Bikka over

– Jeg ligger i badekaret!

Vi står i enden av en blindgate på Blommenholm i Bærum. To skarpe øyne skimtes gjennom en smal, duggete rute. Iver Kleive er ikke blid.

– Jeg ligger i badekaret, sa jeg! Hva gjelder det?

– Eh ... et intervju?

– Å!

Han slår seg på panna. Rullgardina går ned igjen. Det blir stille. Fem minutter senere går døra opp.

Norges nasjonalorganist har blitt eldre, tynnere. Håret ligger vått og nystrøket over et spisst ansikt. Den lange fletta som lenge var varemerket hans, klippet han bort for noen år siden.

– Så hyggelig at vi fikk komme inn.

– Det er bare hyggelig det, altså, sier Kleive og stikker hendene i lommene mens Charlie hilser på nykommerne.

LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

Åpningssmell

Stua har panoramautsikt i hundreogåtti grader, men det er det svarte flygelet som krever oppmerksomheten. Oppå står det bilder av barna og små skåler med sjokolade og peanøtter. Over henger et mytisk maleri i en kraftig gullramme.

I går var det krabbefest med «Sondre og Knut og de». Bratland og Reiersrud, for de som ikke kjenner Kleives musikalske kolleger gjennom mange år. Med Knut Reiersrud skapte Kleive en helt ny sjanger der orgel og gitar sammen utforsker kirkemusikken, og som kanskje nådde sitt høydepunkt da de med et smell avsluttet åpningsseremonien til OL på Lillehammer med folketonesalmen «Overmåde full av nåde».

I løpet av karrieren har han bidratt på over 200 plateinnspillinger, alt fra Per Elvis Granberg and The New Jordal Swingers til Morten Harket.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Operert

Det er et halvt år siden Iver Kleive ble spurt om han ville bli intervjuet i Min Tro. «Vent litt», svarte han da. «Jeg må bli sterkere i troen først.»

En annen grunn til at det ikke ble noe av intervjuet på vårparten, er at Kleive ble operert for kreft i spiserøret. Det siste året har han lagt om livsstilen helt og gått ned 23 kilo. Han har sluttet å røyke og kuttet kraftig ned på snusen.

– Da jeg fikk høre om kreften, tenkte jeg bare at nå er det min tur. Jeg har skyld i det selv, med en usunn livsstil i alle år.

Jeg har veldig sans for alt det sterke som har kommet i forbindelse med at denne kameraten Jesus kom inn i verden.

Iver Kleive

Operasjonen var vellykket. Kleive var raskt ute på turné igjen – med slanger ut av magen og medisinsprøyter i kofferten. I sommer klarte han å spise igjen og sluttet med intravenøs mat.

– Har du blitt sterkere i troen?

– Nei, egentlig ikke. Jeg skjønner ikke hva det betyr engang!

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av islamister og høyrekstreme

Knakk plate

Iver Kleive vokste opp i Skien. Hans mor var bibliotekar, faren var organist i Skien kirke. Kleive tror han har arvet både arbeidsredskapet og holdningen til troen fra faren.

– Han var ikke en personlig, utleverende, troende kristen. Far snakket aldri om det, men hadde en dyp respekt for den åndelige dimensjonen i kirken som musikken representerer.

– Hvorfor har du samme yrke som din far?

– Han rådet meg bort. «Det er et ensomt yrke å være organist», sa han. Men jeg tilegnet meg de store verkene lett, og han satt ofte i kirkebenkene og hørte på når jeg øvde. En gang kom han med tårer i øynene, han hadde ikke trodd at jeg skulle greie å framføre det så godt. Så da fikk jeg en innbundet utgave av Bachs samlede i julegave.

Forholdet var ikke alltid like godt. Som 13-åring startet Kleive eget rockeband og begynte å høre på musikk som ikke falt i god jord hos organistfaren.

– Jeg husker godt da jeg satt og hørte på The Who, og han tok plata og knakk den over kneet. Men vi skjønte hverandre etter hvert.

Flygelet til Iver Kleive er blikkfanget i stua på Blommenholm. Nå har han kjøpt seg husorgel som skal installeres i samme rom.

Som 18-åring oppdaget Kleive den tyske komponisten Max Reger. Han ble grepet av hvordan Reger baserte musikken sin på den luthersk-evangeliske salmetradisjonen, og det var med på å skape et livslangt bånd til kirken for Kleive.

– Musikken må spilles på orgel, og orgelet står i kirken, så jeg var pent nødt til å komme meg dit for å øve. Og det gjorde jeg til gagns, sier han.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

Danseband

Kleive hadde farens nøkler, og satt i kirkerommet dag og natt, kun avbrutt av studentens togreiser inn til Musikkhøgskolen i Oslo for å vise hva han hadde lært og få nye oppgaver. Etter et kort innhopp i det profesjonelle dansebandet Finn Eriksens Orkester, dro han til München for å studere videre som organist.

De siste 40 årene har han hatt ulike organiststillinger i Den norske kirke. 30 av dem i Helgerud kirke, like i nærheten av der han bor. Han kunne uten tvil tjent like mye på å være frilanser. Hvorfor holder han på sin ansettelse i Den norske kirke?

– Det å stå opp en søndag og gå i kirken, den atmosfæren som er i rommet da, det gjør meg veldig godt. Jeg spør alltid på forhånd hva som er dagens prekentekst, og prøver å følge det opp med musikken. Det er en rolle jeg liker, sier han.

– Du forlenger prekenen med toner?

– Ja, noen sier det.

LES OGSÅ: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Engelen

Jacob Jervell sa en gang at Iver Kleive har Guds nåde i fingertuppene. Selv bruker han ikke slike ord, men tror han klarer å tilføre en åndelighet til musikken. Et eksempel er det sakrale forspillet han lagde til Bjørn Eidsvågs «Eg ser» i 1983.

Etter lanseringen gikk musikerne ut for å spise, og begynte å snakke om den nye låta. En av koristene mente at sangen hadde vært en fin kjærlighetssang om ikke Eidsvåg hadde begynt å trekke inn Gud på slutten. Kleive forsvarte teksten og mente at dette handlet om mye dypere og viktigere ting.

Koristen utbrøt forbauset: «Men Iver, jeg visste ikke at du var en sånn som trodde på dette her.» Da svarer Kleive: «Ja, men for faen, da har jeg vel bikka over, da!»

– I diskusjoner har jeg ofte forsvart kristendommen, veldig enkelt og naivt, selvfølgelig, men hadde det ikke vært for Jesus Kristus, hadde jeg ikke sittet her og spilt orgel. Jeg har veldig sans for alt det sterke som har kommet i forbindelse med at denne kameraten Jesus kom inn i verden.

– Hva har du sansen for?

– Alt han har satt i gang. Det er mye surr rundt, men hovedlinjene i det han har satt i gang er helt vilt. Enten var han en stor løgnhals, en skikkelig slubbert som manipulerte alle rundt seg, eller så var han det han sa han var.

– Hva tror du?

– Hehe, nei, jeg kan ikke begripe at han gadd å gå rundt og juge og bløffe i alle de årene. Men det høres jo helt vilt ut å gå på vannet og kaste ut garnet og alt det der. Å tro på alle disse tingene som blir sagt om denne personen, det har jeg, senest nå på søndag, stilt meg skeptisk til. Jeg kan til og med bli litt småforbannet.

– Hva skjedde på søndag?

– Det var utdeling av fireårsbok, og presten – som er veldig flink, altså – tok fram det bildet som mange har hatt over senga i barndommen: To barn som leier hverandre over en bro, det er en avgrunn under og over svever en engel som passer på dem. Og så sier hun at det ikke er noe farlig, for det er en engel som passer på barna. Men det stemmer ikke, vet du.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Godgjøre Gud

Sensommeren 1997 mistet Kleive sønnen Alexander. Han ble bare 22 år gammel.

– Den gode Gud i himmelen tok fra meg sønnen min. Og det enda jeg gjør alt jeg kan for å godgjøre ham.

– Du ser det sånn?

– Ja, det er kanskje veldig barnslig. Men han holdt på å ta datteren min også. Det var en gang jeg var i Moskva og spilte. Jeg fikk en telefon om morgenen om at hun hadde fått hjertestans mens hun sov. Heldigvis hadde hun ligget på samme rom som min kone, og hun ringte 113. Sykebilen kom og helikopteret kom og hun lå fire dager i koma. Ett år tok det før hun gikk igjen. Nå er hun helt frisk, heldigvis.

Kleive trekker fram igjen engelen fra barneprekenen han hørte i kirken nylig.

– Muligens passet denne engelen på at Dina ikke dro fra oss, da var den veldig snill mot oss. Og jeg har nettopp vært gjennom en stor kreftsykdom, og jeg vet at mange har bedt for meg. Det kan hende det har hjulpet, men hvorfor skal akkurat jeg få denne hjelpen, når man ser bilder fra Aleppo der barn ikke får hjelp i det hele tatt?

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Mens folk døde

I 2007 ga Kleive ut plata Requiem, en egenkomponert dødsmesse spilt inn i Slovenia med over 130 medvirkende.

Det hele startet dagen etter at Alexander ble funnet død. Uvitende ringte en fra Trondhjems Studentersangforening og lurte på om Kleive ville skrive et stykke for dem. Resultatet ble «Dies Irae» (Vredens Dag), bygget på de 16 versene som i Norsk Salmebok utgjør «Vreidedagen, han skal renna».

To år etter urfremføringen ble han utfordret til å lage en hel reqiuemmesse. Om morgenen den 11. september 2001 gjorde han seg klar til å komponere. Utover dagen la han arbeidet bort.

– Sønnen min var vekk og to fly kjører inn i tvillingtårnene. Det føltes som sosialpornografi å begynne å skrive et reqiuem mens folk døde. Men jeg skjønte etter hvert at selv om et requiem handler mye om kamp, har det også med trøst og håp å gjøre.

– Hva slag håp tenker du på?

– Et håp om at ting skal bli ålreit, liksom. Og hvis man kan treffe dem man har mistet i et senere liv, så kan man håpe på det.

– Gjør du det?

– Ja, tanken har jo slått meg. Om jeg tror på det... Man kan jo håpe. Det er noe som heter nåde, og den følelsen av at noen gir meg nåde, har jeg hatt av og til.

Han tenker seg litt om, så sier han:

– Jeg har også hatt en åndelig opplevelse som var ganske sterk.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Sluuuurp

Kleive forteller om en lørdags morgen for seks-sju år siden. Da han våknet, var hendene helt stive. Høyrehånda var verst. Om få timer skulle han spille i bryllup. Han kastet seg i bilen og kjørte til kirka for å prøve. Det gikk ikke.

Mens Kleive står under et tre og ringer til daglig leder for å si at han må få tak i en vikar, er det en nordlending i menigheten som går forbi på vei til et treff i kirka. Når han får høre at organisten ikke kan spille, spør han rett ut: «Iver, skal æ be for dæ?»

Kleive sier ja og nordlendingen tar tak i armen, ber en kort bønn og går videre. Like etter kommer en annen fra menigheten forbi. Kleive forklarer på nytt, og legger til at det er en som har bedt for hånda hans.

– Så sier hun så greit og likefram, som troende, superkristne mennesker gjør: «Det er fint, men det tar litt tid før det virker».

Lørdag og søndag må han melde avbud. Mandag morgen våkner Kleive av at noe skjer i armen hans.

– Det var som om jeg hadde hatt en gummihylse rundt armen, og så kjente jeg fysisk at den ble dratt sakte av. Jeg tuller ikke! Jeg hørte til og med lyden, et slags langsomt sluuuuuurp. Og så var hånda mi fin igjen. Siden har den vært fin.

Han slår ut med armene.

– Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Var det et resultat av bønnen til han kameraten? Aner ikke. Det var jo et bønnesvar, men samtidig ...

Han får et annet drag i ansiktet.

– Det som skjedde meg, har ikke skjedd omgivelsene mine. Da føles det egoistisk å si at han gjorde armen min frisk. Hvorfor skal akkurat jeg få denne hjelpa, når andre i familien min trengte det mye mer.

LES OGSÅ: Komiker Rune Andersen skulle ønske at faren hadde sagt «unnskyld»

Skidt!

I disse dager er det mange som har funnet fram plata «Hyrdenes tilbedelse». Den ble spilt inn i løpet av to netter i Kulturkirken Jakob i Oslo for 12 år siden, og ble en salgssuksess.

– Jeg satt og reflekterte og begynte å komme inn i en åndelig tilstand. Og så bare kom det.

Jeg skjønte etter hvert at selv om et requiem handler mye om kamp, har det også med trøst og håp å gjøre.

Iver Kleive

Han reiser seg og går de få skrittene bort til flygelet. Under hele intervjuet har han famlet litt etter ordene, men nå sitter han ved pianoet og snakker om hvordan tonene går i ulike retninger, og stemmen hans er fastere, lysere, tryggere. Han tuller med stakkato hurra-versjoner av julesanger. Det er her han hører hjemme.

– Mange som aldri er i kirka hører på «Hyrdenes tilbedelse» i jula. Tenker du at du formidler evangeliet gjennom musikken?

– Ja, det tror jeg faktisk. Jeg vet noen setter på den hver jul. Povl Dissing gjør det, og han er jo Antikrist... nei, uff, det er helt feil. Men han var ikke så opptatt av kirka før jeg og Knut begynte å arbeide med ham og tekstene til Brorson, Kingo, Ingmann og Grundtvig. Han ble grepet av salmetekstene, tekster som virkelig betyr noe: «Jeg er så glad jeg får synge disse tekstene. De er jo fantastiske! Alt annet er jo bare skidt!» sa han en gang under innspillingen av Som den gyldne sol.

Husorgel i stua

Kleive kikker på klokka på mobilen. Han begynner å få det travelt. Dattera skal kjøres et sted. Og det er ikke lenge til han blir pensjonist. Derfor har han kjøpt et husorgel som skal installeres i stua.

– Før spilte jeg alt mulig rart og var en studiomusiker som ville være med på mest mulig. Men de siste årene har jeg funnet mest næring i musikken som er skapt fordi Jesus en gang kom inn i verden. Nå skal jeg øve enda mer, og virkelig dykke inn i den store, åndelige musikken som har vært kjernen i livet mitt.

Kleive tror at han gjennom musikken klarer å trekke ut elementer fra det han kaller «den utenforliggende verden».

– Det er en åndelig verden som ikke er her, men som jeg føler er... oppover og litt bortover. Der finnes kraften som skal til for at vi her nede i verden skal ha det enda bedre.