Det er tre år siden siste gang hun fulgte noen gjennom fengselskorridorene til retterstedet. Men fortsatt kan det sige et påtakelig, nesten klebrig mørke over den sterke, livlige nonnen ved Good Shepherd-klosteret i Singapore. Scener hun helst skulle ha fått slettet fra minnet. Dunket som nådde henne gjennom veggen fra galge-salen, mens hun selv lå på kne i gangen utenfor og ba og sang salmer for fangen der inne.

Bøddelen som dro i spaken. Luken som smalt åpen under fangekroppen. Repet som ble dirrende stramt.

I alt 18 ganger har hun hørt det «avdempede dunket» fra seks kvinner og tolv menn, innhentet av de drakoniske lovene i den autoritært styrte øystaten. Søsteren fulgte dem like frem til trappen mot skafottet.

– Jeg vet i alle fall at de kunne høre meg synge. Jeg hadde jo en sterkere og finere sangstemme den gangen, sier hun sørgmodig, og tenker på Van og Robin, Catherine og Geraldine, Kumar og Henry, «mine dødsdømte venner», narkobaronene, drapsmennene og -kvinnene, «de som hadde rotet til de unge livene sine så fryktelig», men som hun hadde fått være der for, like til det siste.

Ikke først og fremst i kraft av seg selv, understreker hun. Men som et tegn, fra uke til uke, over måneder og år, på «Guds forvandlende barmhjertighet, den som utrettet alt jeg ikke kunne utrette for dem.»

– Dødsstraffen, sier hun med ettertrykk, ... er grusom. Jeg ber og ber Gud om at den må bli fjernet.

Gjeterens blikk

Og likevel. Først og fremst er det glede, av og til en ungjenteaktig og lattermild glede, som går igjen når søster Gerard forteller om sine år som fangevenn. Historiene holdt hun unna mediene gjennom 30 år, av hensyn til fengselsreglene og for å slippe å stå til rette for krimjournalistene, de som «fulgte meg, og maste om å få tak i meg hele tiden.»

Søster Gerard bekjenner seg til en annen, oppsøkende makt, hyrden som har gitt navn til ordenen hun tilhører, The Good Shepherd Sisters.

– Vårt kall er, som Jesus, den gode hyrde, å oppsøke mennesker med Guds barmhjertighet. Kanskje har jeg fått hjulpet mine fangevenner til å åpne seg litt. Så gjør Gud resten. Det er en overveldende glede å være vitne til hva som skjer når de lar nåden flomme inn i livene sine.

Sjøstjerner, plusstegn og rektangler

Neste gang flighten din sirkler seg inn for landing på Changi-flyplassen i Singapore, og særlig om det skjer fra nordsiden, kan det hende du ser flyplassens nærmeste nabo, Changi Prison.

Fengslet er digert; i fjor huset det rundt 9000 fanger, ifølge årsrapporten fra Singapore Prison Service.

Området, som måler en kilometer på tvers, er bestrødd med bygningskropper. Sett i satellittperspektiv – tenk Google Earth – danner de sjøstjerner og plusstegn og rektangler, omgitt av avsvidde plener og oppmarsjplasser.

Trolig blir du iakttatt der nede fra også.

En del av de tusenvis av fangene vil til enhver tid være ute i bygningslommene som kalles luftegårder, og har saktens tid til å se ut i lufta. Mange av cellene og korridorene i toppetasjene er også forsynt med takvinduer: smale, avlange gløtt mot tropehimmelen, der flykroppene hviner forbi på sine ærender til og fra den store verden.

I alle fall har de sånne himmelgløtt i Special Housing Unit, bygget med cellene til de dødsdømte; Singapore har bare de seneste 30 årene henrettet over 400 straffedømte, ifølge Amnesty International. Målt etter folketall er bystaten det land i verden som henretter flest; landets lover påbyr dommerne å straffe mord og narkotikalanging med døden. Å bli tatt med beskjedne 15 gram heroin er nok til å ende i galgen på nabotomta.

[ Sally Kamara blei skoten i ryggen som barn. Rullestolen er trona hennar. Jesus er kongen ]

---

Søster Gerard Fernandez

• Født i 1938, av foreldre innvandret til Singapore fra Kerala i India. 18 år gammel ble hun novise i ordenen, «det endelige løftet» avga hun sju år senere. Hun er utdannet lærer, og har videreutdanning i sjelesorg og rehabiliteringsarbeid.
• I 2019 figurerte hun i kåringen BBC 100 Women, der kringkasteren hyller «innflytelsesrike og inspirerende kvinner.» Utnevnelsen viste til hennes tjeneste på «dødskorridoren» i Changi-fenglset. Med seg på listen hadde hun blant andre den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg og kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez fra USA.

---

Møtet i luken

– Jeg husker første gangen jeg skulle inn der, i det de kalte «de fordømtes seksjon.» Jeg var redd, og så har jeg litt klaustrofobi. Heldigvis hadde jeg følge med en prest, sier søster Gerard til Vårt Land-magasinet STREK. Det skjer via en upåklagelig videolink fra klosteret, en grønn oase mellom motorveier og boligblokker i bydelen Toa Payoh.

På vei inn i høysikkerhetsavdelingen får man adgangspasset gransket.

– Så loser de deg inn gjennom en dør. Den lukker seg bak deg. Så er det neste dør, den lukker seg også bak deg ... sånn skjer det flere ganger. Det er ekstremt rømningssikkert. Men betjentene var heldigvis vennlige, og når jeg først var fremme ved cellen og snakket med fangene, glemte jeg den klaustrofobiske følelsen for en stund.

– Skjer besøket inne på selve cella?

– Nei, jeg måtte stå utenfor, vi snakket alltid gjennom en åpning i celledøra, atskilt av et flettverk av stål.

– Oppsøker du dem, eller skjer besøket på fangens initiativ?

– Vi kommer bare når en innsatt uttrykkelig har bedt om det. Ved innregistreringen må fangene oppgi hvilken religion de tilhører, om de er katolikker, buddhister eller hva det måtte være. Og så får de vite at de har rett til å ha en samtalepartner fra den trosveien.

«Men det er jo ... ?»

Den første av disse «fordømte» var en kvinne i 30-årene. Hun som avsluttet sitt brev til søster Gerhard med ordene «Ditt sorte får, Catherine».

Da hadde den såkalte Adrian Lim-saken herjet i storbytabloidene, med det ene oppslaget mer rystende enn det andre. Catherine Tan Mui Choo var en av de to kvinnene i en troika tiltalt for ritualiserte drap på to barn: Først ble en ni år gammel jente, Agnes Ng Siew Hook, funnet ille tilredt i en sekk utenfor en av de mange blokkene i Toa Payoh, kort vei fra klosteret. Så, to uker senere, ble en ti år gammel gutt, Ghazali bin Marzuki, funnet død, ikke langt unna.

Good Shepherd-nonnene dro umiddelbart kjensel på en av kvinnene i avisoppslagene.

– Det var jo Catherine! Henne vi kjente så godt!

Søstrene var rystet på dypet

– Hun hadde jo vært min elev ved yrkesskolen på Marymount tidlig i tenårene, bodde på internatet der. Det var et hjem for vanskeligstilte jenter som vi drev sammen med et krisesenter for voksne kvinner. Og vi fikk det ekstra nært inn på livet fordi storesøsteren til Agnes jobbet hos oss som kokk – ja, vi kjente hele den familien.

Og Catherine husket de som en ordentlig godjente.

– Hun var stillferdig, vakker, alltid lydig. Foreldrene hennes sendte henne til oss fordi hun nok trengte beskyttelse, det var noe i hjemmemiljøet hun måtte vernes mot. Jeg husker ennå de lange, bedende blikkene hun sendte meg da hun ble 16 og måtte forlate oss. Catherine ville gjerne blitt værende ved klosteret. Men reglene og omstendighetene forbød det. Bestemoren hennes skulle nå ta seg av henne. Men da hun noen år senere døde, bar det utfor.

Nå, rundt 15 år senere, figurerte hun som en av de «hellige hustruene» til mediet og forføreren Adrian Lim. Den da 41 år gamle Lim hadde da i mange år brukt sine påståtte overnaturlige evner til å lokke til seg medtatte unge jenter fra bar- og prostitusjonsstrøket i byen. Med trusler, vold og løfter om lykke gjorde han kvinnene delaktige i sin bisarre kult rundt den hinduistiske dødsgudinnen Kali. Blant annet krevde Lim at de prostituerte seg for å finansiere hans virke som medium.

[ Byråkratens bønn: – Bær meg, Gud ]

Ifølge dommen samarbeidet Adrian Lim, Catherine og en annen «hellig hustru», Hoe Kah Hong, om å ta livet av barna. Lim hadde ment at ofringen av barna til gudinnen Kali ville gi ham åndelig beskyttelse mot å bli etterforsket: Han var nylig blitt anmeldt for voldtekt av en tredje kvinne han skal ha manipulert.

Gjennom rundene i rettsapparatet var det ingen av de tre som bestred drapstiltalen. Forsvarerne nøyde seg med å kjempe for at de ikke skulle havne i galgen. Men ingen av forsøkene førte frem.

– Da dødsdommen var endelig, fryktet jeg at henrettelsen var like rundt hjørnet. Hjertet mitt bare ... det bare strakte seg mot henne. Fordi hun sto meg så nær, og fordi hun hadde vært min elev, tok jeg nå initiativet til kontakt – jeg kjente fengselsdirektøren. Men han stagget meg. Jeg måtte vente, sa han, til hun eventuelt var klar til å møte meg.

Men et brev kunne hun skrive. I seks måneder ventet nonnen på svar.

Så en dag lå det en konvolutt med fengslets kjennemerke i posthyllen hennes. Søsteren flerret den opp. Catherine, «det sorte fåret», takket for brevet, og ville svært gjerne ha besøk.

Tryglet

Da hun lette seg frem til besøksrommet i digre Changi, ante ikke nonnen hvem hun skulle forvente å møte. 15 år var gått siden det bedende blikket i skoleporten.

– Det som umiddelbart fanget meg var – igjen – de store, vakre øynene hennes. De lyste mot meg fra kvinnen så mange nå var rasende på. De tigget om nåde. «Hvordan kan du ... hvordan kan du fortsette å elske meg?» sa hun, om og om igjen.

Det ble opptakten til minst 300 slike møter i «dødskorridoren», ett i uken, fordelt på fem år, til henrettelsen avskar dem for godt. Opplevelsen av ikke å bli fordømt forandret Catherine, sier nonnen. Snart ba hun om forbønn, om å få skrifte og motta nattverd – og om hjelp til å forandre seg.

Så hadde det seg sånn at den andre drapsdømte kvinnen, Hoe Kah Hong, satt i en celle like ved Catherines.

– Når jeg satt i gangen og snakket med Catherine og ba sammen med henne, lyttet hun nok til det som foregikk. Da jeg hadde gått, fortalte Catherine sin medfange hva det hele gikk ut på. Kort sagt endte det med at Hoe også fant troen og ble katolikk.

[ Ble kalt «homohater» og «mørkedame». – Der og da var det fortvilende ]

Provosert

For mange var det opprørende at søster Gerard viste de to kvinnene omsorg, uke etter uke.

– Storesøsteren til drepte Agnes – kokken vår – kunne bare ikke få seg til å forstå. Jeg måtte til slutt si til henne at, nei, ingen er unntatt fra Guds barmhjertighet, og det forplikter. Hun valgte å bryte med oss på grunn av dette. Også Agnes’ bror var rasende, de var en stor familie, så dette ble svært vanskelig. Jeg har ikke problemer med å forstå hvordan det kjentes for dem.

Nå gikk det måneder og år. 23 timer i døgnet var de innelåst på cella, bare avbrutt av en times mosjon i luftegården. Båndene mellom nonnen og de to kvinnene vokste seg sterke. Også betjentene ved avdelingen fikk hjerte for dem, sier nonnen, «jentene oppførte seg jo så fint».

Døden og drakten

Så en tirsdag i november 2018 smalt ordren på plass. Om tre dager skulle de henges. Presis klokken 06.00 fredag morgen, etter en natt der de fikk servert sitt siste, fritt valgte, måltid.

Henges?

Realitetene traff søster Gerard som et slag i magen.

– Det kjentes så grusomt. Jeg kunne bare ikke forsone seg meg det. Og så fòr det i meg, midt i rådvillheten, at de i alle fall ikke måtte gå i døden i den triste fangedrakten ... den der brunmelerte buksen og blusen. Så jeg spurte sikkerhetssjefen, som jeg hadde et godt forhold til, om jeg fikk lov til å kle dem opp litt. «Tja, hvorfor ikke?» svarte han.

Søster Gerard kastet seg rundt. Det ble tatt mål. Passende lengder av hvit og blå sateng ble kjøpt inn. Søster Rose, en annen nonne, hev seg rundt ved symaskinen.

– Selv kjøpte jeg inn nytt undertøy til dem, og splitter nye sko. Og da de sto der i grålysningen fredag morgen, i sine hvite, skreddersydde kjoler med blått belte om livet, så jeg at de kjente seg som kvinner igjen, slik jeg hadde håpet, den der feminine touch-en var på plass. Og da de skulle ta fatt på vandringen mot galgenkammeret, begynte de å synge! Salmer. «How great Thou art», «O store Gud».

Så la fangene hendene på ryggen, og ble iført håndjern («... du vet, når hengningen skjer, må de ikke begynne å fekte med armene, da kan dødsøyeblikket dra ut.»)

Deretter ble de geleidet ut av korridoren av to kvinnelige fengselsbetjenter («... en del svimer av på den turen, betjentene må være klare til å fange dem opp.»)

Bakom gikk søster Gerard og sang med, vers etter vers. («... det tar litt tid å gå til galgen, du må ut av blokken der cellene er, så ned noen trapper, så videre inn i bygningen med kammeret. Catherine og Hoe gikk der så modig, så modig, foran meg, og sang.»)

Ved døren til galgenkammeret skilte de lag. Der sto fengselspresten sammen med noen vakter, og skulle ledsage dem de aller siste trinnene inn i døden.

– Å bli med opp på galgeplattformen, å se det skje? Nei ... Van, han der elskelige australsk-vietnameseren som skulle henges i 2005, han spurte meg om det. Men det orket jeg bare ikke. Jeg tror synet ville ha satt seg i meg, slik det gjorde med fader Brian Doro. Psykiateren hans sa at ... vel, de siste årene han levde var han en nedbrutt mann.

Søster Gerard summer seg.

– Jeg vet ikke hvordan jeg selv kommer til å takle dødsøyeblikket mitt. Men de to kvinnene ... jeg vil at min siste reise skal være akkurat så fredfull, så fredfull som deres.

Et jubileum

Den novemberdagen i 1988 var det 11 år siden oppstarten for organisasjonen Roman Catholic Prison Ministry (RCPM) i Singapore. Bak initiativet sto søster Gerard, den gangen 39 år gammel, allerede med 21 års fartstid som nonne. Den driftige kvinnen, oppvokst som den fjerde i en søskenflokk på ti, hadde utdannet seg til lærer, gjort misjonstjeneste i flere land, blant dem i voldsherjede Indonesia, og videreutdannet seg innen samtaleterapi. Med seg i teamet på fem hadde hun to prester fra redemptorist-ordenen, Bri- an Doro og Patrick John O’Neill.

– Det å stifte organisasjonen var jo ikke et poeng i seg selv. Men det måtte til om vi skulle få adgangspass til de straffedømte i Changi – inntil da hadde vi bare sporadisk bistått rusavhengige i rehabiliteringsdelen av kriminalomsorgen.

[ Eskil Skjeldal forlot troen og sluttet som prest. Iblant lurer han på om han ga seg rett før en åpenbaring. ]

De nye fengselspassene ga adgang til en verden med et nesten umettelig behov for besøk og humanitet. Frivillige fangevenner ble hentet inn, blant annet via stands-virksomhet i kirken. Men virkelig fart på rekrutteringen ble det først for rundt 10 år siden, da RCPM tok initiativet til en fast, ukentlig bønnekveld for de innsatte i Changi.

– På disse kveldene i Holy Family Church har vi rekruttert mange, mange frivillige. Det begynner gjerne med at de blir med for bare å be, ta for seg fangene ved navn. Men så bestemmer de seg etter hvert for å delta aktivt med fengselsbesøk. I dag er sammenlagt rundt 100 med på turene inn i Changi.

Bønnevakt

Lenge før rekrutteringen tok av hadde søster Gerard trukket på ivrige forbedere i Holy Family Church. Det skjedde blant annet i omsorgen for en annen svært omstridt fange på Death Row: den filippinske kvinnen Flor Contemplacion.

Tidlig på 1990-tallet dømte det singaporeanske rettsvesenet henne til døden for dobbeltdrap. Contemplacion, som arbeidet som hushjelp, tilsto ifølge dommen at hun tok livet av en annen filippinsk hushjelp og en tre år gammel gutt denne hadde omsorgsansvar for. Tilståelsen ble ansett som troverdig, også av diplomater ved den filippinske ambassaden i Singapore.

Søster Gerard fulgte henne tett – frem til fullbyrdelsen av dødsstraffen.

– Flor var en ivrig katolikk. Under hver av de ukentlige besøkene hadde jeg med meg en prest, slik at hun kunne motta nattverden. Men særlig i tiden etter at hennes søknad om benådning var avslått, var hun både bitter og deprimert, og rasende på Gud. Hun led forferdelig. I den perioden satt jeg bare en liten halvtime utenfor cella hennes, var bare taust til stede. Så fikk jeg folk i Holy Family-kirken med meg på en novena for henne, altså ni dager med konsentrert forbønn.

På første besøksdag etter at de ni dagene var over, tok nonnen turen til den filippinske kvinnens celle.

– Nå var hun opprømt og glad, det strålte av henne. Hva det var som hadde skjedd? Vet du, Flor snakket nå ivrig i vei om en «en vakker, hvitkledt kvinne med et blått bånd i en sløyfe om livet» som kom rakt inn i cellen hennes. Den hvitkledte, sa Flor, forkynte at hun ikke skulle være redd. «Jeg er med deg.» Flor var bare helt forandret.

– Kunne noen ha fortalt henne om novenaen?

– Nei. Hun ble forbauset da jeg fortalte om den. Nå var hun liksom omsluttet av en påtakelig fred. Og slik fortsatte det, helt til hun ble henrettet.

Utmattet

Det skjedde fredag 17. mars 1995. Utpå morgenen den dagen slet søster Gerard seg hjem fra fengselskomplekset og til Marymount, stedet der klosteret den gangen lå. Da hadde hun våket med sin «venninne Flor», fra klokken åtte på kvelden til daggry, og så fulgt henne de siste metrene mot døden.

– Jeg var så sliten, jeg hadde gitt alt, forteller nonnen, og lukker øynene som for å hente seg inn.

– Sånn er det forresten egentlig etter alle disse nettene. I tillegg hadde dødsdommen mot Flor en høy profil i mediene, og jeg kom hjem til masse oppstyr. Pågående journalister og diplomater flokket seg rundt klosteret. Telefonen kimte, alle ville ha søster Gerard i tale. De to siste ukene før henrettelsen hadde særlig filippinske medier skapt en voldsom temperatur rundt det som foresto. Anklagene gikk ut på at filippinske myndigheter hadde tatt påfallende lett på oppfølgingen av sin dødsdømte borger, hushjelpen, og at protesten mot Singapores myndigheter hadde vært halvhjertet. Brått ble Flor Contemplacion et symbol på regionens ofte nedlatende holdning til de hundretusenvis av fili­pinas som årlig drar utenlands for å forsørge sine familier hjemme, og i tillegg skaffer Filippinene utenlandsk valuta.

Da kisten med Flor Contemplacion ble ført hjem, var det nå om å gjøre for Filippinenes presidentpar Ramos å ære den avdøde. Landets First Lady, Amelita Ramos, ble sendt for å møte kisten da den ankom flyplassen i Manila. Og striden la seg ikke før den filippinske utenriksministeren og en annen statsråd hadde måttet bøte med stillingene sine.

– Midt i dette oppstyret trakk jeg meg tilbake til klosterkapellet, reglene tillot jo uansett ikke at jeg uttalte meg. Jeg var utmattet og sint. Da fikk jeg en fortrøstning i meg, Gud ga meg nye krefter. «Du er i mørke nå», sa han. «Overlat ditt mørke til meg.»

Etter at hun passerte 80, har søsteren slakket litt på tempoet. Hun halter litt, har ti metallskruer i ryggen etter en operasjon, og har fått skiftet ut en hofte som kranglet. Men hun er fortsatt kvikk, både i sinnet og replikken. Morgen og kveld deltar hun i tidebønnene. Så bistår hun litt i driften av klosterets barnehage og barnehjem; hun steller og pynter i kapellet og ferdes ut i den grad koronareglene tillater.

– Det er merkelige tider, byen er så død. Nesten som om noen har kortsluttet den.

Mange har spurt nonnen hvordan hun har taklet å være vitne til så mye lidelse, ondskap og død, tiår etter tiår.

Ett svar gir hun selv, i en skriftlig betraktning på ordenens hjemmeside. En periode hadde hun grublet på hvorfor dødskorridoren hun virket i også kunne romme «så mye fred, ja glede». En prest hun snakket med, hadde svaret, skriver hun. Sånn må det bare være, mente han, på steder «der det gode triumferer over det onde».

– Det gir en enorm glede å se hvor mye godt Gud kan gjøre hvis et menneske gir ham sjansen. En gang, da jeg og en av prestene hadde vært vitne til at en beryktet forbryter forsonte seg med Gud, var jeg så intenst lykkelig at ... ja, du skjønner, da vi var vel ute på parkeringsplassen, han i prestedrakt, jeg i nonnehabitt, da bare omfavnet vi hverandre, lo og gråt om hverandre, sier søster Gerard, og blir så revet med at hun ramler ut av syne for webkameraet.

– Det som slo inn, var det der Jesus sier om den «himmelske gleden over hver synder som vender om». Den gleden er dypt, dypt virkelig.

Det alt handler om

Og så er det oppdriften hun får i kapellet. Vel tilbake i klosteret etter en krevende samtale i fengslet, bar det ofte inn der.

– Der la jeg alt frem for Gud, tømte hjertet. Der var hjelpen. Du vet, Gud lover at om vi gjør ham til vårt hjem, så vil han gjøre oss til sitt. Som nonne er det bønn alt handler om. Hver dag, alle disse årene, bar jeg dem jeg møtte med meg i bønn, fra morgenmessen og utover dagen.

– Hva med fangene som ikke åpnet seg, som forble harde?

– Den hardheten kunne jo være der i starten hos mange av de innsatte; så myknet mange av dem opp. Men de som aldri angret, de som forble steile – de oppsøkte oss jo ikke, det ligger i sakens natur. At noen står fast på sitt på den måten, det må man bare respektere.

– Har du vært redd for at besøkstjenesten din kunne fungere som legitimering av døds­straffen?

– Nei. Jeg har sagt tydelig fra, også offentlig, om at jeg er mot den ordningen. Jeg forholder meg til lovene i landet mitt, selv om jeg gjerne skulle ha sett dødsstraffen avviklet. En del aktivister har bedt meg om å stå mer på barrikadene. Men det er ikke min vei. Jeg tror nok at jeg på min stillferdige måte har nådd inn til mange flere, enn om jeg hadde forsøkt å skrike opp om saken.

---

Good Shepherd Sisters

• Det formelle navnet på ordenen søster Gerard tilhører er The Congregation of Our Lady of Charity of the Good Shepherd, ofte forkortet til Good Shepherd Sisters.
• Ordenen har sine røtter i Anders, Frankrike, og ble grunnlagt av Maria Euphrasia Pelletier i 1835. Målet var å tjene utsatte og nødlidende kvinner med Guds barmhjertighet. For å få dette til stiftet søster Euphrasia såkalte hjelpehus i ikke mindre enn 35 land, i alle verdensdeler.
• I dag omfatter ordenen 2000 søstre, fordelt på 72 land, der de driver barnehager, barnehjem, krisesentre og yrkesskoler.

---

Gir seg hen

Et høydepunkt i klosterhverdagen, sier hun, er ettermiddagens faste, tause meditasjon over «det velsignede sakramentet». Her dveler nonnene i stillhet ved alteret der et nattverdoblat stilles til skue, rammet inn i en vakkert ornamentert, gullforgylt monstrans.

– Hva har møtet med de dødsdømte gjort med deg? Har de forandret deg?

– Javisst, sier hun opprømt.

– De har gjort meg mer oppmerksom på Guds barmhjertighet, den vi alle trenger. Hvem er jeg til å fordømme noen?

– Betyr det også at du har blitt mer barm­hjertig mot deg selv?

– Selvsagt. Og det trenger jeg, altså – å være mer nådig, snillere, med meg selv. Dessuten kan jeg nå glede meg over at en av de yngre søstrene her har tatt over ledelsen av besøksarbeidet ved Changi-fengslet. Det er så fint at det går videre, uten meg.

– I nattverden hengir Jesus seg til oss. Tilværelsen i klosteret er et svar på dette, at vi i vår tur hengir oss til ham. Når vi mediterer over sakramentet, blir vi bedre kjent med ham vi overgir oss til.

«I morgen, når jeg dør ...»

Så har det jo absolutt hendt at det snarere er de dødsdømte som har forkynt for sin besøksvenn, enn omvendt.

– Jeg tenker på Ravi, han brukte å si hei til meg fra cella når jeg gikk forbi. Selv var han hindu, men elsket jomfru Maria. Nydelig fyr, sier hun og ler litt ved tanken.

– Dagen før han skulle henrettes, ba han om å få snakke med meg. Siden han var hindu, måtte han innhente en særlig tillatelse til å møte den katolske søsteren. Da vi møttes, var det han som prekte for meg: «Don’t worry, sister», sa han. «When I die tomorrow, when I go up to heaven, I will tell Jesus all about you».

Søster Gerard senker hodet, så bare den grå hårluggen er synlig i Skype-vinduet.

– Tenk, så vakkert! Jeg hørte de ordene omtrent slik røveren på korset hørte dem: «I dag skal du være med meg til paradis.»

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i Vårt Land-magasinet STREK.