Sensurert av Frelsesarmeen

Denne saken  var først på trykk i Vårt Land i 2016.

Det hendte at hun gikk ned til brygga i Kristiansund søndag kveld, omtrent klokka ti da Hurtigruta kom inn og møtet i Frelsesarmeen var over. Sigrun Vågeng hadde fremdeles på seg uniformen.

Da stilte hun seg opp sammen med andre fra armeen og sang for mannskap og for passasjerer som gikk i land og ombord. De sang for alle som skulle seile videre på livets hav: «Jeg er på reise her, og det i fremmed land, mitt hjem er langt herfra, ved himlens gylne strand».

Samtidig tok de opp kollekt.

– Det var jo litt spesielt.

Det var i et annet liv.

LES OGSÅ: Med frittalende Vågeng kan Nav oppleve en tillitsrevolusjon, skriver Mange Lerø

Redningskvinnen

Først ledet hun et ekspertutvalg som undersøkte Norges arbeids- og velferdsetat – Nav – fra brukernes perspektiv. Utvalget mente at etaten måtte bli mindre byråkratisk for å få folk i arbeid.

Direktør Joakim Lystad måtte gå av i april i fjor. Vågeng ble spurt om hun være kandidat til jobben hans – og fikk den.

– Jeg tror på Jesus. Det er mye bra i andre religioner, men det er en forskjell, og han er forskjellen.

I to måneder har hun hatt en av Norges mektigste lederjobber i offentlig sektor, med ansvar for en tredjedel av statsbudsjettet. Det forventes at Sigrun Vågeng er redningskvinnen som klarer å forbedre Navs omdømme.

I september i fjor ble Sigrun Vågeng utnent som ny Nav-direktør etter Joakim Lystad. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson ønsket henne velkommen. Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Det er lenge siden hun deltok på friluftsmøter for Frelsesarmeen. Hun har gitar fremdeles, men spiller sjelden. Sangene synger hun aldri.

– Men du kan tekstene fremdeles?

– Jeg kan utrolig mange tekster i sangbøkene, for vi sang dem hele tiden. Bare gi meg en strofe fra første linje, så kommer de. «Navnet Jesus» var en sikker vinner.

– Hvordan ser du på Jesus nå?

Hun holder blikket stivt på oss noen sekunder før hun svarer.

– Jeg tror på Jesus. Det er mye bra i andre religioner, men det er en forskjell, og han er forskjellen. Grunnen til at jeg tror på Jesus, er at jeg må tro på det gode. Han snakket om å elske sin neste som seg selv, alle disse enkle tingene som for meg handler om hverdagsreligion – se folk, oppføre seg ordentlig, bry seg om andre.

LES MIN TRO MED LEGEN AUDUN MYSKJA: Overbevist om et liv etter døden

Jesus i Nav?

Sigrun Vågeng har sagt at syretesten på Nav er hvordan etatens folk møter enkeltmennesker. Hva kan en nav-konsulent lære av Jesus?

– Det må bli å se mennesker. Han gjorde det. Jeg ser at mange av mine kolleger er dedikerte i jobben og flinke til å se brukerne i deres situasjon. Mange av dem som kommer til nav er ganske hudløse, og mange av dem har aldri tenkt at de skulle komme dit. Så… verdighet og respekt, møte brukerne på en ordentlig måte er noe vi jobber veeeldig mye med. Men med 2,8 millioner brukere i løpet av et år, går noe feil.

– Ville Jesus fått jobb i Nav?

– Eh.... Det var et vanskelig spørsmål. Spørs om han ville hatt jobb i Nav, om vi har for mange regler å forholde oss til. Kanskje han hadde gjort det like godt utenfor.

Hun småler. Dette er ikke spørsmål hun tenker på hver dag.

LES MIN TRO MED LIV TØRRES: Den nye direktøren ved fredssenteret snakker ofte med Gud

Dobbelt brudd

I tretti år var hun nært knyttet til Frelsesarmeen. Foreldrene var offiserer. Fra hun var 16-17 år var hun soldat.

Så skilte hun seg, fem år etter at hun ble gift. Da fikk hun brev fra armeen om at hun var «satt på sensur». Det innebar at hun i ett år ikke fikk lov til å gå med uniform eller være aktiv. Hun kunne få sitte i salen og høre på. Skilsmissen var årsaken.

Sigrun Vågeng aksepterte ikke å bli sensurert.

Hun hadde brutt med ektefellen, og nå brøt hun med organisasjonen.

– Det kostet meg veldig mye. Det var et brudd med alt jeg hadde vokst opp med og levd i helt fram til da, og plutselig skulle jeg bygge opp et helt nytt liv. Venner ble borte. Når jeg ser på datteren min som nå er like gammel som jeg var da, så forstår jeg min mors engstelse for om jeg hadde det bra.

LES MIN TRO MED PETER HØEG: – Vi dør hele tiden

Omflakkende

Vågeng hadde en god oppvekst i Frelsesarmeen. Hun er stolt av sine foreldre, men prioriteringene deres var tydelige: Gud først, så Frelsesarmeen og familien på tredjeplass.

I sytten år var de offiserer som ble beordret til nye steder hele tiden. Tanken var at man ikke skulle ikke få for gode venner, ikke gro fast.

Hver vår ventet familien spent på brevet fra Frelsesarmeen og på hvilken farge det hadde – rosa eller gult. En av fargene varslet flytting, Vågeng husker ikke hvilken. Den andre varslet at de kunne bli værende på samme sted ett år til.

«Kaptein Vågeng, de vil om kort få ny ordre. De kan starte å pakke», kunne det stå. Det lille familien eide ble pakket i flyttekassen, en stor trekasse. Ordren om hvor de skulle dra kom først to uker etter. Selve «forflytningen» skjedde rundt armeens årlige kongress hver sommer.

– Å jobbe for Frelsesarmeen er et liv i forsakelse, så vi forventet heller ikke mye penger

Sigrun Vågeng gikk på fem barneskoler i løpet av sju år.

– Imponerende.

– Ja, eller litt skrudd, spør du meg i dag.

Hun ble rotløs og rastløs, men tilpasningsdyktig. På nye steder lærte hun seg dialekten fort og unngikk å bli mobbet. Men i dag har hun ingen barndomsvenner. Vennskapene var for flyktige. Derfor har hun senere vært opptatt av å bo fast på et sted for at datteren skulle få barndomsvenner.

Som barn gikk hun i omsydde klær i alle år. Familien levde under fattigdomsgrensa. Hus fikk de gratis, men alle pengene som foreldrene trengte til arbeidet og sin egen lønn, måtte de samle inn.

– Å jobbe for Frelsesarmeen er et liv i forsakelse, så vi forventet heller ikke mye penger.

LES MIN TRO MED BISKOP NICODEMUS DAOUD: Han var den siste kristne som forlot Mosul

Trening

– Hvordan preger oppveksten deg?

– Den ga meg bra trening. Det å se mennesker har jeg nok lært i Frelsesarmeen. Dette opptar meg, for det er så lite som skal til. Mine foreldre sto i døren til møtelokalet og ønsket folk velkommen med navn. Det andre er treningen i å snakke til store forsamlinger. I Frelsesarmeen ble det kalt «plattformtrening». Jeg prekte ikke, men ledet kor.

Allerede som 12-åring ledet hun søndagsskolen, og i størstedelen av sitt yrkesaktive liv har hun ledet mennesker.

– Jeg liker å tro at noen passer på meg

Hun har fremdeles mye godt å si om frelsens hær, men liker ikke at organisasjonen forbyr homofile som lever sammen å være soldater og offiserer.

– Det synes jeg ikke noe om. Jeg har sett mennesker på nært hold som bare har blitt borte fordi de ikke var velkommen.

LES MIN TRO MED PETTER STORDALEN: Har begynt å finne det som gir mening i livet

Beholdt troen

Da hun ikke fikk være aktiv i Frelsesarmeen, måtte hun bestemme seg: Hva betydde egentlig noe – alt hun hadde hatt i organisasjonen eller selve troen?

– Da kjente jeg på at troen var viktig for meg, at jeg ville tro på kjernen i det kristne budskapet, selv om jeg gikk ut av armeen.

– Hvordan vil du beskrive den?

– Den er en grunnmur i livet mitt, og den er ganske enkel. Jeg liker å tro at noen passer på meg.

I Frelsesarmeen var hun overbevist om at hun hadde funnet sannheten. Nå er hun ikke så skråsikker lenger. Tvilen kom snikende da hun arbeidet på Grand hotell og så mennesker som levde helt annerledes enn henne selv. Det ble tankevekkende og bidro til bruddet med organisasjonen.

– Skal jeg snu Nav, nytter det ikke å tro at jeg skal klare det alene

Da Vågeng forlot armeen ringte en offiser og sa «må Gud velsigne deg». Hvert år siden har de sendt en tekstmelding der de gratulerer og ønkser henne Guds velsignelse. Det gjør henne rørt.

– Kjenner du deg velsignet?

– Ja, jeg gjør det. Jeg har en trygghet i meg selv, har en god familie og er glad for å være i den jobben jeg har fått. Hadde jeg kjent på at jeg ikke har noe velsignelse over mitt liv, ville jeg sett litt mørkt på det. Egentlig. Dette er nok det som henger mest igjen av det jeg har vokst opp med av tro og tvil. Det er ikke alltid like lett å tro, og jeg kjenner meg noen ganger som Tomas, tvileren. Så velsignelsen er god å oppleve.

LES MIN TRO MED INGEBJØRG BRATLAND: Finner trøst i salmer

Ber om hjelp

I 2013 gikk hun fra direktørjobben i kommunenes organisasjon KS, fordi hun var uenig med styrelederen om hvordan organisasjonen skulle ledes. Et halvt år etterpå gikk hun uten arbeid. Hun trengte ikke be om hjelp, men klarte seg på etterlønna og brukte nettverket sitt til å skaffe seg ny jobb.

– Når ber du om hjelp?

– Som person er jeg nok sterk i meg selv. Men skal jeg snu Nav, nytter det ikke å tro at jeg skal klare det alene. Jeg ber om hjelp hver eneste dag fra mine medarbeidere, og jeg ber vårt eierdepartement om hjelp.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Ber du Gud om hjelp?

Hun tar seg tid til å tenke, lar blikket gå ut vinduet og flakke østover i Oslo, mot Helsfyr.

– Jeg er ikke slik at jeg setter meg ned og ber en lang bønn, men jeg har stadig samtaler med Gud. Når jeg snakker om velsignelse over livet, handler det også om at jeg har hjelp fra noen.

Pause.

– Jeg tror jeg snakker med Gud hver dag, også for å takke. Jeg er ekstremt takknemlig for det jeg har. Det er noe som heter å «telle sine velsignelser», for det er så mye som kunne vært annerledes. Jeg har opplevd at ting kan bli borte, og da vil jeg ikke ta noe som en selvfølge.

LES MIN TRO MED OLE JØRGEN ANFINDSEN: Islamkritikeren bøyer seg mot Mekka hver dag

Flytte fjell

Å lede 19.000 Nav-ansatte som betjener nesten 2,8 millioner brukere i året er kanskje ikke like hasardiøst som å lede tolv disipler og tro at man kan frelse verden, men er like fullt et ambisiøst prosjekt. Eller?

– Uten sammenligning forøvrig, sier Sigrun Vågeng og ler.

– Det er utrolig hva man kan få til. Mennesker kan flytte fjell. Vi går på jobb og kjenner at vi har en ekstra himmel over jobben vår. Nav skal være et sted der vi gir folk muligheter, får folk i arbeid og inkluderer. I stedet for å stirre seg blind på det umulige, må vi ta fatt i det vi kan gjøre noe med. Nav kan ha tettere kontakt med arbeidsgivere og gi brukerne en god opplevelse i kontakten med oss.

Sigrun Vågeng taler på NHOs årskonferanse sist uke. Hun snakket blant annet om hvordan hvor viktig det er at flyktninger raskest mulig får seg jobb. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Vågeng ble satt til å lede evalueringen av Nav fordi mange brukere hadde dårlige opplevelser, noen følte seg ydmyket.

– Nav skal ikke framstå som at vi gjør mennesker små.

Nå vil hun lytte til brukerne, og det skjer blant annet i de faste brukermøtene. Her gjør hun ting litt annerledes enn sin forgjenger:

– Skal jeg ta imot gode råd, kan jeg ikke lede møtet selv. Det må brukerne gjøre.

– Har du inkludert Nav-brukerne i dine bønner?

Spørsmålet får henne til å smile.

– Det har jeg ikke tenkt på… Jeg må være ærlig og si at jeg ikke har gjort det, sier Sigrun Vågeng.

LES MER: Her finner du flere intervju i serien Min tro

---

Sigrun Vågeng

• direktør i Nav fra 5. oktober i fjor
• 65 år, gift, en datter, mormor
• Bor i Oslo, utdannet ved Universitetet i Oslo og Norges Handelshøyskole
• Har bakgrunn som direktør i KS – Kommunenes arbeidsgiver-, interesse- og medlemsorganisasjon, daglig leder i Statens institutt for forbruksforskning, avdelingsleder i NHO, direktør i Norsk hotell- og restaurantforbund mm.
• Ledet ekspertutvalget som kritiserte Nav for å gjøre for lite for å få folk i arbeid.
• Forvalter en tredjedel av statsbudsjettet

---