Nonnen som ble mor

Tyskland 1952. En katolsk jente står utenfor en luthersk prestegård i Köln og tar imot en sjokoladeplate fra nabokonen. Sjokolade var dyrebar kost i etterkrigstiden, men det er Hildegard Kochs første skoledag og en stor anledning for hele nabolaget.

– Hva skal du bli når du blir stor da, Hildegard? spør nabokonen.

– Jeg skal bli nonne.

Foreldrene ser forskrekket på hverandre, og Hildegard skjønner med én gang at det skulle hun aldri ha sagt. Men nabokonen gir seg ikke.

– Nonne? Hva i all verden skal du gjøre som nonne?

– Jeg skal kjøpe meg en stor traktor med tilhenger, dra inn i bushen i Afrika og være mor for de stakkars barna der, svarer 6-åringen kontant.

Forankring

Søster Hildegard Koch ler godt når hun forteller historien nesten 66 år senere, men hun blir også rørt.

– Jeg kom meg aldri til Afrika, men jeg har både vært i en slags bush og vært mor for mange. Det var et lite barns visjon som jeg på en eller annen måte klarte å sette ut i live.

Den 72 år gamle opprinnelig tyske nonnen har bred bakgrunn som pedagog og lang erfaring som sjelesørger og foredragsholder i Oslo katolske bispedømme. I fjor feiret hun 50-årsjubileum som nonne.

Nå sitter hun ved enden av langbordet i den private dagligstuen på Lunden kloster. Bare et par kilometer fra Sinsenkrysset, midt i et boligfelt på Linderud. Innenfor murbygningen dufter det av eukalyptus og honning som nonnene bruker til å lage leppepomader og ansiktskremer. Veggene langs klostergangene prydes av ikoner i skarpe farger.

Utenfor de store vinduene ligger den ellers fargerike frukthagen bortgjemt i store snøfonner. Sola skinner skarpt gjennom rutene, og kaster lys på et furet, men mykt ansikt.

– Dere er her for å snakke om tro, ikke sant? Å tro er å forankre sitt hjerte i Gud. Tro er ikke en tanke jeg liker å holde fast ved, det er en livsvarig prosess som stadig utvikler seg.

Hun svarer like kontant på spørsmål i dag som for over 70 år siden. Når Vårt Land kommer for å snakke om tro, skal det snakkes om tro og ikke noe annet. Men det er vanskelig å la være å dele fra et langt liv i troens tjeneste. Søster Hildegards tro er, som hun sier, mer enn en tanke – den er selve livet hennes.

---

Søster Hildegard Koch

• 72 år.
• Fra Köln i Tyskland.
• Nonne i Lunden kloster.
• Trådte inn i dominikanerorden i 1967 i Tyskland, hvor hun i 23 år var leder av et bofellesskap i en barnelandsby utenfor Köln.
• Har bred bakgrunn som pedagog og lang erfaring som sjelesørger og foredragsholder.
• I 1990 kom hun til Norge og ble norsk statsborger.
• Sjelesørger og rådgiver innenfor Oslo katolske bispedømme og gjør tjeneste på Lunden kloster som gjestesøster og klosterets forvalter.

---

Jeg ville ha tro. Og kanskje er det nok, at vi ønsker å tro.

—   Søster Hildegard Koch

Dør hele tiden

Det var etter en dramatisk hjertestans og lang rehabilitering at hun havnet i Norge for snart 30 år siden. Hun opplevde hjertestansen og tiden etterpå som et kall i kallet, og selv om hun var sint på Gud stolte hun likevel på Ham.

– Hadde det ikke skjedd hadde jeg fortsatt i det samme arbeidet, og da hadde jeg ikke kommet til bunns i kallet mitt. Det sier jeg jo nå, i etterpåklokskap. Da jeg var oppe i det var det et helvete. Men jeg lærte at å tro ikke er noe jeg har i hodet. Alt jeg tenker og gjør skal være gjennomsyret av tillit til Gud.

Til daglig jobber Hildegard med å fremme åndelighet i fengselstjenesten gjennom foredrag for de ansatte og møter med de innsatte. Hun holder også jevnlige retreats og foredrag på klosteret, og har tatt imot hundrevis av mennesker i åndelig sjelesorg. Alt dette hun anser som kallet sitt.

– Jeg går ikke ut og prøver å frelse noen. Men i sjelesorg og familierådgiving, og i møte med fangene handler det om å fremelske det beste i dem. Det vi må lære på tvers av alle kristne trossamfunn er å snakke sant om troen. Det innebærer at vi alle går gjennom kriser og tvil. Det er en slags død.

Hun tror ikke at vi dør den dagen vi dør, men at vi ånder ut og gir livsånden tilbake til Gud. Det forklarer hvorfor hun ser alle mennesker som Guds barn.

– Hvis vi alle er skapt i Guds bilde, er vi alle Guds barn. Vi er alle frelst. Men jeg tror noe dør i oss i hele tiden. Og det beste som kan dø i oss er selvopptatthet og egoisme. Derfor er det et kriterium at troen vår er sann, at den frigjør oss til noe større. Noe vakrere. Hvis jeg velger det gode foran det onde, da velger jeg livet. Men det er ikke lett. Det er ikke alltid sort/hvitt, vi er mye mer kompliserte enn det.

Samme gud

Etter andre verdenskrig lå den tyske storbyen Köln i ruiner. Den velstående familien Koch hadde mistet alt de eide. Fabrikken og levebrødet var blitt bombet i fillebiter.

Hildegards far fikk heldigvis jobb som organist i en luthersk kirke. Presten lot hele den katolske familien på fem bo i prestegården. Hildegard vokser opp med å henge over galleriet i den lutherske kirken og se ned på altertavlen mens faren spiller orgel. Her var det trygt og godt å være, forteller hun.

Etter den lutherske gudstjenesten, går familien til den katolske kirken. Det var ikke like lett for et barn å forstå. De hadde jo allerede vært i kirken, hvorfor skulle de gå en gang til?

– Fordi nå skal vi i vår egen kirke, svarte faren.

Hildegard ga seg ikke.

– Men er det ikke samme gud da?

Kjøpmannsstudent

Hildegard har så vidt nådd skolealder mens hun sliter med å forstå kristendommens konfesjoner i Tyskland. På samme tid i Norge kommer dominikanerinner fra Lourdes i Frankrike, til Lunden for å grunnlegge et kloster. Lunden skal senere vise seg å bli Hildegards hjem, men på veien skal hun innom mange stoppesteder.

Hjemme snakket foreldrene aldri høyt om Gud.

– Men vi praktiserte, det var en selvfølge. Vi ba, vi ble velsignet, fikk kors og kyss på pannen, og vi leste historier – men ikke fra Bibelen. Jeg føler ikke at jeg er blitt påvirket til å tro, men foreldrene mine var forbilder for meg. Vi barna fikk aldri noen kommentarer om at det gjør man og det gjør man ikke. Det var lite strengt og veldig fritt.

Hildegards kall ble tidlig diskutert i familien. Faren var tydelig: Hans datter skulle ikke bli nonne. Hun skulle studere.

– Jeg innfant meg med det, og tok senere en utdanning som best kan oversettes som industrikjøpmann. På grunn av den utdanningen er jeg nå økonomiansvarlig i klosteret.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet, «og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham» (1 Joh. 4.16).
• Jeg klarer meg ikke uten: Fellesskapet med mine medsøstre.
• På min gravstein skal det stå: Jeg skal synge om Guds barmhjertighet i evighet.
• Boka alle bør lese: «Den bortkomne sønn vender hjem» av Henri J. M. Nouwen.

---

Mor Teresa

I dag er hun takknemlig for utdanningen, men på den tiden tok hun den kun for å tilpasse seg farens ønsker og ikke lage bråk.

Det er i denne perioden hun skal møte et menneske som senere viser seg å ha stor innvirkning på livet hennes. Navnet hennes er kjent over hele verden. Hildegard møter Mor Teresa for første gang i Freiburg, senere i Berlin.

– Jeg tenkte fortsatt på Afrika og da jeg møtte Mor Teresa tenkte jeg kanskje det var meningen at jeg skulle være med henne til Calcutta. Men da jeg fortalte henne om mitt opprinnelige kall var det ikke snakk om at jeg skulle være med henne.

Mor Teresa sier Hildegard må bygge noe selv, i Tyskland. Her er så mange fattige, mente hun. Men hun tenkte ikke på materiell fattigdom, hun tenkte på en moralsk, åndelig nød i Hildegards hjemby, Köln.

– Så i desember 1967, når jeg er blitt myndig, trer jeg inn i Dominikanerordenen.

Det skal bli 21-åringens viktigste og tøffeste avgjørelse noensinne. Hennes elskede far, som hun fortsatt ikke prater et vondt ord om, gir henne en helt utenkelig beskjed.

– Hvis du gjør dette, Hildegard – er du død for meg. Det sa han og det mente han. I løpet av de 24 årene jeg var nonne i Tyskland kom han aldri på besøk. Min mor fikk heller aldri besøke meg.

Tro og tvil

De sjøgrønne øynene blir blanke. Det er tungt for henne å prate om, kanskje aller mest fordi hun er redd for å fremstille faren som slem.

Etter at moren døde kom faren på besøk til Norge. Som hun selv observerer ofte i sjelesorgen viser det seg at også hennes egen far har slitt med skadelige gudsbilder.

– Han følte nok at Gud tok meg vekk fra han, og i forbindelse med det kom nok hans egne uarbeidede konflikter opp. Men jeg tvilte aldri på at pappa ville finne tilbake til meg. Det var en sterk tro i hjertet mitt.

For Hildegard henger tro og kall nært sammen, og hun føler at utfordringene hun har møtt har styrket både kallet og troen selv.

– I tenårene lot jeg meg fascinere av de franske eksistensialistene, og det var et tidspunkt der jeg holdt på å miste troen helt.

En ungdomsprest utfordrer Hildegard til å prate om tvilen, og i et øyeblikk av en samtale mellom dem oppdager han at hun fortsatt bærer rosenkrans. Han spør henne hva hun gjør med den hvis hun har sluttet å tro.

– Jeg holder i den og skriker til Gud at han må gi meg troen tilbake, fortalte jeg han – og det var helt sant. Da svarte han at hvis jeg noen gang hadde sendt en oppriktig bønn til himmelen, så var det den bønnen. At jeg tryglet Gud om å gi meg troen tilbake.

Etter den episoden opplevde hun aldri å være så nære å miste troen igjen, heller ikke rosenkransen som hun aldri drar noe sted uten.

– Jeg ville ha tro. Og kanskje er det nok, at vi ønsker å tro.

Moder Hildegard

Når Søster Hildegard ikke prater, høres kun den skarpe tikkingen fra et gammelt veggur – og stillheten. Men slik har ikke klosterlivet hennes alltid vært.

De 24 årene hun var nonne i Tyskland bodde hun i en barnelandsby utenfor Köln. Landsbyen ble grunnlagt i regi av Dominikanerordenen, og tanken var at foreldreløse barn skulle få en morsfigur de kunne forholde seg til. En av disse morsfigurene var hun som allerede seks år gammel hadde erklært at hun skulle være mor for barn i Afrika.

– Jeg husker da jeg først fikk beskjeden som 23-åring at jeg skulle få ti unge gutter å være mor for. De var hentet rett inn fra gata. Ingen utdanning, ingen oppdragelse. Jeg husker jeg ble kvalm og dårlig, det var nesten som å få svangerskapssymptomer, minnes Søster Hildegard.

Årene i barnelandsbyen utspiller seg på mange måter som en vanlig mors liv, hun er tilstede for barna døgnet rundt.

– Hvordan var dette livet knyttet til troen din?

– Når man går inn i klosteret blir man spurt om et livsmotto. Mitt er: «om Guds barmhjertighet vil jeg synge hele mitt liv». Det ville jeg valgt igjen. Troslivet mitt har et forbilde: Jesus Kristus. Jeg tror ikke bare på en gud eller et høyere vesen eller en kraft, jeg tror på Jesus Kristus som Guds sønn. Han vil jeg følge.

Livsstil

Det skal vanskelig gjøres for Søster Hildegard å glemme livsmottoet. Det er nemlig gravert inn i gullringen på venstre hånd. Den ringen som minner en på hvem hun har valgt å vie livet sitt til.

– Måtte du bli nonne for å leve ut kallet ditt?

– Dette kallet, ja. Det har å gjøre med en relasjon. Jeg kan ærlig si at jeg elsker Jesus. Det er ikke bare en idé. For meg er det flotteste livsprogram jeg kan tenke meg en levende relasjon med Jesus, slik jeg har nå.

Hun ser at stillheten kan oppleves som truende for noen, men ikke for henne. Den åpner for bønn og kontemplasjon, og fører til å hvile lydhør i Guds godhet og å gi seg hen i tjenesten, forklarer hun.

– For meg er å være nonne «a style of life». Noen velger å gifte seg og få barn, men ekteskap hadde vært for lett for meg, sier hun og ler, mens roser gløder i kinnene.

Nonnen legger ikke skjul på at det har vært friere, flere av dem også. Den ene benytter en hver anledning til å få et glimt av henne fortsatt, og kom til femtiårsjubileet hennes i klosteret i fjor.

– Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten barn, men jeg føler jo at barna i barnelandsbyen var mine. Jeg har fortsatt kontakt med flere av dem. En av døtrene mine er blitt kvinnelig prest. Hun var bekymret for hvordan jeg ville reagere, men mitt svar var «tjen Herren med glede». Jeg prekte under ordinasjonen hennes, forteller hun, tydelig stolt.

På pilegrimsreise

Søster Hildegard føler ikke at den katolske troen begrenser henne, men heller at den har gitt henne en større åpenhet. Døren er høyere og porten videre enn man skulle tro, ifølge henne.

Hun tror likevel ikke den vil bestå slik som i dag, og det er hun bare glad for.

– Jeg kan ikke sammenligne den katolske kirke i dag med den jeg vokste opp med som barn. Gjennom gudstjenestereformer, dialog med andre kristne kirker og pastoralkonstitusjonen har mye forandret seg. De som gjør det vanskelig er fundamentalistene, det gjelder alle trossamfunn.

Forandring eller ei, den seks år gamle skolejenta fikk rett. Det var nonne hun skulle bli, på tross av alt som stod i veien.

– Jeg kjenner inntil i dag ikke et eneste menneske som har vokst åndelig, faglig eller menneskelig uten store utfordringer. Vi er alle underveis på en pilegrimsvei – med bønn, bot og fornyelse.