Makta rår

Denne saken ble først publisert 22. oktober 2016. Tomm Kristiansen døde søndag 6. november 2022.

Tenk, nå er det folk som meg som har makta i kjerka.

Tomm Kristiansen smiler bredt et sted inni det hvite skjegget. Den dype, rolige stemmen med den beskjedne skarringa er med ett blitt lysere, raskere. Han understreker de viktigste ordene ved å banke fingeren i pulten.

– Det er veldig pussig å være en del av majoriteten. Og jeg forteller gode venner, som Bjørn Eidsvåg og andre: Slutt å klage! Nå er det vi som har makta!

Hør!

Hva mener han, egentlig? 66-åringen står ikke på maktlista som Vårt Land laget, og helt ­siden han skreik hele veien mot døpefonten i Trømborg kirke i Eidsberg har han vært i opposisjon til Den norske kirke. Som kirkejournalist i Dagen og ­Aftenposten har han stått på utsiden og kikket inn, forundret og irritert over seksualspørsmål og regelrytteri. Da han kom tilbake fra sin første ­periode som Afrika-korrespondent for NRK i 1994, sa han at han godt kunne melde seg ut av kirka, men han ville ikke gi biskopen den ære.

Men noe har skjedd. Nå holder han andakter på radio og blir heiet på av alle foruten Jens Brun-Pedersen. Til og med fra vaktmesteren i blokka han bor i på Enerhaugen, en mann som aldri er å finne i et kirkerom, utbrøt «dæven steike – for en andakt!»

– Er det kirka som har tatt igjen deg?

– Nei, det er majoriteten i kirka som endelig har fått ordna seg til å få den innflytelsen den fortjener.

– Du mener en minoritet har hatt makta lenge?

– Hør!

Han sukker.

– Nå skal du få 50 års kirkehistorie på to ­minutter!

To minutters foredrag

Kristiansen retter seg opp i stolen og går inn i radiomodus. Setningene strømmer som et ferdigskrevet korrespondentbrev fra Harare mens jeg sitter og dingler med beina på kontorets rokokko-sofa, som en gang var i bruk på Modum Bads Nervesanatorium. Som en gest til ­historieinteresserte, eller i alle fall de som er interesserte i hvordan kirkehistorien til Tomm Kristiansen høres ut, gjengis den her i en noe forkortet utgave:

Før var det slik at lekmannsorganisasjonene og pietistene drev kirkens arbeid. Kirken, på sin side, døpte, konfirmerte og begravde. Så våknet kirken og begynte å bygge ut arbeidet sitt. Pietistiske ­generalsekretærer rømte fra det synkende skip og søkt innflytelse i den offisielle kirke som de før bare var ytterst skeptiske til. Så fikk plutselig vanlige, troende mennesker i kirka en organisasjon i fanget som kom ut av intet, Åpen Folkekirke, og like plutselig fikk de flertall, et flertall som har vært der hele tiden, men som ikke har vært organisert slik Ole Hallesby organiserte lekmannsorganisasjonene.

Slik lyder Kristiansens ord.

– Sånn. To minutter, sier han og legger hendene i kors over brystkassa.

Jeg har fått tilbud om å bli prest

Tomm Kristiansen

Der det nye livet lever

– Du har sagt at «myten om den trangsynte kirke kan sendes på ­museum»?

– Den kan det bygges et ­museum over, og det er de allerede i gang med. Det er mange som samler gjenstander fra bedehusene nå for tiden. Det synes jeg er lurt, for bedehuset var et fint sted.

– Men du er ikke lei deg for at bedehusene havner på museum?

– Nei, vi kan ikke leve som vi gjorde for 50 år siden. Nå har vi menighetshus i kirkene, og det er der det åndelige livet lever.

Kristiansen vokste opp i ­Rykene, et lite industriarbeidersted mellom Arendal og Grimstad. Bygda hadde to offentlige hus: Bedehuset og Folkets Hus. Man visste hvor man hørte til.

Han husker faren, kretssekretæren i Indremisjonen, som en streng pietist som elsket klassisk musikk og fotball. Moren lærte ham å lese, bake og nyte livet. Alt som skjedde hjemme, forbandt gutten med å være kristen. Å lese dikt var kristent. Mozart var kristent. Himmelen var et sted med mye høytlesing, fotball og klassisk musikk.

Som predikantsønn var han et mildt mobbeoffer i bygda. Det hjalp heller ikke at foreldrene var innvandrere – altså østlendinger. Egentlig kom de fra Gjøvik.

– Det var en slags form for... ikke utfrysning, men utenforskap, sier han.

– Hvordan har det preget deg?

– Du får jo dårligere selvtillit når du blir satt til side. Det har jeg brukt en del år på å kurere. Å finne seg selv har tatt tid. Det skjedde ikke før i voksen alder.

[ «RBK-presten» kombinerer andakt og fotballdrakt ]

Menn som gråter

På bedehuset satt han i timevis og hørte på mandoliner, gitarer, glass, sag og kontrabasser. Tempoet var litt treigere enn Frelses-­armeen i bygda, men det svingte. Et av høydepunktene var vitnemøtene.

– Bedehuset var det eneste stedet jeg opplevde at menn delte sine innerste tanker, at menn kunne gråte. I frie vitnesbyrd fortalte de om sine åndelige opplevelser og ting fra hverdagen som var veldig personlige. Det var spennende for et barn å høre på, sier han.

Her fikk han også sitt første møte med Afrika – gjennom hjemvendte misjonærers fargerike fortellinger.

– Jeg lengtet etter to ting i livet. Det ene var å reise, reise, reise. Det andre var å skrive, skrive, skrive, sier han.

Ragg og jenter

Som 17-åring flyttet han til ­Bergen og begynte som journalist i Dagen. De ­første dagene fikk han i oppdrag å gå på brygga og sjekke prisene på blomster og fisk. Så ble han sendt til Studentersamfunnet for å referere foredrag han ikke skjønte bæret av.

– Det var fantastisk å bo for seg selv, ha en jobb og drive med ting som var spennende. Og så var jeg veldig usikker. Jeg hadde ikke så stor tro på meg selv, mye var ukjent og jeg visste ikke hva det skulle bli av meg.

På kveldstid surret han rundt i vestlandshovedstaden for å finne ut hvilket kristent ungdomsmiljø han hørte hjemme i. Han tok hele runden og startet med Betlehem, som tilhørte Det Vestlandske ­Indremisjonsforbundet.

– Der var det masse ungdommer med lusekofter og gamle raggebiler. Først var de fromme på møtet, så var det ut med jentene i baksetet etterpå. Det ble for dobbeltmoralsk for meg. Så jeg gikk videre til Misjonssambandet. Der var det bare lusekofte, så det ble litt for kjedelig. Videre gikk jeg til Misjonsforbundet, og der var alle de fineste jentene.

– Der ble du værende?

– Nei, de skulle jo be hele tiden! Det ble så åndelig at jeg orket ikke. Så havnet jeg der jeg egentlig visste jeg hørte hjemme, i Bergens Ynglingeforening, som var ungdomsarbeidet til KFUK-KFUM. Jeg var med og startet Norges første Ten Sing-kor, sier han.

Bønn på dass

Noen år senere begynte han på Rønningen folkehøgskole i Oslo. Der møtte han en lærer som stilte spørsmål ved alt Kristiansen tok for gitt i den kristne tro. Det ble et vendepunkt.

– Det å sette spørsmålstegn ved Den hellige skrift, det gjorde man ikke i de miljøene jeg vanket. For første gang fikk jeg høre at jeg ikke skulle tro alt jeg leste. Barnetroen forsvant, og ble erstattet med en reflektert tro som gjorde det enklere å puste og mer spennende å tro.

– Var det et alternativ å ikke tro?

– Nei. Og hvorfor ikke? Ikke av panikk eller angst. Mer en slags indre overbevisning, en indre trygghet på at jeg kjenner Gud, jeg kjenner Jesus, og han vil meg noe. Dette høres sikkert hysterisk ut for noen, men det har vært veldig stillferdige ting i mitt liv. Troen har ikke vært ja eller nei til en dogmekabal, men noe levende.

– Hva vil det si å kjenne Gud?

– Gud kommer ikke synlig vandrende inn i mitt liv. Men jeg har vært i situasjoner hvor jeg har vært engstelig og kjenner at roen faller over meg etter en bønn. Jeg har ingen karismatiske bønner. Mine bønner er mer sukk enn ord.

På do har han en bønnebok. Han innrømmer at han ber en del der.

– Et dobesøk stemmer med lengden på mine bønner. En periode hadde jeg vitsebøker, nå er det bønnebøker.

[ Svartes rettigheter trues av ny valglov i USA ]

Alle slags vondter

På kontorveggen henger et stort portrett av Nelson Mandela. Ved siden av er det flere mindre bilder av Kristiansen sammen med ulike verdensstjerner han har intervjuet i løpet av årene.

På et av bildene står han sammen med Snåsamannen. Bildet er tatt på Olavsfestdagene i fjor, og hvis man ser nøye etter, ser man at Snåsamannen legger hånda si på ryggen til Kristiansen.

– Jeg hadde like god rygg før som etter. Men jeg bare himler med øynene når det blir debatt om at hans evner skal være noe spesielt.

– Du hadde en tante med varme hender?

– Ja, og det var ikke noe spesielt. Tante Margit bodde på Gjøvik der vi var i sommerferiene. Folk kom til henne med alle slags vondter. Så gikk de inn på soverommet, hun la hendene på dem og så betalte de henne litt for bryet. En femmer, en tier, eller noe sånt. Det var så lite sensasjonelt det kunne bli.

– Gikk hun på bedehuset?

– Hun gikk på bedehuset, og hun så dette som en Guds gave til et troende menneske som henne. Og så visste hun at det var andre rundt omkring som også hadde varme hender og ikke var troende. De fleste mirakler handler om gåter legekunsten ennå ikke har løst.

– Men kommer til å gjøre det?

– Ja. Tante Margit så på leger som like magiske, som like mye Guds tjenere, som den som hadde varme hender. Mye av det samme synet har jeg.

4 raske

Gud er: Bærebjelken, men kanskje litt i største laget for en sørlending.

Jeg kan ikke leve uten: Sharon, frua som bor i Cape Town. Like smart som vakker.

På min gravstein skal det stå: «Uten tvil er man ikke riktig klok», er mitt forslag, men ungene vil nok finne på noe mer dannet.

Boka alle må lese er: Den boka er ennå ikke skrevet.

Tett i hjertet

To personer har rørt ved Kristiansens hjerte: En tømmermann og en kirurg. La oss begynne i Danmark.

I april var Kristiansen i København på et seminar med jobben. Om kvelden ble det tyngre og tyngre å puste. Ikke så rart, kraften til hjertepumpa var redusert til tjue prosent, og blodårene som fører surstoff til hjertet var så å si helt tette. Fra legevakta ble han sendt rett på det danske Rigshospitalet og lagt i kø.

Lenge lå Kristiansen og stirret i taket. Han hadde­ jo ikke tatt med noe å lese på, så han grep en brosjyre­ om bypassoperasjon for å lese om hva ­kirurgen med det eventyrlige navnet H.Ø. Andersen skulle gjøre. Sage opp brystbeinet. Brette ribbeina til siden. Ta blodårer fra låret. Stoppe hjertet. Akkurat, ja.

– Det burde jeg ikke visst, sier han.

Så var det altså der, på et opplyst og moderne sykehus i København, at verdensreporteren Tomm Kristiansen for første gang skulle bli virkelig redd for å dø.

Han sendte bud på den eneste han kjente i ­København, domprosten.

– Han kom, ba en bitteliten bønn, og jeg kjente at all uro og dødsangst rant av meg. Jeg ble ti centimeter høyere, det var som om døra sto på gløtt inn i evigheten.

MIN TRO: – Vi var de eneste katolikkene på skolen. Vi var litt sånn rare.

Good guy

Det var kirurgen og domprosten. Så var det tømmermannen.

– Hva er det med Jesus som rører deg?

– Du vet, jeg har skrevet to ­bøker om Jesus, og jeg likte ham jo bedre før jeg begynte arbeidet. Den Jesus vi ser, den milde med utslåtte hender, er bare det ene ansiktet. Han skjeller jo ut folk, refser dem og virker som en ubehagelig fyr. Jeg er ikke sikker på om jeg ville trivdes i hans selskap.

Kristiansen tror likevel at han ville havnet i heiagjengen.

– Jeg tror jeg ville sagt noe sånt som «du gjør mye bra, Jesus, men kan du ikke behandle folk litt mer skånsomt?» Han er jo ikke noen good guy, men jeg kjenner likevel på en varme fra Jesus. Og jo mer jeg leser om ham, jo mer ser jeg at det ikke er vi som kaller oss Guds folk som er Guds folk. Det er det de fattige som er.

– Hvor langt har du kommet i å selge alt du eier og gi det til de fattige?

– Ja, jeg burde gjort det, men samtidig tenker jeg: Det er enkelt å si for en mann som har to kjortler og et par sandaler. Jeg tolker dette kanskje litt... sånn som det passer meg, kan du si. Men det er noe med retorikeren Jesus som ikke alltid er ment å ta på alvor.

Talerstolen

Denne høsten har Tomm Kristiansen vært i vinden. Ni radioandakter på NRK var nok til at Human-Etisk Forbund reagerte og mente at journalisten havnet i en dobbeltrolle. Kringkastingsrådet ga Kristiansen full støtte. Og i etterkant kom en uvanlig forespørsel.

– Jeg har fått tilbud om å bli prest, da ...

Det er ikke så lett å gripe Kristiansen. Når vi tror vi har ham, smetter han i en ny retning. Som da han forlot NRK og ble informasjonssjef i Storebrand. Eller da han i 2006 etter sin andre periode som korrespondent i Afrika plutselig sto på lønningslista til Sør-Sudans president Salva Kiir. Men prest?

– Det var etter andaktene jeg holdt i radioen i januar. En av biskopene i Den norske kirke syntes de var spennende og annerledes, men med en sentral Kristus-forkynnelse. Så han spurte om jeg hadde vurdert å la meg ordinere til prest.

Kristiansen skrøner ikke. Det er mulig selv om man ikke har teologisk embetseksamen. Men det er et svært trangt nåløye.

– Jeg ble helt satt ut, men svarte nei. Jeg har fire år igjen til pensjonsalderen og tror jeg skal bruke den talerstolen jeg har.

Frelser og frigjører

– Du, jeg har en ting jeg gjerne vil fortelle, passer det at jeg gjør det nå?

Spørsmålet er sjeldent ydmykt. Så langt har 66-åringen snakket med tyngde og en selvfølgelighet som bare en som har stått i timevis foran kameralinser over hele verden kan gjøre.

– Det er bare... gudsbildet mitt.

Kristiansen forteller om hvordan det har forandret seg gjennom livet. Det begynte med Frelseren. Nå handler det mer og mer om Frigjøreren.

– Jeg bor jo blant Allahs menn og kvinner på Enerhaugen i Oslo, og ser at de må forholde seg til hundrevis av regler om hvordan de skal leve. Det Jesus gjorde var å ta et oppgjør med jødene som også hadde hundrevis av regler. Fra da av er det én ting som betyr noe, og det er kjærligheten. Jesus frigjør menneskene fra alle budene. Det er min Kristus – Frigjøreren.

Han trekker pusten gjennom nesa. Slipper den ut igjen.

– Sånn, sier han med lys, fredfull stemme.

– Nå har jeg fått sagt det jeg skulle si.

[ LES ALLE MIN TRO-INTERVJUENE HER ]