«Jesus ser på meg. 
‘Velkommen’, sier han – ‘det er godt å se deg’»

Hva venter jeg meg? – her jeg sitter foran henne med en kopp kaffe, på Litteraturhuset i Oslo. En fjern profetinne, en misjonær sendt fra en annen, kulturell klode, et selvlysende vesen som skremmer med å se min aura? Hun er her for å fortelle en usannsynlig sannsynlig historie, om boken hun har skrevet om sitt møte med Jesus: Jeg så Jesus. Den har solgt til gull i Danmark, nå gis den ut på norsk.

LES MER: Måten hun sier det på, får meg til å tro at hun har møtt Jesus

Ingen tvil

Charlotte Rørth opplevde det få opplever, hun møtte Jesus, lys levende, nærmest. Slikt skjer. Det skjedde henne. Hun holdt det for seg selv, lenge – men kjente også at det var noe hun skulle fortelle andre om. Til oppmuntring og undring. Sju år etter den mirakuløse erfaringen kommer boken hvor hun nøkternt og med få utropstegn skriver om møtet – og om tankene sine, etterpå.

Her sitter vi altså. Kaffen er varm. Ute regner det. Plutselig er vi i Spania.

Hun var på reise, en journalisttur til Spania i 2008. Det handlet om severdigheter og gamle ­kirker, dagens var en liten én. Tro og spiritualitet var uinteressant, hun var på spor av kulturhistorien.

MIN TRO MED TOMAS SJÖDIN: Jeg har fult to barn til graven

Følger flokken

Kirken står der – hun går inn, ser seg rundt, følger flokken. Borte i et hjørne støyer det, «en tykk, liten dame i svart, en sånn rund en med tørkle og det hele», som hun sier, ryddet og bråkte, i restene etter en byfest.

– Der jeg står tenker jeg ikke mer over det, sier hun – før jeg skjønner at hun er på vei mot meg. Hun skubber folk til side, nesten aggressivt og hiver seg inntil meg og sier: Du er utvalgt! Hun snakker og snakker og snakker, veldig hurtig. Jeg synes jo det er sjovt, men det har ikke noe med meg å gjøre. Hun spør meg hva jeg heter og hva jeg arbeider med, og jeg sier «journalist». Da klapper hun i hendene og blir munter – «bien, bien», sier hun og gjentar: Du er utvalgt, du skal fortelle en viktig historie!» Så forsvinner hun. Jeg spør ikke etter navnet hennes engang, for hva skal jeg bruke det til? – det passer jo ikke inn i den historien jeg skal skrive ...

MIN TRO MED RASMUS HANSSON: Jeg er en gudløs fyr

Lammet

Slik begynner historien, det vil si: Charlotte Rørth visste ikke at det var en fortsettelse. Hun snakket med guiden og blåste det hele vekk, sa det var fjollete, noe pjatt, hva annet skulle hun si? Neste dag dro de til Úbeda, La capella di el salvador er et yndet severdighetsmål. Hun går inn. Og kan plutselig ikke bevege seg.

– Jeg står der bare, er helt paralysert, lam. Kan det være hjerne­blødning? tenker jeg. Det er riktig vemmelig. Og likevel er det ikke det. Jeg kjenner bare en enorm lykke, jeg er veldig glad og har ikke lyst til å flytte meg. Jeg tenker etterpå: Det er vanvittig at jeg ikke var nysgjerrig på dette her. Som journalist er en jo normalt nysgjerrig på alt, men det er jeg altså ikke. Jeg har ikke behov for å vite hvorfor jeg ikke kan bevege meg. Jeg har heller ikke behov for å bevege meg, jeg vil bare bli stående og kan verken løfte ben eller armer.

Mens de andre journalistene ser seg rundt, står hun stiv i kapellet. Plutselig er reiseguiden i døra og lurer på hvor hun er blitt av, en skal jo følge flokken på slike turer. Han står og ser på henne og sier: «Hvorfor er det lys rundt deg!».

– Vi står der bare som dukker og glor på hverandre, sier hun.

– Han tar rundt meg. Så kan jeg begynne å gå. «Du flørter bare» (han er jo italiener), sier jeg – jeg overveide slett ikke at dette hadde med noe spirituelt eller religiøst å gjøre. Det er ikke del av min verden å tenke slik, jeg er bare en alminnelig journalist.

Noen måneder tidligere hadde hun riktignok avsluttet en artikkelserie om tro i sin egen avis, noen universitetsstudenter hadde laget en undersøkelse om hva tror folk på. Dette var en jobb, hun gjorde det med intellektuell distanse. Naturligvis. Man er lojal og arbeider innenfor journalistikkens rammer.

Lysstråle i pannen

Vel hjemme i Danmark etter turen, skjer det nye ting. Hun er på tur i skogen, faller om, besvimer, ligger der.

– Jeg har med hunden, sier hun. Det er desember. Plutselig skyter et «lyn» ned i pannen hennes.

– Et varmt lyn, en god lysstråle, en tykk, god, fet, gul, bløt lysstråle – som rammer meg her, sier hun.

Hun peker.

– Jeg husker ikke at jeg falt bakover, men jeg våkner og jorden er kald og klam, likevel fryser jeg ikke. Hunden min piper vilt og skubber borti meg og vil ha meg opp på føttene igjen. Da, der, visste jeg at det var Gud som hadde lyst på meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg visste det, simpelthen ikke. Fordi jeg ikke på noe tidspunkt hadde tenkt at sånt kunne skje eller sett det avbildet. Det har jeg jo senere. Jeg vet altså at det er noe på gang. Men at det skulle være noen sammenheng med den andre opplevelsen, det tenkte jeg ikke på. Overhodet ikke.

MIN TRO MED JOHANNES CHRISTENSEN: Det er egoistisk å be for seg selv

Så døren

Hun begynner å drømme, det er en stemme som kaller på henne. Først stille og vennlig, så blir den ganske voldsom og krevende, nesten ubehagelig. Hun ser døren til kapellet. Og kjenner at hun må dra ned igjen. Fordekt som journalist.

– Visst, jeg lesser på meg en masse arbeid, jeg tror det var som en slags beskyttelse – jeg var på jobb.

– Vi snakker om det samme kapellet?

– Ja, jeg kommer altså dit, går inn og setter meg på benken og lukker øynene. Det lyder utrolig, men så – halvannen meter foran meg, litt til venstre, viser det seg et hologram, liksom i en stor kuppel, slike man rister på med snø i. Det er bare større, i menneskelig størrelse. Inne i kuppelen er det et landskap, en grusvei som kommer fra en landsby lenger borte. Jeg ser at det er gult ugress langs sidene, en masse trær, oliven og sitron, litt blandet. Jeg ser også noen mennesker i det fjerne. Og rett foran meg står Jesus. Jeg vet det, er helt sikker. Og jeg vet at landskapet er Israel. Jeg ser alt, før jeg blir sjenert og ser ned.

– Kan du beskrive ham, hvordan så han ut?

– Først ler jeg litt, for jeg ser føttene hans, de er skitne og han har rød jord mellom tærne og Jesus-sandaler på, som vi sier i Danmark. Hvorfor jeg med én gang vet hvem det er, er uklart. Men han står i en slitt, bløtblå kjortel og langt, bølgete og rødlig hår, skjegget er litt tjafsete.

– Og hvor gammel?

– Han ser slank og sterk ut, kanskje rundt 30. Jeg venter med å se ham i øynene, men fornemmer at han vil at jeg skal gjøre det. Og han venter, han flytter seg ikke, jeg stresses heller ikke. Han ser bare på meg. Øynene er fantastiske, de er både grå og grønne og blå på én gang og blikket er enormt vennlig.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER ]

Jeg er godtatt

Så begynte de å snakke. Han ser på henne.

– I det øyeblikket kommer det en film opp foran øynene mine, mange små bilder av meg som barn, og også voksen. Jeg kan huske et bilde hvor jeg står i noen små tresko med snøre rundt ankelen. Jeg ser ham, og jeg ser at han vet hvem jeg er, et vennlig blikk som viser at han synes det er godt at jeg eksisterer. At jeg er godtatt som den jeg er, at det er godt at jeg er der. Så sier han: «Velkommen, det er godt å se deg». Det er ingen søvn, jeg sover ikke. Senere har jeg forundret meg over at jeg ikke ble stresset. Det er merkelig til meg å være.

Hun bruker ordet «grenseoverskridende», et nøkternt ord. Det passer.

– Ja, for Jesus overdøver mitt stress, han legger merkbart noe inn i meg som er sterkere enn meg selv. En kjærlighet, en aksept av at det er godt at jeg er til. Det har jeg aldri følt – at «det var godt at jeg var til». Han krever ingenting, han er bare kjærlighet. En kjærlighet som er så stor at det er nok til alle. Det er voldsomt. Det kan ikke tas fra meg igjen, det er plantet så sterkt i meg.

Ikke slitt

– Det blir heller ikke slitt når du snakker om det?

– Jeg er jo nå blitt vant til å snakke om det. Men jo mer jeg forteller, desto mer vokser det og gir styrke. Normalt ville det vel vært omvendt. Nei, det gir meg energi.

– Nå, når du sitter her, i et litteraturhus, mange år etter – hvor vil du si at Jesus er nå?

– Det er det vanskelig å finne ord for. Jeg opplever jo på et vis at han er her hele tiden. At han går rundt i en dimensjon og en skikkelse vi ikke helt forstår. Mange blir stresset når de møter noe de ikke skjønner, når de mister kontroll. For min del har jeg bare kommet ut for en situasjon hvor jeg har opplevd noe jeg aldri kommer til å forstå. Det må jeg bare akseptere, og det har jeg det godt med.

Bli gal

En periode opplevde hun at hun var i ferd med å bli gal. At hun satt med erfaringer kroppen ikke kunne romme. Det var underlig å komme hjem fra Spania og fortelle en så underlig historie. Men barn og mann tok det greit. Det var unektelig et vakuum.

– «Jeg er i ferd med å bli gal», sa jeg til min mann. Og han svarte:­ «Ikke så lenge jeg er her». Er det ikke vakkert? Fantastisk?

– Og han tror på deg?

– Han aksepterer det, helt og fullt. Han sier at han ikke har det religiøse i seg, men godtar altså å være gift med en kvinne som er kommet hjem fra Spania og sier hun har møtt Jesus. Det står jo ikke noe i ekteskapspapirene om at han skal gjøre det. Han sier at det er fint at jeg har opplevd det, men at han selv aldri vil komme dit, han har det ikke i seg. «Det tror jeg du har», sier jeg – «du erkjenner det bare ikke». Så er vi kommet til en beslutning om å romme hverandre. Selv om det er vanskelig, når sånt noe skjer.

– Og venner, dine foreldre?

– Da jeg fortalte min mor det, sa hun bare: «Å Gud, er du blitt religiøs ...?» Så diskuterte vi. I mitt barndomshjem var Gud kun et utropstegn. Min mor representerer den kulturen jeg kommer fra og som er en akademisk, ikke-religiøs kultur. Ikke antireligiøs, men ikke-religiøs. Jeg gikk på privatskole og det var kun én som ble konfirmert i min klasse. Med andre ord, jeg er oppdratt til å være kritisk overfor alt og alle aktiviteter, kirken og religionen gikk for å være «opium for folket».

Legene sier ja

Smått om senn, etter hvert var det nødvendig for journalisten Rørth å få sett det hele litt utenfra. Hun oppsøkte teologer, spurte vitenskapsmenn, leger og psykiatere, for – om mulig – å finne svar på det vilt voldsomme som hadde skjedd, og som nå var et stykke unna. Hun var glad, glad men også redd. Redd for at hun etter dette ikke kunne leve sitt alminnelige liv.

– Jeg oppsøkte de fremste innen fagene, jeg skjønte at jeg måtte gå til topps. Og de overrasket meg virkelig, «dette er helt greit», sa de – «det er mye vi ikke forstår. Andre har opplevd det samme som deg, men vi kan ikke si hva det er. Det finnes mange teorier, men de strekker ofte ikke til. Det eneste vi kan si, er hva det ikke er.» De trodde på meg! De utelukket en hel del muligheter, epilepsi, hjerne­blødning, alt. Det var ingenting unormalt.

På plass i folkekirken

Så kom hverdagen: Hva med fellesskap? En forsamling hvor det hun hadde opplevd kunne utvikle seg? En typisk karismatiker, vil noen si. En som gjerne vil leve høyt på mirakler.

– Det var naturlig for meg å oppsøke folkekirken, jeg tilhører menigheten i Århus domkirke. Alt er nytt. Jeg kom jo inn i troen på en overrumplende måte. Så ennå har jeg ikke fått argumentert på plass. Sanseinntrykkene, opplevelsen, erfaringen – det er det jeg har, men jeg vil også gjerne ha hodet med, og det er det jeg stille og rolig må prøve å få til.

– Du tror at Jesus lever?

– Jeg tror ikke, jeg vet. Og det kan ingen ta fra meg. Tanker om «hvorfor» og «hvordan», og hva som skal til, vil jeg ha lov til å forme selv. For min egen skyld, men også for at jeg skal kunne snakke fordomsfritt med folk som er interessert.

Hjertebønnen

– Bønn, ber du?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg ber ikke om noe. Det kan jeg ikke finne ut av. Jeg ber ikke om ting, jeg ber ikke om godt vær. Jeg bruker for det meste hjertebønnen: «Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg». Det er for meg det viktigste. Den bruker jeg når jeg løper eller er ute og går, når jeg står opp og når jeg legger meg. Og hvis jeg synes jeg skal gi meg selv et lite spark om hva som er viktig her i livet. «Forbarm deg over meg» handler jo ikke bare om at Han skal forbarme seg over kun meg, men at jeg skal forbarme meg over meg selv og over andre. Det er en kjedereaksjon. Han aksepterer at jeg er den jeg er, så skal jeg akseptere hvordan andre er.

– Slår det deg som et tankekors at Jesus, den du har sett levende, ikke kan styre verden bedre?

– Jeg opplever det motsatt: Det er vi som styrer livet, vi «gjør» livet. Så, når noe skjer, er han med. Han viser den barmhjertighet, den nåde det er å ta i mot oss og være der for oss. Det er lett å tenke: Hvorfor har Gud gjort dette? Hvorfor stopper ikke Gud krig? Hvorfor lar Gud unge folk dø? Men det gjør han jo heller ikke. Det er vi som kriger, det er vi som ikke passer oss og løper foran en bil, det er vi som skaper et samfunn hvor folk går rundt og er ulykkelige. Det betyr ikke at det ikke finnes en annen dimensjon, hvor det er én som passer på oss når vi gjør feil ting. Vi prøver så godt vi kan, men får det ikke til. Ikke alltid.

Travel med mange ting

Charlotte Rørth beskriver seg som en «aktiv» kvinne, en som vil ha tingene gjort. Hun er storesøster og vant med å ta sin plass, hun er ambisiøs på sin egen og andres journalistikks vegne, det hun vil, vil hun gjøre godt. Gjerne best. Men ambisjoner samsvarer ikke alltid med Jesu ord, eller gjør det? Jeg spør:

– Er det noe Jesus har sagt som forundrer deg?

– Når jeg holder foredrag, blir jeg gjerne spurt om hvor bibeltro jeg er. Jeg er bibeltro nok, men ser naturligvis også selvmotsigelsene i Bibelen. Det minner meg bare om at det ikke finnes enkle svar, vi må selv velge der hvor vi er, selv tenke oss om innenfor de rammene som er. Jeg syntes jo for eksempel det var litt utfordrende å lese om Marta og Maria, hvor Jesus foretrekker Maria fremfor Marta, som «har det travelt med mange ting». For jeg er jo den som gjør rent, den som skjeller ut barna fordi de ikke tar av seg skoene, den som rydder, står på. Altså Marta. Men der står jeg altså ett skritt tilbake og ber min bønn: «Herre Jesus, forbarm deg over meg». Vi er ikke perfekte. Ingen kan være en hel Marta og en hel Maria på samme tid, men vi kan være litt av begge deler.

Selvgod?

Det heter ydmykhet, et ord hun ikke helt hadde fått med seg. Hun likte å stå i sentrum.

– Nemlig. Så kom opplevelsen og kullkastet det hele. Det betyr to ting: Først, jeg får for alvor fornemmelsen av at det er svært mye som ligger utenfor min kontroll. Jeg kan ikke ha diktet opp en slik opplevelse, jeg ville ikke ha fantasi nok til det. For det andre: Hvis jeg var den som hørte historien om det jeg selv opplevde, ville jeg ha tenkt: «Nå, så vil hun nok bli selvgod og skryte av det og synes hun er utvalgt, tro at hun er noe spesielt.» Men det gjør jeg ikke. Jeg husker da jeg sto utenfor kirken om kvelden og snakket med guiden – jeg undret meg over at opplevelsen ikke ga meg følelsen av at jeg var noe særskilt. Tvert i mot. Og det var befriende.

Helt alminnelig

– Det har gått sju år siden det hendte. Har du tenkt på hvorfor det «rammet» akkurat deg?

– Jeg er sikker på én ting: At han viste seg for meg fordi jeg er helt alminnelig, fordi jeg ikke er perfekt, fordi jeg ikke er noen spesiell. Jeg har alltid prøvd å være et ordentlig menneske, men ikke mer enn alle andre. Jeg har riktignok heller ikke gjort noe ondskapsfullt, Paulus slo jo en masse folk ihjel og forfulgte de kristne. Men det er ikke det som står på spill her. Det handler om at jeg er et helt alminnelig menneske, en helt alminnelig synder som har gjort en masse dårlige ting og en masse gode ting. Helt alminnelig. Det er sinnssykt betryggende å oppleve at det er derfor det er «godt at jeg er til».

Sier Charlotte Rørth.