Gress er greit

Det spraker i callingen utenfor J-oppgangen når vi går forbi. Et Jehovas Vitne står på tå og lurer på om stemmen er interessert i å snakke om de store spørsmålene? Svaret forsvinner i vinden og etter J kommer K, der Ingrid Olava bor, og vi skynder oss videre for å advare henne. Det buzzer i døra med en gang vi ringer på.

For seint.

Ingrid Olava har Vakttårnet i hånda, ullsokker på beina, løs bukse og svart topp. Over skuldrene henger et sjal moren har strikket i alpakkaull.

– Jeg svarte at jeg gjerne ville snakke om de store spørsmålene, men ikke med henne, sier hun.

Så følger en rask monolog om at hun er dårlig til å si nei, at hun har stor fascinasjon for troende, spesielt de med sterk overbevisning, og at hun aldri kan bli en sånn selv. Hver gang hun begynner på et tema, er det starten på fire eller fem avbrutte tankerekker. Bare et fåtall blir avsluttet.

Læren om væren

«En veldig eksistensiell person». Slik beskriver vennene henne. Hun sier seg enig, ropende fra kjøkkenbenken.

– Hvis det handler om å bruke tid på livets store spørsmål, er svaret definitivt ja!

Hun har til og med papirer som beviser det. Mens hun jobbet for å komme inn på profesjonsstudiet for psykologi, meldte hun seg opp for å studere metafysikk – læren om væren, Gud, sjelen – og utforsket spørsmål som «hvis vi stopper tiden, stopper Gud da?» før lunsj.

– Det var et oppsamlingsheat av de rareste menneskene på Blindern. Folk fra matematikken, psykologien og humaniora. Veilederen vår hadde pologenser og krøllete hår og ble så opprørt at han ble helt rød i ansiktet av sinne da vi diskuterte predestinasjon, sier hun.

Psykologistudiet og pologenseren fikk aldri fatt i henne. Like før den siste eksamenen fikk hun platekontrakt. Tre album senere er hun på fornavn med det norske folk. Hvis ikke låsen på skapet hennes på Blindern er brutt opp, ligger pensumbøkene der ennå.

Slumse-tid

Allerede som barn så hun på livet som noe alvorlig. Ingrid med hjertet i hånden, ble hun kalt. Kanskje er det fordi hun er minst i familien og jente. For å bli tatt på alvor, ble hun alvorlig. Det var først som voksen at hun begynte å tulle med menneskene rundt seg.

– Selv om jeg nå liker å slumse bort fire timer på Netflix slik som mange andre, synes jeg det også er fint å ha plass til å snakke om de viktige tingene med dem man er glad. Jeg tror det er farlig å leve for overfladisk i lang tid, sier hun.

I et boligfelt på Lillehammer vokste hun opp med en far som var ateist og mor som hadde en barnetro. Ingen av dem hadde behov for å flagge troen sin hardt. Minstedattera helte likevel mot farens forklaring. Gud? Usannsynlig.

Men det var før Lupus forsvant.

Fadervår

Lupus var en grå utekatt, og den var bare hennes. Den kunne stikke av, men kom alltid tilbake. Helt til Ingrid Olava som ti-elleveåring dro på håndballturnering. Da hun kom hjem, søkte hun gjennom hele boligfeltet – dag etter dag. Den tiende dagen satte hun seg ned og skrev et brev. Det var adressert til Gud. I brevet beskrev hun den krevende situasjonen som hadde oppstått og åpnet for muligheten til å få hjelp av den allmektige.

– I det jeg skrev adressen og navnet mitt – å, nå får jeg frysninger – på baksiden av konvolutten, hørte jeg at Lupus mjauet utenfor.

Hun ler kort, hardt og støyende.

Likevel, et ensomt mirakel var ikke nok til å overbevise henne om Guds eksistens. Samtidig skjønte hun ikke hvorfor klassekamerater ville ha fritak fra kristendomsundervisningen. Da noen gjorde opprør i sjette klasse fordi de ikke ville på julegudstjenesten, himlet hun med øynene.

– «Herlighet, det skader vel ikke å gå på en julegudstjeneste», tenkte jeg da. Det tenker jeg ennå. Kan du bibelhistorien, kan du gjennomskue nesten alle filmmanus. Det er et sett med nøkler som åpner verden, sier hun.

Hælvete

Denne sprettballen av avstand og nærhet har fulgt henne hele livet. Som tenåring begynte hun å spille piano i Ten Sing, og ble etter hvert med på lederkurs. Hun gikk også i orgellære i en nybygd kirke som sto ferdig til olympiaden. Egen nøkkel og tilgang på flygelet i det store kirkerommet. Der tilbrakte hun mye tid, satt til klokka to om natta, gikk over kirkegården alene etterpå.

Samtidig hang hun på Felix pub på Lillehammer med folk av et litt annet kaliber. «Metallfolk og satanister», husker hun dem som. En av dem hadde skrevet et dikt som het «Hælvete». Ingrid Olava gjorde en avtale. Hun ville ha diktet hans hvis han tok imot et nytestamente av henne.

– Jeg setter alltid meg selv i en umulig situasjon. Når jeg var med dem, snakket jeg opp Gud, når jeg var på Ten Sing, snakket jeg ned Gud. Jeg tror jeg bare genuint lurer på dette, og vil ikke gi meg hen til noen, sier hun.

Vekkelsens høydepunkt

Hun fikk aldri pes av Ten Sing-lederne for at hun vaklet. De var mest av alt glade for at hun ville være pianist og bandleder.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg aldri følte at jeg ikke var troende nok. Det skal KFUM-KFUK ha kred for, sier hun.

På videregående ble Ingrid Olava noen ganger spurt av venner på musikklinja om hun kunne spille piano på lovsangsmøter i andre kristne miljøer. Der møtte hun motsatsen.

– Det var alltid noen som fikk ferten i at jeg ikke hadde gitt meg over, og så begynte de å spørre meg ut. Det gjorde meg rasende. Eller så var det en ivrig pastor som fra talerstolen begynte med «jeg føler at det er en som tviler her!», og så blir det sånn...

Hun bøyer hodet og løfter den ene hånda skyldbetynget.

– Ja, det er meg. Og så?

Ett møte måtte hun bare gå ut fra. Da ropte pastoren etter henne: «Den som går under vekkelsens høydepunkt, er den som er nærmest å bli frelst.» Det opplevde hun som et overgrep.

– Jeg har egentlig hatt flaks i møte med religion. Jeg har flere venner som har et mye større sinne mot de kristne miljøene. Som har opplevd at skam har blitt tredd ned over hodene deres. Det har jeg gått klar av. Uten at det har gjort meg i stand til å bli en bekjennende kristen av den grunn.

Ståltermos

På bordet står en pakke smør, en brunost og skiver fra det som visstnok skal være det beste brødet som ikke er hjemmelaget. Og en ståltermos.

– Jeg har ikke fått meg TV-kanne ennå, for jeg nekter å bli så voksen, sier hun.

Hun plukker opp de siste smulene fra det blå serviset. Det var mormor Ingrid og grandtante Bertha som fikk halvparten hver i et arveoppgjør i 1971. Etter mange omveier er hele serviset nå samlet hos Ingrid Olava.

– Når jeg snakker om disse eksistensielle tingene, og deretter tenker på trosbekjennelsen i Den norske kirke. «Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», ikke sant. Jeg tror jo ikke på det. Jeg tror ikke det er sant. Jeg tror ikke det er sånn Gud er.

– Men hvorfor er du da medlem av Den norske kirke?

– Nei, det kan du si. Jeg tilhører den jo, jeg er døpt og konfirmert. Det er mitt religiøse samfunn, selv om jeg ikke tror på alt som står i trosbekjennelsen.

– Men er det ikke viktig at det er sant?

– Jo, men hvis man tenker på medlemsmassen i Den norske kirke: Hvor mange av medlemmene tror du tror på hele trosbekjennelsen?

– Aner ikke.

– Jeg tror ikke alle medlemmene tror ordrett på alt. For meg har kirka vært et sted der jeg har kunnet lete etter Gud uten at noen krever at jeg finner ham. Jeg har for eksempel aldri gått til nattverd, selv om jeg har vært på sikkert 300 gudstjenester.

– Betyr Jesus noe for deg?

– Som historisk skikkelse, absolutt. Men som frelser, som en som står opp fra de døde – mindre viktig. Jeg har brukt mye tid på Jesus i mitt liv, men jeg har aldri bedt til ham. Og jeg har alltid visst at det diskvalifiserer som kristen.

Esoterisk svar

– Tror du at det finnes en høyere makt?

– Ja, men jeg vet ikke i hvilken form. Dæven, det er et vanskelig spørsmål.

Hun stirrer ned i bordet.

– Det jeg kan si ...

Hun tar sats.

... er at jeg kan ikke huske et liv uten at jeg på et eller annet nivå har en dialog eller følelse av å ha en moralsk forpliktelse på å gjøre noe som er riktig, som å be for noen, og da mener jeg ikke på tradisjonell måte, for det er mer uartikulert enn som så, men å sende en kraft for noen som man vet har det dårlig, for jeg tror ikke på et tomt univers, men heller ikke at det sitter noen et sted som jeg noen gang får snakke med, det er mer som at vi er en bevissthetsform som egentlig ikke vet så mye, og lager bilder som ligner på oss selv ...

Hun stanser brått.

– Dette ble et jæv... – unnskyld, veldig – esoterisk svar. Det er derfor man ikke bør snakke om sånne ting i avisa. Hva er det jeg har gjort!

Hun hever armene og ser mot himmelen. Eller taket.

Livbøye

25. august 2011. Ingrid Olava sitter på en benk i Oslo domkirke. Hun skal spille for kronprinsparet. I dag er det ti år siden de giftet seg.

Men hjerteslagene er tunge, hendene rister. Når Susanne Sundfør spiller «Ingen vinner frem til den evige ro» slår panikkangsten inn. Det er som en annen tar over kroppen hennes. Den reiser seg og går ut av kirken. Der står det en politimann. Ingrid Olava legger seg ned foran ham. Politimannen spør om det går bra, og hun begynner å gråte. Like etter kommer en venn som er psykiater for å hente henne.

– Jeg klarte ikke overgangen fra å ha vasset i død og grusomhet i en måned til å feire kjærligheten, sier hun i dag.

Terrorangrepet på Utøya gikk sterkt inn på henne. Hun synes det er vanskelig å snakke om sin egen rolle, for mange ble rammet så uendelig hardere enn henne. Men Utøya var stedet hun holdt sin første konsert, og mange venner ble på en eller annet måte rammet av gjerningsmannens kuler. Under minnekonserten, som også var i Oslo domkirke, merket hun seg en strofe fra salmen «O, bli hos meg»:

Når annen hjelp blir støv og duger ei

Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg

– Den teksten var en livbøye for meg akkurat da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det handler ikke om kristendommen eller at Jesus er en frelser som holder meg i hånda når ting er vanskelige. Men de ordene... jeg hadde hørt dem hundre ganger før, men jeg hadde aldri virkelig hørt dem. De ble alt jeg hadde å holde meg fast til, sier hun.

Knappestøperen

Sommerdagene i 2011 var en tid for omveltninger. Dagen etter panikkangsten i kirken møtte hun Erik Ulfsby, teatersjef ved Det norske teateret. Om én måned gifter de seg i Sofienberg kirke i Oslo.

Bryllupsnervene har meldt seg. Men det handler kun om det praktiske, og ikke tanken på at hun skal binde seg til et annet menneske.

– Jeg blir ufattelig lykkelig av å finnes for andre. Da jeg var alene, savnet jeg det å gi omsorg mye mer enn det å få. Det virker som det er et skjellsord for tiden å gjøre seg uunnværlig for noen, å være avhengig av en annen, sier hun.

I fjor tilbrakte hun sommeren med sin kommende mann på Gålå. Han hadde regien på Peer Gynt-spelet. Ingrid Olava hadde god tid til å bli kjent med Ibsens riksdust og lokale buskvekster. Hun siterer Knappestøperen: «Å være seg selv, er seg selv å døde». En kommentar til dagens selvrealisering, mener hun, til ideen om at vi alle må dyrke vårt helt utrolig spesielle selv.

– Det er kanskje noe gammeldags ved meg, men jeg tror på strevet i ekteskapet. Å gifte seg er en måte å si at man tar livet på alvor. Jeg har bare ett liv, og i mitt liv har jeg lyst til å gjøre en kjempeforskjell i ditt liv og være sammen med deg til vi dør, sier hun.

Summa

Og lydsporet når Ingrid Olava tenker på døden står den estiske komponisten Arvo Pärt for. Hans verk Summa var en gang et liturgisk stykke, en bølgende utlegging av den nikenske trosbekjennelsen på latin. Men Pärt tok bort ordene. Nå er bare tonene igjen. Kanskje det er derfor også hun, som ikke tror på det som sies i trosbekjennelsen, kan gjøre det til sitt.

– Det er en livskunst å kjenne på døden iblant uten å få dødsangst. Hittil har livet vært intenst, jeg har fått bryne meg på mye og har opplevd kjærlighet, kaos og sorger – jeg er fornøyd med alt. Men samtidig blir jeg litt redd av å snakke om at det kan ta slutt, sier hun.

Da er fysikken til litt hjelp, tanken på at energi aldri forsvinner, men bare oppstår i nye former.

– Det kan hende jeg bare blir til gress eller noe sånt. Jeg har ikke store forhåpninger om at min bevissthet overlever som den er i dag.

– Men gress er greit?

– Gress er greit. Det er bedre enn ikkeno’.