Børst og katedral

Dette intervjuet med Leif Magne Helgesen stod på trykk første gang i Vårt Land 26. september 2015.

– Når jeg kommer hjem seint på kvelden, kan jeg gå innom kirka, tegne meg med korsets tegn, og så gå opp og legge meg, sier Leif Magne Helgesen.

Svalbard-presten har halvlangt, rufsete hår, spettet skjegg og en smal munn. Med bassfylt og utflytende stavangerdialekt forteller han at han er den eneste presten i Norge som bor i kirka.

– Det gir et spesielt gudsnærvær å bo i Guds hus, sier han.

LES OGSÅ: Prest kåret til årets svalbardianer

Svalbard kirke er også den eneste kirka i Norge der betegnelsen «våpenhus» fortsatt har noe for seg. Når du kommer inn dørene, kan du sette fra deg rifla di i et våpenskap. Der står også tjenestevåpenet til presten. Deretter må du ta av deg skoene. Det er tradisjon fra da Longyearbyen var et gruvesamfunn og man ikke ville at det finkornede kullstøvet skulle dras inn med støvlene. Hyllene er fylt med crocs til utlån.

Munken på toppen

Går du én trapp opp, kommer du til en åpen dør som først leder inn i en hyttepreget samlingssal med rødrutete smijernslamper på veggene og furumøbler, før du står inne i selve kirkerommet.

Går du opp én trapp til, møter du en stengt dør. «Privat», står det på den. Det må til på et turiststed der kirka er åpen 24 timer i døgnet. Presten har opplevd at turister har stått midt i stua hans.

– Jeg går ikke ned og hilser på alle som er innom. Men jeg treffer jo ofte folk når jeg er på vei inn eller ut, sier han.

Leiligheten er sparsomt møblert, men det er ikke spart på ulike stiler. Det eneste Helgesen eier er bildene på veggene og teppene på gulvet. Møblene, kjøkkenredskapene og hvitevarene tilhører Statsbygg.

– Du lever litt som en munk?

– Ja, det kan du si. Jeg har vært mye i kloster i Hellas og i Kosovo, da jeg jobbet for Kirkens Nødhjelp på begynnelsen av 2000-tallet. Det er noe vakkert med rytmen. I både arbeid, bønnestunder og måltider lever de med Jesusbønnen på både innpust og utpust. For moro har jeg mange ganger sagt at jeg i mitt neste liv skal være ortodoks munk, sier han og ler.

I stua gir et romslig vindu god plass til å betrakte Hiorthfjellet på andre siden av fjorden. Helgesen kaller utsikten en altertavle. Liksom presten skifter farge på sin stola gjennom kirkeåret, endres naturens altertavle i nyanser av grått, rosa, oransje, blått og kullsvart. Selve vinduskarmen er hans eget, lille alter. Der står det ikoner fra Jerusalem, Bulgaria og Madagaskar. Den gamle, slitte bibelen til tante Lovisa ligger også framme, med sine utallige understrekinger og gamle handlelister gjemt blant de løvtynne sidene.

Staten betaler

Kirkeloven gjelder ikke på Svalbard. Det betyr at det er Justisdepartementet som står for pengene Helgesen bruker. Det er ingen hemmelighet at de er litt mer rundhåndede enn Den norske kirke. Blant annet går det årlig med flere hundre tusen kroner i helikopterleie. Svalbardpresten har nemlig presteansvar for alle kristne – også de ortodokse i den russiske gruvebyen Barentsburg og katolikkene på den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Tre ganger i året hentes en katolsk prest opp fra Tromsø for å holde messe for de åtte forskerne som bor isolert til én times helikoptertur sør for Longyearbyen.

– Når den katolske presten kommer hit, bor han hos meg. Vi har ikke bare et timelangt høflighetsmøte, slik man gjerne gjør i byene på fastlandet. Nei, vi bor sammen i tre døgn, spiser sammen, samtaler og deler et glass vin. Det skaper et vennskap på tvers av trosretninger som gir meg mye, sier Helgesen.

Soknepresten går snart inn i sitt tiende år på øygruppa. Bare én prest har oppholdt seg lenger i nord. Leif Magne Helgesen har aldri i sitt 55-årige liv bodd så lenge på ett sted.

Ingen kjære mor

Han regner seg som stavangermann, men er født på Madagaskar. Foreldrene var utsendte misjonærer for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Han husker at han som barn ofte stakk av om morgenen for å spise frokost med gasserne i nabolaget. De gangene han spiste hjemme, lød det alltid rop om hjelp utenfor døra. Tiggere samlet seg på trappa hver dag, og faren delte ut en kopp med ris til alle. Den heldigste av dem fikk koppen også. Så gikk de videre til den katolske presten og fikk det samme der.

– Vi møtte fattigdommen hver eneste dag, og den er blitt enda sterkere i dag. I 1960 var det tross alt ikke så stor forskjell på Madagaskar og Norge. Nå er skillet uendelig stort, sier han.

Som sjuåring måtte han reise på internatskole. Foreldrene så han hver jul og sommer.

– Det var tøft. Det var ingen kjære mor og eldre gutter kunne oppdra oss på en hard måte. Men vel så tøft var det for foreldrene våre. Det var ikke bare et valg, de var en del av et system som ikke var så ulikt systemet i Finnmark eller for sjøfolk. Jeg hadde en onkel som var sjømann og hjemme en gang i året, sier Helgesen.

(Foto: Erlend Berge)

Kruttrøyk

Som niåring flyttet han til Norge. Et omflakkende liv fulgte. Stranda, Skudeneshavn, Stavanger, Oslo, Tromsø. Men hjemme var alltid Madagaskar. I tredjeklassen nektet han å øve på Ja, vi elsker før 17. mai, for hans nasjonalsang var den gassiske.

I voksen alder har han blant annet vært seks år i Kirkens Bymisjon i Tønsberg og fire år som stedlig representant for Kirkens Nødhjelp på Balkan.

– All flyttingen har nok vært med og preget meg. Du mister venner, men så får du også nye. Det er et tap, men også en gave.

– Hva fikk du med deg av tro hjemmefra?

– Jeg har en far som er prest, og ikke en prest som er far. Selv om han hadde 350 taler på ett år, var han først og fremst far for oss. I helgene satte vi oss ned sammen og så Detektimen eller Kruttrøyk, og han var hundre prosent til stede for oss. Det gjorde at jeg hadde et avslappet forhold til det å være i kirka. Troen var en del av oss uten at vi var en familie som lå på kne og ba hele tiden.

I dag er han og de to brødrene hans prester. Søstera er gift med en prest. To av onkelbarna hans er prester. Men veien inn i presteyrket var ikke selvsagt for Helgesen. Den gikk nemlig via taxfree-avdelinga på danskebåten.

Sovende student

Etter en ørkenvandring på realfaglinja på gymnaset, begynte Helgesen på teologistudiet på Menighetsfakultetet. Det var ikke mye manna å finne der heller.

– Gresk og latin var så dødsens kjedelig at jeg mistet engasjementet for prestestudiet lenge før jeg kom ordentlig i gang. Jeg måtte finne en måte å overleve på.

Svaret ble danskebåten. 14 dager teologistudent, 14 dager i kassa på taxfree-en. Et radikalt annerledes miljø enn blant prestestudentene.

– Det var det beste praktikumet jeg kunne hatt. Etter at jeg begynte å jobbe på danskebåten begynte jeg å stå på eksamener, sier han.

– Du må ha hatt en sterk indre glød for å bli prest?

– Jeg visste ikke at jeg skulle bli prest før jeg hadde et halvt år igjen av studiene. Da hadde jeg praksis på Ila fengsel.

Helgesen hadde holdt en preken for sine medstudenter for å øve seg til prestetjenesten. Den ble slaktet. «Den korteste prekenen, men likevel klarte jeg å sovne», sa en. Da han kom til fengselet, skulle han preke over samme tekst. Denne gangen følte han at brikkene falt på plass.

– Da jeg pratet til medstudentene, som bare skulle være kritikere og ellers hadde livene sine på stell, hadde jeg ikke noe å gi. Det var noe helt annet å møte mennesker som var langt nede og hadde åndelige og diakonale behov, sier han.

Prestekjole og skuterdress

– Hva slags bilde har du av Gud i dag?

– I Det gamle testamentet står det at Guds ånd svevde over fjellene, eller hva det står. Her på Svalbard føler jeg at Guds ånd fortsatt er til stede. Noen tror at dette er et gudsforlatt sted, men det er ikke sant. Gud er her, ikke bare som en teori, men som liv og en som gir liv.

– Er Gud noe du opplever?

– Ja, absolutt. Jeg er ikke en som ligger på kne en halvtime, det har jeg ikke kondis til. Men jeg ber jo, og den bønnen er en sammenhengende samtale. De beste gangene jeg ber er når jeg er ute og vandrer.

Flere ganger i året feirer han utendørsgudstjenester. Da tar han prestekjolen over skuterdressen og skinnlua på hodet mens isbjørnvaktene følger med. Alteret er en Zarges-kasse – en aluminiumsboks som skuterfolket pleier å feste på sledene. En gang var det til og med dåp, med medbrakt kokende vann på termos i de tosifrede minusgradene.

– Svalbard kirke er en fin kirke i sin enkelthet, men selve katedralen er utendørs. Det er en katedral som overgår både Peterskirken, Nidarosdomen og alle menneskelige byggverk.

– Skaperverket, altså.

– Jeg liker ikke det ordet, for det blir fort et internt begrep. Jeg vil heller snakke om Gud i naturen, at Gud er til stede, som en kunstner som fremdeles maler et bilde i nyanser av blått, hvitt, mørke, lys og kulde, sier han.

Helgesen mener vi ofte bruker ord som mørke og kulde som noe negativt, mens lys og varme er positivt.

– Her i Arktis er kulde positivt. Det er viktig for verden at det er kaldt her. Vi som bor her opplever dessuten mørketida som en positiv tid. Det gir en ro, og det blir tettere sosialt med møteplasser i kulturlivet, i kirka og på utesteder. Helt mørkt blir det heller aldri. Det er stjerner, nordlys og refleks fra snøen. Midt i mørket er det lys og håp.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hat i innboksen

Tanken om lys i mørket ble satt på prøve i sommer. Da voktet han en palestinsk landsby på Vestbredden, som observatør for Kirkenes Verdensråd. «En håpløs konflikt», kaller han det. Det han opplevde førte til at han i Vårt Land og Stavanger Aftenblad tok til orde for å boikotte Israel fullstendig. Sporenstreks fikk han en rekke hatefulle e-poster i innboksen.

– Det er rart hvor fort vi går i skyttergravene når Israel nevnes. Jeg kan forstå noen av følelsene, men jeg kan ikke forstå at man ikke kan kritisere helt overlagte overgrep. Da må vi som kirke si ifra, sier Helgesen, som i disse dager er aktuell med boka «Fra Vestbredden».

– Springer engasjementet ditt ut fra troen din?

– Hvis troen min ikke hadde hatt noe med livet mitt å gjøre, ville det vært en død tro. Jeg vil gjøre evangeliet, ikke bare snakke om det.

– Har du noen gang tvilt på Gud?

– Egentlig ikke. Troen ligger i blodet mitt. Men jeg har noen ganger levd slik at jeg har tenkt at jeg ikke lever opp til å være en kristen. Men så har jeg opplevd at troen ligger der likevel.

– Hva mener du med å leve opp til?

– Disse moralske standardene i kirken er av og til nærmest fullkomne. Og jeg har innsett at jeg ikke er fullkommen. Da er det bedre å leve på nåden og gjøre så godt man kan.

LES OGSÅ: Min tro med Jan Inge Sørbø

Ensomhet

Vi tar på oss skoene igjen og rusler opp i skråninga bak kirka. Fotografen vil ha ham lenger opp i fjellsida, men Helgesen vegrer seg. Selv i dagslys og i nærheten av bebyggelsen vet man ikke hva som beveger seg bak neste haug.

Nedenfor ligger familiesamfunnet Longyearbyen. Selv har Helgesen aldri stiftet familie.

– Jeg er alene. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn. Mitt liv har ikke blitt sånn. Mulig det har med at jeg hele tiden har flyttet videre, sier han.

– Det å bo sammen eller være i et forhold er en jobb, men å bo alene er en kunst. Den kunsten kan jeg av og til. Men noen ganger kan jeg gå over fra å være alene, som er godt, til å bli ensom, som ikke er godt. Av og til er det ikke så lett å vite når de skiftene skjer.

– Kjenner du på ensomhet av og til?

– Det har jeg gjort mange ganger i mitt liv. Før hver sommer tenker jeg over hvem jeg skal reise med, hvor jeg skal være. Også her på Svalbard kan jeg kjenne på ensomheten, samtidig som det er veldig mange gode mennesker og gode treffsteder her.

LES OGSÅ: Snart skal det ikke mer kull ut av gruvene på Svalbard. Nå skal turistene inn.

Hoppende isbjørn

Presten på Svalbard er i beredskap 24 timer i døgnet. Ubetalt. All ferdsel på øyagruppa er forbundet med fare. Seinest i januar i år omkom en ung mann i et snøskred. I mars ble en tsjekker angrepet av isbjørn. Marginene er små, og døden er nær.

– Jeg forstår ikke døden. Heldigvis ligger et en håpsdimensjon i det vi tror på, men all den smerte og sorg som vi mennesker må igjennom, det er uforståelig.

LES OGSÅ: Min tro med Ida Marie H. Gilbert – Det er Aslan jeg vil møte i perle­porten.

– Har det vært nære på at det har gått galt?

– Jeg har vært forskånet for store ulykker og død i familien. Men jeg har blitt angrepet av isbjørn, sier han.

Det var på den lille øya Hopen, sørøst for Spitsbergen. Der bor det fire fastboende fra Meteorologisk institutt som hvert år får julebesøk fra Sysselmannen, som er statens øverste representant. Presten er også med for å holde andakt og dra i gang julesangene. På vei ut i helikopteret roper en av sysselmannsbetjentene «isbjørn!». Bjørnen er da 70 meter unna, og legger på sprang rett mot følget. Den er ikke mer enn 35 meter unna når det første varselskuddet blir avfyrt. Helgesen forteller levende om hvordan kongen av Arktis hopper i lufta ved smellet og piler avgårde.

– Jeg tenker mest på isbjørn om vinteren, når det er mørkt og jeg går hjem seint på kvelden i snøføyka. Da har jeg ikke nubbesjanse om det kommer en bjørn. Men jeg tenker mer på livet enn på døden.

LES OGSÅ: Longyearbyen trenger fortsatt «mykje lys og varme», og det kommer fra kullet i Gruve 7.

– Er du av dem som legger det i Guds hender?

– Det er som når du er på Vestbredden og får et våpen rettet mot magen. Du går i en tro på at du har med en makt som er sterkere enn våpnene. Samtidig vet du at selv prester kan dø. Det er ikke noe vi er spart for.

– Selv prester med tjenestevåpen?

– Hehe, ja. Det var godt å komme til Svalbard etter fire år på Balkan der våpnene overalt ble rettet mot menneskene. Her brukes våpnene kun som beskyttelse mot dyr. Det gir en god opplevelse av våpen.