– Gud ga meg 
personene, og 
de begynte å leve

Da Kari Vinje begynte å skrive, trodde hun at kristne barnebøker måtte være snille. Så opplevde hun at Gud begynte å blande seg inn.

Min tro

I et hus på toppen av en liten bakke, med en åker full av blåbærbusker som skinner under et grønt nett i sollyset til høyre, bor Kari Vinje, forfatteren av bøker som Ekornløven, Gud og jeg er venner og ikke minst bøkene om Kamilla og tyven. Gjennom fire tiår har utallige norske barn og foreldre fått malt et bilde av en nær, virkelig Gud gjennom historiene hennes.

Vi ser ut mot hagen og veien der vi kom.

– Men da må det der være …?

– Frierbakken? Ja, det stemmer, sier Vinje og ler.

Den lille bakken er kjent fra Vinjes barnebøker om Julie Antonsen.

Lytte og gjøre

Vi befinner oss i et sørlands­univers som har satt avtrykk i tusenvis av barn og voksne – ikke minst gjennom bøkene om jenta Julie, som er basert på hennes egen datter Laila. Løsningen på de utfordringene som hovedpersonen Julie møter, finnes som regel i bønn. I bøkene gir Gud ofte Julie eller mammaen hennes tanker, slik at de selv skjønner hva de skal gjøre.

– Vi gjør ikke Guds gjerning, men Gud gjør sin gjerning gjennom oss. Sånn opplever jeg det, sier Vinje.

Å legge alt en bærer på framfor Gud, er ikke alltid det samme som å sette seg ned og vente på at han skal ordne opp, mener hun.

– Noen ganger skjer det faktisk på den måten, men oftere er det vi som må handle, ut fra en visshet. Sånn jeg ser det, handler det om å lytte. Lytte til det Gud vil gjøre.

Vinje snakker med en enkel sikkerhet.

– Er vi våre egne bønnesvar, da?

– På en måte, men det er også en fare ved å tenke slik. Vi er egoister. Vi kan be egoistiske bønner. Å lage sitt eget bønnesvar uten å lytte til Gud, kan være direkte farlig.

– Hvordan har du funnet balansen mellom det Gud skal gjøre og det vi skal gjøre?

– Jeg lever jo med Jesus. Han bor i hjertet mitt, ikke sant? Så jeg har kontakt med ham hele tiden. Det er Den hellige ånd som viser meg det, tror jeg.

Overgivelse og kamp

I sin selvbiografi skriver Vinje at hun som barn ønsket å bli snillere. Det, sier hun, er hun ferdig med.

– Å være snill, sånn som man ofte tenker på det, er å gjøre det andre sier du skal. Altså å under­legge seg det andre vil, men som kanskje ikke Gud vil. Det å gjøre ting for å bli likt, eller ut fra en slags pliktfølelse, sånn snill er jeg ferdig med å være.

– Er det ikke noe litt rampete i bøkene dine også?

– Jo, jeg er jo litt rampete!

Det ser ut som om Vinje lyser opp ved tanken.

Boka som var hennes første ­utgivelse, beskriver hun som ­tradisjonell. Hun hadde enda ikke blitt helt forløst som forfatter, forklarer hun.

– Jeg var mer opptatt av hva andre skrev og mente. Var det kristent, så skulle det være snilt.

Men noe skjedde. Mellom to bøker, Den vesle jenta og den store tyven og Kamillas venn, møtte Gud Kari Vinje på nytt.

– Han spurte meg om jeg ville gi forfatterskapet mitt til ham, fullt og helt. Han ville bestemme når jeg skulle skrive og hva jeg skulle skrive.

Vinje sa ja.

Den første boka hun skrev etter dette, var boka hun slo igjennom med: Kamillas venn. Flere år ­senere ble bøkene om Kamilla og tyven filmatisert. I 2017 havnet den første filmen på sjette plass i TV2s publikumskåring over ­tidenes beste norske filmer.

– Hvis du slår igjennom og får et navn, kan du skrive hva du vil og de trykker det! Samtidig kunn­e jeg ikke skrive hva jeg ville lenger. Jeg kunne ikke skrive uten at Gud ga meg det. Gud ga meg personene, og de begynte å leve. Når jeg kjente inni meg at de begynte å handle, da visste jeg at jeg skulle skrive bok.

Jeg lever jo med Jesus. Han bor i hjertet mitt, ikke sant?

—   Kari Vinje

Gud la tanker ned i meg, men det tok tid. Jeg måtte gå mange turer i skogen og tenke.

—   Kari Vinje

Selv om Vinje hadde større suksess etter hun gjorde en avtale med Gud, ble det vanskeligere for henne å skrive.

– Selve skriveprosessen ble vanskeligere. Jeg var så avhengig av Gud. Så er det jo slik at vi har en fiende som ønsker å rive ned alt det Gud bygger opp. Det var som en slags åndelig krig. Gud la tanker ned i meg, men det tok tid. Jeg måtte gå mange turer i skogen og tenke. Jeg jobbet i to år med én bok og måtte stadig be og spørre: «Hvordan skal det gå videre?»

I arbeidet med en av bøkene ble hun stående helt fast og måtte ha bønnehjelp for å komme videre.

– Og bønnesvaret var så sterkt at det umulige avsnittet ble noe av det vakreste jeg noen gang har skrevet.

En misforståelse

I selvbiografien Skrapkaka, det er meg forteller Vinje om hvordan hun først tok et tydelig valg om å følge Jesus. Avgjørelsen handlet langt mer om vilje enn om følelser. Faktisk ble Kari Vinje kristen nærmest ved en «misforståelse».

– Jeg er en samling av alt jeg har opplevd fra jeg var barn av – ting jeg ikke har rådd med, og valgene mine. Skulle jeg følge Jesus, eller bli der jeg var, i en slags barnetro? Jeg følte at Gud kalte meg. Og jeg valgte ham, selv om jeg ikke hadde tenkt det. Jeg hadde tenkt at jeg skulle bestemme over meg selv, i alle fall en stund til.

Moren til Vinje hadde bedt for datteren helt fra hun ble til, og det visste datteren godt.

– Jeg er fra bygda Billefjord i Finnmark, og vi hadde flyttet tilbake etter krigens slutt. Vi bodde i en liten hytte faren min hadde bygget, av materialbiter han fant rundt omkring. Det var ikke så mye å holde på med, alt lå jo nede. Mange folk var det heller ikke, og derfor var jeg mye sammen med mor.

En gang satt Vinje og moren i en fortrolig samtale over kjøkkenbordet. Moren spurte henne om noe, og den 15 år gamle Kari svarte. Hva kan hun ikke huske lenger.

– Men mor misforsto svaret mitt. Hun oppfattet at jeg sa: «Nå vil jeg følge Jesus resten av livet.» Og hun ble så glad! «Å, dette har jeg bedt om helt siden du ble født!» sa hun, «Det er den største gaven du kunne gitt meg!» Så tenkte jeg: «Oi. Hva har jeg sagt? Hva sa jeg egentlig? Jeg hadde jo ikke tenkt det – jo siden. Siden skulle jeg nok bli en kristen, men nå? Akkurat nå?»

Vinje er klar på at valget der og da handlet om at hun ikke ville bedrøve mammaen sin.

– Det var jo en veldig rar måte å velge på, men jeg valgte. Jeg gikk inn på kammerset for meg selv, knelte ned og sa: «Ja, Gud, jeg har ikke noe annet å gjøre, så hvis du vil ha meg, så kommer jeg.» Og fra det punktet – det elendige utgangspunktet – så har altså Gud bevart meg, forteller Vinje.

– Men jeg har hatt mine kriser også. Jeg vil ikke skjønnmale barndommen min, for selv om jeg hadde all grunn til å være lykkelig, så slet jeg med mange vanskelige tanker.

Forsiktig, lille øye

Vinje vokste opp i et strengt religiøst miljø. Læstadianismen sto sterkt, og det var mye fokus på kristenplikten. Sin egen mor oppsummerer hun med to ord: plikt og omsorg.

– Det var en barndom med … jeg vil ikke si angst, men … det var litt grubling. Selv om begge foreldrene mine var glade i meg, var jeg ikke helt trygg. Det var mye fokus på at barn måtte være snille og lydige hvis Gud skulle bli fornøyd med dem. Og jeg prøvde virkelig å være snill. Allikevel var jeg ikke sikker på at jeg ville komme til himmelen om jeg døde.

Kristent arbeid for barn fantes det lite av der Vinje vokste opp. Jenta som ble kalt «Skrapkaka» av ­faren sin, gikk derfor på de voksnes møter. Man måtte visst være voksen for å være kristen, trodde Vinje.

– Jeg trodde at Gud var til og at Bibelen var sann. Jeg trodde at han en dag ville dømme verden. Men jeg var ikke sikker på at jeg var Guds barn.

I selvbiografien beskriver Vinje evakueringen fra nord. Tyskerne ville legge Finnmark og Nord-Troms øde. På veien måtte familien overnatte i en kirke i Trondheim.

– Huset vårt ble brent, dyrene våre drept. Jeg mista katta mi som jeg var så glad i. Jeg hadde ikke noe hjem. Vi lå på madrasser utover i kirkerommet og fikk mat som mange ble syke av, fiskemel og noen merkverdige greier i en hermetikkboks. Man føler seg ganske fattig, da, sier Vinje.

På altertavla i kirka var det et bilde av Jesus i Getsemane.

– Tvilte du på at han brydde seg om deg?

– Jeg vet ikke hva jeg skal svar­e. Det var en blanding. På en måte trodde jeg jo at han kunne hjelpe meg, men så følte jeg at det var noe i veien med meg, sånn at det ikke virket.

Vinje trodde nok at Gud så henne, men det betød ikke det samme for henne da som i dag.

– Det var frykt knyttet til at Gud fulgte med. «Vær forsiktig lille øye, hva du ser, og vær forsiktig lille fot hvor du går». Gud, han ser deg, og gjør du noe galt så kan du vente at det får konsekvenser! Sånn tenkte jeg.

i lå på madrasser utover i kirkerommet. Man føler seg ganske fattig, da.

—   Kari Vinje

Voksen barnetro

Det var mye Kari Vinje måtte få på avstand før hun ble fri, forklarer hun. Vende­punktet kom i voksen alder.

– Jeg hadde begynt i sykepleien­ og – du skjønner, jeg er egentlig naturlig snill! Jeg er føyelig og lydig, og hadde nok levd på snillheten min. Men på et tidspunkt innså jeg at jeg ikke kunne lenger. Jeg kunne ikke leve sånn som en kristen skal leve.

Vinje ser alvorlig på oss.

– Jeg var full av synd.

– Selv om du ikke gjorde noe galt?

– Neimen, Gud arbeidet jo med meg! For å forstå hva Jesus har gjort for oss, så må man kjenne sin synd. Om man lever bevisst med Jesus i sin barne­tro, vil man før eller senere komme til et punkt der man ser at dette greier jeg ikke.

Om Vinje ikke greide å være en kristen, så fikk hun vel slutte, tenkte hun. Men først ville hun gå til en prest hun kjente. Han viste henne Romerne 8,1: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».

– Han gjorde det så levende for meg, dette at Jesus ikke bare har dødd, men levd for meg. At Guds rettferdighet blir gitt oss, og at bare det gjør oss til Guds barn. Da ble det annerledes! Jeg ble så sprudlende glad!

Vinje ler.

– Jeg husker at jeg jublet der på menighetssøsterhjemmet: «Jeg er så glad, jeg er så glad, fordi Jesus er min rettferdighet!» Å være rettferdig var ikke min sak lenger. Det var hans sak.

– Var det en ny overgang fra barnetro til voksentro?

Det er veldig vanskelig å svare på, mener Vinje. For barnetro, hva er det for noe?

– Barn kan også ha en frelsende tro. Og jeg tror barn er spesielt beskyttet av Gud. Men som voksne må vi også være barn, i troen. Et nyfødt barn ligger bare der i armene til moren sin, og kjenner at det lever. På den måten kan jeg si at jeg har barnetro: Jeg tror at Bibelen er sann. Jeg vil ikke lefle med den og si at det og det hører gamle dager til og passer ikke inn i vår tid. Jeg tror på det som står der. Og jeg tror at når jeg ber, så svarer Gud. Kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt.

Intervjuet har tidligere blitt publisert i Vårt Land-magasinet STREK.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro