– At jeg ble en del av Human-Etisk Forbund, var et stort nederlag for min mor

Jens Brun-Pedersen er på vei ut av kirkedørene. Det er begravelsen til hans mor Ketty. Utenfor står en gravferdskonsulent og deler ut kors til å sette på biltakene. Mannen drar kjensel på Brun-Pedersen.

«Du skal vel ikke ha et kors på taket?», utbryter han.

Brun-Pedersen er lynende klar i svaret:

«Jo, selvfølgelig skal jeg ha det!»

Brun-Pedersen forlater historiefortellingen, der han sitter lent over stuebordet i leiligheten i Oslo. Han titter opp, og så hopper han ned i minnet igjen. Han mimer at han setter korset på biltaket, som om det var en politisirene.

Og en sirene på taket er egentlig et passende bilde på deler av oppveksten til Brun-Pedersen: Da han vokste opp, bodde hans kristne morfar, predikanten Sverre Kornmo, i andreetasje og varslet om endetider.

Jens Brun-Pedersen

---

Jens Brun-Pedersen

  • Tittel: Mangeårig pressesjef i Human-etisk forbund
  • Alder: 67
  • Bakgrunn: Gikk i Filadelfia-menigheten i Drammen som barn og ungdom, men brøt med pinsebevegelsen i ungdomsårene. Han har blant annet vært redaktør og daglig leder i Radio Oslo, Dagsrevyen-reporter, og sammen med Otto Jespersen stod han bak matpakkefilosofene «Bjarne og Gunnar» på NRK.
  • Sivil status: Ugift. Har to barn.
  • Aktuell med: Nylig pensjonert etter 22 år i Human-etisk forbund.

---

Humanist, ignostiker - i den rekkefølgen

Hvordan opplevde han egentlig det at gravferdskonsulenten tok for gitt at han ikke ville ha et kors på biltaket?

– Det var en omtanke bak det, og det uttrykte en mangfoldsbevissthet som jeg setter pris på. Men i akkurat denne situasjonen var det litt misforstått.

Brun-Pedersen, som nylig pensjonerte seg etter 22 år som pressesjef i Human-etisk forbund (Hef), sier han har tilbrakt mye av sitt yrkesliv på å oppklare misforståelser. Nå som Brun-Pedersen har blitt pensjonist, eller fri som han selv sier, har vi bedt han om å oppklare litt om privatpersonen Jens Brun-Pedersen.

– Betegner du deg som ateist eller agnostiker?

– Jeg har av og til jålet meg til og kalt meg ignostiker. Min forståelse av det, er at det er en som ikke skjønner spørsmålet «Tror du på Gud». For å kunne svare på det, må du først kunne forklare meg hva Gud er, sier han.

– Har det noe for seg å spørre hvordan din tro ser ut?

Ja, nå heter jo denne spalten «Min tro», så jeg må jo forholde meg til det, sier han spøkefullt.

Latteren legger seg, og Brun-Pedersen forklarer hva han betegner seg som: Han er humanist på sin hals.

Jens Brun-Pedersen

Usikker på om han tror på mennesket

– Er ikke det å kalle seg en agnostiker egentlig bare en helgardering? Enten tror du på noe større eller ikke.

Jeg har kollegaer som sier at en agnostiker er også en ateist, og omvendt. Jeg har jo alltid sagt humanist, og lar sånn sett ikke mitt liv styres av overnaturlige fenomener.

– Noen humanister sier at de ikke tror på Gud, men de tror på mennesket. Er det så enkelt?

– Nei, det er det ikke. Jeg synes det er mange grunner til ikke å tro på mennesket. Det er bare å se på historien vår.

– Kunne du sagt at du tror på mennesket?

Jeg sier at jeg tror på muligheten for det gode i mennesket. Mennesker gjør gode og dårlige ting. Det vi må gjøre, er å legge til rette slik at det gode i mennesker kommer mer fram. Det å tro på mennesket i seg selv... tja.

– Tror du mennesket er grunnleggende godt?

Humanisten holder an i et halvt hjerteslag.

– Ja, når forholdene ligger til rette, sosialt, økonomisk og kulturelt. Da kan det nok ligge noe grunnleggende godt der, sier han, delvis blottet for overbevisningen man har vært vant til å se ham utstråle som Human-etisk forbunds talsperson.

---

4 raske

  • Gud er: Det skulle jeg likt å vite.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Omgang med andre mennesker.
  • På gravsteinen min skal det stå: «Den er grei».
  • Boka alle må lese: «Forbrytelse og straff» av Fjodor Dostojevskij. Jeg misunner dem som ikke har lest den boken. Den har alt: Psykologi, politikk, religion, krim og historie.

---

– Et stort nederlag for mor

At Brun-Pedersen en dag skulle bli en slags korsridder for Hef, var bortimot utenkelig da han ankom verden i Drammen i 1954. At det ikke var det hans sterkt troende mor Ketty hadde sett for seg, kan nok trygt fastslås.

– At jeg ble en del av Hef, var et stort nederlag for min mor. Mine kristne søsken forsøkte å avdramatisere det for henne og jeg forsøkte å legge vekt på at Hef var opptatt av ting som likeverd og menneskerettigheter, sier han mens han ser ned i gulvet.

– Men Hef i denne verden var djevelens verk, ikke sant. Det var de vantroende.

Brun-Pedersen beskriver seg selv som en opposisjonell ungdom. Men selv om han var det, kan det ikke ha vært lett å profetere at han en dag ville arbeide med «de vantroende». Det hendte jo faktisk at vantroende fikk unngjelde i ordkriger med ungdommen Jens.

– Jeg husker jeg var med foreldrene mine til Sarons dal noen somrer. Da diskuterte jeg med veteranene i Hedningsamfunnet, som pleide å dukke opp, forklarer han.

– Hva pleide du å si da?

– Helt sikkert ikke noe avansert.

– Faller det deg naturlig å innta en sånn djevelens advokat-rolle?

– Mja... det er jo forfriskende. Men som voksen må man ha gode argumenter.

Bruddet med troen

Jeg la jeg merke til at uansett hvilken religion man tilhørte så virka alle like ærlige og oppriktige ovenfor sine guder. Det overbeviste meg om at gudene er menneskeskapte.

—  Jens Brun-Pedersen

Lenge før Brun-Pedersen måtte sette seg ned og forklare sin mor at han skulle bli med i Hef, måtte han klatre over en annen høy terskel: Å bryte med sin tro. Det skjedde i 1973. Da var han 19 år. Et frempek på at det kom til å skje, kom muligens allerede året før. Da fikk Brun-Pedersen tilbud om å være både kristenrusspresident og ordinær russepresident. Han valgte det siste.

– Sett i ettertid, så fikk jeg nok stimuli utenfor pinsemiljøet som gjorde det lettere for meg å bryte. Samtidig som jeg var en del av et kristent ungdomsmiljø, begynte jeg å jobbe med studentpolitikk og frilanse i NRK, forklarer han.

– Hvordan så din tro ut da du var en del av et kristent ungdomsmiljø?

– Jeg var ikke så veldig reflektert rundt min egen tro. Jeg hadde mer en sosial tilhørighet til pinsemenigheten min, enn et reflektert og bevisst forhold til troen.

Å vanke i mer sekulære miljøer gjorde trosbruddet lettere. Men også møter med forskjellige religiøse miljøer var med på å overbevise Brun-Pedersen om å bryte med troen.

– Jeg la merke til at uansett hvilken religion man tilhørte, så virka alle like ærlige og oppriktige overfor sine guder. Det overbeviste meg om at gudene er menneskeskapte.

Jens Brun-Pedersen

Håp om å følge i familiens fotspor

Brun-Pedersen kommer ikke fra en hvilken som helst kristen familie. Hans morfar, pastoren Sverre Kornmo og hans onkel, pastoren Morgan Kornmo, var begge sentrale skikkelser i pinsebevegelsen.

– Har familien din noen gang sagt noe ala «tenk for en kristen predikant som gikk tapt her»?

Ja, jeg har hørt at jeg skulle vært forkynner. Men jeg har aldri tenkt at jeg har noen spesielle talenter for sånt, sier han med sin karakteristiske røykmørke stemme.

– Nå har du vært pressesjef i 22 år, så et visst talent for å snakke med og foran mennesker, må du se at du har?

– Noen av søsknene mine har fortalt at det var noen som håpet at jeg skulle gå Kornmo-veien. Vi hadde Morgan, som var forstander i flere store byer, og Konrad, som var en reisende predikant, og faren deres Sverre, som var en autodidakt patriark. Heldigvis ble det ikke noe av.

Tankene til Brun-Pedersen driver til morfaren Sverre.

– Morfar forkynte mye om endetiden. Han var uten utdannelse, og da er det heller ikke rart at han kom med profetier om framtiden som ikke akkurat gikk i oppfyllelse. Han kunne blant annet lese ut fra Bibelen at Danmark ikke skulle bli medlem av EU, sier Brun-Pedersen med et smil i munnviken.

Hørte han kunne bli etterlatt

Den tidligere pinsevennen sier hans første minne av kristendommen fra barndommen, er tanken om at man kan bli etterlatt på jorden av Gud.

– Det er mange som har traumer fra den typen oppvekst jeg hadde, hvor du fikk høre at du en dag kunne komme hjem til et tomt hus, og du hadde blitt etterlatt. Jeg tror ikke så mange kristne foreldre skremmer med sånt nå.

– Du sikter til tanken om at Gud henter hjem de som virkelig tror?

– Ja. Med andre ord: Du visste ikke helt om du var frelst eller ikke.

– Hvordan påvirket det deg?

– Jeg husker at jeg tenkte tanken, men av en eller annen grunn så trodde jeg kanskje ikke på det. Jeg har ikke så mye angstopplevelse av det i dag, så jeg tror ikke jeg tok det på alvor. Men jeg vet om mange som har gjort det.

– Hørte du dette av foreldrene dine?

– Jeg hørte om det i alle fall. Det ville ikke forundre meg om det ble sagt hjemme. Sverre Kornmo bodde tross alt i andreetasjen i store deler av oppveksten min.

Jens Brun-Pedersen

Faren, barna, kreften

– Tenker du mye på døden?

- Nei, egentlig ikke. Men jeg gjør det i relasjonen til mine barn. Jeg tenker på hva jeg skal etterlate meg, samtidig som jeg prøver å avdramatisere det ovenfor dem. Jeg tuller fælt med det, men det er kanskje ikke så lurt, sier Brun-Pedersen, og forteller at han nylig fikk påvist prostatakreft.

– Det gjør at du begynner å tenke enda mer på døden, men dette er også noe de fleste menn får.

Samtalen beveger seg etter hvert inn på faren hans, Trygve. Han døde da sønnen var 29 år, noe Jens Brun-Pedersen tok veldig tungt.

– Jeg bearbeidet det med å skrive et dikt, som jeg fremførte i bisettelsen. Det var en mentalhygiensk greie. «En møtende hånd», het det.

– Hva lå i tittelen?

– Hver gang han så meg etter at jeg flyttet hjemmefra, så var det hånda fram, og tårer i øya. Han var veldig lettrørt, noe jeg har arvet fra ham, sier Brun-Pedersen, som har rukket å bli tårevåt selv.

Bak ham på en bokhylle står et bilde av faren. Brun-Pedersen snur seg for å vise fram bildet, men er uheldig og knuser telys-beholderen som står ved siden av. Han lar glasskårene ligge på gulvet og viser fram bildet.

– Hvis du opplevde at din mor og far hadde et inderlig forhold til Gud, er det noe du er misunnelig på at du ikke kan ha selv?

– Nei, faktisk ikke. Men jeg har sett inderligheten og tror den er ekte for mange. Jeg ser nok det store i det lille, og koser meg med å lese bøker eller med en god flaske vin. Og, nå skal jeg ikke si at barn er for alle, men barna mine... «that’s my religion».

En humanists andre sjanse

– Frykter du å brenne i helvete?

– Nei.

– Hvordan forholder du deg til at dine foreldre trodde at livet hadde to mulige utganger?

– Det var ganske grotesk å se min mor lide så forferdelig som hun gjorde, fordi hun visste at jeg skulle komme til helvete. Det er ganske brutale konsekvenser av en tro, sier ignostikeren, og legger til:

– Jeg tror at hun fant en trøst i at Jesus skulle komme ned til dødsriket, for da trodde hun at han skulle forkynne slik at man får en ny mulighet til å omvende seg. Det kan ha vært mentalhygiensk godt for henne.

– Du slår meg som en praktiker. Hvis du skulle ende opp med å ta feil og havne i dødsriket, og du får en ny sjanse...

– Da kommer jeg til å ta den, utbryter Brun-Pedersen før spørsmålet er ferdig stilt.

Han retter seg opp i stolen.

– Teologen Åste Dokka skrev en gang om at selv om hun ble vist vitenskapelig at det ikke var en gud, ville hun fortsatt trodd. Der er jeg motsatt. Blir det bevist vitenskapelig at det finnes en gud, ville jeg jo blitt kristen, eller religiøs da.

– Men så lenge Gud ikke kan sees, luktes, høres eller bevises, så holder jeg meg her jeg er.

Jens Brun-Pedersen