En forsvarstale

– Jeg kan oppleve gudsnærvær på mange måter. På hytta en morgenstund når jeg leser fra Bibelen. Da første barnebarnet mitt ble født. I møte med døden. Og jeg kan oppleve det i en samtale. Jeg opplever det ganske bra akkurat nuh.

Alf Petter Hagesæther tar en kort kunstpause. Uttalelsen føles merkelig intim, her vi sitter på pauserommet til en misjonsorganisasjon som egentlig ikke har noe med noen av oss å gjøre. Siden Hagesæther for øyeblikket er kontorløs og på vei fra et annet møte på huset, passa det greit å møtes her.

Rommet er stort og Hagesæther lavmælt, langt unna forestillingen du fort kan ha av folk som har tilbrakt store deler av yrkeskarrieren i Forsvaret.

– Jeg kan subjektivt synes at Gud har vært borte, men han er ikke det. Gud er alltid der. Det er en del av min tro på Gud. Eller, det er vel sånn Gud har overbevist meg om at det er.

Kristen plikt

Han er i sivil nå. Uniformen er erstatta med lyseblå skjorte og mønstrete ullsokker i skoa. Etter nesten 30 år i Forsvaret, først som feltprest, og de siste ti åra som sjef for Feltprestkorpset, er Alf Petter Hagesæther på vei over i ny jobb.

Fra 1. februar er han generalsekretær i Kristent interkulturelt arbeid, også bare kalt KIA. Det er en tverrkirkelig samarbeidsorganisasjon som jobber med å legge til rette for at innvandrere blir tatt godt imot i Norge, gjennom allmenne tilbud som språkopplæring og barnehager, men også kristen forkynnelse og arbeid for konvertitters rettigheter.

– Når mennesker som er på flukt banker på vår dør, så er det en kristen plikt å ta imot disse menneskene. Jeg ser på det som en diakonal oppgave, sier Hagesæther.

Han påpeker at det også er en gammel, norsk tradisjon at når en ferdamann kommer over fjellet og er sliten, så åpner folk døra og tilbyr varm mat, seng og hvile.

– Men hvor mange skal vi ta imot?

– Det savner jeg et ordentlig regnestykke på. Den nye regjeringa snakker om bærekraftig innvandring, men hvor mange er det, da? Det blir helt feil å si at vi skal ta imot færrest mulig, og det blir også feil å si at vi skal ta imot flest mulig, sier Hagesæther.

Han minner om at Norge gjennom historien har forholdt seg til resten av verden. At kristendommen kom utenfra, med innvandrerne.

– Her oppe på berget dyrka vi Tor og Odin. Det er innvandrere som har etablert kirka i Norge, sier Hagesæther.

– Nå er mange redde for at islam kommer utenfra og tar over.

– Islam har vært i landet lenge. Jeg forstår at møte med andre kulturer kan gjøre at du kommer i tvil, og at det skaper aggresjon og usikkerhet. Men den kristne troen er så sterk at den fint klarer et møte med andre religioner og andre trossamfunn.

Jeg ser hvor alvorlig imamen tar sin tro. Hvor kroppslig den er.

---

Alf Petter Bu Hagesæther

• 59 år.
• Påtroppende generalsekretær i Kristent interkulturelt arbeid (KIA)
• Tidligere feltprost/sjef for Feltprestkorpset
• Har også vært studieleder ved Forsvarets høyskole, stabsprest for Hæren, distriktskommandoprest for Nord-Norge og kapellan i Stokka menighet i Stavanger.
• Bor i Bærum.
• Gift, tre voksne barn, ett barnebarn.

---

Kroppslig

I 2014 fikk han en imam som kollega. Samarbeidet med feltimamen beskriver han som berikende. De har diskutert hvem Gud er, hva de tror på og Jesus sin rolle: profet eller Messias?

– For min del er det overhodet ikke truende å være sammen med en imam hver dag, og se hvordan han utøver sin tro. Men det forutsetter at jeg vet hva jeg tror på sjøl, sier Hagesæther.

– Jeg ser hvor seriøst og alvorlig imamen tar sin tro. Hvor kroppslig den er.

Han mener kristne har mye å lære av det.

– Vi gått bort ifra denne måten å utøve tro på. Og da blir troen noe intellektuelt og psykologisk - noe vi har inni oss. Når en muslim utøver sin tro, så ser du det. Dette vitnesbyrdet mister vi.

Presten og imamen har også diskutert om de ber til samme Gud eller ikke.

– Blir dere enige?

– Vi kom vel aldri så langt i våre samtaler at vi kunne konkludere entydig, sier Hagesæther.

Han forteller at muslimene blir forvirra av det kristne bildet om en treenig Gud.

– Imamen sier til meg at «det med treenigheten, det forstår jeg ikke». Og så ser han på meg og sier: «Men det forstår ikke du heller». Nei, det har du helt rett i, svarer jeg, det er et mysterium.

Hagesæther ler.

En krig er alltid en synd, både mot Gud og mot menneskene.

—   Alf Petter Hagesæther

Et kall

Alf Petter Hagesæther beskriver barndomshjemmet som «nokså sekulært», selv om han ble døpt som barn, og gikk på både søndagskole, speider og bedehus i oppveksten.

– Den gangen gikk vi på fotballtrening, friidrett og bedehuset om hverandre. Det var sånn det var, i ei bygd på Sørvestlandet. Jeg kjenner meg hjemme på bedehuset, men jeg kjenner meg veldig godt hjemme på dansegulvet også, sier Hagesæther.

Han snakker om «kjerka», med en litt ubestemmelig rogalandsdialekt, som nok er et resultat av at faren var snekker, og familien flytta dit han fikk jobb.
Da han nylig var en av kandidatene til å bli ny biskop i Stavanger, beskrev han seg sjøl som «allround rogalending»: Født i Haugesund, gikk barneskolen på Karmøy, ungdomsskolen i Sokndal sør i Rogaland og gymnas i Egersund.

– Har du vært kristen hele livet?

– Det er et teologisk vanskelig spørsmål. Jeg vil betegne meg som et kristent menneske fra barndommen av, men i ungdommen ble jeg som de fleste usikker på hvem jeg var og hva jeg trodde på.

Det var aldri noen selvfølge at Hagesæther skulle bli prest. Etter gymnaset flytta han til Bergen for å studere filosofi og språk. I forbindelse med undervisninga i gresk måtte han innom noen tekster fra Det nye testamentet. Og her kom vendepunktet.

En av tekstene handla om kvinnen ved brønnen, hun som ber Jesus om å få drikke av livets vann. Kvinnen sier at hun vet at Messias skal komme, og Jesus svarer:
«Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

– Da jeg leste det, måtte jeg bare stoppe opp og si: Jaha?

Hagesæther kremter lett.

– Er det slik å forstå at Jesus taler med meg – nå?

Den unge studenten klarte ikke å gå forbi. Han følte han måtte ta stilling.

– Var det et kall?

– Ja, det var slik jeg opplevde det. Det var et kall til å bli kristen og til å forkynne om Jesus til andre.

Hagesæther måtte gå til veiledning for å forstå hva det ville bety i praksis. Men konklusjonen ble at han måtte bli prest.

– Jeg kom fram til at det Bibelen forteller om Jesus er sant. Jeg tror på det. Og det er så viktig at jeg vil fortelle det til andre.

4 raske

Gud er: 


Rettferdig, nådig 
og barmhjertig.

På min gravstein 
skal det stå: 


Snart kommer det annet morgengry.

Jeg klarer meg ikke uten: 

Morgenkaffe.

Boka alle må lese: 


Norske folkeeventyr 
av Asbjørnsen og Moe.

Tett på

Filosofistudiene ble til teologi på Menighetsfakultetet. Han gjennomførte verneplikten som feltprest etter studiene. Et år i Forsvaret ble til to, og deretter fikk han jobb som feltprest på infanteribataljonen på Skjold i Troms. Der ble han i fem år. Nærkontakten han fikk med de unge soldatene, beskriver han som noe helt unikt.

– Unge menn er ikke akkurat de som springer dørene ned i kirker og bedehus, men der var de, sier Hagesæther.

– Det gikk an å ha gode, fine samtaler. Soldatene vet at det går an å snakke med feltpresten, om ting som er vanskelig. Det er sted du kan gå og snakke uten at det blir ført logg eller journal.

Han inviterte til feltgudstjeneste, og soldatene kom – helt frivillig. De lagde snøalter og prekestol, kappa ned ei bjørk og lagde et kors. Og under gudstjenesten fylte de hele bakken, og sang med på salmene.

Forsvaret har lang tradisjon for å gi rom for den kristne kulturarven.

– Vi stopper hele Nato-øvelsen to timer på søndag for å holde gudstjeneste. Det er ganske sterkt. Utlendingene skjønner ikke hva vi holder på med.

Alternativet er verre

Under borgerkrigen i Jugoslavia på 90-tallet var han utstasjonert fire måneder som feltprest ved det norske feltsykehuset i Tuzla i Bosnia-Hercegovina. Det var hardt å se hvordan krigen herja med lokalbefolkningen, hvordan det gikk utover familier og barn, og hvor skadde mange var. Men Hagesæther syns også det var fint å se hvor god kontakt de norske styrkene hadde med lokalbefolkningen.

– Det var kjekt å se at de norske soldatene er veldig positive til å hjelpe, også utover det å være soldat.

– Hvordan går dette med krig og kristendom i hop?

– Det henger ikke i hop i det hele tatt. Krig er i utgangspunktet alltid galt. En krig er alltid en synd, både mot Gud og mot menneskene, sier Hagesæther.

Ja, det kommer et «men». Og to bibelfortellinger. For Hagesæther understreker at luthersk teologi har vært prega av tanken om rettferdig krigføring. Det innebærer at en forsvarskrig kan være nødvendig, hvis alternativet er mye verre. Et eksempel er 2. verdenskrig, da Nazi-Tyskland utrydda mer enn seks millioner jøder. Det viste oss at krig noen ganger kan være det minste av to onder, og at det er viktig at et land har et forsvar.

– Forsvaret bør være såpass kraftig at det aldri blir brukt, det bør være såpass avskrekkende for motstanderne og fienden at det aldri blir utfordra, sier Hagesæther.

Han trekker også fram fortellinga om Jesus som møter en romersk offiser i Kapernaum. Soldaten ber Jesus om å helbrede tjenestegutten sin. «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sier Jesus til disiplene etter møtet. Og fortellinga om døperen Johannes, som har etisk veiledning med soldater, og formaner dem til å ikke misbruke makta si til å presse noen for mer penger.

– Ikke på ett punkt ber verken Jesus eller døperen Johannes disse om å slutte å være soldater. De anerkjenner det som noe man kan være, sier Hagesæther.

Også Hagesæther har hatt etisk veiledning med soldater. Da snakker han gjerne om bruk av vold.

– Vi må passe på at vi ikke utøver for mye vold når vi utøver soldatyrket. Det resulterer i overgrep og maktmisbruk. Men vi må heller ikke utøve for lite vold. For da blir fienden oppmuntra til å slå tilbake. Og da har vi det gående. Så du må treffe akkurat passe når det gjelder maktutøvelse.

Troens skygge

– Hva er det vanskeligste med å være kristen?

– At du aldri kan være helt sikker på at dette er sant. Og hvis det ikke er sant, er det helt forferdelig å tenke på. Da burde jeg og veldig mange andre ha innretta livene våre på en annen måte. Vi bruker da masse tid og ressurser på noe som ikke finnes. Hvorfor skal vi da døpe barn, feire nattverd eller holde gudstjenester? sier Hagesæther.

– Er det et problem?

– Hvis Gud ikke finnes, så vil jeg si at det er et stort problem. Hva er da meninga med alt? Hvor blir det da av rettferdigheten for de som aldri får oppleve den? Hvordan skal de som vi ikke klarer å nå i vår kamp mot fattigdom, sykdom og utestengelse, få del i håpet om at også de en dag skal kunne synge, danse og glede seg? Det syns jeg blir veldig vanskelig og trist å tenke på, sier Hagesæther.

– Og hvis det er slik, at Gud ikke finnes, så er kristendommen en stor, stor løgn. Håpet om rettferdighet for de fattige, fremmede og undertrykte, og at kjærligheten er sterkere enn døden, forsvinner uten Gud.

Hagesæther trøster seg med å lese i Det nye testamentet og se at disiplene tvilte og trodde om hverandre.

– Tvilen er troens skygge. Den følger meg hele tida. Det er en skjørhet i trosgrunnlaget. En sårbarhet. Det er ikke sånn at jeg går rundt og er skråsikker på hva Gud vil, og at han finnes.

Hagesæther mener det er Gud som bærer troen hans.

– Jeg tror ikke på Gud når jeg sover, men han tror på meg. Hvis han glipper taket, så tror jeg ikke lenger. Jeg tror faktisk at det er Gud som opprettholder troa hos meg.

– Hvorfor gjør han ikke det da hos alle mennesker?

– Ha'kje peiling.

Svaret kommer kjapt. Det tar ikke mer enn et halvt sekund før Hagesæther bryter ut i latter.

– Det må du spørre ham om.