Goliat-kjemperen

Da han var åtte-ni år lærte Ulrik Imtiaz Rolfsen noen vers av sin pakistanske far. De var på arabisk, et språk som gutten ikke forsto. Så han lærte dem som lydregler. Versene framførte han for farens venner. Først lenge etter skjønte Imtiaz Rolfsen at han hadde pugget den islamske trosbekjennelsen. For faren var det viktig slik at vennene forsto at han og sønnen var fromme.

Filmregissøren kan den fremdeles, og på oppfordring drar han første setning: «Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans profet».

Foreldrene levde ikke sammen. Ulrik Imtiaz Rolfsen vokste opp hos sin norske mor, som ifølge sønnen har vært «antikristen». Far tok for gitt at sønnen var muslim siden han selv var det. Det hører også med til historien at hans norske bestefar var nazist. Han ville ikke se barnebarnet.

– Jeg er en bastardsønn. Det heter haramzada, et forbudt barn. Født utenfor ekteskap siden far egentlig var gift med sin kusine i et arrangert ekteskap. Han lærte meg ikke pakistansk fordi jeg ikke skulle oppfatte hvor mye dritt som ble sagt om meg når vi var sammen med pakistanere. I stedet for å stå opp for meg, lot han meg ikke skjønne hva som ble sagt.

LES MIN TRO MED CHARLOTTE RØRTH: «Jesus ser på meg. 'Velkommen', sier han – 'det er godt å se deg'»

PST ringer på

Ulrik Imtiaz Rolfsen er kjent for actionfilmene sine Izzat, Taxi, Haram og dokumentarer om innvandrere. Nå har han også startet på en internasjonal regi-karriere. Denne uken signerte han avtalen om å regissere den britiske spillefilmen Rustico.

Flere av filmene hans har skapt debatter om innvandreres plass i det norske samfunn. De fleste dramaene skriver han selv, men ikke det som skjer 8. juni.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) står på døren. De vil ha noe han har. De sier at han er et vitne. Samme dag har de tidligere arrestert en 18 år gammel mann som de mener er på vei til Syria for å slutte seg til Den islamske staten (IS) og delta i terrorhandlinger.

Filmskaperen har en tid arbeidet med en dokumentar om norske islamister og Ubaydullah Hussein, frontfiguren i Profetens Ummah. Politiet vil ha opptakene som filmteamet har gjort av 18-åringen på vei til Gøteborg. Imtiaz Rolfsen får vite at han ikke kan nekte.

– De hadde tatt hele huset om de måtte.

LES MIN TRO MED INGRID ERØY FAGERVIK: Uperfekt velsignet

Lavere makter

Regissøren var ikke med da opptakene ble gjort. Terroranklagene mot mannen ble han opplyst om av politiet. Alt han visste var at mannen sa han skulle til Syria for å jobbe humanitært.

– Politiet visste mer om hva som var på opptakene enn jeg selv.

– Hvordan visste de det?

– Det må du spørre politiet om.

– Skulle du gjerne hatt hjelp fra høyere makter den dagen politiet kom?

– Nei. Lavere makter, kanskje.

Det har han fått. Norsk redaktørforening har lovet å kjempe for kildevernet i saken. De mener den er prinsipielt viktig. Filmen klippes nå og kan være ferdig over sommeren. Tingretten har gitt PST medhold, men anken til lagmannsretten er nylig levert.

Ulrik mot Goliat

Hvorvidt er det en eksistensiell rystelse når en statsmakt griper inn i liv og arbeid? I møte med makta følte han seg nummen og liten.

– Jeg opplever det som udemokratisk at politiet beslaglegger upublisert materiale. Helt klart. Men selv om de gjør et overgrep, tar rettsstaten over og diskuterer det videre. Det er en halv seier for demokratiet i Norge. Det er det mest eksistensielle i dette. Det blir jo en meta-historie, sier han.

– Med filmen vil jeg se på hvordan det demokratiske Norge behandler og med demokratiske midler takler de som er uttalt antidemokratiske. Jeg har ingen garanti for at PST ikke har sett gjennom materialet, og jeg vet jo ikke hvordan det går til slutt.

En bekjent mener at Ulrik Imtiaz Rolfsen aldri gir opp, «selv om det skulle innebære å stå alene opp mot Goliat». Regissøren humrer og konstaterer at han beskrives som en sta mann.

– Jeg får mer energi når jeg står overfor krefter som er sterkere enn meg selv. Urettferdighet er en sterk motivasjon for meg, også for rollefigurene i filmene mine.

– Er det Goliat du kjemper mot nå?

– Politiet er i denne saken en Goliat, ja. Vi ser tendenser til det over hele verden – myndigheter som griper inn og legitimerer det med et høyere mål. De norske lovtekstene rundt kildevernet er utdaterte og gammeldagse. Vi visste at vernet i Norge var svakt. Nå ser vi at det er svakere enn man trodde. I Sverige gir man journalisten ikke bare rett til å beskytte sin kilde, men plikt til det.

Tingretten ga ham rett i å påberope seg kildevern, men vurderte etterforskning som så viktig at PST skal få se materialet.

– Det er farlig om dette blir rettspraksis, sier Ulrik Imtiaz Rolfsen.

LES MIN TRO MED RASMUS HANSSON: – Jeg er en gudløs fyr

Bevege, litt

Han har kommet syklende gjennom oslogatene med hodetelefoner over ørene, i shorts og med blå plastsandaler. Virker travel til egentlig å ha ferie. Etter intervjuet skal han i møte rett over gata, på Stortinget. Han sitter i Arbeiderpartiets demokrati- og medieutvalg. Der skal de også diskutere kildevernet. Det kommer forslag om å oppgradere lover som omfatter kildevern, sier han.

Med filmarbeidet sitt ønsker han å gjøre samfunnet bedre, kanskje bevege litt.

– Jeg vil at alle som bor i Norge er del av et fellesskap. Nå har det oppstått en kløft mellom vi og dem. Folk som er født her, kjenner seg ikke som norske. Hva er de da? Kommer de til hjemlandet, så føler deg seg ikke pakistanske eller marokkanske heller. De er i limbo. Da blir de sårbare. Jeg ser på mekanismene som gjør at du ikke kjenner deg elsket eller sett. Da vil du i alle fall bli fryktet og sett.

– Ser du samme mekanismer hos dem som blir radikale muslimer?

– Ja, absolutt. Da jeg leste om gutta som bombet i London for ti år siden, er historien identisk med den som guttene i Izzat opplevde. De ble ikke sett av samfunnet eller foreldrene, de havnet utenfor. Så kom en lederskikkelse som sa «jeg ser dere, kom til meg».

Selv ble Ulrik Imtiaz Rolfsen sett ved at han som 11-åring ble med i Radio Immigranten på Antirasistisk senter i Oslo. Han ble også dratt med i Folkeaksjonen mot hasj/Ungdom mot narkotika. Lærere i barneskolen har også spilt en rolle. Mye av troen han har på seg selv i dag, tilskriver han folk som har trodd på ham. KFUM-speideren var han også innom, men han fikk ikke med seg at det var et kristent arbeid.

LES MIN TRO MED THORVALD STEEN: – Skulle mange ganger ønske jeg var kristen

Mye kjærlighet

– Det som slår meg når jeg filmer de radikaliserte gutta til dokumentaren min, også norske konvertitter, er kjærligheten de viser til hverandre. Det er brorskap, ordentlig brorskap. Det er en kjærlighet de ikke får et annet sted. Jeg er opptatt av å oppleve at man er elsket. Jeg tror ikke samfunnet kan stoppe dette ved å hate. Det er som en krok med mothaker. Du får ikke ut kroken ved å dra hardt.

Det er viktig for ham at alle unge skal bli betraktet som likeverdige. Mye av forskjellsbehandlingen i barnehage og skole har vært såkalt «positiv forskjellsbehandling».

– Det er i ferd med å endres nå, men det har lenge blitt vist en forståelse for innvandrerforeldrenes kultur som har vært med på å undertrykke barna. Det er en stor bjørnetjeneste.

– Du vil ha mindre snillisme mot dem som krever å bli fritatt fra for eksempel felles svømmetrening med jenter og gutter?

– Det handler ikke å behandle alle etter på en tradisjonell norsk måte, det handler om å inkludere dem i samfunnet og spørre hvordan vi som er borgere av dette landet kan leve sammen. Da gjelder det å være kunnskapsrik.

Lese Koranen

Foran 130 lærere i videregående skoler i Oslo har han snakket om hvordan de skal takle situasjoner med unge som har innvandrerforeldre.

– De har ikke noe verktøy, de vet ikke hva de skal si. Derfor unngår de temaet. Jeg sa at de kan lære mye ved å lese Koranen. Når jeg møter innvandrerungdommene, er det lett å diskutere med dem, for jeg har lest boka. Har du ikke det, så taper du hver diskusjon og vippes lett av pinnen.

– Du ber lærere å lese Koranen, rett og slett?

– Selvfølgelig. Har flertallet av elevene på en skole innvandrerbakgrunn, eller har du mange barn i et klasserom som baserer sine avgjørelser på en bok – da er du uklok og en analfabet i møte med barna om du ikke vil lese samme boka. Hele samfunnet vet for lite om kulturene disse barna kommer fra. Det handler om å skaffe seg kunnskap. Du blir ikke muslim av å lese Koranen.

– Hvilken rolle spiller religionen for islamistene du dokumenterer?

– De vil si at det betyr alt for dem. Men det er fryktelig vanskelig å svare på, for jeg diskuterer ikke religion i filmen. Det får andre gjøre. Jeg lager portrett av mennesker, kanskje av et samfunn.

LES MIN TRO MED TOMAS SJÖDIN: Har fulgt to barn til graven

Humanist

Noen av de troende han kjenner, forteller ham at deres tro er best. De ivrigste til å omvende ham, var likevel evangeliske kristne i Texas der han var som 16-åring. I Norge prøver enkelte muslimer å overbevise ham om sin tro. For på tross av at han kan trosbekjennelsen, har han aldri vært muslim.

Om han ikke tror på Gud, hva han vil kalle seg selv? Det går en stund før han starter å svare.

– Det er farlig å si at man ikke er religiøs, for da må man definere hva religion er. Jeg tror på opplysning og kultur. Jeg tror på å behandle folk slik man ønsker å bli behandla sjæl.

Han resonnerer seg framover etter eliminasjonsmetoden. Anarkist er han absolutt ikke, konstaterer han.

– Jeg tror på at vi skal ha et sett med ideer som passer i samfunnet, men de forandrer seg over tid. Alt er plastisk, opplever jeg, men i bunnen ligger en respekt for mennesket, for frihet – også individuell frihet. Jeg vet ikke om folk kaller meg ateist, men jeg føler ikke at jeg kan være det heller, for en tro på mennesket, eller ideen om en norm, kan også kalles en gud.

– Noen kaller deg humanist.

– Ja, det kan passe. Jeg tror på mennesket.

Frikjenner religion

I filmene skildrer han et menneskesyn som har sitt utspring i en streng tradisjonskultur i Pakistan. Men å kritisere islam for å legitimere for eksempel tvangsekteskap, vil han ikke være med på.

– Tvangsekteskap er noe konkret rundt den indiske halvøy, en hinduistisk kastetradisjon. Du finner den ikke andre steder.

– Frikjenner du religionens rolle i undertrykkelsen?

– Jeg frikjenner også kristendommen i Anders Behring Breiviks handlinger. Det er en bommert å hekte alt på islam. Tvangsekteskap og hijab er ikke rotfestet i Koranen.

Da den antiislamske gruppen Pegida brukte Haram-filmen til å kritisere islam, ble regissøren sint.

– De bruker min posisjon til å fremme et hat som jeg ikke er med på. Da er filmen misforstått. Innvandringsdebatten er så polarisert. Jeg prøver å navigere mellom dem som er for og dem som er mot innvandrere. Slik sett passer det å kalle meg humanist.

LES MIN TRO MED HANNE SØRVAAG: Det er noen usynlige i leiligheten til Hanne Sørvaag

Suksess?

– Hva ville du tenkt om livet hvis du ikke var en suksess?

Framoverlent senker han stemmen, blir intens.

– Å lage film handler om å skape følelser i folk. Påvirke dem så sterkt at de tror på det. Når jeg møter mennesker som er berørt av mitt arbeid, det er suksess. Men hvor stor suksess er jeg? Jeg har ikke fått noen Amanda, Oscar eller har vært i Cannes. Jeg har alltid hatt mer lyst til å bli anerkjent enn berømt.