Klangen av en 
menneskestemme

’Jeg æ’kke noen indremisjonsgutt, sier dialogpresten Ivar Flaten og smiler forsiktig, men nok til at gullet i høyre fortann glitrer.

Flaten går uten sokker. Den sorte t-skjorten er trykket ned i den blå dongeribuksen. Han viser vei gjennom gangen med festivalplakater med påskriften Drammen Sacred Music Festival. I hjørnet av hjemmekontoret står et mørkebrunt trø-orgel. Over orgelet henger oldemors gitar. Begge er fra begynnelsen av 1900-tallet, forteller han ivrig.

Så vidt på plass i stolen og allerede før opptakeren er rukket slått på, forteller Flaten at dialog ikke bare handler om religiøse minoriteter – men også om den store, hvite majoriteten. Vi må passe på våre egne. Nasjonalisme og fremmedfrykt får også feste i kirken lokalt, sier han.

Det er nettopp engasjementet for religions- og livssynsdialog som gjorde at Flaten, tidligere sokneprest i Fjell menighet i Drammen, mottok Brobyggerprisen 2020 under åpningen av Olavsfest i Trondheim forrige helg.
Begrunnelsen var at Flaten i en årrekke har engasjert seg og tatt initiativ til religiøs dialog. Flaten er i dag dialogprest i Tunsberg bispedømme og daglig leder i Kirkelig dialogsenter Drammen, som driver dialog på tvers av tro og livssyn. Han leder også Drammen og omegns tros- og livssynsforum.

Vokste opp i Trøndelag

Bare antydningen til et trøndersk tonefall røper at drammenseren opprinnelig er fra Oppdal. Ivar vokste opp på Utistuen på Håker. Her hogget han tidlig ved, stelte med dyrene, kjørte traktor og måket møkk.

På sett og vis er Ivar Flaten oppvokst i en spagat mellom Den norske kirke og Indremisjonen, ifølge ham selv. Bestefaren var klokker og dermed prestens høyre hånd. Bestemoren var fra en streng, pietistisk familie som var «veldig tydelig på frelse og fortapelse». Det var et stort alvor i dette med å passe på at du er på «den riktige siden», forteller han. Det gjaldt også hans far.

Moren er derimot fra Dombås, i Innlandet fylke, der bedehuslivet nok hadde et litt annerledes og mildere preg. Da farfaren ga seg som klokker, tok moren over og holdt på i 40 år. Samtidig spilte faren orgel i kirken. Sånt sett var oppveksten mer knyttet til kirkehuset enn bedehuset. Men fromhetskrav var det likevel.

Han åpner en blå, litt sliten konfirmantbibel, med et rosa klistremerke på første side: «Jesus is a matter of life and death» står det. Han tar ut konfirmasjonskortet fra besteforeldrene sine der det står skrevet: «Til Ivar Flaten på konfirmasjonsdagen: Jeg kommer snart. Hold fast på det du har for at ingen skal ta din krone».

– Det er en heftig beskjed til en fjorten-femtenåring, sier han.

Som med mange andre «friske unge tenåringer», for å si det med Flatens ord, fikk det strenge fromhetskravet en motreaksjon. Han var en som stilte spørsmål, og det ble naturlig for ham å smake på dans, kortspill og brennevin, ifølge ham selv. En slags protest, om du vil.

---

Ivar Flaten

• • Dialogprest ved Kirkelig dialogsenter i Tunsberg bispedømme og leder av Drammen og omegn tro- og livsynsforum.
• • Vinner av Brobyggerprisen 2020.
• • 65 år.
• • Opprinnelig fra Oppdal. Bor i Drammen.

---

Avansert opplegg

I utgangspunktet ønsket Flaten å gå på Nansenskolen, en humanistisk folkehøyskole. Men det var jo bekymringsfullt for «den gjengen hjemme», sier han og humrer. Det ble med et kompromiss, den kristne folkehøyskolen Sagavoll i Telemark.

Året etter, som teologistudent på MF vitenskapelig høyskole, møtte han andre som var på intellektuell bølgelengde innenfor teologi og filosofi. De satt sammen på kveldene og snakket om «det merkverdige at norske, lutherske kristne av alle på kloden har funnet den eneste rette tro». Men på MF stanset også veien mot å bli prest. Etter fire år droppet han ut.

– Det var for komplisert å bli en talsmann og garantist for folks liv og tro innen en såpass «smal kategori», sier han.

Flaten sier at han måtte ha et liv utenfor før han kom tilbake, klar for tjeneste i kirken. Han ble 50 år før han ble prest, men årene før har ifølge Flaten gitt ham en bredere forståelse av hva kirkens liv og tjeneste betyr for samfunnet og enkeltmennesket.

– Noe av det som er drivkraften min i troen og dialogarbeidet, er tanken på himmelen, der alt stemmer og går opp – som Sudoku. En visjon om hva som er målestokken og målet.

Noe av det som er drivkraften min i troen og dialogarbeidet, er tanken på himmelen, der alt stemmer og går opp – som Sudoku

—   Ivar Flaten

Holdt på å dø

Det er flere ting Flaten ikke har styring på, slik som navn og datoer. Flaten er en systematiker. Det er bare å ta en titt på bokhylla langs den ene veggen: Bøkene er ordnet i alfabetisk rekkefølge med egne seksjoner for teologi, testamentene, religionssosiologi og generell filosofi. Men i september i fjor mistet han totalt kontrollen.
Flaten var 64 år og holdt på å dø.

Han hadde drevet med spinning. Tre ganger i uken. Tidlig om morgenen. Det var Flatens vanlige treningsprogram. I garderoben, etter at timen var over, følte han seg akutt syk og kastet opp. Folkene rundt ham reagerte raskt og ringte etter ambulanse. Ambulansepersonellet sa at det var snakk om et «massivt hjerteinfarkt». Flaten måtte kjøres til Rikshospitalet i Oslo. Men idet de skulle få ham i heisen på treningssenteret og lempe ham inn i ambulansen, stoppet hjertet.

– Kombinasjonen av hjerteinfarkt, hjertestans og hard trening er farlig. Bare 10 til 15 prosent overlever, sier han.

Mot alle odds klarte ambulanseteamet å få liv i Flaten igjen. Det første han så da han våknet etter hjertestansen, var en kvinnelig ambulansesjåfør som «smilte fra øre til øre». Han har hørt at ambulansesjåførene feiret med bløtkake samme kveld. Ambulansepersonellet sendte ham i full fart til Rikshospitalet. Der fikk han tre stent satt inn, forteller Flaten og viser hvordan stentene ble ført inn i høyrearmen. Hele operasjonen tok 20 minutter.

– Det å berge en fyr i dette tilfellet var helt spesielt. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg overlevde.

– Var du ikke redd?

– Kanskje jeg er dum. Men jeg har ikke vært redd en time eller dag. Det vil si, da jeg lå på sykehuset noen dager etterpå ble jeg urolig. Da ringte jeg til kona mi Ingvild og sa: «Nå må du komme, for nå trenger jeg å bli holdt rundt».

Verden utenfor Noas ark

– Når man holder på å dø, hvor er Gud da?

– Akkurat det anfekter ikke gudsbildet mitt. Det ville vært horribelt dersom jeg sa at Gud prioriterer meg fremfor barna i Moria. Englevakt for meg, men hva med de andre? Hvordan ser verden ut for dem som ikke kom med på Noas ark?

Flaten mener at Gud er i smerten og i livet i all sin gru og glede.

– Vi ber for barna våre og vi ber for folk som er syke, men at det skal skje et mirakel fordi vi ber riktig – det er «way beyond me». Det funker ikke sånn.

I møte med lidende, som foreldre som har mistet barn i ulykker, er det trøsten og nærværet som er viktig, mener Flaten. Ikke forklaringer eller forsøk på å gi hendelsen mening. At Gud sitter og bestemmer at nå skal de dø og nå skal de ikke dø, nei, det er en tro Flaten ikke «kjøper». Han mener at livet og naturen forutsetter døden, men at midt oppi «dette kaoset» finnes en Gud, som per definisjon er uforklarlig.

– Gud er alltid større enn vår lille forstand, sier han.

Flaten forteller at han er medlem i et bønnefelleskap som heter Ordo Crucis. Da det smalt den fredagsmorgenen etter spinningtreningen ble nettverket aktivert og flere ba for ham den dagen og dagene etterpå.

– Det betyr naturligvis noe, ikke minst for fellesskapet. Og jeg overlevde og er frisk i dag. Så hva vet vi, egentlig?

Farens skygge

Mobiltelefonen hans ringer. Det er tannlegen som satt inn gulltannen. Han er blitt over åtti år og vil slå av en prat.

– Jeg må ringe deg tilbake. Går det fint for deg? Ja, takk skal du ha, sier Flaten, legger på og setter seg tilbake i stolen.

Folk rundt ham sier at han må roe seg ned, gjøre litt færre ting. Dialogpresten føler derimot at han har et ansvar, for det er så mye han må få gjort. Men det handler også om gleden over at et «arbeidsstøkke» er gjort bra. Han synes ingenting er bedre enn vedhogst. «Å få tatt ned bjørka» oppe i fjellet på seteren i Oppdal. Kappe og kløyve det. Bli sliten etterpå.

– Jeg blir mer sliten og nedfor av ikke å gjøre noe, og nesten deprimert hvis jeg ikke får gjort det jeg skal, sier han.

Men å gjøre praktisk arbeid har også en annen betydning for ham. Faren var strekt preget av sin oppvekst i et pietistisk hjem med et entydig sannhetskrav.

– Vi kunne ikke snakke teologi sammen. Det ble for komplisert. I stedet hogde vi ved og gjorde praktiske ting. Vi hadde en god relasjon, 
heldigvis.

Kan ikke vente

På toppen av en monter festet til veggen står en boddhitva-statue, som Flaten fikk fra en buddhistmunk på Sri Lanka. I arbeidet som dialogprest møter han mange fra ulike kulturer. Noen av dem bærer på tunge historier.

– Hva er det første du sier til 
dem?

– Hvis du var på min alder ville jeg spurt om hvordan det står til med barnebarna. Jeg sitter i Den norske kirkes kontaktgruppe med Islamsk Råd Norge. Det vi er enige om er at vi og våre forsamlinger har behov for erfaring med hverandre, bli kjent med hverandres liv og hverdag – ikke teologisk diskusjon.
Han snakker om at vi i bunn og grunn er sambygdinger alle sammen. Som mennesker er vi mye mer enn vår religiøse identitet, mener Flaten. Vi som mennesker er derimot mange ting: Han selv er far, bestefar, ektemann, prest, dialogarbeider og musikkinteressert. Hvis du med tro sementerer bildet av den andre som en kristen protestant, blir du bare det og møtes som det, mener Flaten.

– Hvem er det som bryr seg om din dåpsteologi, liksom? Det er veldig få. Men det er mange som bryr seg om hvordan du forholder deg til andre. Det er det som betyr noe når du kommer inn i et rom.

Tatt av musikken

Dialogpresten har ikke en intellektuell tro, ifølge ham selv. Det er først og fremst i musikken at han får opplevelsen av «å bli borte i Gud.» Det er en type erfaring som ikke er intellektuell, beregnende eller psykologisk, forklarer han.

– Plutselig åpner det seg noe som er veldig stort og sterkt berørende, som tar meg til Gud. Jeg har ikke noe bedre uttrykk for det.
Musikken kan også ha fungert som et bindeledd mellom ham, søsknene, foreldrene og besteforeldrene. Et bånd som bandt dem sammen på tvers av teologiske tolkninger. Det ga dem et språk som de kunne kommunisere gjennom.

– Jeg spilte blokkfløyte og far spilte piano. Vi spilte barokk sammen.

Flaten anser seg selv som en ganske plastisk type, han blir preget av det som er rundt ham. Men han er administrator, opptatt av detaljer og ser viktigheten av å ha system i sakene.

– Men så er det ting som ikke er enkle i det hele tatt. Uvanen er kanskje at jeg sier ja litt for mye. Fristelsen er jo det motsatte: Kynisme – eller å gi opp.

I dag arrangerer dialogpresten musikkfestival og driver dialogpodkasten Ypsilonsamtaler, blant andre ting. Men han får stadig påminnelser fra familien om å roe ned tempoet.

– Heldigvis vil de jo helst ha meg her så lenge som mulig. Det har jeg ikke noe imot. Men mye av min livstrivsel og livsfølelse handler om å være i aktivitet. Jeg har ikke en kontemplativ fromhet, men en aktivitetsrelatert fromhet, tror jeg.

Flaten setter seg ned ved orgelet, som har en liten hvit knapp med «Vox Humana», latin for «menneskestemme», skrevet i rød skrift. Det er en myk tone, som snakker med andre – akkurat slik han har valgt å bruke livet sitt.