I ukjent farvann

Hardcore muslim.

Det var det Wasim Zahid skulle bli. I slutten av 20-årene begynte han å be fem ganger om dagen, uten å mukke. Han skulle kvitte seg med tvilen, om det så betydde at han måtte ta igjen bønnestunder på kvelden. ­Eller snike seg inn på et tomt rom i løpet av arbeids­dagen for å vende seg mot Mekka.

Han var lei av å vingle. Lei av å være den tenkende, introverte gutten fra Hovseter i Oslo som ikke klarte å være en helhjertet troende.

LES OGSÅ: Mohammad Usman Rana forble troende. Les om hans jakt på en dypere forståelse av islam.

Den Store Makten

Han kunne ikke skylde på oppdragelsen. Den var religiøst ryddig. Som barn var han ofte i moskeen, og fra sjuårsalderen fikk han undervisning i Koranen. Foreldrene, faren var billettkontrollør og mora var hjemmeværende, ba fem ganger om dagen og holdt ut på tomme mager i den årlige fasten. Id var stas for ungene. Festen etter fasten. Dagen med bare smil og god stemning. Kronene satt løst i de voksnes lommebøker. Nye klær, is og godteri.

Men i tenårene begynte han å stille noen spørsmål. Ikke høyt, selvfølgelig. De bare surret rundt i hodet.

– Det føltes tabu, som om jeg gjorde noe ulovlig. Så sterk var troen min som barn. Jeg var egentlig overbevist om at det fantes en Gud, og hadde voldsom respekt for det guddommelige, for Koranen, profeten og dommedagen. Det å tvile opplevdes skamfullt, og lenge våget jeg ikke å utforske det videre.

– Hvorfor skammet du deg?

– Hvem var lille jeg til å betvile Den Store Makten? Men det var også et sosialt aspekt ved det. Når jeg så rundt meg og skjønte at alle var overbevist, ville ikke jeg være noe annerledes. Nei, da var det bedre å undertrykke tankene og overbevise meg selv om at det fantes en Gud.

Løsningen var altså enkel: Han skulle bli mer praktiserende. Be, faste, lese. Bli en hardcore muslim.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Helt siden han var liten har Wasim Zahid visst at han skulle bli lege. Foto: Joakim S. Enger

Twitterlegen

Sola står opp i øst og hvite engler svever fram og tilbake i gangene. Noen på sparkesykkel, andre med stetoskopet hengende fra jakke­lomma. Rikshospitalet er i ferd med å tines opp etter vinteren. En i den store, hvite flokk strekker fram en hånd for å hilse.

Fingrene til Wasim Zahid er lange og slanke. Håret bølger over et ryddig skjegg med noen få gråtoner. På brystlomma henger to kulepenner over logoen til Oslo universitetssykehus.

LES OGSÅ: Vil bruke forbilder til å stoppe ekstremisme

Helt siden han var liten har han visst at han skulle bli lege. Foreldrene kjøpte inn bøker om kropp og biologi da han gikk på barneskolen, og han skal snart levere doktorgraden om bruk av ultralyd ved hjertesykdom. Han kalles også Twitterlegen, og har titusenvis av følgere i sosiale medier som spør ham om de må oppsøke legen hvis de kutter seg i dypt i fingeren og om man kan ta Ibux når man har hjerteproblemer. Nå blir han til og med TV-stjerne i NRK-programmet «Hva feiler det deg?», som har premiere i midten av mars.

– Jeg følte jeg var tvunget til å ta et standpunkt, og da var det bare å skyve vekk alle tvilstanker.

Men han ble aldri den helhjertede muslimen han ønsket. Tvils­tankene ble for sterke.

– Det var en gradvis utvikling og til slutt tippet det over. Jeg innså at min tro på Gud ikke var et resultat av en objektiv vurdering av hva som var sant. Jeg hadde en tro fordi foreldrene­ mine ­hadde gitt meg en. Da jeg begynte å stille­ flere og flere spørsmål, innså jeg at jeg ikke hadde grunnlag for å tro. Da falt alt sammen, sier han.

MIN TRO: Laial Janet Ayoub – Bønn er en måte å takke Gud,

Valgte side

Zahid begynte på skolen uten å kunne et ord norsk, og måtte gå i en spesialklasse for å ta igjen det tapte. Hverdagen på vestkanten av Oslo var preget av farens begrensede lønn fra Oslo Sporveier. Merkeklær og ferie­reiser var langt utenfor rekkevidde.

I 1990 nådde urolige bølger av gulfkrig og intifada helt inn til Hovseter skole. Når han var med norske muslimer, snakket de om at de følte seg angrepet av Vesten. 15-åringen kjente på at han måtte velge side.

– Jeg følte jeg var tvunget til å ta et standpunkt, og da var det bare å skyve vekk alle tvilstanker. Dette hadde jeg ikke tid til, jeg måtte være der for laget mitt.

– Sto du noen gang i fare for å bli radikalisert?

– Nei, det har ikke vært noen tradisjon for det i slekta vår. Vi kommer fra en veldig moderat tradisjon og er oppdratt til at vold ikke løser noen problemer. Dessuten var ikke radikalisering en greie på den tiden. Det har vel kommet mer i det siste med ­internett og mer informasjonsflyt, sier han.

– Erfarte du noen gang nærvær av Gud på den tiden?

– Absolutt. I etterkant har jeg forstått at det var selvfølgelig ikke det. Jeg tror at alle som har opplevd tvil har kjent på hvordan man tar til seg alle tegn som bekrefter troen i et forsøk på å ­undertrykke tvilen. Hver gang du ser noe som virker litt lite sannsynlig eller litt mirakuløst, tolker du det som en guddommelig inngripen, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Få med muslimsk bakgrunn er åpne om at de er ikke-troende, tror Zahid. Foto: Joakim S. Enger.

Fortapt

Å være en ikke-troende med muslimsk bakgrunn i Norge i dag er ukjent farvann, mener Zahid. Få står åpent fram. For de fleste muslimer er troen så viktig at du blir en einstøing om du ikke tror.

– Jeg fryktet det stigmaet, å bli uthengt og få ­negative tilbakemeldinger. Men det har ikke skjedd. Ikke i det hele tatt.

– Foreldrene mine er jo glad i meg, og er redd for at jeg har tatt en feil beslutning

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror det skyldes at jeg har forsøkt å ha en respektfull tone. For meg handlet det aldri om å ta et oppgjør med islam. Jeg er ikke bitter på foreldrene mine som oppdro meg som muslim. Jeg hadde egentlig et ganske greit liv som troende og er ikke blant dem som har blitt en militant ateist.

– Hvordan reagerte din mor og din far?

– Det har ikke vært drømmesituasjonen, for å si det sånn.

Han smiler lett.

– Siden de selv er overbevist, er de redde for at jeg skal gå fortapt. De er jo glad i meg, og er redd for at jeg har tatt en feil beslutning, og at det kan få alvorlige konsekvenser for forholdet til Gud.

MIN TRO: Kristopher Schau – Jeg trodde religion skulle opphøre i min levetid

Tabu

Det er mange som spør ham hvordan det er å ikke tro. Nære venner eller helt fremmede. Som om han er litt eksotisk.

– Det har vært mange følelser. Alt fra tabu og spenning til kribling og glede. Men også nervøsitet, angst og en slags eksistensiell krise. Men kanskje mest av alt tristhet.

– Tristhet?

– Ja, når du mister noe du har holdt kjær hele livet, noe du har trodd var en urokkelig sannhet, er det et tap også. En skuffelse. Mange av de religiøse ritualene var jo veldig hyggelige, og det er trist å ikke lenger være en del av det. Fellesskapet og den gode tonen i moskeen etter fredagsbønnen, møte fettere og kamerater og snakke om hyggelige ting. Det er jo noe man mister.

Irritert

Wasim Zahid har gitt ut to bøker. En om hvordan det er å være lege, og en om hemmeligheten for å leve et godt og langt liv. I begge bøkene har han skrevet et kapittel om tro.

– Det er fordi det er en så viktig del av livet til mange mennesker. I et sekulært samfunn har tro blitt noe man skyver litt vekk, noe som er litt kleint å prate om. Men jeg mener at det har blitt en overdreven skjuling. Jeg har ikke noe problem med at folk er troende, sier han.

– Men som lege møter du Jehovas vitner som ikke vil ta i mot blod og muslimske kvinner som ikke aksepterer mannlig gynekolog – alt begrunnet i troen. Hvordan møter du det?

– Jeg har kun en rådgivende rolle. Hvis en voksen person ikke vil ta i mot behandling, er det min rolle å informere objektivt om det og la pasienten bestemme selv. Selvfølgelig kan jeg bli irritert, for jeg vil så gjerne hjelpe, kurere, lindre. Men det er som med røyking. Det er mange her på huset som får behandling for flere hundre tusen kroner, for så å gå ut av døra og ødelegge for seg selv ved å fyre opp en sigarett.

LES OGSÅ: – Norsk islam er nødt til å lykkes

– Jeg har akseptert virkeligheten som den er.

– Er Gud en del av hemmeligheten bak et langt og godt liv?

– Ja, Gud er en del av det, og ja, man kan klare seg uten Gud.

Pliktetikk

Zahid forteller om alle fordeler troende mennesker har, det som gjør at de lettere slipper å stille seg i helsekøen. For det første letter det byrden å ha noe eller noen å vende seg til. For det andre har fellesskapet med andre troende en støttende effekt. Til slutt er det faktisk slik at troendes hang til pliktetikk gjør at de er flinkere til å etterleve helseråd om kosthold, trening, søvn og rusmidler.

– Samtidig er dette noe vi kan ha i livene våre uten å tro på noe guddommelig. Det meste handler om å komme sammen med andre mennesker og ha litt disiplin, sier han.

– Kan tro være til hjelp i et sykdomsforløp?

– Absolutt. Det å ha et håp om at det kanskje er en god og barmhjertig høyere makt som passer på deg, som du kan be til og legge fram din sak for, det tror jeg er beroligende for mange.

– Savner du det selv?

– Hm ...

Han puster tungt ut.

– Kanskje i begynnelsen, men ikke nå lenger. Jeg har akseptert virkeligheten som den er. Familien betyr nå mye, mye mer for meg. Det er kanskje sånn at vi vil klamre oss til et eller annet utenfor oss selv. Min tro på en høyere makt ble erstattet med en tro på min familie.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Å miste en pasient er det verste jeg vet, forteller Zahid. Foto: Joakim S. Enger.

Legen ser døden nesten hver dag. Et hjerte som slutter å slå på akutten. En kropp som ikke orker mer etter et langt liv. Men han blir ikke vant til det.

– Jeg synes det er like uhyggelig­ hver gang. Å miste en pasient er det verste jeg vet, og det er så trist å snakke med de etterlatte. Det å gå inn og syne et lik blir jeg aldri vant til, selv om jeg gjør det hver uke. Det er noe ubehagelig med å ta på den bleke, kalde og harde kroppen. Jeg blir fortsatt litt redd og kjenner på en slags frykt.

– Er det fordi du blir minnet om din egen dødelighet?

– Jeg vet ikke. Jeg synes bare lik er litt skummelt. Da jeg var troende, var noe av det viktigste for meg at jeg skulle ha et liv etter døden. Det gjorde meg så glad. Da jeg mistet troen, var det døden som skremte meg mest.

– Har du forsonet deg med den?

– Ja, og jeg har omfavnet livet her på jorda enda mer.

4 raske

Gud er: En menneskeskapt idé, men for mange en kilde til håp og styrke.

Jeg kan ikke leve uten: Familien min.

På min gravstein skal det stå: En god far og ektemann.

Boka alle må lese er: The reluctant fundamentalist av Mohsin Hamid.

Kvalitetstid

Zahid stiller gjerne opp i TV, podkaster og avisintervjuer. For et par uker siden deltok Wasim Zahid i en paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo i regi av Areopagos. På en av de første radene satt de fire barna hans, fra fire til tretten år, muse­stille under den timeslange ­seansen. Kvalitetstid med pappa.

– Jeg føler at jeg alltid er på vei et sted, og presser tid med barna mine inn mellom andre avtaler. Så jeg har ofte dårlig samvittighet overfor dem, sier han.

Det er ikke bare tidsklemma som gnager. Han tenker tilbake på tiden i slutten av 20-årene da han ble en mer praktiserende muslim i et forsøk på å bekjempe tvilen. Samtidig ble den eldste sønnen født. Da faren tok avstand fra troa si fire-fem år senere, hadde sønnen allerede begynt å danne seg et verdensbilde der Gud, moskeen og bønn hørte hjemme.

– Jeg hadde lenge skyldfølelse for det. Først sier pappa en ting, så sier pappa noe annet. Barn vil jo ha trygghet, ikke usikkerhet og vingling.

Etter hvert har han tenkt mindre på det. Nå oppdrar han og kona Iram barna etter verdier de tror på. Han nevner medmenneskelighet, respekt, høflighet, rettferdighet, sannferdighet, godhet.

– Men de oppdras ikke med en tro på en overmakt, en Gud. Jeg mener at barn ikke skal ha en religion eller en religiøs identitet, sier han.

– De fleste mennesker tenker mest på seg selv. Å tenke på andre krever en bredere tankegang.

SNÅSAMANNEN: – Ingen skal få meg til å tru at Gud ikke finnes

Abstrakt idé

Han mener han gjør det vanskelig for seg. Å forklare hvorfor mennesker har verdi i seg selv er hakket mer krevende når man ikke lenger kan vise til Gud. Som liten fikk han høre at det var Guds vilje at han ikke skulle juge eller oppføre seg dårlig.

– Det var en grei forklaring for et barn. Gud ble lei seg eller sint hvis jeg gjorde noe galt. Men når man ikke har den trusselen å spille på, må du gi rasjonelle forklaringer på hvorfor det er viktig å behandle andre med respekt. Det er ikke like lett. Menneskeverdet er jo en litt mer abstrakt idé.

LES OGSÅ: Han bruker livet på å lete etter norsk islam

– Mer abstrakt enn Gud?

– Ja, akkurat det er jo litt rart, men sånn er det. For de fleste mennesker tenker mest på seg selv. Å tenke på andre krever en bredere tankegang.

– Utelukker du at du kan tro på Gud igjen?

– Som vitenskapsmann kan man ikke være ­absolutt. Hvis jeg får presentert gode beviser for noe, tilpasser jeg meg det. Jeg er åpen.