– Slik jeg ser det er oppstandelsen The Big Bang i menneskehetens historie.
Siri Sande har tatt fram en tjukk bok for å vise et bilde av en freske. Det er lett å tenke at her er hun i sving både som arkeologen, kunsthistorikeren og den ortodokse troende.
– Kristi oppstandelse betyr at han gikk ned i dødsriket. På ortodokse monumenter ser du ikke at han stiger opp av graven. Han går ned, rett og slett.
Og dermed gjenoppreises alt, ikke bare mennesket, men hele naturen, ifølge ortodoks tro. Hun peker på bildet.
– Her er han. Dødsriket er totalt åpent. Her nede er mange åpnede låser, og der ligger døden svinebundet under Jesu føtter. Det han gjør, er å rive Adam og Eva ut av gravene. I alt dette heter det at han nedtrampet døden ved døden, slik man synger det i påskehymnene i Den ortodokse kirke.
Unorsk
En mild vind rusker i det lange gresset i hagen bak det gule huset hun eier i Arendal. Litt nede i gata står en blå bil med italienske skilter. Det er bare noen uker siden hun med sine to hunder kjørte hele veien fra Roma der hun bor. Underveis fikk hun tarmslyng. Den 75-årige professoren i arkeologi har høy smerteterskel og kjørte helt fram før hun oppsøkte lege og straks ble operert.
– Men nå er det siste gang altså, for det var ikke så godt. Jeg må kjøre bilen hjem, men neste gang blir det fly.
Nå står hun i kjøkkenet og lager te, mens hunden Nina løper rundt lett nysgjerrig. I stuen står et stort maleri som hun hadde med fra Roma, men hun trenger en spesiell stige for å henge det på veggen over trappen opp til stuen. På veggene er arvede bilder, kjøpte bilder, historie fra Arendal, en tegning fra Forum Romanum der hun har jobbet som arkeolog, og et bilde av Antonius' fristelse med mange djevler på.
– Jeg er blitt ganske unorsk på mange måter. Når jeg leser italienske aviser, får jeg mye mer input. I Norge er det mye de samme meningene. Vi er helt dominert av Amerika. Å være medlem av Den ortodokse kirke, har også gjort noe med meg. Når du omgås folk som er varme tilhengere av Vladimir Putin og til og med Bashir al-Assad, kan du ikke bare si: «Å, dere er hjernevasket. Hvordan kan dere stemme på disse redselsfulle mennene?»
Sande har fått det hun kaller et mer fasettert syn.
– Putin er en mann som i hvert fall kalkulerer og tenker framover. Trump er bare fra det ene øyeblikket til det andre. At Putin er farlig for Norge, tror jeg er visvas. Amerikanerne har ti ganger så mye våpen og penger som russerne.
– De driver og blander seg inn i valg i andre land ...
– Ja, de blander seg inn i alt ... du mener russerne? Det gjør amerikanerne også. Det kan godt hende russerne har forsøkt seg, men det er ingenting mot hva amerikanerne gjør.
---
Siri Sande
- Professor i arkeologi ved Det norske institutt i Roma. Emeritus fra 2010.
- 75 år. Bor i Roma. Oppvokst i Oslo.
- Studerte arkeologi og kunsthistorie. Har hovedsakelig arbeidet med romersk kunst og arkitektur. Deltok i den skandinaviske utgravingen og publiseringen av Castor og Pollux-templet på Forum Romanum.
- Ble medlem av Den ortodokse kirke i 1962 og var første norske som ble ortodoks.
- Datter av dikteren Jakob Sande.
---
Innskytelsen
Hun er født i 1943 og vokste opp i Oslo, men kaller Arendal et ankerfeste. Der bodde mormoren. Sandes far var Jakob Sande, dikteren som har skrevet salmer som «Det lyser i stille grender» og «Du som låg i natti seine», og folkekjære dikt som «Då Daniel drog». Begge foreldrene var lektorer. Faren underviste i norsk og historie. Moren, Solveig Ytterlid, var lektor i fransk og norsk. De giftet seg året før datteren ble født, og ble tidlig separert.
Foreldrene hadde masse bøker, om historie, geografi og arkeologi, og var opptatt av å utvide horisonten hennes.
Sande var 19 år da hun oppsøkte den russiske, ortodokse kirken som holdt til i krypten under Majorstuen kirke.
– Jeg fikk en innskytelse, og så bare gikk jeg.
Menigheten Hellige Nikolai ble startet av russere som kom til Norge i etterkant av revolusjonen i 1917. De fleste kom fra Arkhangelsk. Mange var russiske damer som minnet henne om bestemoren.
– Så jeg gled umiddelbart godt inn i miljøet.
Kjerringa i kjelleren
Hun var den første norske som konverterte, men gjør ikke noe nummer ut av det selv. Det kaller hun en tilfeldighet. 19-åringen ble myrrasalvet og innlemmet i Den ortodokse kirke.
– Det var et stort øyeblikk, selvfølgelig, for da kunne jeg gå til nattverden. At foreldrene mine ikke var med, gjorde meg ingenting. Jeg har aldri vært noen misjonerende type. Det er ikke Den ortodokse kirke heller. Derfor synes jeg også vi kan være gammeldagse, fordi vi tvinger ingen. Vi er ikke sånne som griper folk i frakkekragen og spør hvordan de har det med Jesus.
– Samtidig mener ortodokse at dette er den sanne kirken?
– Det mener jeg også. Og det mener vel katolikkene om sin kirke. Enhver er salig i sin tro, sies det. Da får det være sånn, og så får Gud i siste instans finne ut av det. Jeg tror ikke Gud har skapt en masse mennesker fordi de skal gå fortapt.
– Hva var det du særlig festet deg ved?
– Jeg festet meg egentlig ved alt. Jeg var ikke av den sorten mennesker som leser mye og går rundt og tenker: Skal jeg gjøre det og det. Det var nokså spontant, faktisk.
Hun tror det har betydning at hun vokste opp i 1950-årene da en kollektiv virkelighet preget Norge.
– Arbeiderpartiet styrte eneveldig, og vi skulle alle sammen hjelpe til å bygge opp landet. Jeg kom fra én kollektiv virkelighet og gikk til en annen kollektiv virkelighet, nemlig Den ortodokse kirke. For et mer moderne menneske, en individualist, tror jeg det er mye vanskeligere. Det var ikke snakk om at jeg ikke likte ditt og ikke datt.
Hun understreker at når Den ortodokse kirke tenker kollektivt, går det langt utenfor en norsk ramme.
– Hovedmassen av de troende bor i land hvor man er veldig verdikonservativ. I tillegg til de levende, omfatter kirken også de døde. Vi har ikke noen pave som kan befale, derfor er tradisjonen spesielt viktig. Med den bakgrunnen er Den ortodokse kirke en ganske konservativ organisasjon. Man kan ikke forvente kvinnelige prester der.
– Er det utfordrende for deg?
– Jeg har aldri møtt en kvinne som har hatt lyst til å bli ortodoks prest, og nesten ikke en mann heller. Den vanlige, ortodokse prest representerer nærmest et lavstatusyrke, i motsetning til i Norge hvor presten var embetsmann.
Det som teller i Den ortodokse kirke er den hellige person, og alle kan bli hellige, menn så vel som kvinner.
– Du har ikke opplevd kvinnens posisjon som noe mindreverdig?
– Jeg vil si snarere tvert imot. Jeg tenker på Den ortodokse kirke som en av disse svære barokkoperaene med masse effekter, med hele maskineriet styrt av en gammel kjerring nede i kjelleren. Det er den kjerringa som teller. Hun representerer på mange måter flertallet. Så jeg har aldri følt meg diskriminert. Jeg har ikke vært medlem av menighetsrådet en gang. Det kan man være som kvinne. Jeg har kun ønsket å bidra med det jeg kunne, og det var sangen, hovedsakelig. I tillegg har jeg forsket litt på ting som har med ortodoksien å gjøre.
Intriger
I Roma går Sande nå i den greske kirken. I begynnelsen tilhørte hun den russiske, og var aktivt med og sang i koret. Hun ble godt kjent med menigheten, og også innlemmet i deres intriger. Den russiske menigheten skiftet jurisdiksjon minst to ganger, det vil si hvilken del av den ortodokse kirken den er tilknyttet. I den greske kirken synger hun ikke og vet mindre om hva som rører seg.
– Min nygresk er ikke så god at jeg kan følge med i hva de måtte ha av intriger. Jeg føler meg nokså på sidelinjen, og synes det er litt behagelig etter såpass mange år hvor jeg har vært involvert.
Sande mener at nasjonalismen er Den ortodokse kirkes akilleshæl.
– Folk tar med seg ting fra sine hjemland som de mener er typisk ortodokse, men som egentlig bare er lokale varianter. Disse spenningene er overalt.
I tillegg har politikk og erobringer preget historien om kirken, og gjør det fortsatt, for eksempel i Ukraina. Sande forteller om en italiener hun møtte nylig som var kritisk til pavemakten i Den katolske kirke og vurderte å bli ortodoks. Han snakket med representanter for ulike ortodokse kirker.
– Det endte med at han kom tilbake og sa at han klarte ikke Den ortodokse kirkes anarkistiske karakter. Så han fortsatte da som katolikk.
---
4 raske
- Gud er: Den hellige treenighet
- Jeg kan ikke leve uten: Den ortodokse tro
- På min gravstein skal det stå: Navn og dato, det får holde.
- Boken alle må lese: Det måtte være ABC-en, så også analfabeter kunne lære å lese. I disse selfie-tider vil jeg anbefale et lite dikt av Emily Dickinson som heter I'm Nobody.
---
Rytmen
Selv har hun aldri angret på at hun gikk inn i Den ortodokse kirke. I praksis handler troen om å gå til gudstjeneste hver søndag så sant hun kan, og om faste. Fasteperiodene med vegansk kost utgjør tre måneder av året. I tillegg faster hun døgnet før nattverden.
– I disse tider med mye tale om lavt fotavtrykk, er vi paradoksalt nok veldig moderne, sier Sande.
Hun synes mange er så opptatt av mat og trening at sport- og fitness er blitt «vår nye religion».
– Og der er det ikke nåde, altså. Du kan prøve å kaste religionens regler fra deg, men de kommer bare tilbake til deg bakveien.
Sande mener fasten er langt fra like streng. Den gir tilgivelse, og har en start og slutt. Å skrifte er også en del av forberedelsen til gudstjeneste. Hun synes det er verdifullt, men det kommer an på presten hvor gode råd du får. Som ortodoks vil hun kalle seg praktiserende kristen, ikke personlig kristen.
– Noen vil si at du blir som en automat. Etter min mening er det en styrke, fordi det er perioder der du ikke er så religiøs. Men da har du denne rytmen du følger. I protestantismen handler det så mye om hva du føler. I Den ortodokse kirke er det ikke så viktig hva du føler, men hva du gjør.
En strømning som ble viktig i Den ortodokse kirke i senantikken, var hesykasmen. Den la vekt på mystikk, og at det krever bønn og kontemplasjon å nærme seg kjennskap til Gud. Én periode ble den stemplet som kjetteri. Senere ble motstanderne regnet som kjettere. Sande mener at hesykasmen fordrer et liv i kloster. Selv er hun er mer opptatt av hvordan alminnelige mennesker kan forholde seg til læren om guddommeliggjørelse.
– Vi er vesensforskjellige fra Gud. Men vi kan nærme oss Gud, og der er det mange forskjellige stadier. Det virkelig store oppnår en simpelthen i et liv i forsakelse. I den vanlige verden er det så mye som distraherer, så hvis du ikke er et eksepsjonelt menneske, når du ikke de store høyder.
Sande regner seg som en gjennomsnittlig, praktiserende ortodoks.
– Jeg forsøker å gjøre litt, men askese er ikke noe for meg. Jeg liker å ha en videre horisont, rett og slett.
Inn fra siden
Mens Den katolske kirke har lagt stor vekt på moralregler, finner Sande en frihet i Den ortodokse kirke. Hun tror det handler om innflytelsen fra den klassiske kulturen som preget Bysants, det østlige romerriket. Selv om kirkefedre tordnet mot skjønnhet og sensualitet, mener hun den klassiske kulturen ga folk rom til å utfolde seg.
– Man kunne tillate seg å skrive kjærlighetsromaner og erotiske dikt, bare man forholdt seg til de klassiske modellene. Geistligheten kunne ikke si noe, fordi de gikk i samme klassiske skole og hadde samme plattform.
Kanskje ville hennes far, Jakob Sande, hatt det lettere i Den ortodokse kirke. Han fikk krass kritikk fra deler av kristenfolket i Norge. En skrev at det gjorde vondt i en kristensjel å lese diktene hans. Jakob Sande var medlem av Den norske kirke hele livet, men ikke særlig glad i vekkelseskristendom.
Diktet Hymne, «Du som låg i natti seine», har blitt brukt stadig mer i norske kristne sammenhenger. Det tror Sande ville gledet hennes far. Hun mener at faren hadde en religiøs åre. Mange av diktene spiller på bibelske motiver. Selv synes hun diktet «Då Gud heldt fest i Fjaler» viser noe av dobbelheten som lå i diktene hans. Faren beskrev lengselen til «hjemlandet» i vest, men ble boende østpå.
– Hans landskap i Fjaler falt på en måte sammen med det bibelske. Du ser apokalypsen, men altså på Vestlandet. Det ble en slags dobbelteksponering, sier datteren.
Selv spør hun om det er mulig å velge å tro. For henne ligger nåden i at hun plutselig begynte å tro.
– Jeg må sitere en italiensk skuespiller som sa at troen kom helt stille inn fra siden. Plutselig var den en plattform under ham hvor han stod resten av livet. Det var sånn med meg også.
