Byråkratens bønn: – Bær meg, Gud

Vi møter Ingrid Vad Nilsen i Rådhusgata 1, også kjent som Kirkens hus. Det er mandagen før påske. Utenfor har havnas tåkelur et stevnemøte med E18. Inne suser en ørepirrende stillhet. På vei inn i husets eget kapell vendes nesetippen magnetisk mot skiltet «kapellet er i bruk». Det har det ikke vært siden mars for et år siden, får vi raskt opplyst.

– Det her egner seg vel egentlig også som et godt sted å gjøre intervjuet, sier Nilsen etter at hun har blitt ferdig fotografert.

Gjestet av Jesus-ikoner til venstre og en prekestol til høyre, setter vi oss ned for å starte intervjuet. Vi får raskt selskap av et hinder fra det 21. århundre: Kapellet får ikke inn wifi, og kirkerådsdirektørens svar skal innskrives i en nettartikkel. Vi flytter oss til et rom med det mindre eksotiske navnet «Møterom 1», et navn som kanskje er vel så passende som en metafor for Nilsens liv i Guds ærend.