plutselig sa ting til oss som hun aldri ville sagt før, sier Toppe.
Hun forteller at bestemoren egentlig var veldig ordentlig, en mild og kjærlig vestlandsbestemor, som lærte Toppe å hekle og strikke. Hun var en dame med gode manerer.
[ Carl Frode Tiller: – Jeg har skrevet en kristen bok. Det er veldig rart, for jeg er ikke troende ]
Syk bestemor
Toppe var 7 år gammel da oppførselen hennes begynte å forandre seg.
– Jeg husker veldig godt at hun plutselig ble veldig rasende og kalte meg for et «rævhål». Det var helt grusomt. Men mor forklarte at hun selvsagt ikke hadde ment det hun sa.
Bestemoren holdt ofte på i drivhusene de hadde på gården. Hun pleide å stelle raskt med plantene. Men plutselig mistet hun det håndlaget hun alltid hadde hatt. Toppe hadde mange ganger stått og sett på at bestemor forsiktig plukket av visne knopper. Men plutselig en stod bestemoren og rev hele planter opp av jorden.
– «Hva er det som skjer nå.», tenkte jeg da det skjedde. Det er virkelig fæle sider ved denne sykdommen.
Dyr og mennesker
Vi skal snakke litt mer om menneskeverdet. Hvor kommer det fra for Toppe?
Noen mener menneskeverdet stammer fra menneskets egenskaper, at mennesket er mer verdt enn dyr på grunn av intelligens. De fleste mennesker er jo mer intelligente enn dyr. Men noen filosofer argumenterer for at enkelte dyr kan være mer intelligente enn enkelte mennesker. Da kan man sette spørsmålstegn ved om egenskaper egentlig er relevant for menneskeverdet.
– Hva er det som egentlig gjør at mennesket har en større egenverdi enn ei ku?
– Enn ei ku? spør hun, tilsynelatende litt forskrekket over at et slikt spørsmål kan stilles.
– Et menneske er et menneske. Det har verdi i seg selv.
– Hvorfor det?
– Jeg har aldri tenkt på intelligens i sammenheng med menneskeverd. Det har jo egentlig ingenting med saken å gjøre.
Far og bomsene
Det mener hun blir feil. Hun trekker fram et eksempel fra egen oppvekst om hvordan hun har lært å se mennesker. Faren var en person som stoppet og snakket med alle da de var ute. Også de som er nederst i samfunnet.
Hun forteller at de gikk og handlet i bygaten i Bergen og plutselig ikke fant faren igjen.
– Da satt han og snakket med bomsene i gaten. Han satt seg ned og snakket med alkoholikerne eller tiggerne. Han var vant til å snakke med alle typer folk. Det har ikke noe å si om du er intelligent eller ikke, folk er som de er. Jeg har noe av det i meg.
– For meg virker dette helt: «Hva i alle dager er det du egentlig spør om?», sier hun.
Hun peker på hjertet under den grønne dressjakken, for å illustrere at det ikke trengs en dypere filosofisk forklaring.
– Jeg bare vet hva som er det riktige for meg.
[ Kjersti Toppe er blant Stortingets største «plageånder» ]
Respekten for bestemoren
Toppe forteller at familien hele tiden hadde en grunnleggende respekt for bestemoren. Derfra kommer også deler av det innlærte menneskeverdet.
– For vi visste jo hvem hun var. Vi så forbi sykdommen.
– Hva har dette med menneskeverd å gjøre?
– Alle mennesker har en verdi uavhengig av sykdom, lyter eller funksjonshemning. Vi må ikke dømme folk, ty til tvang eller ikke respektere dem som mennesker. De er mennesker, ikke en diagnose.
Da Toppes far senere lå for døden, sluttet på et tidspunkt sykepleierne å behandle han som et menneske først, forteller Toppe.
– De forholdt seg bare til moren min. Jeg husker at de spurte henne om han ville ha gul eller rød saft. Da kom det fra sengen: «Gul, takk.».
Hun mener det skjedde en endring da faren sluttet å få behandling. Det var som om menneskeverdet forsvant, da han gikk over på palliativ behandling.
– Det er et verdimessig overgrep mot syke hvis du ikke klarer å gi dem den verdigheten og respekten.
Skuffet over holdninger
Toppe vokste opp i et lokalmiljø der der bedehus, søndagsskolen, kor og skolemusikk var de sentrale ingrediensene. Hun beskriver det som lystbetont.
– Basarer var noe av det gøyeste jeg var med på.
Hun synes det er litt trist at mye av den kulturen har forsvunnet fra samfunnet.
– Mine unger får knapt oppleve det. Det er noe som har gått tapt.
Men det er ikke alt som er bra med det lavkirkelige miljøet, mener hun. Til tross for at hun selv bare har gode minner fra bedehuset, har livssynsministeren også sett at det har vært for lite raushet og for mye fordømming i enkelte, kristne organisasjoner.
– Det har jeg ikke tålt, sier hun.
Toppes milde stemme blir litt strammere. Tydelig opprørt og litt blankere i øynene enn tidligere.
[ Forskere har sammenliknet to taler om misjon med 100 års mellomrom ]
Støtte, ikke fordømme
Hun mener det er forkastelig å snakke om synd og skam når noen for eksempel får et barn utenfor ekteskap.
– Det er en holdning om at de tror at de er bedre, mer korrekt og mindre syndige enn andre. Det er en uting å dømme andre for sin livsførsel.
Hun er egentlig lege av profesjon. Hun forteller at hun har møtt flere slike historier i jobbsammenheng.
– Jeg vet at det er en del aborter som skjer fordi jentene blir forlatt av alle. De får vite av foreldre og alle at «den ungen skal vi ikke ha noe av».
Hun har tenkt at om det er noen som skal vise nestekjærlighet og raushet, så er det de kristne miljøene.
– Det er ekstra skuffende.
Hennes tro
Sin egen tro er først og fremst noe hun bærer med seg, forteller hun.
– Det er en visshet om at det er noe mer, og et sted man kan søke støtte. Det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan se.
– Hva betyr det?
– Tro er ikke noe jeg går rundt og tenker på hele tiden. Men jeg liker å gå i kirken. Selv om jeg ikke går så ofte. Det handler om tradisjon og kultur. Det å synge en salme synes jeg er veldig flott. Jeg kan mange salmer og kan spille mange salmer.
I en liten kirke i Sogn fikk Toppe være med sin onkel, som var organist, graver, kirketjener og klokker, å spille salmer på orgel.
– Jeg har noen sånne gode minner fra Den norske kirke. Det er en del av tilhørigheten min. Jeg liker godt å gå på gudstjeneste. Noe av grunnen til at jeg liker kirken, er også tradisjonene og kulturen som ligger der. Det må være lov å si.
---
4 raske
- Gud er: Med meg.
- Jeg klarer meg ikke uten: Familien.
- På gravsteinen min skal det stå: Godt fornøyd.
- Boka alle må lese: Hellemyrsfolket av Amalie Skram.
---
Hvilket samfunn vil vi ha
Toppes engasjement for menneskeverdet er rotfestet i to ting: Konsekvensene det har for den enkelte. Og hvilket samfunn vil vi ha.
Hun mener det kan bli et veldig kunstig samfunn hvis alle med for eksempel Downs syndrom sorteres bort.
– Hele menneskeheten blir veldig smal. Det er veldig unaturlig. Hva er det perfekte mennesket, er det vi som definerer hva som er perfekt? Normalitetsbegrepet blir innsnevret og det blir et krav om at alle skal være like.
– I tidligere tider har mennesker gjort noe lignende, tatt livet av de minste og svakeste barnene. Det er vel ikke noe nytt?
– Ja, det er mange stygge ting som har skjedd. Samtidig er det eksempler på det motsatte. Min besteforeldre- og foreldregenerasjon tok til seg folk som ikke kunne være i arbeid. Og hadde de i legd, man tok forsørgeransvar for folk i bygdene som ikke kunne ha et arbeid fordi de hadde et arbeid. Det har vært mye inkludering i det norske samfunn.
Nabo med downs
I nabolaget der Toppe vokste opp i bodde det en med Downs syndrom. Hun forteller at han levde til han ble 70 år.
– Han var helt inkludert og var en skikkelig skarping. Det var helt naturlig for oss å vokse opp med ham. Han hadde sikkert sine plager, men han ble en gammel mann.
– Ville nabolaget vært fattigere uten?
Hun smiler med hele seg:
– Klart det! Han var jo artig han. Han sa ting som andre kanskje ikke turte å si. Han var veldig slagferdig. Alltid blid.
Livet er ikke alltid bra
Hun mener oppveksten i generasjonsboligen har gitt henne viktig livsvisdom som har påvirket hennes verdier.
– Vi så hva aldring var og sykdom var i det daglige. Dagens ungdom får ikke nærkontakt med noe som egentlig er helt naturlig.
– Hva gjør det med de yngre generasjonene som ikke har fått den erfaringen?
– Jeg tror det er mindre aksept for at livet ikke alltid er like bra. Jeg tror ikke unge forstår at det å ha sykdommer og lyter er en del av livet.
Hun prøver å videreføre de verdiene i oppdragelsen av sine unger. Når de sier at de har vondt i hodet, ber de gjerne om å få smertestillende medisin med en gang, forteller hun.
– Da sier jeg at de først kan prøve å drikke litt vann og legge seg, sier hun.
Hun mener vi har mistet livserfaring på veien, når vi unødig velger hurtige, medisinske hjelpetiltak.
Problemer som samfunn
Hun mener vi isolerer oss fra livets realiteter.
– Vi får skyhøye krav til hva vi kan forvente av livet. Livet er opp og ned for de aller fleste.
– Hva gjør det med oss, hvis de som skal bære samfunnet videre har høyere krav enn tidligere?
– Akkurat det er jeg litt bekymret for. Vi må passe på at vi ikke får en generasjon som er opplært til hjelpeløshet. At en skal ha hjelp av staten for å takle det som egentlig er livets normaliteter.
Hun tror vi kan ha blitt mer sårbare som folk, ved at disse hardt tilegnede egenskapene tidligere generasjoner hadde, går tapt. Derfra kan det gå linjer til problemstillinger knyttet til bioteknologi, mener hun.
Salme ved dødens sengekant
Troen er for Toppe mer i utøvelsen enn i det filosofiske. For eksempel i salmer.
Hun forteller at de har en salme i familien. Deg være ære av Edmond Louis Budry. 10 år gamle Toppe og moren sang den for bestemor i Sogn som lå på dødsleiet.
– Den er bare så flott. I både tekst og melodi. Det er en kraft over den. «Herre over dødens makt», det kan jo ikke bli noe bedre enn det.
Tviler ikke så ofte
Toppe tviler ikke så ofte på den naturlige tilstedeværelsen fra Gud i hennes liv. Under intervjuet kommer hun ikke på øyeblikk av tvil.
Det er først mens vi står i døren, på vei ut fra intervjuet, at hun kommer på et øyeblikk hun har kjent på tvil.
Da hennes brors samboer døde av kreft kjente hun på tvil. Hun forteller at broren lenge lette etter den rette for ham. Da han endelig fant henne, gikk hun tidlig bort med kreft.
– Dagen etter at hun ble begravet skulle familien samles i konfirmasjon. Da husker jeg at vi var oppgitt og lurte på hvorfor i alle dager måtte være sånn, sier hun.
– Hvordan kan Gud være god når det onde også skjer?
– Det vonde er en naturlig del av tilværelsen. Sånn er det bare. Det er også mange som finner støtte i tro når det vonde skjer. En kan tvile på grunn av det som skjer. Samtidig kan troen bli sterkere midt i det vonde, mener hun.
[ Åste Dokka: «Selvsagt ønsker misjonsorganisasjonene å påvirke. Men hvordan?» ]