«Nåde» er et kraftig ord

En ruskete, rå novemberdag i København, jeg venter på Sørine Gotfredsen. Vi skal møtes i Kristeligt Dagblads lokaler, tett på Strøget.

Klokken slår, og hun er der – feier inn. Min umiddelbare impuls er: Det er ikke tiden for small talk, her går vi rett på.

Vi skal snakke om tro, om danskers åndløshet, om narsissismen som spiser oss og gjør oss fremmede for hverandre, om fordommer mot tro, om kjærligheten som tåler alt – kort og godt om nåde.

Hetset og beundret

Presten, forfatteren og debattanten. Sørine Gotfredsen er en moderne Kierkegaard, «frie» intellektuelle begge to. Det er få av dem.

LES MIN TRO MED KJETIL ØSTLI: Naturtro

Hun – og han – tar bladet fra munnen i de mest «upassende» sammenhenger - den allmenne slappheten, enn si stakkarsligheten, som følger åndens abdisering i samfunnet, gir henne adrenalin.

Foto: Oda Aunan

Ikke en debatt om ånd, kristendom og religion i aviser, tv eller radio uten at hun er på, hun har reddet mange dueller fra å gå i stå. Det er visst.

[ Du fant dagens adventsstjerne. Trykk på den for å delta i konkurransen! ]

Når hun for eksempel snakker om «dansk åndløshet», navngir hun (upassende) Nordisk Råd-prisvinneren Henrik Nordbrandt og den populære presten Kathrine Lilleør (blant 40 andre kjente) som skikkelser som gjør landet åndsfattig. Og beskylder «humanistiske» debattører for å bruke sine gode holdninger i en slags moderne syndsforlatelsesprosess.

LES MIN TRO MED SUNNIVA GYLVER: Praktisk talt tro

Hun blir hørt, hetset og beundret. En kristen ridder, sa én til meg. Og sjelesørger, midt oppe i det hele – hun er prest, forfatter og tidligere sportsjournalist.

Løft blikket

Nå - akkurat nå, mens folk rett utenfor lokalene vi sitter i, trimmer seg «syke» og kjøper seg vakre før jul - legges hennes nye bok Løft blikket – nåde i narsissismens tid på bokhandlernes blanke bord.

Som barn, allerede, slo det henne at mange hadde en påtatt trang til å vise seg fra den siden som ikke bekrefter hvem de er, men heller den de ønsket å være.

– Det slåss vi med hele livet – at vi iakttar oss selv for mye, på bekostning av utsynet mot Gud og dermed på bekostning av forholdet til «det andre mennesket».

I dag er narsissismen hysterisk, sier hun: «Gud er satt til side - i stedet har vi alle tenkelige muligheter for å fotografere os selv, betrakte oss selv, snakke om oss selv og reprodusere oss selv. Vi former oss, som vi vil».

Iakttar oss selv

– I boken skriver du vakkert at mennesket er en himmelvendt skapning – står du for det, det er jo ikke mye som peker i retning?

– Det er Grundtvig, Grundtvig sier i en av sine berømte sanger – ikke salmer, men sanger - at «mennesket er skapt med øyet himmelvendt». Siden vi er skapt av Gud og står i et forhold til Ham, er det beregnet fra begynnelsen av at vi retter blikket mot noe større, mot Gud, i stedet for innover mot oss selv. Syndefallet ... hele grunntanken ... er jo at når mennesket faller ifra den flotte posisjonen det har fra begynnelsen av, får vi en ulykksalig tendens til å rette blikket innover. Det slåss vi med hele livet – at vi iakttar oss selv for mye, på bekostning av utsynet mot Gud og dermed på bekostning av forholdet til «det andre mennesket». Når samhørigheten mellom Gud, nesten og «meg selv» opphører, da blir det skjevt.

Bilde i et skogstjern

Narsissisme, det er den romerske dikteren Ovid, antikkens store, som forteller historien om den vakre yndlingen Narcissus, som forelsker seg i sitt speilbilde i et lite skogstjern og dør av ulykkelig kjærlighet til sitt uoppnåelige selv.

LES MIN TRO MED PETER HØEG: Livet har mer

– Der er vi, vi er noen fortvilte vesener? – hvorfor er det så vanskelig?

– Mennesket – i hvert fall sett med mine øyne – har noen dype, selviske krefter i seg. Derfor er det en naturlig bevegelse, dette med å ta overveldende hensyn til seg selv, planlegge livet etter eget behov. Det skal lite til for å fristes. Det er en gammel sannhet ... den ble utfoldet allerede i Det gamle testamentet ... at vi hele tiden er på vei mot å vende Skaperen ryggen, snu oss fra vårt største ansvar og gå en behagelig vei. Det er enkelt, naturlig, det blir sjelden motsagt. Vi sier «så god du er til å prioritere deg selv ... så god du er til å sette grenser ... så god du er til å skaffe deg kvalitetstid» og alle de frasene der som vi er vokst opp med, og som også jeg er oppdratt med. Det høres nesten imponerende ut «å klare seg selv». Det som i gamle dager ble kalt egoisme og selvopptatthet, snus til å bli dyder.

Foto: Oda Aunan

Gjøre til en dyd

– Noe bra er det vel i det også – når vi «spises» opp av alt og alle, må det være lov å si i fra, tenke litt på seg selv, er det ikke ...?

– Selvfølgelig. Men det er ikke bra å gjøre det til en dyd, selve dyden, å elske seg selv og glemme Gud og sine medmennesker.

LES MIN TRO MED NICODEMUS DAOUD: Hyrde for flyktende flokk

– Er vi blitt lykkeligere av det?

– Et godt spørsmål. For – som jeg antyder i boken – er det jo for enkelte blitt en vidunderlig epoke. Nettopp fordi det gir deg lov til utfoldelse. Masser av mennesker, meg selv inkludert, har opplevd livet i slaraffenland – vi kan få det som vi vil, og vi står sånn sett ikke til ansvar for noe og noen, spesielt når man ikke setter barn til verden. Man er evig ung, evig fri – suveren, på en eller annen måte. Men så – jeg begynner også å reflektere over dette nå, siden jeg er av dem som har valgt å bo alene og har kunnet ta suverene valg, alt det der – tror jeg simpelthen ensomheten venter på den andre siden av selvhevdelsen. På et eller annet tidspunkt vil den evige ansvarsløsheten og kretsingen rundt egne behov lide skipbrudd. Det vil føles tomt, en fornemmelse av at man har nådd en utløpsdato. All ens ro, frihet, det suverene, det vil bli møtt av en følelse av at man ikke har gjort nok eller løftet nok, fordi man kun har løftet for sin egen skyld. Det tror jeg.

Planten får ikke vann

– Og hva skjer så?

– Hva som skjer når man begynner å ane tomhetsfølelse? Jeg tror meningsfullheten renner ut av kroppen. At det som før oppfylte én og som man kunne forklare fra alle mulige vinkler når folk spurte: «Har du det bra?» ... den fornemmelsen, den tror jeg bare vil stivne og størkne og så får man fornemmelse av at man bare er forankret i seg selv. At man ikke kan bli mer, det er litt som en plante som ikke får vann. Det er derfor Kierkegaard bruker hele sin karriere på å beskrive dette at jo vanskeligere tingene forekommer én, desto sterkere blir Gud i deg: Denne opplevelsen av å erkjenne at man ikke kan være sin egen kilde til liv. Det svært interessant, ja nesten ironisk, å se at når mennesket vil gjøre det så godt som mulig for seg selv, så risikerer det å forråde seg selv. Fordi vi tiltar oss makten til å definere Gud som en som ikke tilhører mennesket, og så ender det med at vi sitter igjen, alene.

– Det er nådefullt å tilgi et annet menneske for noe han har forbrutt seg mot.

Et gammelt ord

– Nåde (unnskyld) er et litt gammeldags ord, men du bruker det. Du skriver om nåde. I den nye boken ikke minst, selv i selvgodhetens tid kan mennesket finne nåde?

– Ja, det er et ord vi sjelden bruker. Det er så nært knyttet til kristendom, derfor bruker vi det ikke. Jeg tror mange mennesker har en intuitiv forståelse av at nåde er et stort ord, det rommer så store perspektiver at hvis man bruker det i en samtale, så er man i gang med å si noe man ikke riktig kan overskue og ikke riktig kan stå inne for - fordi man vet jo så godt at det er et religiøst begrep. Det er for forpliktende, for guddommelig. Men når vi ikke bruker det, glemmer vi også hva nåde er, både i kristen forstand («å leve på Guds nåde» eller legge sitt liv i Guds hånd), og ved å oppfatte nåde som det nådefulle som noe vi kan gi hverandre. Det er nådefullt å tilgi et annet menneske for noe han har forbrutt seg mot. Og det er nådefullt å kunne fortsette å elske hverandre, selv om man har sviktet gang på gang ... det å oppleve at et annet menneske eier det «rommet» vi kan være i med alle våre feil, det er nådefullt. Kasserer vi ordet nåde, mister vi også innsikten i hvor mye vi har å gi hverandre og at vi har noe nådefullt å gi.

LES MIN TRO MED INGEBJØRG BRATLAND: Trøysterøysta

– Den urkristne tanken ...

– Ja, tanken om at vi er forpliktet til å gi videre den kjærligheten Gud nærer til sine skapninger. Nåden skal strømme gjennom oss og videre til det neste mennesket. Det er leit at vi her i Skandinavia, særlig, har en så tydelig berøringsangst for alt som har med religiøse ord og begreper å gjøre. «Nåde» er et sterkt ord.

Sutteklut

– Hvis du nå skulle ta temperaturen på det kristne Danmark, eller Norge for den saks skyld, hvor er vi på skalaen?

– Etter terroren i Paris satt jeg på Danmarks radio og snakket om hvorfor vi i slike sammenhenger begynner å bruke religiøse ord – vi sier pray for Paris, vi begynner å kretser rundt religion, bønn og tilgivelse. Så sa studioverten plutselig: «Er ikke dette bare en sutteklut?» Vet du hva, sa jeg: «Det du sitter og sier nå, det er klassisk nedlatende, det er vår tids måte å omtale det religiøse på». Jeg kunne merke at ordene hans rommet tanken om at det er pinlig at mennesket har behov for å påberope noe som er større. I stedet for å være nedlatende, skulle du si at mennesket har behov for en sutteklut nå, hva er galt med det. Sånn er det å være menneske, vi vil bare ikke erkjenne det. Vi vil hele tiden kalle det noe annet, stå litt på avstand og si «ja vi er litt rystet nå, så nå ber vi til Gud, men i virkeligheten skal vi kunne leve uten». Det ligger som en dagsorden i alt vi forteller hverandre: Vi skulle egentlig ha klart å leve uten.

– Ingen kan ikke velge og vrake på Guds vegne. Fader Vår rommer det hele.

– Er det håp?

– Jeg tror det er håp for hvert enkelt menneske. At det vil kunne nå til en erkjennelse av at man ikke har alle kreftene i seg selv og er nødt til å be om noe annet. Men det er det enkelte mennesket ...

Fader vår, selvfølgelig

– Når Sørine Gotfredsen ber, hva ber hun om da?

– Det er forskjellig. Til daglig ber jeg Fader vår. Og det gjør jeg fordi bønnen har en selvfølgelig status - den bønnen Jesus nevner selv og som har det geniale ved seg (som noen tekster har) at den rommer alt. Fader vår uttrykker takknemmelighet og en klar tilkjennegivelse av at Gud er makten og evigheten og i tillegg også et konkret utsagn om at vi vet hva vi mottar hver dag og skal ikke kreve mer enn vi får. Det er en bønn som setter mennesket vakkert på plass i en posisjon hvor det hører til.

LES MIN TRO MED OLE JØRGEN ANFINDSEN: Den lange veien hjem

– Mitt problem med bønn kan være at når det skjer store omveltninger og katastrofer i verden, så kan presten finne på å formulere en bønn som retter seg presis mot det som foregår. Jeg har ikke behov for å si frem en bønn for de som ble drept i Paris, uten at jeg passer på å få med de som ble drept alle andre steder i verden. På samme tid. En bønn skrevet til en bestemt situasjon kan ikke unngå å være ekskluderende siden det er andre som ikke nevnes. Ingen kan ikke velge og vrake på Guds vegne. Fader Vår rommer det hele.

Foto: Oda Aunan

Styrken i ens liv

– Når jeg sier tro, hva sier du da?

– Når du sier tro, så sier jeg syndsbevissthet. Og da kan jeg ikke unngå å tenke at for å få tro inn i mitt liv, så er jeg nødt til å ha en eller annen form for selverkjennelse - en overveielse over mitt sinn, mitt følelsesliv og mine reaksjoner. Vi må ha den innsikten som gjør at vi er i stand til å kritisere det som stenger i oss selv og se det i forhold til noe større. Sånn sett henger tro og selverkjennelse sammen. Og så føler jeg at den andre siden av tro er evnen til å nære tillit til noe vi ikke kan få visshet om. Og som til sist kan komme til å utgjøre den største styrken i våre liv ...

Der stanser vi, sier jeg. Tiden er formelt avsluttet, takk og farvel. Hun skal videre og er ute av lokalene før meg og fotografen. Vi har møtt en ridder i kamp, helt klart.