Hun ser ham for seg, morfar som nesten alltid plystret. Den 9. april 1940 var han en av dem som skjøt med kanon og senket det tyske krigsskipet Blücher i Oslofjorden. Men han snakket lite om det. En dag da Lindis var rundt sju år, ville han vise henne noe. På soverommet trakk han ut nederste skuff i kommoden. Under mange helsetrøyer lå en liten eske med medalje i.
Medaljen var noe av det fineste hun hadde sett. Barnebarnet ble imponert og stolt. Hun kunne ikke fatte at han ikke gikk med den hver dag.
Da sa morfar at han ikke synes man skal få medalje for å drepe noen. Han husket skrikene til de tyske soldatene da de kastet seg over bord for å prøve å redde livet i isvannet, og sa:
«De var unge gutter som meg. Det kunne like gjerne vært meg».
Flykter
På kontoret til Leger Uten Grenser i Oslo henger verdenskartet. Plottet inn er folkene som er ute på oppdrag akkurat nå. Lindis Hurum har vært en av dem. I slutten av mai drar hun igjen, denne gangen til Pakistan for å holde styr på et sykehus nær grensen til Afghanistan.
Om noen timer skal hun i fødselsdag, og har på seg en lett sommerkjole. Hun rusler langs Akerselva i Oslo i det som er en eksplosjon av vår og sommer på én gang.
– Det er lite som slår disse dagene her, sier hun.
Hurum synes det er flott at folk tar seg fri fra det de holder på med og nyter solen når den er der. Men norsk idyll er ikke lett å komme hjem til.
– Hva ved oppdragene gir deg mening?
– Det er rett og slett det at vi redder liv.
Etter jordskjelvet på Haiti skulle alle som hadde jobbet der, til psykolog. Hurum ble overrasket. Psykologen kjeftet og kalte henne feigpels, fordi hun velger minste motstands vei der hun får meningen midt i trynet hver dag. Å jobbe for å finne mening her hjemme, det fikser hun ikke og flykter.
– Hun traff spikeren på hodet. Men det som også var fint, var at hun sa at det var greit. De fleste flykter, fordi det er vanskelig å leve. Jeg tror det er viktig at jeg ble bevisst det. Jeg liker at hun provoserer meg.
Nå vet Lindis Hurum at hun må leve med at det er vanskelig å komme hjem. At livet svinger er likevel noe hun liker. Det er da hun kjenner på de vanskelige spørsmålene. Hun er rastløs av natur. Å jobbe for Leger Uten Grenser har heller gitt henne mer ro.
[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER ]
Millionær
I flere år var hun TV-produsent i Nordisk Film og laget show som «Gullruten», «Vil du bli millionær?» og «Amandaprisen». I 2003 kom noen på at de skulle lage en artistgalla for fadderorganisasjonen Plan. Hurum reiste til Senegal, året etter til Kenya. Hun begynte å tenke at hun kunne gjøre noe annet. En dag i 2005 forsov hun seg til en viktig sending. Det gikk bra, men ble en vekker.
Ikke lenge etter fikk hun høre at man ikke må være lege for å jobbe for Leger Uten Grenser. Hun gikk på et informasjonsmøte. Et halvt år senere stod hun i et sykehus i Elfenbenskysten og skulle administrere 400 ansatte, med 10.000 kroner i månedslønn.
– Det er et stort spenn dit fra «Vil du bli millionær?», men jeg kjente at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg begynte å tenke på at jeg egentlig skulle bli jordmor, og var veldig opptatt av Afrika da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg har alltid vært nysgjerrig og hatt utferdstrang. På informasjonsmøtet skjønte jeg: Ja, det er dette jeg skal.
Det er et stort spenn dit fra «Vil du bli millionær?», men jeg kjente at jeg måtte gjøre noe annet.
Alle like
Nå har Lindis Hurum skrevet bok med tittelen: Det finnes ingen «de andre» – det er bare oss. Hun mener at det er nøkkelen til en bedre verden. I ti år har hun har vært vitne til forferdelige ting. Tanken som alltid kommer på flyet hjem, er denne: Vi er veldig like. Det som binder oss sammen, er viktigere enn det som skiller oss.
På oppdragene har hun møtt kristne og muslimer som dreper hverandre i Den sentralafrikanske republikk. Fortvilet var hun vitne til ebolaen som tok liv etter liv i Liberia. Hun var på Haiti etter jordskjelvet. Sist sommer reddet hun mennesker som kom i gummibåt over Middelhavet.
Dårlig samvittighet synes hun ikke noe om. Ikke å synes synd på noen heller. Hun tror ikke det hjelper. Men vi skal vite at det kunne vært oss.
Hurum er bekymret for hvordan flyktninger blir omtalt nå. Hun har sett det i Den sentralafrikanske republikk, hvordan det går når noen mennesker blir «de andre», når frykt fører til hat, og hatet til vold. Tiden der fikk henne til å tenke mer på ondskap.
LES MIN TRO MED PER FUGELLI: Per Fugelli har ingen Gud, ingen himmel. Men han lengter og sier nam-nam.
Ondskap
– Jeg hadde aldri tenkt på ondskap som voksen. Men da tenkte jeg: Det er dette som er ondskap. Jeg så grusomme ting, og så var det helt vanlige folk som var ondskapsfulle. Én ting er når du ser milits og rusa, unge menn. Men det var også mødre og bestemødre.
Før hadde muslimer og kristne vært naboer og venner og levd godt sammen. På kort tid snudde det. Hun spurte seg selv om hun kunne gjort noe lignende, og har kommet til at i en gitt situasjon, kunne hun det.
– Fordi man føler seg truet på livet?
– Ja, og fordi man skaper dette skillet mellom dem og oss. Det er dypt menneskelig å ville hegne om sine og skape fiendebilder. Men selv om det kanskje er en naturlig reaksjon, må vi kjempe imot det likevel.
Hurum tror at hvis man tillegger hat og ondskap bare til de andre og ikke erkjenner at dette er noe jeg også har evne til, er det med på å øke den avstanden som hun mener er farlig.
– Jeg tror ikke at noen er født gode eller onde. Jeg tror at vi alle har evne til ondskap, og at vi alle har evne til enorm kjærlighet.
Når jeg er som mest fortvilet, kunne det vært greit å ha den troen: Ja, hvis Gud vil.
Alle tror
Hun meldte seg ut av statskirken i 20-årene, men har tenkt mer på tro siden.
– Alle steder jeg har vært, har alle en tro, og tro er enormt viktig og tilstedeværende.
Hurum har blitt klar over at Norge er et av verdens mest sekulære samfunn, men hun har sett at tro kan være en god ting.
– Jeg har vel tenkt at de stedene det er verst, er det en enorm trøst og trygghet i det å si: «Hvis Gud vil det». I manges liv er det en viktig del at de stoler på Gud. Det er så tungt å leve noen ganger, det er en kamp. Hvem er jeg da som skal komme med vitenskapsbøkene mine og si at du kan ikke lene deg på det?
Nå er hun ofte slått av at det nesten er umulig å forklare at hun ikke har en tro.
– Det er som å sette en trekant inni en firkant. Ofte er det ikke viktig for dem hva jeg tror på, men de blir ofte ganske lei seg på mine vegne eller frustrerte, fordi de forstår det ikke. De sier: «Vi skal be for deg, det er så utrolig trist at du ikke har en tro». Jeg synes det er fascinerende.
– Hva kunne gi deg behov for å tro på noe større?
– Jeg kan bli ganske mørk når jeg kommer hjem, og har vært det nå de siste månedene. Det har vært en tung vinter, fordi det ser litt mørkt ut. Det er mange dårlige nyheter og mørke krefter både her og i mange land. Når jeg er som mest fortvilet, kunne det vært greit å ha den troen: Ja, hvis Gud vil.
4 RASKE
Gud er:
Veldig viktig for veldig mange mennesker, også for mange jeg har møtt.
Jeg kan ikke leve uten:
Vann og kjærlighet.
Boken alle må lese:
Boken min.
På min gravstein skal det stå:
Her går grensen. Takk for reisen.
Til venstre i bildet er Lindis Hurum i sjøen utenfor Libya, der hun i fjor sommer koordinerte redning av flyktninger i havsnød. – Det er lite som gir mer mening enn å redde liv, sier hun. (Foto: Francesco Zizola)
Bjørnetjeneste
Hun har jobbet i flyktningkriser i flere andre land, og reagerer på hvordan Europa takler situasjonen nå.
– Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å bygge muren høyere, sende folk tilbake og nekte å forholde oss til mennesker som deg og meg som ønsker å redde livet sitt, eller få et bedre liv.
Hurum understreker at problemet ikke forsvinner, og at vi har et ansvar for at verden er skrudd sammen som den er.
– At vi tror vi kan komme unna med å sitte her og hegne om vårt, det tror jeg ikke går på sikt.
Hva vi sier vil også prege hva vi gjør, mener hun.
– Jeg har sett på nært hold hva som skjer når vi sier at «de folka der er min fiende, de vil meg ikke vel, de er rotter, skadedyr». Jeg opplever nesten at ordet asylsøker er blitt noe negativt. Når skjedde det skiftet? Hvem vet om ikke vi en dag skal stå der og søke om asyl? Vi må orke å ta det inn over oss. Det er en jobb. Det er så mye enklere å si at de folka er gærne og får holde på med sitt. Men sånn er det ikke. Vi kan skylde på mediene og politikerne, men det er deg og meg og alle vi som bestemmer hvordan morgendagen skal se ut.
Hun tror at det handler å møte folk, og spør hvor mange som egentlig har møtt noen i «flyktningstrømmen». Hurum har selv ikke møtt noen hjemme i Norge. I Italia var hun med på mange redninger, og i timene etterpå snakket de sammen.
– Det treffer sterkt i hjerterota å være så nært på mennesker som har dødsangst, og så går det i løpet av få minutter over til ekstrem livsglede. Da kan du ikke se på de folkene som annet enn medmennesker.
At en ukrainsk sjømann plutselig klarte å se verden på en annen måte, er stort.
LES OGSÅ: Før døyvet hun motgang med alkohol. I dag er det åndelighet som holder Ida Maria i balanse.
Ukraineren
På redningsoppdrag i Middelhavet slet hun med kulturkrasj mellom folkene fra Leger Uten Grenser og mannskapet på båten de brukte. Den ukrainske kapteinen ba henne skjønne at hun ikke kunne redde hele Afrika, og gikk med en høyreekstrem t-skjorte. Etter hvert begynte han å spørre henne om flyktningene kan ha ebola, om de er muslimer, om de er farlige. Hurum forsikret at ingen kan ha ebola. De ville ikke overlevd turen til Libya. Hun fortalte at for henne er det å være humanitær å skape rom for alle til å være fullverdige mennesker, uansett hvem de er.
Om kvelden så hun ham stå og prate med en ung fyr fra Nigeria på dekk, mens en liten gutt holdt ham i hånden.
– Det er også en del av dette. Jeg merker at jeg har flyttet meg litt for hver gang jeg har vært ute. Også den ukrainske kapteinen beveget seg. At en ukrainsk sjømann plutselig klarte å se verden på en annen måte, er stort.
Grunnmuren
Minnet fra da morfar fortalte om de tyske soldatene på krigsskipet Blücher, sitter sterkt og er en del av det hun kaller sin grunnmur. Morfarens ord var en sterk kontrast til det andre hun hadde hørt om krigen og tyskerne til da.
– Både morfar, mormor og foreldrene mine har hatt mye å si for menneskesynet, verdiene og rettferdighetssansen jeg har. Da jeg gjorde valget om å forlate TV-bransjen, lurte kanskje både jeg og andre på hvor det kom fra. Men når jeg spoler tilbake, har det ligget der hele tiden.
