Skipper Ådnøy

Hun var 27 år og hadde bare et årsvikariat i Kristiansund bak seg, da det viste seg at hun var den eneste som hadde søkt om å bli sokneprest i Edøy ute på Smøla på Nordmøre. Kirkegjengerne der var «Søskenringen», bedehusfolk fra flere bygder. På søndagen gikk de i kirka. En kvinne som prest? Det ville de ikke ha, og menighetsrådene startet underskriftskampanje. Men ansettelsesmyndigheten lå et annet sted. Ådnøy ble ansatt, tok med mannen og to barn og flyttet ut i havgapet.

– Det må ha vært ganske ubehagelig?

– Jeg tenker ikke det.

Hun forteller om sin svigerfar som var domprost og ikke likte at kvinner var i prestetjeneste. Aller mest tenker hun på sin farfar som også var prest, og vinglet fram og tilbake i spørsmålet.

– Det hadde jo vært kjekt om han alltid heiet på meg, men samtidig viste det meg at de som er imot, er også gode mennesker. Det er greit å vite.

– Du tar det ikke personlig?

– Nei, de om det.

Folk flest

Inne i andre etasje i Statens hus i Stavanger henger reisebispekåpa i et tøynett utenpå en skapdør. Intervjuet blir avbrutt av spørsmål om bordplassering. Det er fredag 8. mars, og bare en ukes tid før Ådnøy skulle innvies som biskop i Stavanger. Dagen startet med 8. marsfrokost hos Stavanger næringsforening og Stavanger kommune. Senere blir det 8. marsgudstjeneste, men Ådnøy skal «bare preke».

– Jeg har aldri kommet dit selv at jeg har engasjert meg i å lage program. Men det er klart at kvinnekamp henger sammen med min tro, på ett eller annet vis.

Hun snakker lavt og rolig. Om seg selv har hun sagt at hun er sjenert. Men den som skulle tro at hun viker og ikke vet hva hun vil, tar grundig feil. Bak det milde uttrykket vaker en vilje av stål. Hun kan stå som en påle.

Noen har løftet henne fram som en god brobygger i et bispedømme som er splittet. Men vil det vise seg å stemme? Og i så fall broer til hvem?

– Jeg er litt redd for at det store skipet Den norske kirke skal bli så lite at det ikke lenger fungerer for de som ikke bruker den så ofte, og at det som har med tro å gjøre skal gå ut av bevisstheten hos folk flest. Men vi må nok regne med avskallinger, både av teologiske grunner og hva som er trender i tiden, sier Ådnøy.

Gå på vannet

Forrige gang Stavanger trengte ny biskop, sa hun nei. Da hun sist sommer fikk spørsmålet på nytt, tok hun en grundig runde med seg selv, og med Gud. Ådnøy fikk en slags anelse: Nå kan jeg faktisk bli biskop. Hun syntes hun fikk en dytt da hun leste om disippelen Peter som gikk på vannet.

Da januar kom og den endelige avgjørelsen nærmet seg, var sommertankene blitt fjerne. Karmøy-prosten Helge S. Gaard hadde fått klart størst oppslutning i avstemningsrunden. Han er kjent som en folkelig type, glad i idrett og misjon, og regnet som konservativ teologisk. Også blant biskopene fikk Gaard flest stemmer denne gangen, etter at han lå best an, men ble vraket på målstreken ved forrige bispeskifte. I slutten av januar skulle Kirkerådet møtes for å konkludere.

Jeg sa at nå må jeg sette meg. Jeg forstod det ikke helt.

Ådnøy var like før på reise i Egypt sammen med resten av bispekollegiet, og så ikke for seg at hun ville være der på neste bispemøte.

Så kom torsdag 24. januar. Ådnøy hadde bestemt seg for å møte opp på pressekonferanse dagen etter og ønske Gaard velkommen som ny biskop. Men hun var litt urolig. Ute ble det mørkt. Ådnøy måtte ut og gå. Hun fikk med seg mannen. De gikk rundt Mosvatnet og over Våland nær blokka der de bor. Så gikk de inn igjen. Sent på kvelden ringte telefonen. Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum hadde en beskjed å gi.

– Jeg sa at nå må jeg sette meg. Jeg forstod det ikke helt. De må ha slitt seg fram til avgjørelsen. Det var jo nesten fifty-fifty i stemmetall.

Åtte av fjorten kirkerådsmedlemmer valgte Ådnøy.

– Jeg måtte puste, og så tenkte jeg at da blir morgendagen annerledes enn jeg har tenkt.

– Ble du glad?

– Det har tatt tid å kjenne gleden.

– Det at så mange ønsket Gaard, hvor mye får det å si for din start?

– Jeg må bare stå i det. Jeg gjør meg jo noen tanker om hvorfor det er sånn. Han er dyktig og veldig annerledes enn meg, både teologisk og som person. Han er mye mer ekstrovert enn meg, og det er en styrke. Det er ikke sånn at jeg plager meg selv med hvorfor de ikke vil ha meg.

– Er valget av deg et slags retningsvalg for Stavanger bispedømme?

– Jeg tror den skuta er gyselig tung i siget, så jeg vet ikke om det blir noen retningsendring. Men jeg står for det jeg står for, og så vil tiden vise.

---

Anne Lise Ådnøy

• 61 år, gift, fem barn og fem barnebarn.
• Utdannet cand.theol. fra Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.
• Har vært vikar i Kirkelandet og Frei, sokneprest i Edøy, ungdomsprest/kapellan i Hundvåg i Stavanger, sokneprest i St. Petri i Stavanger, domprost i Stavanger og konstituert biskop i Ivar Brauts fravær.
• Ble søndag innviet til biskop i Stavanger.

---

Abrahams barn

Hun er født i Haugesund og vokste opp i Stavanger, først i bydelen Hillevåg og så Hinna like ved. Foreldrene møttes på lærerskolen i Kristiansand. Faren kunne spøke og være grovkornet. Moren var mild, men hadde autoritet og regien hjemme, og ledet også menighetsrådet. Faren drev ungdomsklubb i menigheten og var aktiv i politikk. Eldstedatteren Anne Lise fikk det ikke alltid som hun ville, og fabulerte da om at hun var adoptert. De virkelige foreldrene var «mye kjekkere».

På søndagsskolen fikk hun sitt første nytestamente som 12-åring. Det skjedde etter vellykkede forhandlinger med den tre år yngre søsteren. For hvert oppmøte fikk de en stjerne. Hadde de ti stjerner, fikk de et billedkort. Den som hadde ti billedkort, fikk et nytestamente. Ådnøy fikk søsteren til å gi henne sine billedkort i bytte mot noen mynter. Dermed fikk hun nytestamente, og begynte å lese forfra i Matteusevangeliet. Der kom hun raskt til Johannes døperens tale. Den gjorde et uutslettelig inntrykk.

– Det er sterk kost. Han refser folket, og det slo inn i meg at det er ikke nok å stole på at du har en kristen slekt. Han sier: «Tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far, for jeg sier dere: Gud kan oppreise Abrahams barn av disse steinene». Jeg måtte gjøre et valg selv. Det gjorde jeg rolig og uten dramatikk.

For henne ble dette et viktig tema.

– Ingen troende har større rett til arven enn andre. Vi må ikke risikere å komme dit at noen mennesker står over andre fordi de er mer åndelige. Jeg er på vakt mot rangeringer og hierarki.

---

4 raske

• Gud er: Over alt
• Jeg kan ikke leve uten: Folk som holder meg
• På min gravstein skal det stå: Alt av nåde
• Boken alle må lese: Markusevangeliet (og hvis det var for fromt: De fortapte spillemenn av William Heinesen)

---

Jeg snakket mye med Gud og spurte: Er det noen vits i å bruke sånne som meg i prestetjeneste?

Opprørsk og kjærlig

Da hun skulle studere teologi, falt valget på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun hadde fått med seg at Menighetsfakultetet åpnet for kvinner på den praktiske delen av presteutdannelsen, men ledelsen presiserte at den ikke tok stilling til om kvinner kunne være prester. Det syntes Ådnøy var så dobbelt at valget ble enkelt. Selv var hun aldri i tvil om at hun kunne bli prest. Hun hadde sett sin mor i rollen som formidler, og identifiserte seg mye med henne.

– Hvis du skal beskrive hvem Gud er, hva vil du trekke fram?

– Jeg har nok vent meg til å tenke på Jesus når jeg ber, en opprørsk, kjærlig, autoritær og mild Jesus.

– Er Gud også den som dømmer?

– Jeg har sagt noen ganger når vi kommer til de tekstene om dommen, at ingenting er mer nedslående for et menneske enn å bli dømt som «ikke tilregnelig». Vi har lyst til å være tilregnelige, og da må vi stå til ansvar.

– Noen synes at de såkalt mer liberale i kirken bare er opptatt av Gud som kjærlig?

– Slik at det blir en sånn kjærlighetsmonisme? Jeg vil jo heller ha det, men jeg tror vi hele veien skal jobbe med det. Det er ikke sånn at vi kan sette kryss over alt som er mørkt.

Livsløpsstandard

Teologisk beskriver Ådnøy seg selv som forankret i folkekirketeologi. Som prest på Smøla tenkte hun ofte at det var alle de som kom i begravelser gjennom året, som var menigheten. Men hun erkjenner at folkekirken står i en slags spagat.

– Vi lever i den pietistiske forståelsen av at de som har «bøyd seg», som det heter på bedehuset, er den egentlige menigheten. Jeg ser at vi som kirke trenger ildsjeler som vil bidra på fritiden i menighetsliv. Det er nydelig at mange gjør det. Men vi må aldri tro at det er dette som er hele kirka. Selv om kjernemenigheten smuldrer, vokser kretsen av mennesker som går sporadisk til gudstjeneste.

Hun har som bispekandidat sagt at hun er opptatt av kirkens historiske røtter.

– Det betyr ikke at vi aldri skal fornye oss, eksperimentere og tøye grenser, men gjennom trosopplæring må vi gi noe som de kan bruke når de er voksne, kanskje om 50 år? Jeg har lyst til at det skal være en livsløpsstandard på det vi gir voksne og barn.

Mystikeren Merton

I 1998 søkte Ådnøy om studiestipend for å lære mer om buddhisme. Til oppholdet på seks uker i Hong Kong ville hun også ha med seg bøker av den amerikanske munken og forfatteren Thomas Merton. På oppslagstavlen hadde hun et sitat signert ham fra en katolsk bønnebok: «Fri meg fra hovmodet, den tyngste av alle byrder».
Merton var også opptatt av religionsdialog og zenbuddhisme. En veileder anbefalte Ådnøy å studere Merton i stedet for buddhisme.

– Først satt jeg og leste masse bøker av Merton og nærmest gråt, fordi jeg kjente meg igjen i dette som handler om at vi må være til stede i livet her og nå. Det virkelige livet, tingene og hverdagen – alt dette er troen vår. Det er ikke i en annen sfære.

Ådnøy mener at særlig den akademiske tradisjonen har klipt av for mange tråder til det som har med spiritualitet å gjøre.

– Kanskje skjedde det ved at man fjernet seg fra arven fra bedehuset med inderlighet og pietisme. Jeg var helt i etterkant av 68-erne og den karismatiske vekkelsen den gangen. Vi må ta på alvor at Gud virker gjennom erfaringene våre. Vi kan ikke bare klippe det av.

Den umulige presten

Ådnøy var 12 da hun var på besøk hos en tante i Oslo som fortalte om en kollega. Han hadde feiret 25 års «bryllupsdag» med en mann han levde sammen med.

– Jeg lærte at dette er en form for samliv som finnes. Det har nok ligget der fra første gang jeg møtte det, sier hun.

Fire år etter at hun ble prest på Smøla syntes Ådnøy at uroen langt på vei hadde lagt seg. Men så gikk hun og to andre prester på Nordmøre ut med støtteerklæring til den homofile presten Jens T. Olsen. Avisen Tidens Krav meldte onsdag 10. desember 1989 at de tre prestene dagen før hadde vært til samtale hos biskop Ole Nordhaug for å forklare seg, etter at menigheter hadde sendt inn klager.

Så gikk Ådnøy ut i et halvt års fødselspermisjon, og tankene kom.

– Jeg snakket mye med Gud og spurte: Er det noen vits i å bruke sånne som meg i prestetjeneste? Har kirka det bedre uten? Jeg syntes det var krevende å være den umulige presten for de som endelig hadde begynt å omfavne henne. Jeg kom til at jeg skulle fortsette.

– Hva tenker du om de som har et annet syn?

– Hvis kirka hadde stått helhjertet bak en partnerskapslov, hadde det kanskje holdt. Jeg har ingen behov for at vi skal gå tilbake til en partnerskapslov nå.

– Men det kunne fungert?

– Kanskje. Alt dette som har med fruktbarhet, in vitro fertilisering og ukjent donor å gjøre, synes jeg er komplekse ting. Men jeg føler at vi som kirke nesten ikke kan snakke lenger. Jeg savner det rommet der vi kan dvele ved de komplekse sidene.

– Den norske kirke sier at den skal leve med to syn, men de fleste vil vel mene at noe er mer riktig enn noe annet?

– Det rette for meg er heller å åpne en dør for mye, enn å lukke en for mye. Den dagen jeg står hos Sankt Peter og banker på, tror jeg ikke spørsmålet blir: «Har du husket å stenge døren for de homofile?»

Lett bris

Foran innvielsen meldte Yr gråvær og laber bris, sju sekundmeter. Ådnøy har ikke fått bestemme alt, men ett av hennes valg er salmen «Lov Jesu namn og herredom» til utgang. Teksten er oversatt av Arne Garborg, og hun blir alltid rørt når hun synger den.

– Er du glad nå for å bli biskop?

– Ja, nå gleder jeg meg og kjenner at det er stort å være betrodd en sånn tillit og få hånden på hodet. Jeg kommer til å bli veldig rørt.

Samtidig kjenner hun at ansvaret er stort.

– Jeg har ingen overdrevne forventninger om at det skjer mye i løpet av de kanskje sju-åtte årene jeg får som biskop. Jeg vil bidra med det vettet jeg har fått og den erfaringen jeg har. Men det har skjedd endringer i kirka som jeg har satt pris på. Jeg vil være med videre og håper at vi fortsetter å holde dørene åpne for folk flest.