– Vi vet ikke hvem Gud er. Men vi stoler på Gud likevel

– Det er tråkigt, men det går nu.

Martin Lönnebos milde røst høres over høytaleren i telefonen. Han er hjemme i leiligheten i Linköping, sør i Sverige, sammen med sin kone, Britt-Louise.

De går ut én gang om dagen, på sin daglige spasetur. Ellers lever de i isolasjon. Måltidene leverer venner på døren.

Et intervju passer derfor «utmärk bra.» «Det blir ett välkommet besök i vår karantän», skrev Lönnebo da han fikk en forespørsel på e-post fra Vårt Land.

En av de mest folkekjære og innflytelsesrike svenske trosformidlerne i moderne tid, som også har vært biskop i Svenska Kyrkan, har nettopp blitt 90 år.

Det ble markert med en ny bok, Drömmen om innersta sjön.

Der har han skrevet om at et samfunn der mennesker eier mer og mer, men der det blir stadig mindre søvn, latter og lykke.

I isolasjonstiden har han jobbet med en ny bok.

– Jeg prøver å sammenfatte noe om den situasjonen vi befinner oss i som samfunn nå, og hva man bør gjøre.

Han beskriver det som en lege-bok; en bok med legedom til moderne menneskers sykdommer.

– Men medisinene jeg skriver om er ikke kjemiske og biologiske. Medisinen ligger i vår tro og i våre vaner.

---

Martin Lönnebo

• Født i 1930 i Storkågeträsk i Västerbotten.
• Gift med Britt-Louise, tre barn.
• Disputerte i 1964 med doktorsavhandlingen «Albert Schweitzers etisk-religiösa ideal».
• Biskop i Linköping fra 1980 til 1995.
• Forfatter av en rekke bøker, mange av dem oversatt til norsk: Bønnens hage, Bibelens perler; møt fortellingene med Kristuskransen, Van Goghs rom; menneskets modning og Religionens fem språk.
• I Norge særlig kjent for å ha utviklet «Kristuskransen», en livsring av perler. Hver av perlene uttrykker sentrale aspekter ved kristendommen. Det anslås at omtrent én million mennesker bruker Kristuskransen.

---

Tenk på fosteret som suger på tommelen, sier Lönnebo.

– Det vil leve i en verden hvor produksjonen er avhengig av at livet snurrer fortere og fortere for å fortsette å vokse. Det går så fort at vi mennesker blir redde.

Veksten går så fort at både vi og kloden sliter med å finne balanse, mener han.

– Makten vokser fortere enn visheten. Men koronakrisen gjør at også makten kommer ut av balanse.

Fra han var ung har Lönnebo vært dypt engasjert i miljøbevegelsen. Han forteller om drømmen om å gjøre den verdensvide kirken til verdens største miljøbevegelse, en drøm som Kirkenes Verdensråd nesten kom i mål med på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

– Men ved verdenskonferensen i Sør-Korea ble drømmen knust. Vi kunne ikke bli enige om hvem som skulle bestemme. Det ble min største sorg i løpet av biskopgjerningen. Men oppgaven om å gjøre hva vi kan for å redde jorden, og å redde sjelen, består.

– Kapitalismen knaker

I sin levetid har Lönnebo opplevd to massive ideologiske systemers kollaps: nazismen etter 2. verdenskrig og kommunismen etter murens fall.

– Og nå kjenner vi at det knaker også i kapitalismen. Det finnes mange mennesker, ikke minst de unge, som innser problemene, og stiller de rette spørsmålene på vegne av planeten. Og jeg tror vi kan klare det. Det er håp. Barnet som suger på tommelen trenger ikke være redd for å vokse opp.

Miljøkrisen og koronakrisen kan også vekke en åndelig bevissthet som mange kanskje trodde var blitt borte, tror han.

– Vi blir klare over hvor usikkert livet er. Det skjer noe med oss i krisetider. Mennesker samles, også i kirkene, og har ordentlige samtaler om det alvoret vi står i.

En lykkelig oppvekst

Martin Lönnebo vokste opp som den yngste av åtte barn i Västerbotten nordøst i Sverige.

Familien var fattige, og det var ikke alltid nok mat.

Men det hadde ikke alltid vært slik. Før Lönnebo ble født, hadde foreldrene en romslig økonomi.

Men en bekjent av familien forfalsket farens underskrift på et banklån til en investering som gikk skeis.

Da forfalskningen ble kjent, måtte bekjentskapet, som ikke hadde mulighet til å betale for seg, egentlig gå i fengsel.

Men slik ble det ikke. Faren til Lönnebo tok på seg gjeldsbyrden fra det forfalskede lånet, i barmhjertighet.

Familien Lönnebo, som på den tiden besto av to voksne og fem barn, mistet hus og hjem, og måtte flytte til en gård i skogen.

Der fikk de tre nye barn, den siste av dem Martin Lönnebo.

Han beskriver det som et lykkelig hjem. Troen var overalt i barndommen.

Foreldrene var det svenskene kaller läsare, en del av den pietistiske vekkelsestradisjonen etter Carl Olof Rosenius.

Pietisme

Det var morgenbønn, aftenbønn, salmesang, skiturer og natur. Lönnebos far kunne alle salmene i salmeboken utenat.

– Det var en fantastisk oppvekst. Det var så mye glede. Ingen av oss åtte søsken gjorde noe opprør mot foreldrene våre, og det var ikke fordi vi ikke hadde anledning. Vi hadde bare ikke behov for det. Mor og far levde som de lærte, og de var så kjærlighetsfulle. Og det var en herlig natur.

En times tid unna familien Lönnebo vokste det opp en annen prominent svenske, nylig avdøde Per Olov Enquist, også han i et hjem preget av den pietistiske arven etter Rosenius.

Enquist, som regnes som en av de største nordiske forfattere i sin generasjon, fortsatte å skrive om troen og oppveksten hele livet.

Og hans beskrivelser er ikke like positive som Martin Lönnebos.

– PO, ja, vi er jo slektninger. Og min kone gikk i samme klasse som ham, sier Lönnebo på spørsmål om hvordan han og Enquist kan ha så ulike erindringer av den västerbotskne pietismen.

Men Lönnebo er ikke enig i at Enquist tok avstand fra oppvekstmiljøet.

– Det er en dyp dimensjon av troen i alt han skriver. Hvorfor vi mennesker finnes, hva slags ansvar vi har for vår skyld. Det finnes der. Vi vokste opp i veldig like hjem, PO og jeg, men han hadde bare sin mor, mens jeg hadde mange mennesker rundt meg. Og han bodde nærmere byen, og opplevde dermed modernitetens inntog sterkere. Han ble dratt mot arbeiderbevegelsen og venstresiden, men hadde alltid med seg de dype åndelige spørsmålene.

Jeg ville ikke leve på en illusjon; jeg ville teste om troen holdt. Og troen forsvant ikke, himmelen ble bare høyere.

—   Martin Lönnebo

Det språkløse

Telefonforbindelsen mellom leiligheten i Linköping og hjemmekontoret på Torshov i Oslo er litt dårlig. Lönnebos hørsel er ikke hva den en gang har vært, og Vårt Lands journalists svensk-kunnskaper mangelfulle.

Da er det nyttig at Lönnebo har blitt intervjuet om troen sin i mange år. Han fanger opp uttrykket «det mystiske», og skjønner med én gang hvilken opplevelse det er snakk om.

– Jo, du har rett, jeg har hatt tre mystiske opplevelser, og det kan minne om noe av det Schweitzer opplevde, sier han.

For Lönnebo har opplevelsene skjedd ute i naturen. Han sliter med å sette ord på hva han opplevde.

– Men det var en vidunderlig opplevelse av samhørighet med alt i skapelsen. Schweitzer opplevde noe lignende. Det handler om å få en visshet både intellektuelt og følelsesmessig om at man må verne om livet, om medmenneskene.

Jonas

Så til den andre hendelsen som mer enn noe har preget Lönnebos trosliv: sønnen Jonas. Det ble tidlig klart at han hadde en hjerneskade. Jonas har levd nesten uten språk hele livet.

Lönnebo sier han har lært mer om teologi av Jonas enn av noen andre.

Lönnebo sier han ser for seg hva Jonas hadde sagt hvis han kunne prate og anvende abstrakt språk:
«Jeg vet ikke hvem Gud er, men det vet ikke dere heller».

– Men vi stoler på Gud likevel. Og vi vet hva kjærlighet er, og hva tillit er. Jonas lever fullt og helt som guds barn, og har aldri hatt mulighet til å forlate den posisjonen. Han stoler på skaperen og relasjonen til Gud, og det har vi mye å lære av.

Jonas Lönnebo bor i dag på en leilighet på en institusjon.

– De ansatte der tar veldig godt vare på ham. Jeg er ikke redd for å dø fra ham, for han er i gode hender blant mennesker som forstår ham.

En tro å ta på

Kanskje det er inspirasjonen fra sønnen som har gjort Martin Lönnebo så opptatt av det fysiske ved troen.

I sin tid som prest og biskop har han stått bak to nyvinninger i det liturgiske og åndelige livet i Norden: lysgloben og kristuskransen.

Skissen til den første lysgloben, bestående av et kors og en jordklode, tegnet han som en spontan respons på at Martin Luther King var skutt, og derfor ikke kunne komme til Uppsala for å tale på Kirkenes Verdensråd i 1968.

Lönnebo var på den tiden sokneprest i Uppsala, og hadde ansvar for åpningsgudstjenesten i domkirken, som skulle sendes på TV over hele Europa.

– Jeg tenkte vi måtte gjøre noe for å sende ut et budskap om folk og forsoning. Og samtidig føre inn en ny skikk som kunne være en hjelp i bønnen, har Lönnebo fortalt i et intervju på Svenska Kyrkans hjemmesider.

Filmen av kirkeledere fra hele verden som tenner lys i lysgloben førte snart til at det ble bygget lignende glober over hele Europa.

Kristuskransen

I Norge er Lönnebo kanskje enda mer kjent for Kristuskransen, en bønnekrans for hjelp til bønn.

Ideen fikk han da han satt værfast på en øy i Hellas, og så fiskernes meditasjonsarmbånd.

Kristuskransen består av 18 perler som hver har sin betydning, og sin bønn. Det er en gledesperle, og en ørkenperle, en jeg-perle og en oppstandelsesperle.

Og hele seks stillhetsperler.

– Vi mennesker prater og roper så mye. Vi må lytte til skapelsen og til medmenneskene. Da jeg var ung trengte vi ikke stillhetsperlen, for vi var ofte stille. Vi hørte fuglene og hadde ro i sjelen. Det var ingen skjermer som forstyrrer. Men nå trenger vi mange stillhetsperler.

– Tror du stillheten vi opplever under koronakrisen kan hjelpe oss på noen måte?

– Jeg vet ikke. Vi mennesker er og blir som vi er. Men mange oppdager nok at de vil ta seg mer av livet enn tidligere, at selve livet betyr skrekkelig mye. Det mest verdifulle her i livet er som regel enkelt og billig. Ofte gratis.

– Hvilken perle betyr mest for deg personlig?

– Gudsperlen. Det er den jeg alltid holder meg til. Jeg hørte forresten en historie fra en mann jeg møtte i Norge. Han sa at konen hans hadde hatt veldig mye angst under sitt første svangerskap, og vært redd for å føde. Men så hadde hun holdt i gudsperlen under hele fødselen, og da var hun ikke redd lenger. Så ja, den kan brukes til mye, den Kristuskransen, sier Lönnebo, og ler.

Døden

 – Koronakrisen har gjort at døden har kommet nærmere for oss alle. Og du begynner å trekke på årene selv. Er du redd for å dø?

– Å, nei, det er jeg ikke. Døden er naturlig. Men jeg synes det er så hyggelig å leve.

Lönnebo siterer den svenske salmedikteren Lina Sandells Blott en dag:

«Allt ju vilar i min Faders händer skulle jag, som barn väl ängslas då?»

– Jeg lever i Gud, og jeg dør i Gud, og jeg tilhører Gud. Der Gud er, finnes ikke døden som fiende.

Lönnebo forteller om da hans eldste bror, Daniel, lå på dødsleiet.

– Jeg ringte ham og følte at jeg, siden jeg var prest, burde spørre om han var klar for å møte Gud. Daniel sa at dét tenkte han ikke på. «Jeg har forsøkt å leve som en kristen, og jeg stoler på Gud. Så jeg tenker på alt det hyggelige jeg har fått gjort, og alt det vakre jeg har fått sett», sa han, og fortalte meg en røverhistorie.

Da Lönnebo la på, var brorens rungende latter det siste han hørte.

– Slik vil jeg også ha det. Jeg vil tenke på alt det hyggelige jeg fikk oppleve.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER: 

• Då Trygve Skaug vart kalla ein hyklar, slutta han som lovsongsleiar

•  Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere

• – Tro er overvurdert, kjærlighet undervurdert, sier TF-professor Werner Jeanrond