Torhild Bransdal (KrF) har uhelbredelig kreft: «Livet er blitt mer dyrebart»

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Livet er blitt mer dyrebart og troen betyr enda mer for meg nå. Det er vel noe med det at når alt går på skinner i livet, så betyr ikke troen så mye. Men når døden rykker nærmere, så har du behov for noe å holde fast i og Gud blir en større realitet i livet. Sånn er det nå, sier Torhild Bransdal.

Stortingsrepresentanten for KrF har tatt ferie og endt sin periode i nasjonalforsamlingen. Samtidig har hun avsluttet 34 år i politikken som representant for Kristelig Folkeparti (KrF).

Hun startet som vararepresentant for KrF i kommunestyret i Vennesla i 1987og ble fast medlem i 1991. 18 av årene har hun sittet sammenhengende som ordfører i Vennesla kommune, hvor 30 prosent av velgerne på det meste stemte på henne og KrF.

Nå har Bransdal har invitert oss hjem på verandaen i hjembygda Hægeland. Formiddagen har gått med til den siste cellegiftbehandlingen på Kreftsenteret ved Sørlandet sykehus og Bransdal har selv kjørt sin røde cabriolet til og fra behandlingen. Mens andre ville lagt seg på sofaen for å få en tiltrengt middagslur, er hun klar for å bli intervjuet. Det er mange tanker som surrer rundt i hodet når politikeren skal stenge ned sine politiske utspill. Hun lover å holde seg unna valgkamppolitikk.

– Jeg har faktisk sluttet i politikken, så det får andre ta seg av, bedyrer hun.

---

Torhild Bransdal

  • Avtroppende stortingspolitiker og politiker. Har representert KrF på ulike nivåer i 34 år
  • 65 år
  • Gift, to barn og to barnebarn
  • Fra Hægeland i Vennesla kommune

---

– Livet kan blir kort

Det var etter det første året på Stortinget at Torhild Bransdal fikk en alvorlig kreftdiagnose. Hun har vært gjennom flere operasjoner i både tarm og lever, kreften spredte seg så til lungene og nå er det cellegiftbehandling som gjelder. Hun har fått vite at denne kreften kan hun ikke bli ferdig med.

– Legene har sagt at dette er livsforlengende behandling. Livet kan bli kort eller jeg kan leve år etter år. Selv om jeg er et informasjonssøkende menneske, har jeg bestemt meg for ikke å lese for mye om krefttyper, og jeg har lagt livet i hendene på legene. Jeg konstaterer at de er fagmenneskene og jeg er pasienten. Vi kan alle dø i morgen, men sjansene for at du lever er nok litt større enn for meg, sier Bransdal med et snev av humor.

Torhild Bransdal

På Tinget ved et lykketreff

Da hun i 2017 suste inn på Stortinget på et utjevningsmandat, var hun selv den som var mest overrasket.

– Jeg kom inn på Stortinget ved et lykketreff, jeg tror det bare var den valgkvelden jeg var inne og det var ingen prognoser som tilsa det på forhånd. Det var første gang på 20 – 30 år jeg ikke dro på valgvake med partiet. Jeg satt hjemme i stua med mannen og var helt uforberedt på at dette kunne skje. Utover kvelden dukket pressekorpset opp og jeg må si jeg satt i stolen foran TV-en og sa: «Kjære Gud!», minnes Bransdal.

Vel 60 år flyttet hun for første gang i livet utenfor hjembygda. På en stortingshybel i Grønnegata, midt i Oslo sentrum.

Til tross for den alvorlige kreftdiagnosen som kom i løpet av første høsten på Stortinget, ble hun værende på jobb i Oslo.

– Mange var jo helt sjokkerte over meg, som ville fortsette i jobb og bo i Oslo, i stedet for å være hjemme hos nær familie. Men for meg var det den beste terapi å kunne holde på med det jeg trives med og mannen min støttet meg fullt ut, sier Bransdal.

Ba om å våkne til ny dag

– Jeg har vært litt kynisk i det jeg har gjort på den måten at jeg ville gjøre en god jobb. Jeg kan ikke være på Stortinget dersom jeg ikke gjør en jobb for velgerne. På den andre siden er det å reise på hybel ganske annerledes når man er over 60 år, har voksne barn og jobb, sier Bransdal.

Hun har postet bilder av seg selv med cellegiftposen i stativet mens hun har deltatt i digitale møter med nettbrettet i fanget i Kommunal- og forvaltningskomiteen. Hun har likevel hatt sine tunge stunder på hybelen i hovedstaden, der hun på mørke kvelder har bedt Gud om å få lov til å våkne opp til en ny dag med nye muligheter.

Når sommerferien kom, var 34 år i KrF-politikken over for Bransdal. Hun påstår at det ikke er trist.

– Jeg har bedt til Gud om at jeg måtte greie å stå perioden ut, og nå synes jeg det var godt å bli ferdig. Det er ikke trist, men når det er sagt vil jeg savne folkene på Stortinget. Jeg savner også medpolitikerne og administrasjonen i Vennesla kommune til dags dato. Det var et så utviklende miljø å være i, sier Bransdal og legger raskt til at hun er takknemlig for at KrF har holdt ut med henne i alle disse årene.

– Det politiske livet har gitt meg mer enn jeg har drømt om, understreker Bransdal som ikke har mer utdannelse å skilte med en examen artium, engelsklinja og ett halvt år på handelskole.

Jeg har mye å utrette og er så full av livslyst. Troen min er ganske enkel, nettopp det at Gud har lovet å holde i hånda mi, han slipper den ikke.

—  Torhild Bransdal

– Måtte legge bort «crocsene»

Bransdal har i sitt politiske liv vært drevet av et engasjement om å utvikle samfunnet til det beste for den enkelte, mer enn å fronte konkrete hjertesaker.

– Ole Paus har sagt at politikernes oppgave er å være en stemme for de stemmeløse og det er jeg helt enig i. Det er helst det brede samfunnsengasjementet som har vært viktig for meg og da må vi være i stand til å løfte blikket over individet, mener Bransdal.

Som tidligere ordfører med svært lang fartstid, har hun vært opptatt av at de politiske vedtakene fungerer ute i Kommune-Norge.

Hun er kjent for å være en folkelig politiker og da debatten gikk lokalt før forrige stortingsvalg om hun var for folkelig for Stortinget, sa Kjell Ingolf Ropstad spøkefullt at hun nok måtte legge bort crocsene dersom hun ble valgt inn.

Bransdal selv sier hun er stolt over å ha vært seg selv og ikke har latt seg styre av kommunikasjonsrådgivere.

– Nasjonalforsamlingen må være snittet av befolkningen og folket der ute. Folkelig må selvfølgelig ikke bety sjuskete, men det er viktig at vi kan være forskjellige og være oss selv. Jeg er sta og lot meg ikke styre av kommunikasjonsfolk som skal filtrere alt, sier hun.

Vi har også sett henne som KrFs flyktningepolitiske talskvinne hvor hun har frontet blant annet saken om Moria-barna, der man endte opp på et flertallsvedtak om å hente 50 barn til Norge.

– Det er altfor lite for Norge å ikke ta imot flere, men i forhold til at flere partier ikke ville ta imot noen, ble 50 barn en bragd, mener Bransdal som fortsatt er frustrert over saken og at de ikke fikk grønt lys for å ta imot flere barn til landet.

Torhild Bransdal

Er dårlig til å be

Torhild Bransdal har ferie hjemme på verandaen hvor hun har nydelig utsikt over Sandtveitvannet. Strikketøyet er hyppig i fanget. Hun sier det å snakke om troen er spennende.

– Jeg er ikke bitter for at jeg har blitt veldig syk. Jeg har funnet stor styrke i troen. Jeg er ikke noen god bibelleser og jeg er heller ikke god til å be. Jeg begynner å be og lander ofte med tankene mine i politiske ting, så det er jeg ikke flink til.

To bønner har hun likevel.

– Jeg ber om helbredelse og at Guds vilje skal skje. Den andre er at dersom jeg ikke blir helbredet må jeg få styrke til å bære det jeg skal, sier Bransdal.

Hun har bevisst valgt å være åpen om både sykdom og tro.

– Nå har jeg kommet til at mange har det sånn at de føler de ikke strekker til med troen, og da vil jeg heller være opptatt av å snakke ærlig om det enn om hvordan vi burde ha levd, sier hun.

Å se min mor dø er den største åndelige opplevelse jeg har hatt i hele mitt liv.

—  Torhild Bransdal

Troen har hun med over alt

– Jeg er avholdsmenneske, men tar gjerne med min Cola zero til baren for å blande meg med alle. Der har jeg hatt fantastiske samtaler om tro og mangel på tro. Noen er svært irritert på Gud, Jesus og tro, men har ikke latt det gå ut over meg. Folk har et behov for å prate og da har jeg brukt mye av tida på lytte. Mest har jeg oppdaget at det er mye lengsel der ute blant folk, sier Bransdal.

De siste årene er hun å se med et lite gullkors i halsen. Korset er en gave fra det lokale KrF da hun avsluttet sin ordførerjobb i Vennesla for å dra til Stortinget.

– Det er blitt veldig viktig for meg og et fint symbol for å visualisere troen, sier hun.

---

4 raske

  • Gud er: Nådig og kjærlig
  • Jeg klarer meg ikke uten: Cola zero, Nyhetskanalen, Dagsrevyen og Dagsnytt 18
  • På gravsteinen min skal det stå: Takk!
  • Boka alle må lese: Bibelen

---

Sint på svovelpredikanter

På nabogården til der hun bor i dag, i Vestbygda i Hægeland i Vennesla kommune vokste hun opp med fem søsken. Foreldrene hadde sin kristne tro, de var åpne og hun opplevde ikke noen «streng sørlandspietistisk oppdragelse eller noen tvangstrøye», som hun kaller det.

– Lokalsamfunnet var godt, men da var det verre med de tilreisende predikantene som vi ble utsatt for i ungdommen. Vi var så redde at vi holdt på å dåne, minnes Bransdal.

Det var dommedagsforkynnelse som ofte stod i fokus på 1960 og 70-tallet, forteller hun.

– Vi fikk høre i klartekst at om du ikke oppførte deg bra, men gikk på kino, eller hadde sminke og klesdrakt som ikke passet seg, gikk du rett til helvete. Og dette fortalte de oss, istedet for å si at vi har en Gud som er kjærlig. Det resulterte i at vi adopterte normer og var redde for å oppføre oss feil, og jeg ble preget av dette.

I senere tid har Brandsdal brukt tid på å ta et oppgjør med den slags forkynnelse.

– Jeg har opplevd at min Jesus og min Gud er mer raus enn det. Det oppgjøret var vidunderlig og har frigjort meg i min egen tro. Jeg tror på en allmektig Gud og at jeg skal instruere Gud, det er helt umulig. Min tro er blitt mer enkel, man blir jo mer ydmyk av livet etter hvert.

– Døden – ikke noe godt alternativ

Hun sitter avslappet i skyggen på terrassen sin og ler og mimrer over livet, politikken og alt det har gitt henne. Kontrastene mellom et stort samfunnsengasjement og legenes dom over helsen som er umulig å helbrede, er påfallende. Hvordan går det an å være så glad, avslappet og ha fred i en slik situasjon?

– Jeg må innrømme at jeg er litt redd for å dø, og jeg sier til Gud at på dette tidspunktet i livet er det ikke noe godt alternativ.

– Jeg har mye å utrette og er så full av livslyst. Troen min er ganske enkel, nettopp det at Gud har lovet å holde i hånda mi, han slipper den ikke. Bare jeg kan slippe den, men han har lovet å alltid være med. Det stoler jeg fullt og fast på og det er innholdet i troen min, sier Bransdal uten tegn til tårer eller sentimentalitet.

Hun har en sterk opplevelse av død og himmelhåp fra da moren hennes lå for døden.

– Å se min mor dø er den største åndelige opplevelse jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg satt vakt ved senga og holdt henne i hånden. Da hun gikk over grensen, kom det en fred og en merkelig stemning inn i rommet. Det var helt påtakelig og jeg har i det senere tenkt at det var noe jeg skulle ha med meg – en god opplevelse av døden, forklarer hun.

Torhild Bransdal

Venter SMS klokka 03

Med sykdommen følger søvnløshet og med bare tre til fire timers søvn, har hun god tid på natten.

– Da ligger jeg våken og venter på Bibelselskapets SMS med daglig bibelvers som kommer cirka i 03-tiden. Det er styrkende, men kommer det et vers jeg ikke forstår eller et som handler om helbredelse, legger jeg det over i en egen mappe som jeg kan se på senere en gang, sier hun kvikt.

Bransdal vet hva det er å være i kjelleren og være helt nede i depresjon og angst. Det er hun ikke denne gangen.

– Jeg har mange som sier de ber for meg og de som ikke tror, sier de tenker på meg. Jeg har møtt en enorm omsorg og det er en veldig rikdom. For meg oppleves ikke bønn påtrengende, det er heller veldig godt å høre, sier Bransdal.

Hun sier hun er klar for nye oppdrag.

– Jeg vet ikke hva det skal være, kan hende et nytt styreverv eller andre ting som dukker opp. Da det nylig kom en melding fra Hægeland menighet som spurte om jeg ville delta i gudstjenesteutvalget, sa jeg ja med en gang!