Har aldri tvilt

Snart ett år gamle Tore krabber rundt på kjøkkengulvet hjemme i leiligheten i Trondheim. Det er høst og året er 1944. Far er på arbeid, og ved kjøkkenbenken står mor og koker egg i en stor kasserolle. Eggene skal legges i lakserolje og konserveres for vinteren.
Da skjer det. Mor snubler i den lille guttungen på gulvet og flere liter kokende vann velter over den vesle barnekroppen.
– Det har nok gitt meg en fornemmelse av å leve på lånt tid, sier Frost og strekker frem hendene så betydelige arr kommer til syne oppover begge armene.
Skadene var omfattende. Frost mistet all huden på hodet, og ullgenseren han hadde på overkroppen forverret skadene og gjorde at armene ble særlig stygt forbrent.
Selv husker han lite av hendelsen, men mor husket det livet ut.
De femten neste årene tilbrakte Frost to måneder på Rikshospitalet og Radiumhospitalet hver eneste høst for behandling av brannskadene. Legene var redd det skulle gå kreft i sårene.
Når han tenker tilbake på barndommen sitter minnet om fuktige skjorteermer, gjennomtrukket av varmt, mørkerødt blod fra hans stadig oppsprukne sår, friskt i minnet.
– Ulykken gjorde at jeg fikk en veldig sterk barnetro som jeg har levd med helt frem til nå. Jeg har alltid følt meg ivaretatt, og har aldri tvilt på Guds nærvær. Min gamle lærer på universitetet mente at jeg ble filosof av den hendelsen, sier Frost.

Familiens sorte får

– Her bodde Arne Nordheim og der bodde Sverre Fehn. De var gode venner av meg så lenge de levde, sier Tore Frost (75) og peker mot to pittoreske trehus på hver sin side av en smal grusvei, ytterst i havgapet på øya Hvasser utenfor Tjøme.
– Ser du blodbøken rett der borte? Under den bor jeg. Jeg pleier å kalle det for «Norges flotteste blodbøk». Livet under et slikt tre gir svar på mange av livets store spørsmål. Det ble plantet i 1892 av Henrik Wergelands sønn, sier Frost og viser vei inn i hagen til et hvitt trehus med grønne karmer, omkranset av en frodig aspargesåker.
Ved siden av huset står det en stor, rød låve «med plass til alle barn og barnebarn», og i hagen gror frukttrærne i alle retninger. Filosofen setter seg godt til rette i skyggen under et morelltre.
– Min nåværende kone Eva Marie ønsket seg et hvitt hus ved havet. Jeg satte en passerspiss på Universitetet i Oslo der jeg underviste i filosofi og tegnet opp en radius på to timers reisevei. Da vi fikk tilbud om dette huset i Hvasser var vi ikke i tvil, sier Frost.
Selv om han har bosatt seg på en øy, er han ikke spesielt glad i havet. Han synes det er «salt, vått og klissete» og tilbringer helst sommerdagene inne på sitt kontor bak høye stabler av bøker. Varmen og den voldsomme mengden badegjester om sommeren er mer plagsom en kjærkommen. For ham er den flotteste tiden på vinteren, når de voldsomme høstbølgene fryser til is og står som katedraler utover i havet.
– Da er det godt å være her.
Frost vokste opp i Trondheim som eldst i en søskenflokk på fire. Mor var kunstner og far var murer. Foreldrene snakket sjeldent om tro eller Gud, og han følte seg lenge som «familiens sorte får».
Etter gymnaset følte han et stort behov for å komme seg vekk. Langt vekk. Han ville være fri – fra familien der han ikke følte seg hjemme og fra «dullingen» etter ulykken. Han måtte bare finne på en god nok grunn. Frost undersøkte hvilke fag på Universitetet i Oslo som ikke fantes i Trondheim. Det eneste faget var fransk. Så da ble det fransk, og senere litteraturvitenskap og filosofi.
Etter å ha drevet en korngård på Røyken i Buskerud i flere år og fått to barn med sin første kone, viste passeren på kartet vei til Hvassers sydspiss, der han og hans kone Eva Marie Motzfeldt har bodd mellom himmel og hav i 30 år.