Å sette gode spor

– Jeg elsker Gud, men jeg vet ikke hvorfor han lot dette skje.

Tirsdag 5. august 2014 holder Vian Dakhil innlegget som skal gjøre henne verdenskjent. Den da 43-årige politikeren står i parlamentet i Irak og holder en følelsesladd tale om marerittet som den islamistiske terrorgruppen i disse sommerdagene utsetter folket hennes, yazidiene, for.

«President, under slagordet 'Det finnes ingen annen gud enn Allah', har til nå 500 yazidiske gutter og menn blitt slaktet ned». Stemmen lyder desperat. De fæle faktaene kommer som nødrop. «President, kvinnene våre blir tatt til fange og solgt på slavemarkedet». Over netthinnen hennes ser hun som på en film inntrykkene av det hun har fått høre de siste dagene. Hun har fått oppringinger fra fortvilte yazidier. «Vi blir slaktet ned, nivellert. En hel religion blir vasket bort fra jordens overflate».

Ordstyreren ber henne holde seg til manuset hun har levert inn på forhånd. Dakhil snakker videre. «Brødre, et folkemord foregår nå mot yazidiene». Talen varer bare noen minutter. Parlamentarikere som støtter henne, reiser seg. Rundt henne står mange.

«Brødre, jeg ber dere, i menneskehetens navn: Redd oss!» Hun skal til å fortsette, men bryter i gråt. Beina svikter. Hun blir borte. De som står nærmest, prøver å reise henne opp igjen. Presidenten takker for innlegget og sesjonen fortsetter. De neste dagene går klippene verden rundt på YouTube og TV-kanaler.

Bare begynnelsen

Snart fire år senere er Dakhil på besøk i Oslo for å tale til Stortingets religionsfrihetsgruppe og møte regjeringen om yazidienes situasjon. Hun er inne i sin siste uke som parlamentsmedlem. 12. mai velger Irak nytt parlament. Etter to perioder stiller ikke Dakhil til gjenvalg. Hun vil heller frigjøre tid til det som har vært den viktigste oppgaven hennes i flere år: Å være yazidienes stemme ut til verden, og å prøve å redde ut yazidiene som holdes som fanger og slaver av IS.

I en av pausene i programmet sitter Dakhil inne på kontoret til Stortingets femte visepresident, Abid Raja (V). Han leder religionsfrihetsgruppen og er på vei for å hente kaffe til sine gjester.

– Jeg er veldig stolt av at jeg er yazidi. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er veldig glad for at jeg er det, sier Dakhil.

Hun beskriver yazidienes tro som fredelig. De har ikke problemer med noen. De legger vekt på mange av de samme prinsippene som flere religioner har om å være god mot andre mennesker. I likhet med jøder, kristne og muslimer tror yazidiene på én Gud som har skapt verden.

– Hva betyr det for deg å tro på Gud?

Hun tenker seg om, og sier noe på kurdisk til Revin Aswad, som er med som tolk og er leder for de norske yazidiene. Det lyser en varme og ro ut av Dakhils mørke, brune øyne.

– Det handler om min sjel. Gud har gitt mennesket sjel, og som menneske velger du selv hvordan du vil leve, om du vil være god eller ond. Men Gud har gitt deg sjelen for at du skal være god.

– Har du bedt til Gud midt i disse vanskelighetene?

– Hver dag.

– Hva tenker du om mennesker, Gud og livet når du ser det som har foregått?

– IS kom og drepte mennesker fra minoriteter i Irak, blant dem yazidier og kristne, fordi de er annerledes. Gud stanset det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg elsker Gud. Jeg tror han gir meg mange ting, gode ting. Jeg ber ham hver dag om å gi meg kraft og styrke.

– Er det vanskelig for deg at Allah eller Gud blir brukt som en forklaring på det IS gjør?

– Gud er Gud. Det er én Gud. Jeg tror ikke at Allah forteller IS at de skal gjøre det de har gjort mot yazidiene, nei.

– Handler det om religion?

– Dette handler om noen radikale mennesker, radikale partier og en mentalitet, en ideologi. Det er ikke religion.

– Er det verste over nå?

– Nei. Nei, nei, nei. Jeg tror dette bare er begynnelsen. Selv om IS er slått tilbake militært, handler det om ideologi, mentalitet og noe i hodene til disse menneskene.

Å se

Dagen etter vår første prat er Dakhil på plass i et av Stortingets møterom for å tale til religionsfrihetsgruppen. Abid Raja beklager at mange har måttet melde forfall. Vian Dakhil åpner med å takke for at gruppen vil møte henne.

– Noe av det verste med grusomhetene vi har sett, er følelsen vi til tider har hatt av at vi er alene. At ingen i verden ser oss. Herren vet om vår tragedie. I dag ser dere oss, sier hun.

Dahkil fortsetter med å fortelle om hva som skjedde i august 2014. IS gikk til målrettet angrep på yazidiene i Sinjar-området vest for byen Mosul i Irak. Menn ble drept. Kvinner ble tatt til fange, voldtatt og torturert. Barn ble drept eller kidnappet. På to dager ble 12.000 mennesker borte.

Senere døde nærmere 7.000 under flukten, av skader, utmattelse og mangel på mat og vann. Av rundt 500.000 irakiske yazidier bor nå rundt 400.000 i telt i flyktningleirer i Kurdistan. 6.900 kvinner og barn ble tatt til fange. Dakhil vet at mange blir solgt som slaver.

Noen har klart å komme seg fri. Men fortsatt er over 3.000 mennesker savnet. En gruppe på rundt 100 yazidi-gutter i alderen seks til ti år blir ifølge Dakhil holdt i spesielle skoler der IS hjernevasker guttene, får dem til å konvertere til islam og lærer dem opp til å bli en ny generasjon IS-terrorister.

Dakhil understreker at de som slipper fri, har mye å stri med fysisk og psykisk. Mange trenger psykoterapi for å takle det de har vært gjennom. Hvordan skal de komme tilbake til hverdagen, etter å ha blitt voldtatt utallige ganger, mishandlet og solgt? Noen har fått barn i fangenskapet. I flyktningleirene går mange glipp av skolegang og utdanning og mangler helsehjelp. Bare noen få familier har flyttet tilbake til de ødelagte landsbyene de kom fra.

– Jeg trenger hjelp fra dere til å oppfordre den norske regjeringen til å hjelpe disse flyktningene. Yazidienes tragedie er ikke over ennå. Vi trenger hjelp til å få satt fri de som er i fangenskap, og vi trenger å få anerkjent det som har skjedd som et folkemord.

---

Vian Dakhil Shekh Saeed

• Født i 1971, yazidi, opprinnelig fra Mosul i Irak. Bor med storfamilien i Erbil i Kurdistan i Nord-Irak. Har åtte søsken.
• Har vært medlem av nasjonalforsamlingen i Irak i åtte år. Har sett det som sin viktigste oppgave å tale den yazidiske minoritetens sak i parlamentet og ut til verden. Jobber for å få fri yezidier som er fanget av IS.
• Utdannet mikrobiolog med master i immunologi.
• Var i forrige uke i Norge for å møte Stortingets religionsfrihetsgruppe og representanter fra regjeringen om yazidienes situasjon.

---

Er nødt

Senere på dagen er Dakhil synlig trøtt etter tett program, men villig til å snakke litt til om sin tro og sin hjertesak.

– Etter enhver tragedie er det slik at folk etter noen måneder glemmer. Derfor er det viktig for meg med jevne mellomrom å gi påminnelser til verden om å huske menneskene som ble rammet. 3.120 mennesker er fortsatt i fangenskap.

Dakhil tar opp telefonen og viser bildet av en 14-årig jente.

– Vi reddet henne i går.

Dakhil har ikke lyst til å utdype hvordan. Etter de fæle augustdagene i 2014 har hun fått en jevn strøm av telefoner. De fleste yazidier kjenner telefonnummeret hennes.

– Hvis en mor kommer og spør deg om hjelp til å finne sine døtre som er kidnappet av IS. Du vet at de voldtar, torturerer og gjør alt mulig forferdelig med dem. Da tror jeg det ligger noe i mennesket som gjør at hvis du kan, hvis du har penger, så må du gjøre ditt for å hjelpe. Jeg gjør det. Jeg kan ikke si nei, for da tenker jeg på min søster og min datter.

Hun har selv ingen barn, men kaller døtrene til sin søster for «mine døtre».

Selv kommer Dakhil fra en velstående og godt utdannet familie. Faren er kirurg. Hun har fire søstre og to brødre som er leger. Én søster er farmasøyt, og en bror studerer jus i Cambridge. De er ingen typisk yazidi-familie.
– Yazidier er flinke mennesker, men de har ingen sjanse fordi nesten alle er fattige. De har ikke penger, de bor i landsbyer langt fra byer. Vi fikk en sjanse til å bo i Erbil og fortsette utdanningen vår, sier Dakhil.

Trenger hjelp

Som yazidi feirer hun nyttår og påske. I oktober har yazidiene en festival over flere dager. I desember er det tre dagers faste før den brytes med en fest, Id.

Den yazidiske troen har sine røtter i den nordlige delen av Mesopotamia, området mellom elvene Eufrat og Tigris, og har elementer fra zoroastrisme, jødedom, kristendom og sufi-orientert islam. De lærde strides om opprinnelsen til religionen. Én versjon går ut på at yazidiene hadde sin egen tro fra tiden før både kristendom og islam, men senere har blitt påvirket av disse religionene. En annen versjon går ut på de var en gruppe som på 1100-tallet brøt ut av en muslimsk sufi-orden, og etter hvert tok opp i seg påvirkning fra zoroastrianisme og kristendom. Yazidiene har ikke vært så aktive i å spre kunnskap om sin religion til andre.

Dakhil er selv døpt og har gått i barnehage i en kristen kirke. Som yazidi har hun ikke problemer med mennesker fra noen religion, og særlig ikke kristne.

– Hvordan ser du på Jesus?

– Min Jesus – jeg kan ikke forklare det. Det er noe stort for meg.

Yazidiene forholder seg ikke til Bibelen, men har egne hellige skrifter. Av IS har yazidiene blitt særlig brutalt behandlet. Mens kristne ble varslet 24 timer før IS angrep husene deres, ble yazidiene tatt uten forvarsel og gitt valget om å konvertere eller bli drept.

Dakhil mener IS dreper yazidier av to grunner.

– Den ene er at yazidiene ikke er muslimer og står for en annen ideologi. Det andre er at mange av folkene i IS er dårlige menn som gjør dette for å kunne voldta jenter og plyndre.

– Når du ser framover, hvordan er det mulig å reise seg igjen?

– Vi begynner fra innsiden og arbeider for fred og med å bygge opp igjen tillit. Vi trenger hjelp fra det internasjonale samfunnet for å legge press på den irakiske regjeringen, og vi trenger mer hjelp til menneskene som er rammet. Kanskje kan alt dette gi menneskene tillit til å leve sammen igjen.

Avtrykket

For Dakhil handler meningen med livet om at du som menneske kan sette et avtrykk.

– Min personlige mening med livet er at jeg kan gjøre noe for et annet menneske. Jeg kan gi kjærlighet, nåde, fred. Det er meningen med livet.

Dakhil har funnet sin måte å sette spor på. Hun underviste ved universitetet da studenter kom til henne for å få hjelp. Etter hvert ble hun spurt om å stille til valg for det kurdiske demokratiske partiet PDK. Nå har hun i åtte år vært eneste kvinne fra en minoritetsgruppe i parlamentet.

Selv om hun nå gir seg i parlamentet, kommer hun ikke til å stoppe.

– Nei. Dette gir meg glede.

Igjen tar hun fram telefonen og viser et bilde av seg selv sammen med en mor som fikk sine to sønner på åtte og ti år tilbake etter flere års fangenskap hos IS. På bildet strigråter Dakhil. Moren tørker tårene på kinnet hennes.

– Dette er et av mine favorittbilder. Jeg glemmer ikke det ansiktet hennes. Da visste jeg at jeg hadde gjort noe godt for henne.

Engasjementet har en pris. Hun har fått høre at IS har henne på toppen av sin liste over mennesker de vil ta.

– Det er ikke lett. Det er veldig vanskelig. Du mister ditt personlige liv, men jeg er glad, sier Dakhil.