Muhammad Rafiq ba til Gud da han overmannet terroristen

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Vårt Land i juni 2020.

En eldre herre med majestetisk, hvitt skjegg ankommer al-Noor-moskeen i Bærum. Sønnen har kjørt ham de små kilometerne fra Rykkinn, en distanse den spreke 66-åringen brukte å tilbakelegge til fots. Fem ganger om dagen, tur-retur.

– For hvert skritt du tar på vei til moskeen, får du ti velsignelser, sier Muhammad Rafiq.

– Det er trist å ha mistet dette.

Terrorangrep

Alt er ikke som det var før. Torsdag ble Philip Manshaus i Asker og Bærum tingrett dømt til 21 års forvaring for terror og drap. Terrorhandlingen begikk han her i moskeen. Glassdøren hvor han skjøt seg inn, er fremdeles skadet. Det myke vegg-til-vegg-teppet er derimot splitter nytt – en gave fra den tyrkiske staten. Det gamle var ødelagt av blod.

Rafiq bøyer seg ned og bruker noen minutter i bønn til Gud før intervjuet begynner. Det var her han satt og leste i Koranen da angrepet skjedde. Siden han var midt i fasten, hadde han bestemt seg for å bli værende i moskeen mellom to bønnesamlinger, i stedet for å gå hjemom. Slik kunne han spare krefter. – Nå blir vi angrepet, var det første han sa da han hørte skuddene mot døren.

Bare to andre personer var sammen med ham. Ingen av dem kunne riktig tro hva som var i ferd med å skje. Rafiq reiste seg og ble stående inntil veggen. Så trampet Philip Manshaus inn i det teppebelagte bønnerommet.

– Han kom inn og stilte seg opp her, med armer og våpen i været. Han gav uttrykk for seier, forteller Rafiq mens han etterligner gjerningsmannens bevegelser.

– Selv tenkte jeg at min siste dag var kommet.

Ba til Gud

Manshaus siktet mot en av de andre personene i rommet. Da kastet Rafiq seg over ham. Han fikk ham ut av balanse, så skuddene hans bommet, og begge mennene deiset i bakken. En av de andre kom til og slo Manshaus i hodet med et av hans egne våpen. På grunn av helseproblemer kunne han ikke hjelpe Rafiq ytterligere, han kom seg i stedet ut. Nå var den hvitskjeggete mannen alene igjen med den unge angriperen.

– Jeg så våpnene og ammunisjonen hans. Og jeg tenkte at dersom jeg mister kontrollen på ham, dreper han meg, forteller Rafiq.

Han har ikke noe minne om hvor lenge han kjempet for livet, det kan ha vært tjue minutter, en halvtime. Selv oppfattet han det som en evighet. Men han husker hvordan han bad trosbekjennelsen høyt: «Det finnes ingen Gud utenom Allah, og Muhammed er sendebudet hans.» Hvordan han gjentok igjen og igjen: «All ære til Gud», «Takk til Gud», «Gud er størst».

– Bønnene kom automatisk mens vi kjempet. Jeg er i fysisk god form og har brukt å gå 18.000–19.000 skritt om dagen. Men jeg må være så ærlig å si at jeg fikk en styrke jeg ikke hadde fra før. Jeg er sikker på at den ble gitt meg av Gud, sier Rafiq.

Ville hindre drap

Det er bare Gud som kan skape og ta liv, tror Muhammad Rafiq. Det er en tro han har hatt siden han vokste opp på den pakistanske landsbygda. Som sjuåring ble han inspirert av en voksen nabo til å be fem ganger om dagen. Siden har han fortsatt med denne rutinen, en av de fem søylene i islam. Og han overholder bønnetidene fortsatt, selv om han ikke kommer like ofte til moskeen etter angrepet. Også midt på natten står han opp og ber i to, tre timer før han legger seg igjen.

– Jeg takker Gud for at jeg ble et bedende menneske, sier Rafiq.

Bønnen styrket ham under basketaket i moskeen. Han ble ikke hardere skadet enn at han klarte å lese i Koranen allerede dagen etter, den første dagen i id-feiringen. For dette kan han takke Gud, men ønsker samtidig å takke det norske helsevesenet som tok seg av ham etter at han ble skadet. Undervegs i kampen fryktet han hele tiden for sitt liv, også siden han hadde flere hensyn å ta: Han ønsket ikke å skade Manshaus, bare å hindre ham i å drepe. Flere ganger var situasjonen nesten ute av kontroll. Pensjonisten lyktes likevel med forsettet sitt, og ingen liv gikk tapt under angrepet mot moskeen. I ettertid har både politikere og politi beskrevet Muhammad Rafiq som en helt.

– Det er mange som ønsker å ta bilder med meg. Og jeg blir berørt av dem som kaller meg for «bestefar» og «helt». De elsker meg og jeg elsker dem. Men jeg tenker ikke på meg selv som en helt. Derimot har jeg stor respekt for det norske politiet, sier Rafiq.

Klem i begravelsen

I den pågående debatten om rasisme og politivold, som har utløst demonstrasjoner i en rekke land rundt omkring i verden, er han en nøktern stemme. Holder vi angrepet på moskeen utenfor, har ikke Rafiq erfaringer med rasisme siden han flyttet til Norge for snart fire år siden. Tvert imot kan han fortelle om hyggelige møter med lokalbefolkningen på Rykkinn og Skui.

– Idealsamfunnet for meg er et samfunn der vi respekterer hverandre, uavhengig av farge, rase, nasjonalitet og tro, sier Rafiq.

Han gikk i begravelsen til Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som ble drept av Philip Manshaus før angrepet på moskeen. Der møtte han faren og stemoren til mannen som hadde angrepet ham. Han rakte dem hånden, og de klemte hverandre.

– Religionen vår lærer oss medmenneskelighet. Det var naturlig for meg å være til stede. De har mistet ikke bare ett barn, men to, sier Rafiq.

---

MUHAMMAD RAFIQ

• 66 år
• Enkemann, tre sønner og en datter
• Fra en landsby utenfor Faisalabad i regionen Punjab, Pakistan
• Pensjonist. Jobbet 28 år som flymekaniker i det pakistanske flyvåpenet.
• Overmannet Philip Manshaus som angrep al-Noor-moskeen i Bærum den 10. august i fjor.
• Manshaus ble torsdag dømt til 21 års forvaring for terror mot moskeen og drapet på stesøsteren sin, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

---

Har tilgitt Manshaus

Han uttrykker likevel håp for at Manshaus kan finne tilbake til den personen han en gang var.

– Noen har villedet ham. Jeg ber for at han skal finne tilbake til de gode verdiene som finnes i det norske samfunnet, sier han.

– Bærer du nag til ham?

– Nei. Jeg har tilgitt ham. Den som viser andre nåde, skal selv møte nåde fra Gud.

Islam er opptatt av at Gud er barmhjertig og nåderik, noe som går igjen gjennom hele Koranen. De som er nåderike på jorda, blir favoritter i Guds bok, forteller mannen som er kalt opp etter religionens fremste profet, Muhammed.

Selv har ikke Rafiq behov for å dømme noen. Til slutt skal hvert enkelt menneske stilles til ansvar overfor Gud.

– Mange er redde for å dø, også fordi verden er rammet av koronapandemi. Men det viktige er at vi gjør oss klar til å møte dagen som en gang kommer. Når du dør, må du svare for dine handlinger. Du blir stilt til ansvar dersom du har såret noen, sier Rafiq.

[ Tre år siden terroren i Al-Noor-moskeen: – Å gjøre andre vondt skaper aldri noe fellesskap ]

Gud og rettsvesenet

Det er viktig for ham at vi ikke skriver noe som kan såre Philip Manshaus' foreldre. Ja, ikke engang Manshaus selv. Det er Gud som er den ultimate dommeren, Gud som er størst. Her på jorda har Rafiq full tillit til den norske rettsvesenet.

Det likevel tydelig at han er lei seg for at terrorhandlingen har ført til at mange, inkludert ham selv, ikke kommer like ofte i moskeen. I moskeen har han alltid funnet en indre ro. Han forteller om den første moskeen han gikk i som barn, som var uten vegger. Etter terrorhandlingen har al-Noor-moskeen i Bærum valgt å åpne opp de store glassvinduene mot gata i stedet for å mure seg inne. Vinduene slipper lyset inn i hovedsalen. Svaret på terroren er mer åpenhet, ikke mindre. Likevel kan det ta tid før situasjonen er normalisert for alle.

Bak oss svinger en politibil inn på parkeringsplassen. Den kjører en runde og svinger deretter ut på veien igjen. Rutinesjekk. Det er blitt flere slike etter angrepet. Etter et øyeblikks avbrytelse vender likevel samtalen tilbake til Gud.

– Gud er størst, ja, sier Rafiq og refererer til et av de mest kjente islamske uttrykkene: «Allahu akbar». – Det er det jeg tror. Jeg trenger ikke å forstå det.

Må respektere hverandre

Det er lettere å forstå hvorfor Gud må være én. En Gud som er uenig med seg selv, kunne forårsaket stor skade. Men Gud er ikke to, eller flere. Gud er Gud, sier Rafiq og løfter en pekefinger i været.

– Ber jøder, kristne og muslimer til den samme Gud?

– Gud er én. Men alle religionene er gode og ønsker menneskene godt. Det handler om hvordan man «bruker» dem. Vi lærer av hverandre og lever sammen med hverandre, men vi kan ikke presse tankene våre over på andre. Vi må respektere hverandres perspektiv. Om man er jøde, kristen eller muslim, er kjernebudskapet å respektere hverandre og respektere liv. Vi skal ikke drepe hverandre, vi skal elske hverandre. Vi skal ha kjærlighet til alle, sier Rafiq.

Den aldrende mannen har berget liv før. Som 16-åring reddet han kameratene sine fra å drukne da de svømte i en elv med sterk strøm. Bondesønnen fra Faisalabad har alltid likt å bruke kroppen, og i unge år var han både en dyktig svømmer og en habil bryter. Bryterbakgrunnen var trolig noe av årsaken til at han klarte å holde angriperen fast så lenge som han gjorde. Men vi skal ikke snakke om bryting, vi skal snakke om respekten mellom religionene. Rafiq mener det er viktig at vi klarer å stå sammen, side ved side.

– Islam bygger jo på kristendommen og jødedommen. Bibelens profeter er også islams profeter. Allerede i vuggen sa Isa (Jesus) at han var sendt fra Gud. Så hvis noen brenner Koranen, hvem er det egentlig man gjør det mot, reflekterer han.

– Om jeg ikke anerkjenner Adam, Moses, David og Jesus som profeter, er jeg ingen fullverdig muslim.

---

4 RASKE

• GUD ER: Barmhjertig, nåderik.
• JEG KLARER MEG IKKE UTEN: Å be og lese i Koranen.
• PÅ GRAVSTEINEN MIN SKAL DET STÅ: Jeg er ikke så opptatt av det. Men en islamsk lærd har sitatet: «Jeg dør ikke selv om jeg dør. I graven var det en annen som gikk. For jeg lever videre i hjertet ditt.»
• BOKA ALLE MÅ LESE: Koranen, Toraen (Mosebøkene), Dawuds bok (Davidssalmene), Injil (evangeliet om Jesus)

---

Mistet kona

Når jeg spør ham om hvilken av de fem søylene – trosbekjennelsen, bønnen, almissen, fasten og pilegrimsferden til Mekka – som er den mest krevende, humrer han seg ut det. Ingen søyler er vanskelige! Selv det å stå opp klokka halv to om natten for å be, er overkommelig, så lenge han stiller inn vekkerklokka riktig. Og så lenge han legger seg etter siste bønn om kvelden.

Nå er det til og med samlet inn penger til ham så han kan komme seg på pilegrimstur til Mekka når koronasituasjonen tillater det.

Muhammad Rafiq har vært ute for tøffe tak også tidligere. Kona hans døde av hjerteattakk. Han hadde tre av fire barn alene i huset mens han jobbet som sikkerhetsrådgiver i sukkerindustrien, 110 kilometer borte fra hjemmet.

Alltid har han likevel satt sin tillit til Gud. Og troen er bare blitt sterkere for ham etter terrorangrepet. Å underkaste seg Guds vilje, er å leve i pakt med Guds ord. Det er en livsvei som gir ham trygghet og fred.

– Islam lærer oss trygghet for alle. Alle skal ha det godt, sier Muhammad Rafiq.

Selv har han bare ett ønske for sitt eget ettermæle. Han trenger ikke å bli husket som en helt, det er ikke så viktig for ham.

– Men jeg vil gjerne bli husket i folks hjerter.

LES MER:

[ Philip Manshaus dømmes til 21 års forvaring ]

[ Heltene etter moskéangrepet hedret under seremoni ]

[ Manshaus-saken: Skuddene gikk av på hver side ]

Islam bygger jo på kristendommen og jødedommen.

—   Muhammad Rafiq