Smerten er mørkeblå

Fra stuevinduet kan Ingunn E. Ulfsten se hus med gress på taket. Et boligområde og hvite hus med røde takstein. Himmelen er grå, og sørgmodige dråper faller over Gjerdrum. Det er en stille mandag, bortsett fra bjeffingen til hunden Mille. Slik var det ikke for noen måneder siden.

For natt til 30. desember våkner hun brått av hunden Mille, som er urolig. Utenfor stuevinduene blinker det i blått, som om det var julelys. Tilbake på soverommet sier mannen hennes at det har vært et ras.

– Vi trodde at det hadde rast på andre siden av Gjerdrum sentrum, som var kjent for å ha usikker grunn. Men da vi så helikoptrene etter hvert som det lysnet, skjønte vi at det hadde rast ikke langt fra oss.

Første reaksjon var sjokk og vantro. Det rammede området var et sted hvor mange bodde, gikk turer og spilte golf. Hun tror alle naboene må bruke tid på å bearbeide ulykken. Hun roser arbeidet til kirken, nødinstanser og kommunen. Samtidig sier hun at det var vondt at så mange gikk bort, og at en hel familie døde.

– Jeg tenker fremdeles på hvordan de som ble berørt har det nå.

– Hvor er Gud da?

– Jeg tror ikke på at Gud hadde en mening med det. Vi lever i en verden som kan være vond, og ulykker skjer. Det er lov og naturlig å stille spørsmål til Gud når det raser, men at Gud var med oss gjennom dette, er jeg sikker på.

Som folk flest har Ulfsten nå hjemmekontor. Halve arbeidsdagen har hun brukt på møter. Første januar i fjor ble Ulfsten daglig leder i Pinsebevegelsen i Norge. Hun har også vært politiker for Kristelig Folkeparti (KrF) og er utdannet journalist.

[ NRK Supernytt med eid-sendning: – Kan bidra til å ufarliggjøre religion ]

Dissenterarv

Ulfsten ble født i 1968, og er oppvokst i Kongsberg kommune. Først i byen, så lenger ned i dalen i Sandsvær. Familien på farssiden har vært baptister i fire generasjoner. Det var tre ulike menighetslokaler i dalen, noen av dem var oldefaren med på å bygge. Litt lenger sør, i Risør, kommer morens familie ifra. Der var tippoldefaren til Ulfsten med på å bygge den første frikirken.

– Jeg har en dissenterarv. Det er en skatt jeg har fått med meg.

Det var ikke mange som ikke var barnedøpt på 1970-tallet. Troslivet var litt mer konformt enn dagens mangfold, forteller Ulfsten. Men hun opplevde oppveksten i bapistkirken som trygg.

Da Ulfsten gikk på ungdomsskolen, ønsket hun å starte et skolelag for å ha samlinger i langfri. Ivrig spurte hun noen i Ten Sing-miljøet om de ville være med. Nei, det er ikke aktuelt, sa de: «Fordi vi er ikke slike kristne som deg.»

– På barne- og ungdomsskolen var det utfordrende å tilhøre noe som var annerledes, sier hun.

Kjenner på utenforskap

– Du er ikke konform?

– Nei. Jeg har opplevd utenforskap og merker erfaringen det har gitt meg. Det gjør nok at jeg forstår mye av det som for eksempel våre nye landsmenn kjenner på. Det kan være vondt å føle på det.

Hun tror at opplevelsene fra barne- og ungdommen har gjort henne mer vàr på å definere hva som er en «rett kristen». I tillegg til at det har gjort Ulfsten opptatt av økumenisk arbeid – som hun mener gir nærhet og respekt.

– Der anerkjenner vi hverandre på tross av ulikheter. Det kan være med på å forhindre at vi blir arrogante i vår tro.

Ulfsten sier at hun ikke lenger er plaget av opplevelsene i barndommen. Men at noe av den fremdeles oppleves som sår. I dag opplever hun at dette har gjort henne konstruktiv i møte med utfordringer. Som hun sier det: Vi får noen sår og skrammer i livet, som forhåpentligvis gror.

– Så følger arrene med oss videre, sier hun og stryker demonstrativt over høyrehånden.

[ Vil gjøre det straffbart å hjelpe fremmede makter: – Digitale trusler er kommet for å bli ]

---

Ingunn Ulfsten

• Tittel: Daglig leder i Pinsebevegelsen i Norge.
• Alder: 52 år.
• Bakgrunn: Utdannet journalist og har mastergrad i ledelse.
• Sivil status: Gift.

---

Fra baptist til pinsevenn

Det var få ungdommer i menigheten i Sandsvær. Noe som gjorde at Ulfsten ofte dro til bestemoren i Risør, der mange unge var blitt kristne etter en vekkelse. Etter hvert startet foreldrene å reise til Sarons dal, der det var fokus på Den hellige ånds gaver. Da hun var 12 år, var hun med foreldrene til Kvinesdal. Der opplevde hun et sterkt møte med Gud, som resulterte i at hun «fikk tungetale».

– Det er en opplevelse som har fulgt meg siden; en konkret erfaring som gjør at det er vanskelig å bortforklare Guds eksistens.

Hun tror at dette var en av grunnene til at hun etterhvert søkte seg inn mot karismatiske miljøer. Egentlig var hun skeptisk til det åndelige og tenkte at det var noe ukontrollerbart. Da hun fikk egne erfaringer, forsto hun at det var en misforståelse.

– Jeg liker ikke opphauset stemning, eller at noe virker påtatt. Jeg liker det ekte og genuine.

– Hva mener du med påtatt?

– Fallgruvene i karismatikken er at man forsøker å prestere en stemning eller det åndelige i sin egen kraft. Det har ikke noe godt med seg og virker påtatt.

[ TV-Intervju: Presten Odd Eidner mistet to barn, så mistet han troen på Gud ]

Er melankolsk

Milla står i vinduet og bjeffer etter leieboeren.

– Tussa, kom her, sier Ulfsten, henter hunden og setter henne på fanget.

I slutten av tenårene startet hun å gå i pinsemenigheten i Kongsberg – der hun traff sin fremtidige ektemann. I ettertid har hun tenkt mye på hvorfor hun ble tiltrukket av det karismatiske. Hun anser seg selv for å være rasjonell og ikke en karismatisk person. Heller en sånn som liker dikt og er melankolsk. Og så malerier da. Huset hennes er fullt av kunst.

– Men det var lovsangen og den relevante forkynnelsen som tiltrakk meg og en følelse av frihet i troslivet.

Det er særlig ett maleri som betyr mye for henne. Det henger i gangen og viser en mann som står og spiller på piano. Fargene er røde, grønne, brune og blå. Det er en sårbarhet over det. Samtidig som det utstråler en slags livskraft.

– Hvem er Jesus for deg, da?

– Jeg har et veldig personlig og kanskje barnslig nært forhold til Jesus. Han er en del av mitt hverdagsliv. Jeg tror at han kan gi meg visdom og taler med meg.

Av og til får Ingunn lyst til å børste det religiøse støvet av Jesus-bildene, slik at mennesker kan møte den han virkelig er, forteller hun.

– Tenk på møtet hans med Nikodemus eller kvinnen ved brønnen. Jesus møter oss ulike måter gitt hvem vi er - og akkurat der vi er i livet.

Skape forandring

Som ung oppfattet Ulfsten KrF som «sidrumpet». Men da hun ble mor i slutten av tjueårene, innså hun at politikken påvirket livet hennes. Hun forteller at KrF på dette tidspunktet fremsto som synlige, relevante og moderne. Hun ble fascinert av politikere som Hilde Frafjord Johnson, Knut Vollebæk og Kjell Magne Bondevik.

Først meldte hun seg inn som støttemedlem.

– Men jeg har skjønt etterpå at det ikke er noe som heter støttemedlem i KrF. Det gikk ikke lenge før jeg fikk en telefon om det ene og det andre. Veien var kort til å stå på liste.

Siden har Ulfsten både vært vararepresentant for KrF på Stortinget og informasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe (2005-2010). I tillegg til å jobbe fem år på Oslo kristne senter, både som redaktør for avisen deres og leder for TV-arbeidet. Men i 2007 skjedde det noe som fikk hennes verden til å stanse:

– Vi fikk sykdom i familien vår, og det varte i nesten ti år. Da møtte troen virkeligheten. Det gjør noe med deg, sier hun og holder over høyrehånden.

[ Intervjuene med ME-syke danner et godt avstemt protestkor ]

Mørkeblå smerte

Det var ikke alltid at hun alltid så opp ned på dagene eller seg selv, forteller Ulfsten. I tillegg skulle familien oppdra barn. Det påvirket livet, ekteskapet og alt annet. Midt oppi dette var det også travle jobbdager. Regnestykket gikk ikke opp. I perioder måtte hun «stramme seg opp» for å komme ut av sengen.

– Hvilken farge var smerten du følte på da?

– Jeg kan ikke si at den perioden var helt svart. Men den var ganske mørkeblå. Jeg kjenner det fortsatt når jeg snakker om det.

Som en følge av påkjenningene gikk paret til ekteskapsrådgivning.

– Vi vurderte aldri å skille oss, men vi kjente at dette var tøft. Vi har vært åpne om at det ikke er farlig å gå til ekteskapsrådgivning. Det er ofte tabubelagt.

[ Politisjefen i Uganda: – Vi banker dere for å beskytte dere ]

Endret gudsbildet

Ulfsten sier at stortingspresten Per Arne Dahl var en av dem som ble viktig for henne i løpet av sykdomsperioden. Én dag i uken var det en liten andakt. De minuttene ble viktige for henne. Dahl sa ofte: Her kan du komme med livet ditt som det er, ikke som du håper at det skal være.

– Han sa veldig mange kloke ting som jeg følte at jeg kunne få hvile i.

Perioden gjorde at Ulfsten måtte reflektere over troen og gudsbildet sitt. På en retreat på Lia Gård fikk deltakerne nettopp dette oppdraget. Hun innså at gudsbildet måtte justeres – og at gudsbildet påvirker både hennes bilde av andre og seg selv.

Ulfsten tror mange kunne ha godt av en slik runde, og at vi lett kan bli overfladiske – uansett hvilket miljø vi er i.

– Det er noe med at kartet og terrenget skal stemme. Det snakket mannen min og jeg mye om gjennom krisen vår.

---

4 raske

• Gud er: Den gode hyrde.
• Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe, god olivenolje og levende lys.
• På gravsteinen min skal det stå: Min nåde er deg nok.
• Boka alle må lese: Det kan bli fint likevel, av Jostein Ørum.

---

Forventningsavklaring

Det handler om å gjøre en forventningsavklaring på livet, mener Ulfsten. Å tørre å stille seg spørsmålene: Hva er egentlig livet og hva er troen? Hva er en menighet og hva er et kristent liv?

– Man må forsone seg med det vonde også finnes, men finne lyspunktene. Det kan være enkle ting som et tre om våren, en god kaffekopp, eller at noen gir et kompliment.

– Er det da du er nærmest Gud? I de små tingene?

– Jeg opplever Guds nærhet i mye. Det kan være å dele troen med andre i gudstjenesten i Filadelfiakirken. Det kan være på retreat på Lia Gård, der man er i stillheten sammen med Gud. Det kan være i naturen, en Hillsong-konferanse i London eller en orgelkonsert i Nidarosdomen.

– Revolverspørsmål: Når gråt du sist?

– Da jeg hørte om bombeaksjonen i Kabul. Alle jentene som ble drept. Da gråt jeg.

Hun kjenner på en maktesløshet når ondskapen i mennesker kommer fram på den måten.

– Når man tror at man fremmer en edel sak ved å drepe 50-60 jenter og såre 150.

Større press på kvinner

I 2020 skrev Ulfsten masteroppgaven Toppleder i skjørt – en verdistudie av kvinnelige ledere. Den handler om hvilke egenskaper og verdier som driver toppledere. For Ulfsten ble politikken en arena der hun lærte å tørre å stå i motstand og vokste som leder og kvinne. I norsk politikk er det særlig «roen» til Erna Solberg som hun beundrer. Men det er fortsatt en vei å gå for likestilling i Kristen-Norge, mener hun.

– Det kan komme tilbakemeldinger der jeg tenker at «dette ville du aldri sagt til en mann».

Forrige uke viste en undersøkelse at én av tre kvinnelige prester i Den norske kirke (DNK) har opplevd uønskede hendelser.

– Jeg synes det er veldig trist at kvinner ikke blir anerkjent ut fra hvem man er og gjør. At man opplever å bli et objekt.

Ulfsten understreker at dette nok ikke bare gjelder DNK. Hun er opptatt av hvordan språket skaper en kultur. Alt fra hvordan kvinner blir spurt om å være med i råd og utvalg. Kommentarer på utseende. Eller om man som mannlig forkynner omtaler konen sin på en slik måte at det bare går på utseende.

– Vår sektor burde gå fram som et forbilde.

– Hvordan synes du tilstanden er i pinsebevegelsen nå?

– Vi har kommet et godt stykke på vei, men trenger å gå noen steg til. Vi jobber helt konkret med en plan for dette nå, og dette arbeidet blir godt tatt i mot.

[ Første transkjønnede biskop i USA ]

Ikke et planlagt liv

Over den hvite peisen i stuen står tre bronsestatuer og en forgylt ramme, som kapsler om et mørkt papir med påskriften: «Min nåde er dig nok».

Den tøffeste testen for troen kan være når livet ikke går som planlagt. Ulfstens erfaring er at troen har båret henne gjennom de tunge stundene. Troende kan ikke forstå alt som skjer i livet. Men troen modnes, og det kan bli fint likevel. Hun tror det kan «ligge noen skatter i det som er vanskelig».

– For meg gikk troen fra noe jeg måtte prestere, til å bli en gave jeg kunne hvile i. Og at man kan forsone seg med at man ikke har svaret på alt.