Et lite stykke kostholdsdebatt

Prøvende, storøyd og litt stiv i beina. Den vesle stuten er bare noen timer gammel, og ser ut som den akkurat har gjennomgått det sjokket det jo faktisk er å bli født inn den store, vide verden. Den har fått den viktige, første råmelken og hvilt seg inne i «barselbingen». Nå er tiden kommet for å flytte inn i egen kalvebinge.

Forsiktige loser Leif Ove Sørby gårdens siste tilfang bort fra moren. Hun strekker hals og rauter etter ungen. Men melken er bondens levebrød, og snart fortsetter livet som melkeku igjen.

Døgnet rundt 

– Kua kalvet tidlig på morgenen i dag, og da tar fjøsstellet litt lenger tid.
Halvannen time før «kalveflyttingen» ankommer vi kjøkkenet til storfebonden på Vestfossen i Øvre Eiker.

Klokka er halv elleve, og Leif Ove Sørby har holdt på i fjøset i mange timer alt. Fôr skal blandes, møkk skal måkes, klover slipes og kalver mates – og noen ganger hjelpes til verden. I snitt fødes det to kalver i uka på gården.

– De fleste går det fint med, men det er noen jeg vet bør følges ekstra opp. Er kua kalvesyk om kvelden, sitter jeg oppe og slumrer.

I 1989, da Sørby overtok, var det ingen melkeproduksjon her. Siden har han bygget seg opp og utvidet fra ett til to fjøs på den gamle familieeiendommen. Levebrødet har nærmest gitt seg selv: Sørby har vokst opp med kyr.

– Jeg har alltid vært interessert i kyr og å få dem til å trives og yte bra. Jeg tror jeg har kommet et stykke på vei.

I dag har Sørby 60 melkekyr og 30 kjøttfekyr på gården sin, i tillegg til ungdyr og kalver. Det gir 470.000 liter melk og 17–18.000 kilo kjøtt i året.

Mat i skuddlinjen

14 gram rødt per dag – i snitt to kjøttmåltider i måneden. EAT-rapportens globale kostholdsråd har fylt spaltemeter etter spaltemeter siden den ble sluppet i midten av januar. Rapporten, som er utarbeidet av Gunhild Stordalens EAT Foundation i samarbeid med ledende forskere på feltet, innebærer blant annet en kraftig reduksjon i kjøttinntaket for å sikre bærekraft, helse og klima for verdens økende befolkning.

I dag er inntaket av rødt kjøtt per nordmann i snitt 113 gram om dagen.

– Litt virkelighetsfjernt, er Sørbys reaksjon på EATs målsettinger.

Som så mange andre følger han debatten i mediene, litt på avstand.

– Mulighetene for å dyrke og produsere mat er så ulike på jorda. Skal vi greie å brødfø flest mulig, må vi utnytte de arealene som finnes.

Sørby er på linje med flere andre som tar tradisjonelt, norsk jordbruk i forsvar: Ønsker vi en høy grad av selvforsyning, må det innebære et kosthold med en del storfe og sau.

Gresslandet

I Norge kan vi ikke dyrke all verdens rariteter, argumenterer Sørby. Vi må heller satse på det klima og topografi legger til rette for. Og det vi har mest av, er gress og beitemark.

Bare 3 prosent av det norske landarealet er dyrket mark, og mye av dette egner seg best til gress.

---

Eksistens: Livets brød

• Ingen kan leve uten mat og drikke, men mat er også fellesskap, kultur og verdivalg.
• I dag: Storfebonden. Hvordan oppleves den siste tidens matdebatt for en som lever av å produsere melk og rødt kjøtt? Og hvordan er livet som storproduserende bonde i Norge anno 2019?

---

– Vi kan sikkert bli mer plantebaserte også her, men skal vi utnytte det landet har å by på, må vi ha en ganske stor grad av gressbasert matproduksjon. Mennesker kan ikke spise gress, vi må få det foredlet – og der er jo drøvtyggeren enestående.

Med på lasset følger et visst klimaavtrykk. Jordbruket står i dag for cirka 8,5 prosent av de norske klimautslippene. Av dette er rundt halvparten metan og lystgass fra drøvtyggere.

– Samtidig jobber det norske landbruket med å begrense klimagassene mest mulig, sier bonden, som synes hele utslippsdebatten rundt rødt kjøtt er «ute av proporsjoner».

Om man som kjøttbonde får følelsen av å være en del av problemet eller snarere løsningen, kommer helt an på hvem man snakker med, ifølge Sørby. Han opplever at kritikerne gjerne kommer utenfra landbruket.

– Er det ubehagelig?

– Du liker det jo ikke – uansett hvem avsenderen er. Du blir trykt litt ned i søla. Men der er vi nok veldig forskjellige, vi som er matprodusenter. Noen lar seg i større grad påvirke enn andre, kanskje litt ubevisst.

Mer og raskere

Åtte ganger om dagen går fôringsmaskinen i det store fjøset. 300 kilo fôr slippes ned om gangen. Gresset i blandingen dyrker Sørby selv på de 1.300 målene jord han eier og leier. Ellers består den av egendyrket mais, innkjøpt kraftfôr og avfall fra et lokalt lompebakeri.

– Vi er bare 15 til 20 i landet som dyrker fôrmais. De klimatiske forholdene er gode nok til det her i Buskerud.

Dyrene går fritt rundt i båsene sine, inndelt etter alder og bruk. De fleste er melkekusorten Norsk Rødt Fe eller kjøttfe av typen Charolais, Limousin og Hereford. Noen er krysninger av de forskjellige rasene, for å få litt av det beste fra alle.

Fra mai til september eller oktober er dyrene ute på beite. Melkekyrne går selv inn i fjøset for å få melket seg i melkeroboten, i snitt tre ganger i døgnet.

– Etter at jeg fikk roboten i 2011, er jeg ikke fullt så avhengig av å være i fjøset til bestemte tider.
Melkeproduksjonen per ku stiger når de får melket seg oftere. Samme effektivisering står fôrmaskinen og nyvinninger som GPS-styring av redskaper og traktor for. Også avlsarbeidet går raskere nå enn for få år siden: En liten vevsprøve fra øret er alt som skal til for å få oversikt over dyrets arveegenskaper.

Tegn i tiden, ifølge Sørby.

– Jeg bruker ikke mindre tid på arbeidet enn før, men jeg produserer mer.
Kravet til bøndene om effektivitet og lønnsomhet er sterkt, forteller han. Motstykket er å importere billigere fra utlandet.

Svart sommer

Brunsvidde jorder med påfølgende masseslakt. Sommeren 2018 ble den tørreste som er registrert så lenge vi hatt målinger. Sørby merket tørken godt.

– Så snauspist beitemark har jeg aldri hatt før. I ettertid har jeg tenkt at den psykiske påkjenningen nok var større enn jeg oppfattet der og da. Lysten til å gjøre noe som helst utover det nødvendige arbeidet forsvant.

---

Utslipp fra norsk jordbruk

• I 2017 sto jordbruket for vel åtte prosent av de totale klimagassutslippene i Norge.
  Jordbruket er største kilde til utslipp av metan og lystgass.
• Det meste av metanutslippene kommer fra dyrenes fordøyelse, spesielt fra drøvtyggere. Resten av metanutslippene kommer fra lagring av husdyrgjødsel.
• Størsteparten av utslippene av lystgass kommer fra spredning av kunst- og husdyrgjødsel.
• Utslippene i jordbruket er redusert med 4 prosent siden 1990.
• Transport er den største kilden til klimagassutslipp i Norge (30 prosent i 2017). Olje- og gassutvinning er nest størst (28 for prosent i 2017).
• Blant tiltakene for å begrense klimagassutslippene er mer effektiv drift, men også utvikling av kraftfôr som gir mindre metanutslipp. Det drives dessuten avlsarbeid for å gjøre melkekurasen Norsk Rødt Fe mer klimavennlig.
• Kilde: Miljødirektoratet, Bondelaget

---

Heldigvis hadde han en del fôr igjen fra året før, og kunne også slippe mange av dyrene på utmarksbeite. I tillegg trådte naboen til med vanningshjelp.

– Alt i alt kom jeg ganske godt ut av det. Vi fikk også en del regn på sensommeren, slik at fôrmengden ble rettet opp en god del.

Verst gikk det utover hveten som Sørby dyrker ved siden av husdyrholdet. Han anslår at han satt igjen med en avling på 25 prosent av et normalår.

Sørby er ikke i tvil om at klimaet har blitt mer ustabilt. For østlandsbonden er det de lange periodene med regn som er mest påfallende. Mye regn kan være mer skadelig enn tørke, fordi det blir vanskelig å pløye åkrene.

– Vi som jobber med jorda ser konsekvensene umiddelbart. Vi står med beina midt i det. Samtidig er akkorden min tøffere enn før. Jeg har utvidet arealet og skal rekke mer på kort tid. Da er jeg avhengig av været. Kommer jeg to uker bakpå, greier jeg ikke å ta det igjen.

Storfe versus kylling

I det eldste fjøset står de kraftige, lyse Charolais-kyrene sammen med kalvene sine. Sørby har en egen avlsokse som er far til de fleste av dem. Stutene går til slakt når de er 15–16 måneder, mens kyrne stort sett brukes til å avle nye dyr.

Det siste året har etterspørselen etter storfekjøtt sunket noe, ifølge kjøttbransjeorganisasjonen Animalia. Samtidig har produksjonen av norsk storfekjøtt ligget under behovet en god del år, og Sørby har ikke hatt problemer med å selge unna.

Ser man det siste tiåret under ett er det særlig forbruket av fjørfe og svin som har økt.
Sørby kjøper ikke helt regnskapet som tilsier at svin og kylling er så mye mer klimavennlig enn storfe, selv om utslippene er mindre. Kylling og svin spiser nemlig korn, og konkurrerer dermed med mennesker om matfatet på en måte som kyr ikke gjør.

– Jeg tror vi kunne blitt mer selvforsynte dersom vi hadde brukt kornarealene til menneskemat fremfor dyrefor. I dag må vi importere mye av kornet fra utlandet – og det gir også klimaavtrykk.

Noe i luften

Bonden på Vestfossen tror kostholdsråd og ønsket om å være sunn er hovedårsaken til at spesielt yngre mennesker velger bort rødt kjøtt. De siste par årene har han likevel merket at debatten om kjøtt, dyrevelferd, bærekraft og klima er blitt mer omfattende. Tendensen speiler seg også i de nære omgivelsene.

---

EAT-rapporten

• En rapport om mat, miljø og helse globalt. Tar utgangspunkt i at vi i 2050 vil være ti milliarder mennesker på jorda. Å brødfø en slik befolkning er umulig uten å endre på matvanene våre.
• 37 eksperter fra 16 land har gått sammen om å sette sammen et kosthold som både skal være sunt og bærekraftig for miljøet. Resultatet er presentert i det medisinske tidsskriftet The Lancet.
• Slår fast at verdens befolkning må halvere inntaket av kjøtt og sukker. Samtidig bør vi spise dobbelt så mye grønnsaker, nøtter og belgfrukter.
• Matsvinnet må også halveres.
• Dietten er global, og rapporten peker at det vil variere hvilke endringer som må gjøres hvor. Målene må tilpasses regionale forhold.
  Rapporten, kalt EAT-Lancet Commission, ble lansert i Oslo 17. januar.
• EAT er startet av Stordalen Foundation, Gunhild og Petter Stordalens stiftelse for bærekraftig utvikling.

---

Jeg tror det er mer krevende å være bonde nå. En helt annet mengde kunnskap må til.

—   Leif Ove Sørby

– På Kiwi her nede er det for eksempel kommet fisk i disker hvor det tidligere var kjøtt.

– Bekymrer det deg?

– Jeg vet at vi spiser for lite fisk i Norge, men for meg som kjøttprodusent påvirker det jo etterspørselen. Frem til nå har det som sagt vært for lite norsk storfekjøtt til å dekke forbruket. Vi er i ferd med å nå et metningspunkt, og da bekymrer vi oss litt mer.

Noe omdømmeproblem for norsk kjøtt er det uansett ikke snakk om, mener Sørby.

– Mat handler også om trender. Når det kommer til stykket, tror jeg de fleste i stor grad vil fortsette å handle som de alltid har gjort. Selv har jeg sans for kostholdseksperten Kaare Norums råd om å spise variert. «For lite og for mye forderver alt», det har i alle fall jeg vokst opp med.

Generasjonsskifte

Etter 30 år med egen drift, har Leif Ove Sørby begynt å forberede seg på pensjonisttilværelsen. Snart overtar datteren Lina, som har flyttet inn i hovedhuset sammen med familien sin.
Sørby ser positivt på fremtiden til norske bønder. Men – den som vil lykkes, må brette opp ermene.

– Jeg tror det er mer krevende å være bonde nå enn før. En helt annet kunnskapsmengde må til for å få dette til å rusle og gå enn da jeg begynte.