Det som bærer

Han var rundt ti år og satt ute i sola på Vollen i Nittedal og skrev ukjente navn sirlig på konvolutter. Oppi puttet han nytestamenter på russisk, trykket på flortynt papir. Deltakerne på Frikirkens leir satt i ring mens de skrev. De hadde fått besøk av en mann fra organisasjonen Misjon bak Jernteppet. Han fortalte at nå var det større sjanse for at nytestamentene ville komme fram og ikke bli stoppet av myndighetene. På unge Syversen gjorde dette inntrykk.
Minnene kom tilbake da han som stortingsrepresentant møtte mennesker fra Egypt, India og Pakistan som lever utsatt fordi de er kristne. For ham har troen først og fremst vært en trygghet og et ankerfeste. Men disse menneskene gjennomgikk store lidelser, enten selv eller i familien.
– Jeg greier ikke å se hvordan de kan makte det livet de har, uten at det de tror på også oppleves å være en sannhet. Det gjør noe med meg. Jeg tenker: «Denne drivkraften du har, viser meg at dette ikke bare er ord på papir, det forandrer liv, det inspirerer liv».
For ham har troen vært en drivkraft for arbeidet i politikken, men han mener at det for noen strekker seg lenger og blir en livsstil.
– Det berømmer jeg dem for, og det smitter over.

Midt i dramatikken

Det er mandag ettermiddag tidligere denne uka i Oslo. Sola bryter gjennom, og gradestokken har bikket over på pluss. Været har vekslet mellom snøbyger og sol mens spekulasjonene har bølget fram og tilbake om hvorvidt KrF ville felle Listhaug og regjeringen eller ei. Disse ettermiddagstimene kjenner ingen seg sikre på hva utfallet blir.
Hans Olav Syversen kommer fra jobb i juridisk avdeling i Obos. Som vanlig er han korrekt velkledd, men også med litt særpreg og farger, i dag med et blått skjerf. I sitt politiske liv har han ofte stått midt i harde tak med regjeringen og andre partier. Han drar på det når han blir spurt om han er glad for at han ikke står midt oppi det hele.
– Sånn er politikken. Den er veldig dynamisk. Det er en overgang for meg å venne meg til at dagsordenen er mer klar enn da jeg var mest aktiv på Stortinget. Alt kunne bli snudd opp-ned på én dag når man hadde en eller annen sak som brant.

Ny hverdag

Det var i september slaget sto om en stortingsplass for KrF fra Oslo. Tre ganger hadde Syversen kommet inn på utjevningsmandat. Denne gangen røk han ut. Dagen før sa han til avisen Dagen at hvis det ikke gikk hans vei, fikk han si som Terje Vigen i Ibsens dikt: «Han sturet en dag eller to, så rystet han sorgen av».
– Hvordan har det vært i månedene etterpå?
– Det er et godt spørsmål, egentlig. Det er ikke noen tvil om at det er en overgang, for det vervet du har, slutter jo på dagen. Det er nesten så du lurer: Skal ikke noen ringe snart og spørre hva jeg mener?
Han ler.
– Jeg var veldig bevisst på at det kunne gå alle veier, det har tross alt vært utjevningsmandat på meg alle tre gangene. Det har kanskje vært litt sunt også at man har følt litt på den usikkerheten og forberedt seg på at dette kan være slutt, og du må tenke at livet er noe annet også.

Syversen blir beskrevet som en person som sjelden har kjempet hardt for posisjoner på vegne av seg selv. Likevel har han steget i gradene og hatt mange viktige roller, i Oslo bystyre, som politisk rådgiver og statssekretær i Bondeviks regjeringer, og som stortingsrepresentant fra 2005. Han var nevnt som en mulig partileder da Dagfinn Høybråten gikk av. Selv uttrykker han takknemlighet for tilliten partiet har gitt ham. Gjennom tolv år på Stortinget har den politiske karrieren pekt jevnt oppover til han ble først parlamentarisk leder og nå i siste periode leder for Stortingets finanskomité. Der var han i en sentral rolle hver gang støttepartiene Venstre og KrF skulle forhandle med regjeringen om statsbudsjettet.
Han blir sett på som rolig, og behagelig å samarbeide med. Men Syversen kan slå i bordet når det er nok.
– Jeg er ikke glad i konflikter. Men jeg har aldri følt at det har vært vanskelig å stå i en kamp på vegne av partiet når det har vært nødvendig. Det er stor forskjell på om du er i en konflikt på vegne av en sak, eller om det er mer personlige konflikter.
– Det er vanskelig å se for seg at du er helt ferdig med politikk?
– Jeg har aldri vært noen god planlegger, det må sies. Jeg har ikke planlagt bevisst at nå skal jeg det og det. Så jeg utelukker ikke noe, jeg, men akkurat nå er jeg fornøyd der jeg er.
– Er det litt deilig også, å slippe stå der inne i KrF-huset i dag?
– Ja, det synes jeg. Det har sine fordeler å være observatør, og da kanskje skrive noen velvalgte eller ikke så velvalgte ord på sosiale medier.

Syversen smiler. Søndag la han ut et innlegg på Facebook, som Aftenposten så snappet opp og laget sak på. I innlegget kommenterte han at KrF hadde krevd og fått unnskyldning fra regjeringen, og justisministeren, selv om den var noe haltende. Så skrev han: «Dersom KrF velger å stemme for mistillitsforslaget fra Rødt og det ender med at Erna går av, må det være fordi man nå ønsker et sideskifte i politikken. I tilfelle et historisk sideskifte». Han har sagt nei til alle forespørsler om å si noe mer.
– Det er de som sitter der nå som har ballen og skal vurdere situasjonen. Vi andre ser jo bare bruddstykker. Men jeg vil si at det er en krevende tid for KrF, når man mer og mer tydelig opplever at én gruppering vil samarbeide mot venstre og en annen mot høyre. Glansperioden med sentrumsalternativ er det ingen andre som bidrar til å gjøre så aktuell.
På 1970-tallet kunne KrF ha som slagord: «Samling om verdier.»
– Det samlet alle, og man visste omtrent hva det betydde. I dag er bildet mangefasettert, og at det spiller over på KrF, er helt åpenbart.
Syversen lener seg fram.
– Samtidig er jeg, om man tar menneskeverdspørsmål, grunnleggende overbevist om at KrF har en rolle som ingen andre kan fylle. For i de spørsmålene splittes de øvrige partiene. De bare leter etter et mulig kompromiss som man kan leve med internt. Nettopp der mener jeg at det trengs et parti som er mer prinsipielt og klarttenkende, og kan løfte debatter som i andre partier blir sett på som ganske brysomme.

---

Hans Olav Syversen

• 51 år, gift, har to barn på 18 og 15. Bor i Oslo.
• Har vært stortingsrepresentant for KrF i tolv år fram til i høst.
• Har vært parlamentarisk leder og ledet Stortingets finanskomité.
  Var politisk rådgiver og statssekretær i Bondeviks regjeringer. Har sittet i Oslo bystyre og vært kommunalråd.
• Utdannet jurist og jobber i juridisk avdeling i Obos.

---

Folkets framtid

Han ble født i 1966 og var tre år da familien slo seg ned på Grefsen i Oslo. De første årene av oppveksten hadde han i Indre Østfold, og var også mye på besøk der senere, på gården hos besteforeldrene. Hos dem kunne han sove med høner i senga, og lese KrFs partiavis Folkets Framtid og Vårt Land. Bestefaren var med på å starte KrFs lokallag i Østfold like etter krigen. Partiet sopte inn stemmer den gangen, og bestefaren ble ordfører.

Familien var med i Frikirken, og sønnen ble sendt på søndagsskole. Som tenåring ble han spurt om å være medleder i søndagsskolen i Østre Frikirke, og ble søndagsskolelærer i 15 år, med samtaler om tro og liv, og alltid konkurranser. Troen vevde seg inn i livet, og har alltid vært der.

Det samme kan man vel nesten si om politikken. Valgnatten 1977 var han 11 år, og spenningen var stor om det var Aps Odvar Nordli eller KrFs Lars Korvald som ville bli statsminister. Syversen var «sinna som en tyrk» da han måtte gå til sengs før resultatet var klart. På ungdomsskolen fikk han en samfunnsfaglærer som fyrte opp under interessen. Hun var klar på at hennes ståsted var SV, men elsket debatt. Syversen stortrivdes i timene, fikk brynt seg og videreutviklet sin politiske interesse.

Som 16-åring søkte han på utveksling til USA, og fikk en dag vite at han hadde fått skoleplass i Cooperstown i Nord-Dakota. Byen hadde han ikke hørt om, og fant den ikke i noe oppslagsverk, men fikk etter hvert vite at stedet lå halvannen times kjøring fra Fargo. En av skoleoppgavene han fikk der, var å lage en valgplakat foran presidentvalget i 1985 som den gangen stod mellom demokratenes Walter Mondale og republikanernes Ronald Reagan. Unge Syversen ble invitert til republikanernes delstatskonvent, der den formelle nominasjonen skulle foregå. Senere har han holdt kontakten med flere av amerikanere han ble kjent med.

– Det er vanskelig å si hva som setter spor, men jeg vokste veldig mye på det året fordi det var en del ting jeg bare måtte håndtere selv. Det har nok preget meg mer enn jeg har skjønt.

---

4 raske

• Gud er: God
• Jeg kan ikke leve uten: Sjokolade
• På min gravstein skal det stå: I hvert fall navnet mitt; resten får andre bestemme
• Boken alle må lese: Historieglad som jeg er, vil jeg varmt anbefale Ken Follets århundretrilogi: Kjempenes fall, Vinter over verden og På grensen til evigheten

---

Mening

Selv om han den siste perioden på Stortinget satt i finanskomiteen, er han glad for flere andre saker han fikk jobbe med.

– Jeg brukte en del tid ikke minst på trosfrihetsspørsmål, og det ga en annen dimensjon til arbeidet for meg i hvert fall.

I budsjettforhandlingene var han også med på å sørge for at kristne friskoler ikke gikk helt dukken.

– En kan smile av det, fordi saken kanskje ikke er omfattende nok for de store overskrifter. Men for disse skolene som ikke har lov til å drive med overskudd, svir det skikkelig å måtte ut med mange millioner i etterbetaling fordi skattemyndighetene plutselig endrer praksis. Akkurat det syntes jeg var veldig meningsfullt. Du visste at du jobbet med noe som betydde mye for dem det gjaldt.

– Du får mange lovord fra folk som kjenner deg fra politikken, men noen sier at det ikke er så lett å bli godt kjent med deg. Har du det nære nettverket utenfor politikken?

– Jeg har jo alltid hatt venner utenfor, og familiekjær er jeg også, så jeg har kanskje alltid hatt mer sosial omgang utenfor politikken. Det kan jo komme godt med når man brått må avslutte, og jeg tror det også er nyttig for å få noen meldinger om hvordan livet leves der ute. Samtidig har jeg også venner i politikken, som jeg møter i sosiale sammenhenger. Men jeg kan godt forstå at noen sier det.

Virkelig fri

– Hva betyr påska for deg?

– Ja, sier Syversen og blir stille en god stund.

Så forteller han at etter at besteforeldrene døde, fant familien i tingene etter dem en plakat av den svenske lekpredikanten Carl Olof Rosenius. Han var en inspirator både i Frikirken og flere lavkirkelige bevegelser i Norge. Syversen har fundert på hva summen av læren fra Rosenius var, og har kommet til at det er: «Kom som du er.» Da handler det ikke så mye om posisjoner, eller hvor rik eller fattig man er.

– Det tenker jeg har med påsken å gjøre, at Jesus sier: «Kom som du er, alt er gjort ferdig.»

Syversen tar fram telefonen.

– Det er to sanger jeg er glad i, skal vi sjå, sier han mens han blar.

– Det koret der, det er en av mine favoritter, sier han og viser fram sangen «Det enda som bär»:

Det enda jag vet det är att nåden räcker,
att Kristi blod min synd, min skuld betäcker.
Det enda jag har att lita till en gång
det är Guds nåd, Guds gränslösa nåd.

– Å høre det koret og synge det, gir meg mye. Og det synes jeg sier mye om påskebudskapet.

Men det er mer. Han leter han fram salmen «Ren og rettferdig» og delen der det står: Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri.

– Det er jo et resultat av påsken. Jeg har ikke så mye mer å tilføye på det, sier han.

– Hva tenker du om oppstandelsen?

– Jeg har valgt ikke å komplisere altfor mye. Men jeg husker at jeg som liten drev og funderte mye på det der med evig liv. Det var vanskelig å fatte. Men på en måte velger man. Jeg velger å tro.

Han synes også det er en vakker forbindelse mellom jul og påske.

– Da Josef og Maria kom til Betlehem, så var det ikke rom for dem i herberget. Et annet sted i Bibelen sier Jesus det motsatte: «For i mitt hus er det mange rom». Det har jeg tenkt på mange ganger: Den forbindelsen der kan ikke være tilfeldig. Det var ikke rom, men Jesus har gjort det mulig å kunne si at i min fars hus er det mange rom. Hans oppstandelse og soningen for våre synder er jo det som gjør at vi kan få det evige liv, sier Syversen.