– Himmelen er det beste kirketaket jeg kan tenke meg

Da den 56 år gamle artisten ga ut sitt første solo-album for 16 år siden, mente Dagsavisen at Finnskogen var blitt det nye Nashville, så bra mente de denne nykommeren var. Roy Lønhøiden ble tatt litt på senga, det innrømmer han. Han hadde trykket opp 1000 eksemplarer av plata, og håpet på en anmeldelse i lokalavisa – av plata hvor han inni coveret takker «Jesus, som er veien sannheten og livet.»

– Når jeg tenker meg om, så har jeg vel fortsatt med å takke Jesus på de senere platene mine også. Jeg er ingen fyr som løper rundt og forkynner, så det får bli mitt lille vitnesbyrd.

---

Roy Lønhøiden

  • Sanger og låtskriver
  • 56 år
  • Bor i dag i Trällen, nord for Gräsmark på svenskesiden av Finnskogen
  • Ugift
  • Snart klar med sitt sjuende soloalbum

---

Voksen barnetro

Roy Lønhøiden er aldri blitt regnet som «kristen artist». Han trenger ingen slik merkelapp for å flette inn sanger om kristen tro på plater og konserter, mener han. Troen er en naturlig del av ham, og det livet han lever på svenske-siden av Finnskogen.

Roy Lønhøiden

Da han i voksen alder fant sin egen trosidentitet, opplevde han at barnetroen var blitt modnet og formet.

– Troen jeg har i dag bygger på Jesu liv og lære. Men også på at Gud er blitt min klippe, som står der uansett hvordan jeg har det.

– Tenker du noen ganger på hvem Gud er?

– Han viser seg, og er hele tiden til stede: i alt levende og i naturen rundt meg. Himmelen over meg er det beste kirketaket jeg kan tenke meg.

Nåde som trosfundament

I huset på Finnskogen har Roy Lønhøiden i mange år bodd alene. Noen kjærester har han hatt, men ikke nå. Mannen jeg snakker med sitter alene med kaffekoppen på kjøkkenet sitt. Ytterst i Face Time-bildet på skjermen ser jeg også gitaren hans. Den er aldri langt unna. Særlig ikke nå, når et nytt album skal slippes til våren.

Denne dagen finpusser han Billy Joe Shaver-låten «When The Fallen Angels Fly», med den norske tittelen «Falne engler».

At den nylig avdøde amerikanske låtskriveren, som Lønhøiden møtte da han bodde i Texas, stadig måtte ned i knestående, men like ofte greide å stable seg på beina igjen, er for Roy Lønhøiden en forbilledlig egenskap.

– Det er også et bilde på trosfundamentet mitt. Det er vel det Bibelen kaller nåde: at uansett hva som rammer oss, selvforskyldt eller ikke, kan vi frimodig reise oss, og fortsette å tro på både oss selv og på Gud.

Roy Lønhøiden

Tilbake til barndommen

Om det skyldes at han lever like ved grensen til Sverige, eller om det bare er gamle minner fra barndommen som har dukket opp, vet han ikke: De siste fem årene har Roy Lønhøiden begynt å høre på de svenske kristne sangerne Curt & Roland, Ingamay Hörnberg, Evie Törnquist og Pelle Karlsson. Særlig Karlssons «När du går over floden» gjør noe med ham.

– Jeg hørte sangen som barn. Da jeg hørte den på nytt som voksen, var det som om den vekket noe jeg allerede hadde i meg. Merkelig.

Blanding av lutheraner og pinsevenn

Selv om troen hans har utviklet seg, har Lønhøiden flere gode minner fra sin første barnetro. Sin egen barnedåp i Kongsvinger kirker, har han bare hørt om. Da han begynte på søndagsskolen i pinsemenigheten i byen, husker han at han ble kjent med bibelhistorien på flanellograf. At han fikk stjerner, noen ganger også røde epler, i søndagsskolekortet, som takk for fremmøtet, ble en bonus.

For de to søstrene hans, opplevde han at overgangen fra søndagsskolen til menighetens ungdomsmusikk var smertefri. Da de stod på plattformen med gitarene sine, virket det som dette var det fineste sted på denne jord.

– Det syntes ikke jeg, sier han og smiler.

Selv om han fortsatt gikk litt i pinsemenigheten, følte han seg etter hvert mer hjemme i Den norske kirke. Derfor valgte han å konfirmere seg der.

– Jeg var nok en slags lett blanding av lutheraner og pinsevenn på den tiden, uten at det var noe jeg tenkte så mye på.

Uansett hva som rammer oss, selvforskyldt eller ikke, kan vi frimodig reise oss, og fortsette å tro på både oss selv og på Gud.

—  Roy Lønhøiden

Skremmende tungetale

I slutten av tenårene sluttet Roy Lønhøiden å gå på både gudstjenester og kristne møter. Særlig på bedehuset, opplevde han at man ble sett litt stygt på hvis man ikke fulgte «reglene».

– Noen mistenkte meg nok for å være «frafallen», og det var alvorlig i det miljøet. At jeg i tillegg opplevde tungetalen litt skremmende, gjorde at jeg slutta å gå dit.

Men han fortsatte å klimpre på gitaren og synge i eget selskap.

– Det gjorde meg godt, det handlet bare om det. Å bli artist var ikke noe jeg tenkte på.

Et av de sterkeste musikalske inntrykk han til da hadde hatt, var da ei ung jente hadde gått fram og sunget en litt trist skillingsvise under en juletrefest på bedehuset. Det var mange år siden, men opplevelsen hadde brent seg fast.

– Jeg ble helt slått ut av den enkle fremføringen, oppriktigheten og inderligheten hennes. Skulle jeg en dag synge offentlig, var det slik det skulle gjøres.

– Ble for mye drikking

Nettopp ferdig med tenårene, var det bare noen få nære venner som visste om sang- og musikerferdighetene hans. Først fem-seks år senere gjorde han alvor av vennenes oppfordring om å gjøre noe mer ut av talentet sitt.

– For meg handlet det fremdeles mest om at jeg hadde det så mye bedre med meg selv når jeg kunne synge og spille. Det var mye annet som ikke var bra på den tiden, innrømmer han.

Han visste rett og slett ikke hva han skulle bruke livet sitt til.

– Innimellom var jeg deprimert. En periode ble det også for mye drikking.

Derfor var det en befrielse da han merket at musikken kunne døyve smerten i ham bedre enn alkoholen.

– Jeg fikk både livsmot og livsretning, sier han.

Roy Lønhøiden

Dro på loffen til USA

Allerede på den tiden hørte han på sangene til Billy Joe Shaver. Han spilte også plater med Johnny Cash. Disse folkene opplevde han sang troverdig om et skyggefullt liv, men også om et lys i mørket. Selv om hans egen tros-ild hadde sluknet, kunne han fremdeles merke at den glødet, ja til og med kunne blusse opp, i møtet med de amerikanske country-artistenes sanger.

– De inspirerte meg også til å skrive flere egne låter, om både tro og liv.

Først startet han en akustisk trio, før han ble med i gruppa Peyton Place sammen med Kristin Solli. Stadig flere oppdaget talentet hans. De mente han stod på terskelen til et gjennombrudd.

Til manges store overraskelse pakket Roy Lønhøiden sekken, og dro nærmest på loffen til USA.

– Jeg trengte miljøforandring, sier han.

Han håpet også å kunne treffe noen av de artistene som hadde gjort slikt inntrykk på ham. Men også møte vanlige folk, og se landet, som var beskrevet i sangene han hadde hørt.

---

4 raske

  • Gud er: Klippe.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Gitar. Sterk nummer to er kaffe om morgenen.
  • På gravsteinen min skal det stå: Håper den som får ansvaret velger noe fra sangene mine. Kanskje «Min frihet er min rikdom, vi høster hva vi sår.»
  • Boka alle må lese: Bibelen. Om ikke annet for å kunne ta stilling.

---

– En åndelig oppvåkning

En periode bodde Roy Lønhøiden hos artisten Iain Matthews. Senere traff han Betty Elders, en låtskriver, artist og engasjert kristen, som var blitt oppdaget av visefolk-sangeren Joan Baez. I dag regner Lønhøiden henne som en nær venn.

Da han bodde hos henne og ektemannen Gene Elders i Texas, gikk de ofte sammen i Reformed Baptist Church i Austin.

– Det var en veldig lærerik tid. Musikalsk, men også trosmessig. Ikke minst samtalene jeg hadde med Betty Elders, var med på å gi meg en dypere forståelse av livet og kristendommen.

Tilbake i gamlelandet, med fornyet energi og pågangsmot, gjorde han ferdig sitt første soloalbum, Det ensomme landet, som ble altså ble hans gjennombrudd som artist.

Alle de flotte anmeldelsene, vil han ikke snakke mer om. Takken han skrev til Jesus i plateheftet, tilskriver han den nye frimodigheten han hadde fått som kristen under USA-oppholdet.

– Det var en åndelig oppvåkning. Men ingen berusende følelser, ingen syner, og heller ingen tungetale.

– Bare en trygg visshet om Guds eksistens, også i meg.